©brittarnhild
Det er alltid nyttig å utfordre komfortsonen, gjøre noe en aldri har gjort før. Jeg avslutter 2025 med å være hundepasser noen døgn for bonushundebarnebarn Billie, sammen med Terje mens foreldrene feirer nyttår i Paris. 8 år gamle Billie er den nydeligste chiuawawa du kan tenke deg og ser ut til å kose seg hos “bestemor og bestefar”
Takk for følge, møter, vennskap i 2025. Måtte 2026 bringe fred på jord og klokskap til verdens leder.
©brittarnhild
…….for å si at vi har en kosedag med sjakk, barnebarnhund og nyttårsmiddagsforberedelser
Jeg samlet på sjakkspill i mange år. Fant fram et i dag for å spille med 6åringen, og oppdaget at brett og brikker ikke passer sammen. Må nok ta en opprydding i samlingen.
Vi passer Billie 8 år noen dager og netter mens “mammaen” og “pappaen” feirer nyttår i Paris.
I morgen blir det nyttårsaften-selskap her, og tradisjonen tro servere vi kalkun. Oppskrift til “stuffingen” har vi arvet fra Terjes gammeltante som levde store deler av sitt voksne liv i USA. Derav navnet “turkey dressing”.
©brittarnhild
“Se hvor det stormer der ute…….” Det snør og det blåser og er vær an masse utendørs. Skikkelig innekosedag. Stakkars Terje måtte ut å måke snø, jeg var så vidt ute jeg også, med mat til fuglene, men kom meg raskt inn igjen.
Etter frokost fikk jeg ei god stund oppe i atelieret. Nye pulsvarmere er det store for tiden. Fint å strikke noe enkelt mens jeg ser sjakk på NRK, og så kan jeg leke meg med å pynte på pulsvarmerne med ulike teknikker, mens jeg sitter med musikk eller lydbok. Her er det broderi på strikk, enkle blomster og stilker og noen få franske knuter for å pynte opp litt.
Jeg har mengder med ulike pulksvarmere, har lekt meg i mange år, og planlegger å ta et “pulsvarmerår” på instagramkontoen min brittarnhildskreativeverden Har samlet sammen alle pulsvarmerne jeg har, og håper å få tatt kreative bilder til å legge ut.
Så startet lynsjakken på TV, og det ble enkel strikking mens partiene pågikk, lesing og litt kjøkkensysler innimellom. Laget en stor meisekrans til fuglene som jeg fikk hengt ut i stormen, og bakte favorittrundstykkene, pane di rosmarin. Og det var jammen ikke lett å konsentrere seg innimellom sjakkpartiene. Har jo bakt disse rundstykkene så mange ganger, men nå presterte jeg først å ha i for mye mel, så glemte jeg egget og måtte kna det inn til slutt, noe som ble klissete og ga behov for mer mel. Gikk glipp av et halvt parti for å få orden på deigen. Så da den var ferdighevet rullet jeg ut rundstykkene, og oppdaget at jeg hadde glemt å tilsette rosinene og rosmarinen. Dermed ble det ny knaing og ny utrulling.
Nå er de heldigvis ferdige, ser veldig gode ut og skal serveres til gjester som kommer på kveldsmat i kveld.
Det er fortsatt sjakk på TVn, og i pausene koser jeg meg med årets Juleroser.
©brittarnhild
Været er rett og slett dritt denne jula, storm og regn og mørkt. Men hva gjør vel det når vi kan kose oss inne i varme, julepyntede hus. Vi har ei ganske rolig romjul, etter tre dager med full fart rundt julaften, men i dag ble vi invitert på juleleker, kaffe og kaker hos datteren til ei god venninne. Thea har bodd litt over et år i sin nye leilighet, hun elsker retro-stilen, sånn omtrent 70-tallet og tidligere, er kreativ og har laget seg ei varm, god og veldig sjarmerende hule i sin treroms.
Jeg falt pladask, spurte om jeg kunne få ta bilder til bloggen min, fikk et smilende ja, og fikk såvidt tatt noen få bilder før all romjulsmoroa tok overhånd. Her var loppiskjøp, skatter fra finn.no og arv fra mormor og andre slektninger satt vakkert og spennende sammen.
