©brittarnhild

Høytlesing. En utdøende aktivitet?

Da vi begge ble pensjonister innførte vi en ny hverdagstradisjon. Høytlesing. Hver morgen etter frokost tar vi med oss tekoppene bort til godstolene, og så leser vi høyt for hverandre. Ikke mye, ikke lenge, som regel bare et kapittel, og så blir vi sittende og hverdagsprate litt etterpå. Vi har kommet gjennom mange bøker på denne måten. Bøker jeg har lest tidligere men som er nye for Terje, og som det er fint å lese sammen. Nå holder vi på med fjerde og siste bok i serien om Ingrid fra Barrøy av Roy Jacobsen. En familiesaga og et tradisjonsbilde fra ei lita øy på Nordlandskysten første halvdel av 1900-tallet. Tidligere har vi vært gjennom både Olav Audunssønn i Hestviken av Sigrid Undset, serien om Søsterklokkene av Lars Mytting og Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken (og sikkert flere jeg har glemt). Hva vi skal ta fatt på når vi er ferdige med Barrøyserien har vi ikke bestemt enda. Vi tar gjerne imot tips.

Jeg startet dette dagboksbladet med å stille spørsmålet om høytlesing er en utdøende aktivitet. Det finnes helt sikkert flere svar på det spørsmålet. Jeg vil tro at det rundt om i hjemmene, i barnehager og skoler leses for barn og barnebarn, eller er lydbøker og skjerm i ferd med å ta over? Jeg kjenner få voksne som leser høyt for hverandre, om jeg i det hele tatt kjenner noen. Joda, flere lytter til lydbok og podcast sammen, en kjempefin fellesgreie, fortsett med det! Men det å sitte ned sammen, i samme rom, to eller flere, og aktivt lytte på det som leses høyt fra den ene i rommet? Vel, for Terje og meg beriker det hverdagen, så vi kommer til å fortsette…….samtidig som jeg sier ja takk til både stillelesing og lytting til lydbøker og podcast. Vil særlig slå et slag for podcasten Leseklubben på NRK. Den er super!