©brittarnhild

Sommeren er her, endelig. Vi er på hytta, og bare nyter livet. Terje snekrer, jeg går turer, luker i bedene, titter på fugler, leser, strikker eller bare sitter på terrassen og lar tankene vandre. Tenker i dag spesielt på kongen og hans nærmeste.

Vi spiste middag ute i går kveld. Ja, bondebønnene var et kjempegodt alternativ til avocado, og vi ble sittende lenge. Før vi gikk og la oss kom månen fram, nesten fullmåne, helt full blir den i morgen. Den speilet seg i sjøen. Av og til helt synlig, av og til helt eller delvis dekket av små, lette godværsskyer. Himmelen er helt annerledes her enn hjemme i byen. Vi slår av de få utelysene vi har (trenger dem for å finne doen om natta, så de slås på igjen før vi legger oss), og da er det ingen annen lysforurensing enn månen selv. Snart dukker den første stjernen opp, en av stjernene i Orions belte, så en til, og så enda en. Jeg bøyer hodet så langt bakover jeg får til, en satellitt seiler over himmelen som et stjerneskudd, flere stjerner dukker opp. Der lyser Karlsvogna, en del av stjernebildet Store Bjørn. Orions belte er helt synlig nå, de tre stjernene Mintaka, Alnilam og Alnitak. Beltet er lett å se, de tre stjernene på rekke og rad lyser klart. Men hele stjernebildet Orion er vanskeligere. Månen kommer for nært og skinner så klart. Da er det lettere å se Karlsvogna, med sine sju stjerner, den befinner seg mye lengre vekk fra måneskinnet. Mens øynene er opptatt med å søke på himmelen, oppfanger ørene lyden av en hakkespett, antagelig en av flaggspettene som daglig besøker fuglebrettet, og der passerer det jammen en flokk grågås. Imponerende hvordan de klarer å manøvrere i mørket.

Det er sjelden vi har milde sommerkvelder her i MidtNorge som er så mørke at de lar oss se stjernehimmelen. I juni, juli og mye av august er det altfor lyst, det er første nå i slutten av august kveldene er mørke nok. Det er vanskelig å gå og legge seg. Må bare sitte litt til.