Monthly Archives: September 2026

Grønn dagbok. En eple om dagen.

Leave a reply

©brittarnhild

Det ble dårlig med “grønn dagbok”-blogging i løpet av de to ukene vi har vært på farten. Eller kan jeg kalle det dårlig når det ikke ble et eneste innlegg? Men nå er vi hjemme igjen, i alle fall for noen dager, og grønn livsstil står igjen høyt på dagsordenen (det gjorde det jo forsåvidt gjennom hele Sverigeferien også, det var bare ikke tid og anledning til å sette seg ned og skrive om det.

Grønn restegarnstrikking fulgte meg hver eneste dag, og det var det en ting til som gjorde, nemlig epler. Vi har et epletre i hagen her hjemme, som dessverre ikke har hatt noen særlig stor avling de siste årene (Terje har beskåret det ganske grundig i dag, kanskje blir det bedre neste år?), men hvor enn vi var i Sverige så jeg bugnende epletrær over alt. Jeg spiste epler, drakk eplejuice, fikk servert eplekake og eplepai, og fikk en åpenbaring i forhold til antall eplesorter. Jeg har googlet meg fram til at det finnes rundt 7500 eplesorter totalt i verden, mens det i Sverige er over 200 kjente sorter.

Fra Småland har vi plukket med oss ei kurv full av skinnende røde aromaepler som står i kjelleren og skal modnes fram til jul. I Rosendal Trädgård var det eplefestival. I eplehagen der hadde de satt opp et langbord med 50 ulike eplersorter, alle plukket i eplehagen deres. I frokostsalen på hotellet i Stockholm var det store skåler fulle av epler, vær så god, på en av vandringene vi hadde med Torgeir, i et villaområde i utkanten av Stockholm, var det nedfallsfrukt over alt, og kurver fulle av epler var satt fram, her var det var bare å forsyne seg. I det vakre gjestgiveriet vi bodde i den siste natta var epler brukt som dekorasjoner på frokostbuffeten.

Vi lurer på om vi skal plante enda et epletre i hagen til våren, og i morgen skal jeg lage eplekake.

Når høstanemonene blomstrer

Leave a reply

©brittarnhild

Så er vi hjemme igjen. Etter en lang biltur i går kunne vi i går kveld endelig parkere bilen i vår egen carport og tømme den for kofferter og masse annet som vi har kjørt rundt med i to uker. Jeg rakk såvidt en runde i hagen før mørket kom, og var spent i dag tidlig på å få tatt en ordentlig runde.

Jeg vaknet tidlig, mens det enda var mørkt, og kunne sitte i den gamle ørelappstolen mens dagen sakte kom. En himmel som lysnet, lyseblå med et svakt rosa skjær mot sørvest, sola som traff øverste del av trærne oppe på rådyrtoppen, som beveget seg nedover og fant Akeleiehagen. Og da så jeg det. Høstanemonene har begynt å blomstre. De hadde små knopper da vi reiste for to uker siden, og de vokser på nordsiden av muren som omkranser deler av hagen, noe som betyr at de ikke blir direkte truffet av solstrålene nå på høsten. Jeg var litt bekymret for at de ikke ville åpne knoppene sine i det hele tatt før frosten er her, men se nå, er de ikke vakre?

Jeg har ønsket meg blomstrende høstanemoner i hagen i mange år, helt siden jeg så den vakre du ser på bildet nedenfor utenfor ei kirke i Georgia høsten 2016. Jeg skrev reiseblogg fra Georgiaturen vår, og fortellingen om anemonen kan du lese nedenfor:

“Det er en anemone” sa botanikeren, “det ser du på den tette raden av støvbærere inne i blomsten.” Da så jeg det jeg også, selvsagt var det en anemone, i slekt med både blåveis og hvitveis, eller kvidevise som de sier nede på Moi hvor Terje har dialekten sin fra. Det er søndag morgen og vi har akkurat deltatt i deler av en georgisk ortodoks messe inne i den gamle The Church of the Archangels i Gremi, langt øst i Georgia. Vakker firstemt sang, først mannsstemmer, så kvinner, røkelse, presten som monotont, lenge og vel messer seg gjennom gudstjenesten, kvinner med tildekket hode, menn, noen går ut for å trøste et gråtende barn, en pur ung kvinne, nesten bare ei jente, tegner seg med det hellige korset. Jeg har dekket hodet med sjalet jeg hadde med, rundt midjen har jeg knyttet et svart tøystykket som lå ved inngangen til kirken, slik at det blir et skjørt. Jeg lukker øynene og lytter. Kjenner at Gud er tilstede her, midt i det som er så annerledes enn slik jeg vanligvis feirer messe.

