©brittarnhild
Nesten hele oktober i Italia, ja, det var livet vårt i år. Og gjett om vi koste oss. Sol og bading, utflukter, kirker og kunst, god mat, familie og venner, og masse, masse mer.
En dag på markedet klarte jeg ikke å gå forbi de fristende artisjokkene. Jeg hadde ansvar for middag den dagen, vi var fire stykker som skulle ha mat og dermed kjøpte jeg fire artisjokk. Akkurat nok til forrett tenkte jeg.
Men hvordan skulle jeg tilberede dem? Artisjokk er ikke akkurat hverdagsmat på kjøkkenet mitt hjemme, for å si det sånn. Jeg husker en gang på ett marked i Venezia at vi fikk en inngående leksjon av en av grønnsakselgerne som absolutt ville selge oss artisjokker. Husker faktisk ikke om vi kjøpte, men tror kanskje vi gjorde det, og på et vis klarte vi å få noe spiselig utav dem. Men her sto jeg altså med fire artisjokker og vann i munnen. En måned (nesten) i Italia med fullt utstyrt kjøkken, klart jeg ville prøve å servere en god artisjokk-forrett. Men hvordan?
Kjøkken-eier og svært god venninne Brit kom meg til unnsetning. Hun tok kontakt med italienske Anna Rita i etasjen over for å høre hvilke tips hun hadde, og jammen ble både Brit og jeg invitert opp til kjøkkenet hennes for å lære.
Nå ble det ganske vanskelig for meg da vi kom opp å følge med på artisjokk-kurset, for her var det så mye spennende å se på (jeg kunne vandret rundt å denne leiligheten i timesvis og stadig oppdage nye ting, tror jeg), men jeg var jo her for å lære, så jeg tok meg sammen og fulgte meg. Og med det samme jeg kom ned i vår leilighet noterte jeg det jeg husket:
– først skar Anna Rita av det ytterste laget av stilkene, og de ytterste trælete bladene på selve artisjokken
– hun grov litt inne i selve artisjokken med en skarp kniv for å løsne “hårene”, og så satte hun dem på hodet i en skål med sitronvann, en sitron ble delt og saften klemt ut i vannet, og der fikk også sitronen være, men ble stadig tatt opp og klemt på så mere saft ble presset ut, og hun grov flere ganger med kniven rundt i “hårene”
– Anna Rita hadde tidligere på dagen vært ute ved det romerske teateret og plukket en slags mynte, og nå knuste hun myntebladene med fingrene, la de i ei skål med grovsalt og tilsatte hakket chili (chilien oppbevarte hun i fryseren for at de skulle holde seg friske) og rørte rundt
– artisjokkene skulle nå stå med hodene nede i sitronvannet i 20 minutter, så Anna Rita forklarte Brit prosessen videre (på italiensk) og vi tok med oss skåla ned til vårt eget kjøkken
Etter 30 minutter fylte jeg hullene, der hårene var, med krydderblandingen. Vi fylte en kjele med olje, salt og vann og satte artisjokkene oppi, og så skulle de stå å trekke på svak varme i en time.
Artisjokkene ble servert “rene”, uten noe tilbehør. Stilkene var møre og gode, bladene slikket vi rene for smak, hjertet smakte aldeles nydelig.
Og så har jeg skrevet helt til slutt i dagboka mi den kvelden: Og jeg er en superduper opplevelse rikere.
Da jeg et par dager senere var ute og gikk i gamlebyen tok jeg turen opp rundt det gamle romerske teateret, og der fant jeg jammen den spesielle mynten Anna Rita hadde plukket. Poleimynte. Måtte plukke med meg en liten kvist for å kunne lukte på den gjennom dagen. La den på bordet foran meg da jeg kom ned til cafeen til Ingrid og Angelo. “Åh, menta poleggio”utbrøt Angelo da han kom ut med cappuccinoen min, og snuste fornøyd.
