Klar for dagens første kopp med te, trukket på peppermynte fra hyttehagen. Sånn ca halve året, minst, drikker vi te plukket på friske blader fra hagen hjemme eller på hytta, eller blader og blomster plukket i naturen. Jeg kunne ha tørket mynte og andre blader og på den måten hatt egendyrket te hele året, men jeg synes ikke den blir så god når bladene tørkes, så gjennom vinteren kjøper jeg svart eller grønn te fra te-butikken. Vi drikker nesten ikke kaffe hjemme hos oss, egentlig bare når vi har gjester. Vi sparer miljøet (mindre langreiste kaffebønner) og vi sparer en god del penger, kaffe har blitt veldig dyrt. Må nå er det egentlig ikke økonomi som er årsaken til tedrikkingen min da. Te er mye bedre enn kaffe synes jeg, og myntete/urtete er uten tvil mye sunnere.
Hva synes du forresten om den “nye” tekanna mi? Gul Sissel fra Figgjo, formgitt av Ragnar Grimsrud, men dekor utarbeidet av Rolf Frøyland. Bestemor Ragna Josefine og bestefar Johannes hadde dette serviset i lyseblått, så da jeg fant deler av det i en antikvitetsbutikk på Sakrisøy i Lofoten i sommer, “måtte” jeg bare kjøpe.
Hytta er omgitt av en eventyrskog, høye, gamle trær, store, mosegrodde steiner, sollys som såvidt filtrer seg ned gjennom grantrær og ett og annet løvtre. Stien opp til hytta fikk tidlig navnet Kjærlighetsstien, det var far som stod for den navngivingen. Det var han som døpte hytta Rastarbo også, til stor protest fra en av mine brødre, han ville kalle den Wigwam, vi heter jo tross alt Wigum til etternavn, og han skulle bli indianerforsker når han ble stor, (er det forresten lov å bruke ordet indianer i dag?). Det er i denne delen av skogen vi finner kantareller om høsten.
Bak hytta ligger en kjempestor stein, som barnebarna elsker å klatre opp på, og som gjerne er endestasjon for eggejakta i påska, og bak steinen et avgrenset område ungene leker i, bort mot fjellveggen som reiser seg bratt, nesten rett opp.
Men vest for hytta ligger et lite stykke “urskog”. Det går mange stier gjennom urskogen, opptråkket av rådyr og hjort. En av stiene bruker ungene når de skal opp i hula, ei lita hule vi kan krype inn i, og hvor det alltid ligger en skatt og venter når de kommer. Hulas hukommelse gjemmer på en god del barnegråt, det er alltid en unge som stanger hodet i skarp stein når han eller hun klatrer inn. Om våren finner jeg min egen skatt utenfor hula, her vokser det nemlig ramsløk. Det renner en liten bekk fra hula, ned gjennom urskogen og videre ned til havet, en Anne fra Bjørkely-bekk. Mellom hytta og bekken er det villmark, ja, rett og slett mosegrodd urskog hvor tørre kvister knekker når jeg sakte rusler rundt, ser på spennende steinformasjoner som naturen har skapt, grønne planter jeg ikke vet navnet på (om våren vet jeg, for da er skogbunnen et teppe av hvitveis), små og store sopp, trerøtter som klorer seg fast, og jammen har de første gule bladene begynt å falle. Vi er sist i august, høsten banker på og vil inn.
Området er ikke stort. Bortenfor bekken er det igjen bratt fjell. Området er uendelig! Det eneste som finnes er skogens lyder, skogens lukter, skogens farger. I dag har jeg tatt med meg Robin Wall Kimmerer sin bok “Braiding Sweetgrass”, setter meg ned på en stein og leser: “I came here to listen, to nestle in the curve of the roots in a soft hollow of pine needles, to lean my bones against the column of white pine, to turn off the voice in my head until I can hear the voices outside it; the shhh of wind in needles, water trickling over rock, nuthatch tapping, chipmunks digging, beechnut falling, mosquito in my ear, and something more – something that is not me, for which we have no language, the wordless being of others in which we are never alone. After the drumbeat of my mother`s heart, this was my first language.I could spend a whole day listening. And a whole night. And in the morning, without me hearing it, there might be a mushroom that was not there the night before, creamy white, pushed up from the pine needle duff, out of darkness to light, still glistening with the fluid of its passage.”