Men så var det den gode maten da, og ikke minst leken. Vi rakk knapt å sette oss før vi var i gang med julebingo. Jeg hater å tape, elsker å vinne, så jakten på å krysse av bingo-ruter gjorde at jeg fullstendig glemte å ta bilder. Og jammen vant jeg bingoen 🙂 I neste lek, en ny for meg utgave av pakkeleken, ble vi forresten vinnere alle sammen, og det er jo i grunnen det aller morsomste.
Julekrybba har Thea arvet fra mormoren sin, og er etter hva jeg ble fortalt kjøpt på Husfliden i Bergen for flere tiår siden (skulle gjerne hatt ei sånn i samlingen min, må kanskje begynne å søke på Finn jeg også…….) En elefant i julekrybba er ikke så veldig vanlig, og hva med en av de tre vise menn, er ikke det julenissen mon tro? Kanskje kunstneren har plassert St. Nicolaus inn i krybba?
Tusen takk Thea og dere andre for en veldig koselig formiddag, og god romjul videre.
©brittarnhild
Hver lørdag kl. 13.30 er det orgelmeditasjon i Nidarosdomen. Tekstlesing, bønn og musikk. Vi hadde et par ærend i byen i dag, blant annet bytte en julegave, ei bok jeg har fra før, så da passet det bra å sette seg ned i domen og lytte, meditere, til teksten, til bønnen, og kanskje særlig til musikken.
Et av stykkene kantor Petra Bjørkhaug spilte, på det fantastiske nyrestaurerte Steinmeyerorgelet, var parafrase over Glade jul. Den spilte mor hver eneste jul, hver eneste adventstid, så lenge jeg kan huske. Nå er ikke mor her lenger, og mange av de gamle notebladene hennes er nå blitt mine. Det var sterkt følelsesmessig å sitte i den majestetiske katedralen i dag og høre dette stykket, denne første jula uten mor..
Jeg har også spilt denne parafrasen, dog på et helt annet nivå enn både Petra og mor, men nå har jeg funnet fram notene og skal øve, øve, øve videre.
Men ikke akkurat nå, for nå er det sjakk og Magnus Carlsen på NRK som gjelder.
Teksten som ble lest i kirka i dag var forresten var morgendagens evangelietekst, fra Matteus, om da Josef tok med seg Maria og Jesus og flyktet til Egypt. De flyktet nok ikke med Vespa den gangen, men julekrybba på bildet over er en av mine favoritter, kjøpt i Portugal, laget av en portugisisk kunstner.
Jeg har en (stadig voksende) samling på rundt 200ish julekrybber. Legger hver dag ut bilde av en ny krybbe på instagramkontoen min et_liv_med_julekrybber Målet med å legge ut er å prøve å få en oversikt over hvor mange krybber jeg faktisk har, og så langt, på denne kontoen, har jeg kommet til 45, så jeg har et godt stykke igjen. Kommer sikkert til å skrive mer om krybbene her etter hvert.
©brittarnhild
Jeg startet adventskalenderen “Steder og stunder med bøker” litt sånn på sparket, og hadde ikke stor tro på at jeg skulle komme i mål med 25 innlegg. Men jammen gjorde jeg det. Har kost meg veldig underveis, og sitter igjen med masse nye steder og stunder med bøker jeg har lyst til å skrive om. Årets adventsinnlegg ligger ute med hashtaggen #stederogstyundermedbøker og under samme hashtags vil jeg legge nye innlegg som har samme tema.
Men nå er det jul, rettere sagt romjul. Vi har hatt noen fantastiske dager med familien. Først lillejulaften hos oss med lutefisk og 10 til bords, så julaften og 14 til bords hjemme hos eldste datter og hennes familie til pinnekjøtt og alt som hører til på denne dagen, og så kom samme gjengen til oss 1.juledag til kveite med masse godt tilbehør, kaffe og kaker, juleevangeliet, quiz og andre leker og slitne barn da kvelden endelig kom. Yngste sønn med kone og to barn overnattet, eldste sønn kom hjem fra Stockholm og har bodd her ei uke. Og i løpet av formiddagen har alle reist og Terje og jeg er alene hjemme. Sammen med mengder av restemat. Vi har mye å kose oss med framover.
