©brittarnhild

Det står en liten babyplante på skrivebordet mitt, tett ved det sørvendte vinduet. En madagaskarjuvel.

I fjor kom det et brev i posten til meg fra min nevø i Lofoten. Sammen med brevet lå det en liten pose med noen små frø, og i brevet fortalte han at da han for noen år siden besøkte sin morfars (min fars) barndomshjem på Frei, fikk han med seg frø fra en gammel plante som vokste i huset der. Han sådd frøene, planter vokste fram og det ble nye frø, som han nå ville dele noen av med sin tante. Jeg sådde frøene, men dessverre skjedde ingen ting. Mathias mente jeg burde prøve igjen, og i sommer kom det et nytt brev med en ny pose frø. Det brevet kom bare noen dager før vi drog på ferie nordover til Lofoten, så de frøene har jeg ikke fått sådd enda, skal gjøre det så snart vi er hjemme lenge nok til at jeg kan passe godt på (vi er litt for mye på farten for tiden). Da vi etter hvert kom til min bror og svigerinne i Lofoten hadde de flere store madagaskarjuveler stående i stua, de hadde også fått frø fra Mathias og hadde tydeligvis fått frøene sine til å spire, og dessuten stod det to bitte små babyplanter der, med kun tre små blader på hver. Disse to fikk jeg med meg. De ble pakket godt inn og ble med oss på biltur i nesten to uker før vi var hjemme og de kunne få fast plass ved vinduet. Reisen ser ut til å ha gjort plantene godt, og nå kan jeg hver dag sitte her ved skrivebordet og følge veksten. Da er snart store nok til å pottes om i større potter nå

Jeg leser på nettet at madagaskarjuvel er en lettstelt plante, ikke minst kjent for måten den sprer frøene sine på, en såkalt ballistisk spredning. Det dannes små frøkapsler opp langs stammen og når frøene er modne skytes de ut og kan havne et godt stykke fra morplanten. Naturen er forunderlig, ikke minst når det kommer til å sikre nye generasjoner.

Dette er hva jeg finner på nettet:

Når planten blomstrer, danner det seg små frøkapsler langs stammen. Slik foregår selve spredningen:
Frøene skytes ut: Kraften i eksplosjonen slynger de små, brune frøene opptil flere meter unna morplanten.
Spenning bygges opp: Etter hvert som frøkapselen modnes, tørker den ut. Dette skaper et enormt fysisk spenn i kapselveggene.
Eksplosjonen skjer: Når kapselen er helt tørr, sprekker den plutselig opp med et hørbart klikk eller en liten smellelyd.

Jeg gleder meg til å følge de to små plantene jeg har, og kanskje kan det bli flere når jeg bare får sådd frøene Mathias sendte. Og om jeg er så heldig at mine planter også vokser seg store og begynner å kaste frø, deler jeg gjerne.

©brittarnhild

I dag har jeg vært på kirkegården og stelt grava til mor og far. De døde begge to i løpet av første halvår i fjor. En av mine brødre hadde bestilt gravstøtte til far på formiddagen den dagen mor døde på kvelden, så da var det bare å ringe opp igjen og be om at enda et navn ble føyd på steinen. Dermed var steinen på plass bare noen dager etter mors begravelse. Samme bror som bestilte steinen er geolog, han foreslo at steinen skulle være i Trondhjemitt, og det hadde ingen av oss noe imot, trondhjemmere som vi er hele gjengen.

I dag fjernet jeg gamle sommerblomster som var blitt ganske pjuskete, og satte ned tre potter med calluna/lyng i to ulike farger. Det var godt å stå der på kne og grave i jorda, fjerne det gamle, sette ned nytt. Godt å tenke på mor og far, alle gode minnene jeg har, savnet som alltid vil være der.

Jeg har egentlig liten erfaring med å stelle graver. Mor og far stelte gravene til mine besteforeldre, Terjes foreldre ligger begravet et helt annet sted i landet, så de får vi bare besøkt en sjelden gang. Nå er jeg den eneste i søskenflokken min som bor i Trondheim, så ansvaret for mors og fars grav er mitt. Et fint ansvar som jeg setter stor pris på. Og et ansvar jeg har liten erfaring med. Har mer enn nok erfaring med hage, så det er ikke det, men bare et sånt lite, rektangulært med som jeg gjerne vil skal fremstå pent og velstelt gjennom hele året selv om det går uker mellom jeg er på kirkegården, her må jeg prøve meg fram. Mens jeg satte ned callunaene i dag begynt jeg å tenke på våren. Tenk så fint det vil være å sette ned løker i høst, snøklokker, krokus, iris, påskeliljer, tulipaner……..jeg må begrense meg, jeg skjønner jo det. Men neste gang jeg besøker grava skal jeg ta med en pose løker, krokus kanskje. Så får de ligge i jorda sammen med mor og far gjennom vinteren, og gjøre det vakkert for dem til våren.

Av jord er du kommet. Til jord skal du bli.

©brittarnhild

Hver morgen, året rundt, starter jeg dagen med en hagevandring. Våren er den aller beste tiden. Da er det stor spenning hver morgen å lete etter nye skudd som kommer opp av jorda, små grønne blader på solbærbuskene som lover god høst og som gir god te, noen krokus som har begynt å blomstre, fugler som fly parvis og to kjøttmeis som finner tilbake til fuglekassa si.