Jeg finner et enslig høstfarger blad som jeg plukker opp og tar med meg. Tilbake på hytta legger jeg det inn i dagboka mi og legger en stabel bøker på toppen av boka. Blomsterpressa mi er hjemme i byen.
Bølgeskvulp, summing av fluer, ei humle finner nektar i en blåknapp som snart har gjort sitt denne sommeren. Himmelen er blå, noen hvite godværsskyer tegner engler, sola varmer, litt vind holder mygg og knott unna. En fisk hopper høyt ute i sjøen. Første gang hører jeg bare plasket, og ser antydninger til ringer i krusningene i vannet. Andre gang både ser og hører jeg fisken.
Langt der ute ligger Smøla, ganske godt synlig i dag, lufta er klar nok til det. Til venstre ser jeg Tustnastabbene. Vi hadde elektriker på hytta i går morges like etter meldingen om at kong Harald var død. Han kunne fortelle at kongeparet har vært på Aure flere ganger, og dronningen har også vært her alene. En gang kom hun ens ærend for å bestige Skarven, knapt 900 moh, Tustnas høyeste fjell, Sør-Norges nest høyeste øy-topp. Svært bratt å gå opp, og i følge elektrikeren mer krevende enn å komme seg opp på Galdhøpiggen. Tøff dronning Sonja vi har.
Det er godt å sitte her ute, mye hav, enda mer himmel, øya og fjellene i det fjerne. Jeg sitter rett ved en stor minnestein, etter ei mineulykke i september 1919. En far og tre av hans sønner som døde da ei mine gikk av under minerydding etter 1.verdenskrig. Rett i nærheten finnes mange minner etter 2.verdenskrig, da tyskerne holdt til her mens de forsøkte å overta Trondheim, gjøre byen om til Drontheim. Serbiske krigsfanger brøt stein og bygde jernbane med bare hendene. Det er så vakkert her ute. Et av de vakreste områdene jeg vet, om ikke det vakreste. Og samtidig skjuler jorda her så mye sorg, så mye smerte. Det sies at kvinnen som mistet mann og tre sønner på så dramatisk vis den 19.september for over 100 år siden ikke fikk beskjed om ulykken. Da ektefellen og guttene ikke kom hjem ble hun urolig, gikk ut for å lete og skjønte hva som hadde skjedd. I sorg og fortvilelse skal hun ha ropt ut: “Herren ga, Herren tok, Herrens navn være lovet!”
Tre måker sitter på skjæret rett utenfor her jeg sitter. En ørn letter og flyr sakte over meg. Fluene summer videre og havet er så blått, så blått. Himmelen også.
Jeg, som resten av nasjonen, ble i går morges møtt med nyheten om at vår kjære konge, kong Harald V var alvorlig syk. Det ble en annerledes dag for hele landet. Og i dag kom nyheten vi alle ventet på, nyheten vi fryktet ville komme. Kongen sovnet fredfylt inn i dag tidlig. Kongen er død. Den kjære, kjære kongen vår. Hele landets bestefar, som så mange har uttrykt det siste døgnet. En trygg og god bestefar, samtidig som har var en tydelig konge som ga Alt for Norge.
Kong Harald V har fullført gjerningen sin og er kommet hjem nå, hjem til sin Skaper, til sin Gud som han trodde på hele livet. I kristen tro er sommerfuglen et håpssymbol. På bildet over, som jeg tok for noen år siden, ser vi en admiral. Kongen var selv en admiral, i Sjøforsvaret, og han levde i håpet, håpet om en oppstandelse og et nytt liv.
Takk, tusen, tusen takk kjære konge for alt du har betydd for hver og en av oss som lever her oppe langt mot nord. Takk, tusen takk for at du har vært kongen min.
Sommeren er her, endelig. Vi er på hytta, og bare nyter livet. Terje snekrer, jeg går turer, luker i bedene, titter på fugler, leser, strikker eller bare sitter på terrassen og lar tankene vandre. Tenker i dag spesielt på kongen og hans nærmeste.
