Category Archives: Hytteliv

Grønn dagbok, 30.august 2026. Skogens språk

©brittarnhild

Hytta er omgitt av en eventyrskog, høye, gamle trær, store, mosegrodde steiner, sollys som såvidt filtrer seg ned gjennom grantrær og ett og annet løvtre. Stien opp til hytta fikk tidlig navnet Kjærlighetsstien, det var far som stod for den navngivingen. Det var han som døpte hytta Rastarbo også, til stor protest fra en av mine brødre, han ville kalle den Wigwam, vi heter jo tross alt Wigum til etternavn, og han skulle bli indianerforsker når han ble stor, (er det forresten lov å bruke ordet indianer i dag?). Det er i denne delen av skogen vi finner kantareller om høsten.

Bak hytta ligger en kjempestor stein, som barnebarna elsker å klatre opp på, og som gjerne er endestasjon for eggejakta i påska, og bak steinen et avgrenset område ungene leker i, bort mot fjellveggen som reiser seg bratt, nesten rett opp.

Men vest for hytta ligger et lite stykke “urskog”. Det går mange stier gjennom urskogen, opptråkket av rådyr og hjort. En av stiene bruker ungene når de skal opp i hula, ei lita hule vi kan krype inn i, og hvor det alltid ligger en skatt og venter når de kommer. Hulas hukommelse gjemmer på en god del barnegråt, det er alltid en unge som stanger hodet i skarp stein når han eller hun klatrer inn. Om våren finner jeg min egen skatt utenfor hula, her vokser det nemlig ramsløk. Det renner en liten bekk fra hula, ned gjennom urskogen og videre ned til havet, en Anne fra Bjørkely-bekk. Mellom hytta og bekken er det villmark, ja, rett og slett mosegrodd urskog hvor tørre kvister knekker når jeg sakte rusler rundt, ser på spennende steinformasjoner som naturen har skapt, grønne planter jeg ikke vet navnet på (om våren vet jeg, for da er skogbunnen et teppe av hvitveis), små og store sopp, trerøtter som klorer seg fast, og jammen har de første gule bladene begynt å falle. Vi er sist i august, høsten banker på og vil inn.

Området er ikke stort. Bortenfor bekken er det igjen bratt fjell. Området er uendelig! Det eneste som finnes er skogens lyder, skogens lukter, skogens farger. I dag har jeg tatt med meg Robin Wall Kimmerer sin bok “Braiding Sweetgrass”, setter meg ned på en stein og leser:
“I came here to listen, to nestle in the curve of the roots in a soft hollow of pine needles, to lean my bones against the column of white pine, to turn off the voice in my head until I can hear the voices outside it; the shhh of wind in needles, water trickling over rock, nuthatch tapping, chipmunks digging, beechnut falling, mosquito in my ear, and something more – something that is not me, for which we have no language, the wordless being of others in which we are never alone. After the drumbeat of my mother`s heart, this was my first language. I could spend a whole day listening. And a whole night. And in the morning, without me hearing it, there might be a mushroom that was not there the night before, creamy white, pushed up from the pine needle duff, out of darkness to light, still glistening with the fluid of its passage.”

Jeg finner et enslig høstfarger blad som jeg plukker opp og tar med meg. Tilbake på hytta legger jeg det inn i dagboka mi og legger en stabel bøker på toppen av boka. Blomsterpressa mi er hjemme i byen.

Som et maleri

©brittarnhild

Endelig en godværsdag. Endelig hyttehelg. Ikke akkurat endelig hyttehelg da, for vi har vært mye på hytta i sommer, men jammen er det godt å være tilbake på hytta igjen. Denne gang er vi sammen med Ingrid og Milian. Det er fortsatt åpent på Galleriet ved Havet og det er Toppidrettsveka med full fart i Aure sentrum i morgen, så det er mer enn nok som skjer. Men i ettermiddag og kveld er vi i ro på hytta. Og sjekk denne utsikten da. Som et maleri, er det ikke 🙂

Liv i fjæra

En skikkelig gråværsdag i dag. Etter lunsj bedret det seg heldigvis litt, og vi tok en tur i fjæra. Her er det mye spennende både for store og små. Vida samlet skjell, Eline kastet stein.

Silje hjalp strandede glassmaneter ut i havet igjen.

Men lot den blå brennmaneten være.

Jeg visste forresten ikke at det finnes blå brennmaneter, og kunne godt løftet opp denne for å hjelpe den ut i sjøen. Det hadde jeg nok fått angre bittert.

Blåbærtur med jentene

©brittarnhild

I går ettermiddag kom Vida, Eline, Silje og Øystein til Rastarbo. Silje og Øystein skulle gå fjelltur i dag, Tustnafjellene rundt, mens jentene skulle være sammen med oss. Været ble bedre enn forventet, i alle fall ikke noe regn og slett ikke så kaldt heller, så bestemor og bestefar tok med seg godjentene sine på tur.