Det er meldt mye regn og vind de kommende dagene, så så snart huset var tømt for julegjester i dag var det tid for å komme seg ut og gå av seg noen kalorier. Vi kjørte ned til Ringvebukta. Hadde tenkt å starte turen med en kopp kaffe på Sponhuset, men der ver det fullt på alle bord og lang kø foran disken. Dessuten har vi jo mer enn nok kaffemat hjemme, så vi bestemte oss for å sløyfe kaffen der, og bare gå tur før vi kjørte hjem.
Gikk et stykke langs Ladestien først. Her har all isen smeltet, så det var en drøm å gå, rett og slett lange ut. Mye folk ute, blant annet hadde flere familier tent bål nede i fjæra, og så ut til å kose seg veldig.
Ved Devlebukta tok vi av fra stien og gikk inn i boligområdet. Vi liker godt å bli kjent på nye steder i Trondheim, og her var et område vi ikke er særlig kjent i. Ikke bare det, her gikk vi langs en vei jeg aldri har gått før, selv om jeg har bodd nesten hele livet i Trondheim. Rekkehus på den ene siden av veien, Fargerheimskogen og Fagerheim parsellhage på den andre. Det føltes nesten som å komme til Stockholm dette. Vi vandrer mye i Stockholm og jeg fascineres hver gang av alle parsell- og kolonihagene der. Fantastisk å se at dette gror opp i Trondheim også. Jeg må nok komme tilbake hit til våren, og sommeren, og høsten.
Tenk, denne parsellhage har vært her siden 2018 uten at jeg har hatt noen anelse. Mon tro hvor mange flere skjulte perler jeg ikke vet om som befinner seg i Trondheim . Det har jeg en plan om å sjekke nærmere i 2026.
©brittarnhild
Elisabeth står ute på trammen og venter på dem. Hun er stor og tung nå, og beveger seg langsomt. Et svangerskap i hennes alder er ingen enkel sak, men nå er det ikke mange ukene igjen til fødselen. Hun er glad for at Maria skal være hos henne fram til barnet er født, og at Anna er med henne og skal være noen dager hun også. Det skal bli godt å ha noen å snakke med. Kvinner å snakke med. Sakarja er helt håpløs for tiden. Ikke et ord har han sagt etter at Elisabeth ble gravid. Ikke er han mye hjemme heller. Han holder seg helst ute på markene eller i uthuset, og pusler med sitt.
Der er dere endelig. Så godt å se dere. Å, kom inn. Jeg har kald vin som venter på dere, og brød bakt i dag. Dere må jo være både sultne og tørste. Se her Anna, la meg hjelpe deg. Hun strekker en arm fram men i det samme sparker barnet hun har i magen kraftig og hun må sette seg ned. Maria hjelper moren, og Elisabeth stirrer storøyd. Maria, utbryter hun, ikke visste jeg at du kom med slike nyheter til en gammel kone. Hvilken hjelp kan jeg nå få av deg? Hun smiler mens hun klapper magen sin. Anna ser uforstående på henne. Hjelp av henne, klart du kan få hjelp av henne. Hvilke nyheter snakker Elisabeth om? Maria er trolovet med Josef nå, men de har enda ikke delt seng, og hun er frisk og rask som en fjellgeit. Hun kikker bort på Maria og ser at hun flakker med blikket. Vil ikke se på moren. Anna ser opp på Elisabeth og ser at smilet hennes har fått et usikkert drag. Hun kikker tilbake på datteren som står der og ikke vet hva hun skal gjøre, sparker i jorda med sandaltuppen, bøyer hodet og vil ikke se opp på moren.
Maria, utbryter Anna. Maria? Maria sparker til en stein så den farer bortover gårdsplassen, slipper det hun har i hendene og løper nedover veien. Maria! Maria!! Anna blir stående rådvill. Hva er dette? Hun snur seg mot Elisabeth. Hva i alle dager er det som går av jentungen? Elisabeth ser etter Maria. Hun har sluttet å løpe nå, sitter på en stubbe nede i veien med hodet i hendene. Hun snur seg mot Anna. Vet du det ikke, spør hun, har du da slett ikke øyne i hodet? Øyne i hodet, svarer Anna. Klart jeg har det. Men hva i alle dager er det jeg ikke ser? Maria er gravid, svarer Elisabeth.