Nå har jeg en akkurat maken høstanemone her i Akeleiehagen. De samme tette støvbærerne. Det samme Gudsnærværet.

En liten lek…….og et lite spill

Leave a reply

©brittarnhild

En liten lek jeg har er å prøve å fantasere meg inn i hvordan det ville vært å bo på de stedene vi besøker når vi reiser. Vi reiser mye, så jeg er heldig og får lekt mye! I natt har vi bodd i gjestehuset til Birgittasøstrene i Vadstena, og da jeg våknet i dag tidlig kunne jeg se rett ut på denne utsikten (litt zoomet inn). Jeg falt pladask. Ikke noe problem å se meg selv boende i det gule huset med glassverandaen og med utsikt rett over til nonnene, den frodige hagen deres, gjestehuset og kirka. Jeg ser for meg en vakker hage som tilhører det gule huset også, med epletrær, roser, georginer og vakre fiolette fredløs nå på høsten. I et lite lysthus finnes det et gammelt bord med fire stoler rundt, og her inne bor samlingen min med pelargonier. I år har forresten samlingen vokst seg ut av lysthuset, så store og små krukker med blomstrende og duftende pelargonier er plassert rundt om i hagen. Og det er selvsagt mange av dem inne i glassverandaen.

Den hellige stemningen fra klosterhagen siver inn til meg der jeg sitter ved det gamle skatollet og skriver, eller når jeg står ved plantebordet og steller blomstene mine. I muren er det en hemmelig dør som bare jeg har nøkkel til. Den bruker jeg når jeg skal inn i klosterkirka og be de gamle tidebønnene sammen med nonnene. Det finnes forresten en nøkkel til, som nonnene har…….

…….på plena inne i hagen min står nemlig et hvitt rundt bord, midt på bordet står en bukett dahlia, bordet er dekket med mitt vakreste roseservise, ei kanne te og et fat med diverse små hjemmebakte kaker. I dag skal nemlig tre av nonnene komme på formidagsvisitt, og så snaret vi har drukket te og spist skal vi spille ukas ludoparti.

Se, der kommer nonnene småløpende og fnisende over plena. Med ludospillet mellom seg. Nå er det tid for ukas høydepunkt.

Full timeplan, og så går vi i kloster

Leave a reply

©brittarnhild

Full timeplan? Neida, vi har jo ikke timeplan en gang vi pensjonister. Men det er så mye vi vil få med oss disse dagene i Småland, så mange vi vil møte, og da blir det jammen ikke mye tid til å sette seg ned å reflektere. Men det kan vi gjøre til vinteren, ikke sant?

Etter frokost i dag tidlig forlot vi Eva og Michaels gjestfrie hus, her representert med kjøkkenet deres, for å såvidt starte reisen vår nordover og hjemover.

Men først litt om i går kveld. Da var vi nemlig invitert hjem til Evas foreldre, Elisabeth og Lars, som vi har blitt godt kjent med gjennom de årene jeg har vært her nede og undervist på strikkeretreat. Terje har vært hjemme hos Lars en gang, mens jeg og Elisabeth var opptatt på retreat, men dette var første gang for meg, og etter å ha kjørt forbi huset deres sammen med Eva en kveld for mange år siden, må jeg si jeg gledet meg veldig. Og ble ikke skuffet. Her var det koselig!

Vi startet kvelden i Lars sin pub, som han har bygd i Evas gamle soverom, med utgangspunkt i over 100 år gamle pub-paneler fra et bryggeri hvor farens hans en gang jobbet. Med William Morris tapet, sekkepipe på veggen, gamle lærstoler, Shakespeares samlede, platespiller og et par meter med gamle vinylplater.