Vi spiste middag ute i går kveld. Ja, bondebønnene var et kjempegodt alternativ til avocado, og vi ble sittende lenge. Før vi gikk og la oss kom månen fram, nesten fullmåne, helt full blir den i morgen. Den speilet seg i sjøen. Av og til helt synlig, av og til helt eller delvis dekket av små, lette godværsskyer. Himmelen er helt annerledes her enn hjemme i byen. Vi slår av de få utelysene vi har (trenger dem for å finne doen om natta, så de slås på igjen før vi legger oss), og da er det ingen annen lysforurensing enn månen selv. Snart dukker den første stjernen opp, en av stjernene i Orions belte, så en til, og så enda en. Jeg bøyer hodet så langt bakover jeg får til, en satellitt seiler over himmelen som et stjerneskudd, flere stjerner dukker opp. Der lyser Karlsvogna, en del av stjernebildet Store Bjørn. Orions belte er helt synlig nå, de tre stjernene Mintaka, Alnilam og Alnitak. Beltet er lett å se, de tre stjernene på rekke og rad lyser klart. Men hele stjernebildet Orion er vanskeligere. Månen kommer for nært og skinner så klart. Da er det lettere å se Karlsvogna, med sine sju stjerner, den befinner seg mye lengre vekk fra måneskinnet. Mens øynene er opptatt med å søke på himmelen, oppfanger ørene lyden av en hakkespett, antagelig en av flaggspettene som daglig besøker fuglebrettet, og der passerer det jammen en flokk grågås. Imponerende hvordan de klarer å manøvrere i mørket.
Det er sjelden vi har milde sommerkvelder her i MidtNorge som er så mørke at de lar oss se stjernehimmelen. I juni, juli og mye av august er det altfor lyst, det er første nå i slutten av august kveldene er mørke nok. Det er vanskelig å gå og legge seg. Må bare sitte litt til.
Det føles som om vi bare såvidt har vært hjemom og snudd. Kom hjem fra hytta på søndag, kjørte utover igjen i dag, onsdag, så fort jeg var ferdig med høstens første strikkekafé i kirka. Før jeg drog på strikkekafeen var jeg forresten ute i hagen og plukket bondebønner. De har blitt store og kraftige nå, har tydeligvis tålt den våte sommeren godt. Gleder meg til å spise de i kveld.
Første kvelden på hytta har vi alltid hatt reker. Det startet mens vi begge var i full jobb og som regel kom ut hit seint fredag ettermiddag. Da var det så greit med noe lettvint, og det er jo reker så absolutt, det er jo bare å skjære opp loff og avokado, og sette fram sammen med reker, smør, majones, sitron og eventuelt litt salat. Og så blir det et langt og hyggelig måltid mens vi renser reker, spiser og prater.
Jeg har lest et sted at kortreiste bondebønner fint erstatter langreiste avocado. Det har jeg aldri tenkt på før, men jeg støtter jo alt som kan gjøre klimaavtrykket jeg setter litt svakere, så nå skal jeg rense bønner, koke dem i lettsaltet vann i 3 minutter og enten mose dem eller servere dem hele.
Sommeren har forresten endelig kommet til Midt-Norge. Jeg tror jammen vi kan spise reker ute i på terrassen i kveld.
Da vi begge ble pensjonister innførte vi en ny hverdagstradisjon. Høytlesing. Hver morgen etter frokost tar vi med oss tekoppene bort til godstolene, og så leser vi høyt for hverandre. Ikke mye, ikke lenge, som regel bare et kapittel, og så blir vi sittende og hverdagsprate litt etterpå. Vi har kommet gjennom mange bøker på denne måten. Bøker jeg har lest tidligere men som er nye for Terje, og som det er fint å lese sammen. Nå holder vi på med fjerde og siste bok i serien om Ingrid fra Barrøy av Roy Jacobsen. En familiesaga og et tradisjonsbilde fra ei lita øy på Nordlandskysten første halvdel av 1900-tallet. Tidligere har vi vært gjennom både Olav Audunssønn i Hestviken av Sigrid Undset, serien om Søsterklokkene av Lars Mytting og Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken (og sikkert flere jeg har glemt). Hva vi skal ta fatt på når vi er ferdige med Barrøyserien har vi ikke bestemt enda. Vi tar gjerne imot tips.