Det har blitt kveld og det er snart tid for å gå til ro. Sakarja har kommet inn og spist kveldsmat med dem og har gått inn i sovekammeret. De tre kvinnene sitter ved bordet. De har kun tent en enslig lampe som står på bordet mellom dem. Maten er ryddet bort, men en mugge vin og tre glass står fortsatt framme.
Etter en lang stund bryter Anna tausheten. Hun klemmer Marias hånd og sier, kan du ikke fortelle om det som skjedde en gang til. Og Maria forteller om drømmen. Som slett ikke var noen drøm. Om mannen som hadde vært inne på rommet hennes. Om hva han hadde sagt. Og om den gode følelsen hun hadde kjent inne i seg etter dette. Ikke har jeg blødd heller etter at mannen var der, sier hun.
Elisabeth heller litt mer vin i kruset til Anna. Nå har vi hørt Marias historie flere ganger, nå skylder vi henne å fortelle våre historier Anna. Maria ser fra moren til Elisabeth og tilbake til moren. Deres historier? Har dere også hatt besøk av den samme mannen? Er det slik man får baby i magen? Men jeg er jo ikke gift. jeg har ikke delt seng med Josef enda. Maria er helt forvirret.
Nei Maria, det er ikke slik man vanligvis blir med barn. Det skjer når man deler seng med en mann. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd med deg, men mannen som du snakker om må ha vært Guds sendebud, en Guds engel. Gud har store planer med deg, det fikk Joakim og jeg vite før du ble født. Så forteller Anna om alle årene de ventet på henne, hun og Joakim. Når hun forteller om at Joakim ble nektet å ofte i tempelet rinner tårene, skammen sitter fortsatt igjen i henne. Desto bredere er smilet når hun forteller om gjensynet når Joakim kommer tilbake fra ørkenen og de begge kan fortelle at de har hatt besøk av en engel.
Og moren og faren din er ikke de eneste, utbryter Elisabeth. Jeg har også hatt besøk av en engel. Og det har Sakarja også.Så er det hennes tur til å fortelle. Om da Sakarja gjorde tjeneste som prest, om da han gikk inn i Herrens tempel for å ofre røkelse. Noe hadde skjedd der inne i tempelet og da Sakarja kom ut hadde han mistet evnen til å tale. Men han hadde gjenvunnet en annen evne, nesten hvisket Elisabeth, og ikke lenge etterpå skjønte hun at hun var med barn.
Men som vi sitter her og snakker. Det er langt over leggetid. Jeg går inn til Sakarja nå. Så får dere gjøre det så komfortabelt som mulig for dere her i benken på kjøkkenet.
Maria har vært hos Elisabeth i flere uker. Nå er det ikke lenge til Elisabeths skal føde, og mens de utålmodig venter på fødselen. kjenner Maria livet vokse i sin egen mage. Det har tatt henne en god stund å skjønne at det virkelig er et nytt liv som vokser i henne. Ja, egentlig hadde hun ikke skjønt det ordentlig før i forrige uke. Det hadde kommet et bud til henne om at Josef ønsket at hun skulle komme hjem. Det var noe om at de måtte gjøre seg klar til å reise til Betlehem. Keiser Augustus ønsker å telle alle innbyggerne i riket sitt, og siden Josef var av Davids ætt måtte han dra opp til Betlehem for å la seg innskrive i manntallet der. Og siden han nå var trolovet, måtte Maria, hans trolovede dra med han.
Maria hadde skjøvet alle tanker på Josef langt bak i underbevisstheten. Disse ukene hadde hun og Elisabeth jobbet sammen. Et par ganger hadde de snakket om de underlige opplevelsene sine, men som regel jobbet de i stillhet, eller de snakket om helt dagligdagse ting. Det var mye Maria hadde lyst til å spørre Elisabeth om, men Elisabeth var i grunnen ganske lik Sakarja, det bodde ikke så mange ord i henne. Vel, helt lik var hun ikke. Sakarja hadde ikke sagt et eneste ord etter at Maria kom til dem. Elisabeth snakket da tross alt med Maria. Men hun innbød ikke til noen fortrolig samtale i grunnen.