Sommeren er så klart den beste tiden, særlig de dagene jeg kan gå barbeint i gresset (de dagene har det knapt vært noen av i år). Gjennom vinteren er det mindre å se på, da sover hagen under snø og is. Men Terje måker vei både til drivhuset og til fuglerestauranten. Jeg fyller foringsautomatene med frø, nøtter, meiseboller, brødsmuler og frosne rognebær, før jeg går videre ned til drivhuset. Noen ganger er det så isete og glatt at jeg må bruke sko med brodder.

Men nå er det høst, og i dag våknet jeg til sol. Skikkelig vått i gresset etter nattens regn, fuktigheten trekker inn gjennom sålene i de gamle skoene jeg smetter på meg, men det merker jeg knapt, for her er det så mye å se på, så mye å sanse. Jeg starter med å fylle opp foringsautomatene til småfuglene, og blir møtt av en sulten spettmeis og en stor flokk gråspurv. Det er store mengder fugler i hagen for tiden, det går unna på fuglematen jeg kjøper. Så fortsetter jeg videre. Har kamera med, og tar bilder av den blomstrende syrinhortensiaen mot blå himmel, av åkerlappen med høye jordskokk, merker meg at solsikkene nesten er i ferd med å knekke, de må bindes opp på nytt i løpet av dagen, venter spent på at høstanemonene skal blomstre, de står i knopp, og stopper opp ved dahliabedet. Har du sett noe så vakkert som den dyp oransje georginen?

Jeg venter med å plukke dagens blomsterbukett. Det er altfor vått enda.

©brittarnhild

Det vokser revebjeller i et av bedene i hagen. Et bed som mer eller mindre får klare seg selv, og revebjellene har kommet dit helt på egen hånd. Først dukket en opp, så har den spredd frøene sine, og nå er det mange. Det er ingen revebjeller i hagene i nærheten så vidt jeg kan se, heller ingen ville, så det må antagelig ha vært en fugl som har fraktet med seg det første frøet.

På svensk heter revebjelle fingerborg. Jeg har ei venninne som har en garnbutikk i Stockholm, og den butikken heter nettopp det, Fingerborg. Som igjen betyr fingerbøl på norsk. Og blomster likner da vitterlig på et utsøkt vakkert fingerbøl.

Jeg søker på nettet og finner en interessant historie på Naturhistorisk Museum:
I Shropshire i England levde det på slutten av 1700-tallet ei klok kone som laget medisin mot vatersott. Vatersott skyldes opphoping av vann i kroppen og er symptom på hjertesjukdom. Denne medisinen var sammensatt av 20 forskjellige urter, men revebjelle var en av hovedbestanddelene. Hun holdt oppskriften strengt hemmelig. Med urteblandinga oppnådde hun nemlig helbredelse der leger hadde stått maktesløse. En lege ved navn William Witherling ble interessert. Han skjønte at hemmeligheten var revebjella, men først etter 20 års forskning framla han – i 1785 – et arbeid om revebjellas virkning på hjertet og dens bruk mot vatersott grunnet hjertesvekkelse. Dette arbeidet var så grundig at det faktisk la grunnsteinen for dagens behandling av hjertepasienter med preparater fra revebjelle.

Giftig eller ei, den er vakker i hagen, og i dag er planen å sanke frø fra den. Ei god venninne er interessert, og jeg har planer om å så noen frø selv også. Jeg klipper av et par stengler, og åpner en frøkapsel. Her er det mengder av bittesmås frø, men alle er grønne enda, de burde vært svarte. Så nå får de ligge litt i drivhuset mens jeg følger med på om de forandrer seg.

©brittarnhild

Sola skinner i dag. Fuglene har det travelt ved foringsbrettet, humlene drikker seg fulle på nektar fra blomstene. som fortsatt blomstrer i hagen. Men sommerfuglene, hvor har det blitt av de i denne kalde, våte sommeren? Ikke en sommerfugl har jeg sett i hagen i år, ikke en eneste en. På hytta var det noen få. Blant annet en fløyelsringvinge som kom flere ganger. Og på en av mine vandringer helt ute ved kysten så jeg flere jeg ikke rakk å identifisere. Men her hjemme i hagen. Ingen!

På forsommeren leste jeg Lea Korsgaards bok “Innen året er omme. Hva 64 sommerfugler lærte meg om naturens største gåte.” Ei bok jeg varmt anbefaler. Lea, som er dansk journalist og skribent, satte seg det hårete målet å prøve å finne alle Danmarks 64 dagsommerfugler i løpet av et år. I Norge har vi omtrent 100 dagsommerfugler, og jeg har slett ikke tenkt å prøve å finne alle de. Men startet likevel friskt med å fotografere og male de sommerfuglene jeg så på hytta tidligere i sommer. Hele to ulike!

I dag er det 1.september, den første høstmåneden. Kanskje er det håp om å se sommerfugler i Akeleiehagen i år enda? Admiralen kommer gjerne seint på sommeren, tidlig på høsten. Det er sol i dag, men ingen varme, så det spørs om puppene får åpnet seg, larvene får utviklet seg.