©brittarnhild
Det er nok en fare for at det blir mye blomster framover her på bloggen min nå når våren endelig er her, og naturen våkner opp og kler seg i annet enn hvitt og skittengrått. Jeg plukket buketter med både leirfivel og hvitveis i påska, og jeg kan såvidt begynne å plukke litt i hagen her hjemme også. Snøklokkene blomstrer i små tuer rundt omkring, helleborusene blomstrer, eranthusen blomstrer og flere ting kommer etter hvert.
Jeg har aldri vært på Sissinghurst, Vita Sackville-West sin sagnomsuste hage i Kent, sørøst i England. Jeg har vært heldig og besøkt både Monk House, Virginia Woolf sin sommerresidens, og Charleston hvor Vanessa Bell og kunstnere tilknyttet Bloomsbury-gruppen holdt til, så på en måte er det bare Sissinghurst som mangler. Men jeg har i mange år fulgt dagens Sissinghurst på instagram og jeg leser Sarah Ravens bok Vita Sackville-West´s Sissinghurst opp og i mente. Den ligger i grunnen alltid framme.
Jeg får jo aldri noen hage tilsvarende Sissinghurst, men boka kan ingen ta fra meg, og den har blant annet fortalt meg at Vita alltid hadde friske blomster fra hagen på skrivebordet sitt. Det er selvsagt umulig med friske blomster fra hagen året rundt her på mine breddegrader, men gjennom sommerhalvåret er det så absolutt mulig. Og det er en Vita-leveregel jeg har fulgt i mange år nå. Alltid friske blomster på skrivebordet (i sommerhalvåret)!
I dag er det en enslig tulipan fra en bukett vi hadde på hytta i påska som står her. Verken fra denne hagen, eller fra hyttehagen, men rett og kjøpt på Extra (jeg er egentlig prinsipielt i mot å handle blomster andre steder enn i blomsterbutikker eller på gartneri, men i Aure sentrum er det ingen blomsterbutikk, så da får Extra duge) Den skal få stå her et par dager til, men fredag morgen, på selveste bursdagen min, skal jeg tidlig ut i hagen og plukke en bukett snøklokker, og da er jeg i gang.
______________________________________
Fra @brittarnhildscreativeworld:
Tidlig på 2000-tallet fikk jeg tilsendt selvstripende sokkegarn fra ei venninne i Tyskland, og det ene paret sokker etter det andre fløy av pinnene. Norsk Husflid fikk nyss om disse spesielle sokkene (garnet hadde ikke kommet til Norge enda), og kom for å intervjue meg. Jeg jobbet i Erkebispegården og flotte bilder ble tatt i historiske omgivelser. Som takk for å stille opp fikk jeg tilsendt boka Perler på pulsen. Denne teknikken måtte jeg selvsagt prøve, og mitt første par pulsvarmere så dagens lys
____________________________________________
Gaute Heivoll har i mange år hørt til blant mine favorittforfattere. Med sine vare, sakte, dype fortellinger fra områdene rundt hjemstedet sitt treffer han er nerve som jeg tenker er svært viktig i dagens samfunn. Her møter vi hverdagsmennesker som på ulike tider i historien vandrer sine skritt på jorden, med sine gleder, sine sorger og sin ensomhet. I Himmelens krystall møter vi Tomas som tidlig i forrige århundre vandrer timesvis hver dag for å dele ut posten til bygdefolket. Vi følger Tomas fra han som liten gutt får høre at den han tror er faren slett ikke er det, vi følger han gjennom sorgen etter broren som dør ung, gjennom hverdager i ensomhet og hverdager med noen få mennesker han såvidt kan snakke med. Men mest av alt følger vi hans tanker i en ensom tilværelse. Det er vanskelig å legge fra seg denne boka, det er vanskelig å ta farvel med Tomas. Ja, Gaute Heivolls forfatterskap og de menneskene han skaper, trengs i vår tid.