Innenfor puben ligger Elisabeths vevstue, med kakkelovn og to store vevstoler. Åhhhhh, hit vil jeg ta med meg billedveven min og sitte og veve en gang…….

Men tilbake til dagen i dag. Vi kjørte først opp til Jönköping og besøkte länsmuseet der. Eva hadde nemlig tipset om en utstilling med skarvsøm. Jeg har lest meg litt opp og har lært at skarvsøm opprinnelig er tradisjonell Duodji, samisk håndtverk, hvor skinnbiter sys sammen kan i kant. I denne utstillingen var det ullstoff som ble sydd sammen, kant i kant, med et tredje stoff imellom slik at sømmen blir synlig, og er en gammel teknikk fra 1700-1800 tallet med røtter i Småland. Her var det mye spennende å se, dette må jeg nok hjem og prøve.

I en annen sal på museet fant vi utstillingen Livstrådar med vevnader av Lisa Atterström. Wow, at det går an å veve så levende!

Jeg skulle gjerne følt med fingrene på flere av teppene, men måtte nøye meg med å ta noen nærbilder.

Jeg er jo såvidt i gang med litt billedvev selv, fortsatt på førskolestadiet, så her var det mye å lære.

Det nærmet seg lunsjtid, og heldige oss var invitert hjem til Leea og Magnus som bor i Huskvarna. Leea har deltatt på strikkeretreat i Gamla Hjälmseryd to ganger og vi oppdaget raskt at vi har flere felles interesser, blant annet pelargonier. I løpet av formiddagen fikk vi ikke bare verdens beste svenske kjöttbullar, jeg fikk også med meg to vakre villpelargonier og tre små tomater som skal bli til nye tomater i Akeleiehagen neste år. Tusen takk Leea både for mat, planter og vennskap.

Nå har det blitt kveld, vi har gått i kloster, er innkvartert hos Birgittasøstrene i Vadstena, vi har gått tur langs sjøen og spist nydelig røye i restauranten Bakgatan. Det er 18 år siden jeg var i Vadstena første gang, da sammen med kollegaer fra bispedømmekontoret i Nidaros. Jeg kjøpte den gang ei praktbok om Den heliga Birgitta.

Boka er selvsagt med på denne turen også,

og inne i boka fant jeg jammen notatboka med foredraget jeg holdt på bussturen ned hit i september 2008.

Grønn dagbok. Herlig vandring i Store Mosse Nationalpark

Leave a reply

©brittarnhild

Hvilken herlig dag. Vi våknet til sol og 3 grader, men temperaturen steg heldigvis raskt, så etter frokost, mens Eva og Michael var vel plassert på hver sin jobb, pakken vi sekken og kjørte en liten time til Store Mosse Nationalpark. Nå skulle det “tures”.

Og hvilken tur det ble. Det var flere muligheter å velge mellom, men vi gikk for den som var merket med rødt, rundt Kävsjön, 12 kilometer. Jeg var litt skeptisk til lengden, vi er jo mest vant til turer på 5+ kilometer vi, men terrenget var flatt og forholdsvis enkelt å bevege seg i, så vi lot det stå til. Og angret ikke et sekund.

Rundt 18.000 skritt ble det, over mo og myr, langs klopper og krøtterstier, i åpent landskap og gjennom skog. Fulgt av både tranesang og kvitring fra bokfink og granmeis og toppmeis og grønnspett og en hel masse andre fugler.

Ingen gnagsår, ingen vonde føtter, ingen slitne knær, bare skjønt, skjønt, skjønt for å si det på godt svensk.

Det er femte gangen vi besøker Småland på 4 år, og jeg tror vi har forelsket oss litt begge to. Her har vi fått gode venner, og her er det så mye å oppleve.

Et lite souvenir blir med hjem.

Jeg avsluttet forresten turen på den best tenkelige måten. Ett dopp i sjön. Aner ikke hvor mange grader det var i vannet, men det var 15 grader i lufte og det kjentes vidunderlig.