Jeg startet dette dagboksbladet med å stille spørsmålet om høytlesing er en utdøende aktivitet. Det finnes helt sikkert flere svar på det spørsmålet. Jeg vil tro at det rundt om i hjemmene, i barnehager og skoler leses for barn og barnebarn, eller er lydbøker og skjerm i ferd med å ta over? Jeg kjenner få voksne som leser høyt for hverandre, om jeg i det hele tatt kjenner noen. Joda, flere lytter til lydbok og podcast sammen, en kjempefin fellesgreie, fortsett med det! Men det å sitte ned sammen, i samme rom, to eller flere, og aktivt lytte på det som leses høyt fra den ene i rommet? Vel, for Terje og meg beriker det hverdagen, så vi kommer til å fortsette…….samtidig som jeg sier ja takk til både stillelesing og lytting til lydbøker og podcast. Vil særlig slå et slag for podcasten Leseklubben på NRK. Den er super!
Det ble kremet tagliatelle med kantareller til middag i går kveld, smaksatt med urter både fra hyttehagen og fra hagen her hjemme. Som tilbehør ble det salat fra hagen, røde, spør salatblader denne gang, pyntet med villblomster, persille, ringblomst, dillblomster og blå borago. Fargerike salater gjennom hele sommerhalvåret er på mange måter min signaturrett. Det må bli et eget innlegg i grønn dagbok om det en gang, tenker jeg.
Vi bruker å gå på onsdagstreff i kirka vår annen hver uke. Sist onsdag hadde vi besøk av Faste Gunnarson Grodt fra Holtålen, som fortalte om gamle mattradisjoner og mathistorie fra helt tilbake til da de første bosetterne slo seg ned i Trøndelag og fram til i dag. Veldig interessant. På slutten av foredraget fikk vi en liten samtale om matsikkerhet, hva vi som enkeltpersoner kan gjøre, men kanskje først og fremst hvilke utfordringer som samfunn Norge har, hva som gjøres og hva som ikke gjøres.
Dersom Norge nå rammes av en krise som stopper all import, hva gjør vi da? Samfunnet som helhet har et hovedansvar for oss borgere, men det er jammen mye vi kan, og bør, gjøre selv også. Vi ble sittende på samme bord som Faste under lunsjen etterpå, og en gang i løpet av samtalen kom jeg til å si noe sånt som at “tja, vi skal i alle fall klare oss i tre dager med det vi dyrker i hagen og sanker i naturen”. Jeg har tenkt mye på den uttalelsen i etterkant. Ja, nå på høsten skal vi klare tre dager, sikkert ei uke også, og vel så det, med poteter, gulrot, rødbeter, kål, jordskokk, bønner, sukkererter, frukt, bær og salater fra hagen, druer fra drivhuset og bær og sopp fra skogen i nærheten. Ei uke har vi dessuten brød, saft (saft skal vi klare oss med hele året med den bærhøsten vi har hatt i år), mel, ris, pasta, knekkebrød, kaviar, tubeost og litt av hvert annet fra skuffer og skap, og ikke minst fra beredskapslageret i kjelleren. Mye godt i fryseren er det også, men det varer ikke lenge om strømmen forsvinner.
Det er lett å tenke at dette er svartmaling. En sånn total krise vil vel aldri komme hit, myndighetene vil ta hånd om oss, vi vil helt sikkert klare oss. Det kan kanskje hende det, men uansett krise eller ikke krise. Hvorfor i all verden skal vi la svenskene være så mye flinkere enn oss til å plukke bær og sopp, til å nyttiggjøre seg markens grøde? Kan vi ikke like godt først som sist ta noen gode tak som lar oss klatre noen trinn opp selvforsyningsstigen? En super premie venter forresten på hvert trinn vi stiger opp – gode, helsebringende naturopplevelser, og ikke minst den dype tilfredsstillelsen det er å lage mat av det vi selv har samlet.
Jeg kommer meg ikke ut i skogen for å plukke blåbær i dag, men ut i hagen skal jeg, for å plukke bønner. Bondebønnene våre vokser så fint i år, og enda har jeg ikke smakt dem.