Vi gikk ut til Støttepunktet, spiste matpakke og lekte litt i klatretauene og i bunkersene der, og så oppdaget Vida at blåbærene er modne. Vi gikk jo langs stien hvor det helt sikkert hadde gått andre før oss og plukket, og ikke hadde vi med oss plukkeutstyr. Men en termoskopp gjorde nytten til det lille vi skulle ha.

Vida var den ivrigste plukkeren, men Eline prøvde seg litt hun også. Og hun var så absolutt den ivrigste spiseren.

_______________________________________________

Terje og jeg forlot forresten hytta nesten med det samme Øystein og familien kom i går. Vi var invitert på middag til Ruth og Åsmund.

Det er alltid en glede å komme ut til dem i Kvalvika. I går startet vi med litt hagebeundring,

før vi gikk inn til bacalao og masse koselig prat.

Rømmevafler på Fjordsider

©brittarnhild

Et par kilometer innover i sundet, forbi hytta vår ligger det et koselig lite hus. For noen år siden begynte det å skje ting rundt huset, og vi skjønte at noe var på gang. Det ble plantet epletrær, flere epletrær og enda flere epletrær,

Flere nye hus kom opp, blant annet det du ser i bakgrunnen her og som vi såvidt kan skimte fra hytta vår.

Nå har det blitt et fast punkt på sommerprogrammet vårt å dra dit på besøk. For å handle sider, for stedet ble etter hvert til FjordSider, og for å drikke kaffe og spise rømmevafler.

Stedet ligger i gangavstand fra hytta, knappe to kilometer, men i dag kjørte vi for vi skulle handle sider. Godt å ha utover vinteren, og ei flaske eller to er flotte gaver.

____________________________________________________

fra @brittarnhilds_bokhylle:
Det finnes bøker, og det finnes bøker og det finner BØKER. There are rivers in the Sky av Elif Shafak hører til den siste kategorien. Ei bok som bergtar meg fra første side, som drar meg inn i en verden full av menneskelighet, magi og eventyr, som lar meg møte nye mennesker, lar meg få nye litterære venner, lar meg reise gjennom tid og rom. Åh, takk og pris er boka lang, jeg prøver å lese så sakte som mulig for i denne verdenen vil jeg være lenge.

Mariakirken i Aure

©brittarnhild

Det er mye fram og tilbake på oss denne sommeren, mye på grunn av byggingen av anneks på hytta. På mandag kommer elektriker for å se hvordan det elektriske skal legges opp, på søndag har Øystein og Silje planer om en langtur i Tustnastabbene, og da skal jentene være på hytta hos oss, så nå er vi tilbake på hytta igjen.

Det er Aureveka denne uka, men massevis av arrangementer. Vi stoppet i sentrum da vi kom, og de første vi møtte var min tremenning med kone og datter. Det var av hans foreldre far kjøpte hyttetomta og det var av han vi kjøpte til mer tomt til å sette annekset på. Alltid koselig å møtes og prate, og i dag ble det i festivalteltet i Aure sentrum.

Etterpå gikk vi ned til kirka for å få med oss den annonserte orgelkonserten. Vi har vært på orgelkonsert med organisten Alexey Kurbanov og visste at vi hadde massevis av godbiter i vente. Og det slo virkelig ikke feil.

Vi var tidlig ute og møtte Ruth og Åsmund i kirka, de var da allerede i gang med en guidet omvisning med ei fra menighetsrådet. Vi slo oss med og lærte masse spennende om Aure kirke, Mariakyrkja som de også kaller den. De pratet akkurat om den gamle altertavle da vi kom. Det har vært kirke på dette stedet helt siden 900-tallet. I 1923 brann den gamle kirka (fra 1726) ned. Den nye kirka ble raskt oppført og vigslet i 1924, og utrolig nok ble det gamle alterskapet reddet. I brosjyren om kirka står det at alterskapet er et svært sjeldent Mariaskap fra 1510. Det er mye å si om det gamle skapet, men jeg klarte knapt å ta øynene fra midtpartiet innvendig, som i midten forestiller Maria og hennes mor Anna som holder Jesus på armen.

For mange år siden besøkte jeg ei kirke i Istanbul (husker dessverre ikke navnet på den) som har en hel serie med bilder fra Annas liv. Det var da jeg kom hjem fra den turen jeg satte meg ned og skrev “Mariaevangeliet”, om Marias liv fram til Jesu fødsel, slik jeg forestiller meg det kan ha skjedd.

På hver side av koret i kirka er det glassmaleri laget av Gabriel Kielland. Glassmaleriene er fra 1923 og altså laget til den nye kirka. Her ser vi bebudelsen, da engelen Gabriel kom til Maria og forteller at hun skal føde en sønn.

Så var det tid for orgelkonserten. Etter konserten fikk jeg en lang prat med organisten, og den var så spesiell at jeg må fortelle om den i et egen innlegg, en annens dag……..

På tross av dårlige værmeldinger opp og i mente fikk vi en fin ettermiddag/kveld. Terje jobbet lenge på annekset, jeg satt ute med bøkene mine, og utsikt og fugler og sommerfugler. På bildet ser du en fløyelsringvinge.

Morgenstemning

©brittarnhild

God natts søvn. Tidlig oppe. Ut for å tisse. Og da måtte jeg bare gå en tur i den vakre eventyrskogen. Tåka lå tett over sundet, og skogen lå som en akvarell bak hytta. Tenk å veve et sånt kunstverk, så vakkert, så perfekt.

Naturen har så uendelig mye å by på. Vi lar oss fascinere av vakker utsikt og storslått natur, men minst like viktig er detaljene, de tynne trådene som spinnes. Edderkoppen spinner nettet sitt om morgenen, og bruker halvannen time på vevnaden du ser på bildet. Hvor lang tid hadde jeg brukt om jeg skulle vevd det samme.

Så rart å være edderkopp
Med nøste i sin egen kropp
Og spinne alle dage
Men hvordan kan den gjemme på
Så mange kilometer tråd
I slik en liten mage?
Inger Hagerup

Det er vanskelig å løsrive seg fra vevkjerringas kunstverk, men jeg går videre inn i skogen, inn i eventyret. Det er vel ikke urskog i ordets egentlige betydning, men du verden så magisk den er denne skogen min, bak hytta. Her er det en skog som får leve sitt eget liv. Trær får legge seg ned og sove uten å bli forstyrret, eller de får strekke seg videre, og videre mot himmelen. Jeg vandrer i mose og bregner og en og annen kantarell.

Til slutt må jeg snu. På hytta venter frokosten, og selv om jeg gjerne skulle ventet litt med den er det jo aller best å spise sammen.

Koselig besøk i Tingstuo

©brittarnhild

Endelig en tur til Tingstuo igjen, Synnøves lille paradis inne i Todal. Det er mange år siden jeg var her første gang, Tingstuo har vært under forandring flere ganger etter det, og da jeg skulle betale/vippse det jeg handlet, oppdaget jeg at forrige besøk var før pandemien. Så det var på høy tid at jeg kom tilbake.

I dag hadde jeg med meg svigerinne Lisbeth, og jammen fant vi noen skatter begge to.

Her er en av tingene jeg kjøpte, et serveringsfat i serien “Grete” fra Figgjo Flint. Det finnes så mange fine serviser som likner på dette, og alle minner meg om lange, gode frokoster hos bestemor og bestefar. Jeg må nok begynne å samle…….

Terje og Arne er ferdige med det innvendige taket i annekset,

og dagens humle er denne trehumla.

Tegnetime

©brittarnhild

Hver kveld tegner og skriver jeg i sommerens hyttedagbok. Milian har bladd igjennom den flere ganger og latt seg inspirere, så mens de andre så fotballkamp for et par kvelder siden (ikke Norge som et av lagene) satte vi oss ned for å tegne.

“Å vil tægn Titanic” sa Milian. Og Titanic ble det. Med et bilde vi fant på nettet som inspirasjon.

Etterpå ville han tagne ei jordhumle, sånn som jeg hadde tegnet i hyttedagboka. Igjen fant vi et bilde på nettet. Og til slutt ble det en tegning av Sundbåten i Kristiansund.

Han hadde lyst til å ta med tegneblokka hjem da de drog hjem i går, men jeg klarte å overtale han til å la den ligge igjen. Så kan han tegne videre neste gang han kommer utover.

Fotografiet over viser tistelsommerfuglen jeg tegnet i går kveld. Bilde jeg brukte som utgangspunkt fant jeg i Anne Sverdrup-Thygesons “Insekter i Norge”. Der står det blant annet:
“Noen sommerfugler er trekksommerfugler og tilbakelegger enorme avstander. Tistelsommerfuglens årlige migrasjon kan spenne fra Kenya til Nord-Norge og tilbake, en strekning på rundt 15.000 kilometer, med flere generasjoner involvert.”

Jeg leser for tiden Lea Korsgaards bok “innen året er omme. Hva 64 sommerfugler lærte meg om naturens største gåte.”

Det er jo tross alt en slags ferie

©brittarnhild

Så er vi med ett alene på hytta. Et helt døgn før neste “innrykk”. Vi burde så absolutt brukt tide på å rydde og vaske og bake brød og handle og forberede neste ukes meny…….men det får vente. Sola skinner og vi pakker sekken og drar ut på tur. Billie, bonusbarnebarnferiehunden vår har ikke fått gått noen skikkelig tur enda den uka hun har vært her, men i dag er hun Tydligvis ivrig på å røre seg hun også. HUn er ei lita diva som sier klart ifra når hun ikke orker å gå lengre, men i dag “langet hun ut” med de små, korte beina sine.

Som regen lå Billie i tet, men når bestemor stopper for å ta bilder stopper hun også, hun må jo passe på å få med seg flokken sin.