Kantareller. Ordet smaker gull og skog og den skarpeste oransjefarget jeg vet. Skogens gull, som lyser mot meg der jeg går den bratte bakken opp til hytta. Jeg er ingen dyktig, erfaren sopp-plukker. Da jeg vokste opp var det bærplukking som gjaldt, ikke minst tyttebær. Far kunne plukke opp mot 100 liter om høsten, og vi hjalp til, mer eller mindre frivillig. Å plukke sopp var det aldri snakk om. Som voksen lærte jeg om kantareller i lerkeskogen på Moi, rett bar Terjes barndomshjem, og så var det etter hvert Terje som kunne vise meg at det vokser kantareller ikke bare på Moi men rundt hytta her på Nordmøre også. Det er mange år siden jeg har vært på Moi, og her rundt hytta har det vært mindre kantareller de siste årene. Mon tro om det er flere enn meg som plukker her nå? Men litt finner vi da hver høst.
Mye eller lite sopp. Sist vi var her ute, for noen uker siden, plukket jeg med meg de kantarellene jeg fant da vi skulle dra hjem, forvellet dem og puttet i fryseren. De skal bli pizzafyll til vinteren en gang. I dag skal jeg plukke med meg de kantarellene som har vokst opp siden den gang. Jeg har kjøpt tagliatelle og fløte, noen kvister timian skal bli med hjem fra hyttehagen, jeg har høstemoden løk hjemme i Akeleiehagen. Salat, tomat og spiselige blomster i flere farger har jeg også, og gressløk så klart. Og i kjøleskapet har vi fortsatt en ganske stor parmesan som vi kjøpte på marked i Italia i fjor høst. Det er fortsatt hvitvin igjen på kartongen vi hadde med utover hit til hytta, så i kveld skal det bli søndagsmiddag det smaker gull av. Og vi kan nyte den gode følelsen det er å ha høstet av markens grøde.
“Er du ferdig for dagen allerede? Da får du ha god helg!” “Ja, god helg blir det, jeg skal passe barnebarn hele helga.” “Det høres koselig ut. Lykke til. Har dere noen spesielle planer, eller?”
Det er fredag morgen, og jeg tilbringer en time på treningssenteret. Mens jeg jobber med en balanseøvelse ,overhører jeg denne samtalen mellom to av de faste pensjonistene som går her. Jeg får med meg svaret fra bestemoren som skal passe barnebarn også. “Nei, egentlig ingen spesielle planer, men vi skal nok finne på noe. Det viktigste er jo å holde ungene unna skjerm.”
Så heldig min generasjon var som hadde unger som vokste opp uten mobiltelefonen, før sosiale medier. Da våre to eldste var små var det knapt mer enn en kanal på TVn, kun barneT-V på NRK kl 18.00. Da var det aldri masing om skjermtid, for det ordet fantes vel ikke en gang.
Vi er også sammen med barnebarn i helga, i alle fall en av dem. 7-åringen som akkurat har begynt i 2.klasse. Med kloke foreldre er det forbud mot skjerm på hytta. Ordet forbud høres forresten så strengt og negativt ut, det er pause fra skjerm. 7-åringen kjørte utover sammen med oss i går. I bilen er skjerm lov, og han koste seg med en minecraft-spill de to timene bilturen varte. Så ble skjermen lagt bort med en gang vi kom hit, og han kunne finne på alt mulig annet. Det startet med en time med lego. Hytta vår er ikke stor, men når det er barnebarn her er alltid et av bordene satt av til legobygging. Så forsvant han plutselig ut, lettet etter biller bak tørr bark på stubber, fant den lille verktøykofferten sin, snekret, banket, sagde, nynnet mens han holdt på, løp fram og tilbake, forsvant inn i skogen på jakt etter greiner han kunne sage, kom inn og lurte på hvor bestefar var, han trengte flere spiker.
På kvelden hadde vi tegnetid, bestemor og 7åringen. Det har blitt vår felles greie på hytta, og vi storkoser oss begge to. 7åringen ser ut til å ha glemt at skjerm finnes, og jammen klarer bestemor å legge vekk mobilen ei stund hun også.