Maria hadde egentlig mye å spørre Elisabeth om, mye å snakke med henne om. Fortelle henne om engelens besøk, og høre om det hadde vært på samme måte for Elisabeth. Hun forstod at det ikke var sånn man vanligvis ble med barn, hun hadde da tross alt helt siden hun var liten, sett hvordan dyrene i landsbyen parret seg, og hun skjønte at for at et frø skulle kunne ta bolig i en kvinne, et frø som gjennom måneder skulle vokse seg stort og bli til et lite barn, måtte kvinnen være sammen med en mann. Sammen med en mann på en annen måte en slik hun og Josef til nå hadde møtt hverandre. Hun hadde jo knapt våget å se på Josef. Brede skuldre hadde han, han var lengre enn henne og det mørke håret hans hadde en egen glans som Maria likte. Det var noe søkende i øynene hans, noe hun bare så vidt hadde skimtet i øyekroken da han var hjemme hos hennes for å spørre om å få gifte seg med henne, og senere i trolovelsesselskapet. At det måtte noe mer til for å lage et barn skjønte hun. Selvfølgelig skjønte hun det. Engelen som hadde besøkt henne den kvelden for flere måneder siden hadde sagt at hun skulle bli med barn, og det skjedde akkurat som engelen hadde sagt. Men hvordan? Tankene svirret rundt i hodet på Maria. Hun så for seg engelens øyne, for så i neste øyeblikk se for seg Josefs øyne slik de hadde vært den gangen han hadde kollidert med henne da hun kom fra brønnen, og halve vannkrukken hennes hadde veltet over han før hun hadde klart å få tak i krukken igjen. Store, oppsperrede øyne, overraskelse, men også en lattermildhet som enda, flere måneder senere, fikk det til å ile varmt gjennom Maria. Etter som ukene og månedene gikk husket hun ikke lenger engelens øye. Det var Josefs mørke, dype blikk som fylte henne.
Huff nei, der brente hun brødet igjen. Hun måtte slutte å tenke på Josef. Elisabeth hadde ikke mye tålmodighet disse dagene, der hun vagget stor og tung rundt i huset. Og brent brød var noe Maria visste irriterte henne. Men så var det dette budet som hadde kommet fra Josef da. Hun hadde sittet ute på trammen og hvilt seg etter middagen. Elisabeth hadde lagt seg nedpå litt, Sakarja var i uthuset og Maria hadde endelig litt tid for seg selv. Med håndtenen mellom fingrene hadde hun som vanlig latt tankene fare. Som så ofte nå tenke hun på Josef. Mannen hun var trolovet med, mannen hun slett ikke kjente. Og da hun så opp og fikk øye på en skikkelse langt nede i veien var hun sikker på at det var Josef. Uten å tenke seg om var hun i ferd med å reise seg for å løpe imot han som kom, da hun med ett kjente noe som rørte seg inne i henne. Små, lette slag, som om en fisk slo med halen mot buken hennes. Og hun ble sittende som forstenet. Så var det altså virkelig dette forunderlige som var inne i henne. Så hadde det virkelig hendt dette hun mer og mer trodde måtte ha vært en drøm. Hendene hennes la seg beskyttende over magen, og slik satt hun da den fremmede kom inn på tunet.
Josef ville ha henne hjem så snart som mulig, slik at de kunne forberede reisen til Betlehem. Det var dette budskapet den fremmede kom med. Men hun kunne jo umulig reise fra Elisabeth nå. Hun hadde lovt å være her til barnet var født. Elisabeth hadde ingen andre. Det måtte Josef forstå. Hun kunne ikke reise nå. Budet fikk reise tilbake til Josef og forklare handet. Det var umulig for Maria å reise fra Elisabet nå. Først måtte barnet bli født. Dessuten begynte hun å vokse selv. En tur til Betlehem nå, nei, det kunne hun umulig bli med på.
Josef kikket på budbringeren. Maria hadde nektet å være med hjem? Hun hadde sagt at hun ikke kunne forlate Elisabeth før barnet hun bar på var født. Så hadde hun gitt ham mat og drikke slik skikken var når en fremmed kom, og så hadde hun sendt han tilbake til Josef. Uhørt. Og dessuten hadde budbringeren ledd og sagt noe om at Josef sannelig var en utålmodig mann som ikke kunne la sin trolovede i fred før bryllupet. Ikke la sin trolovede i fred? Hva i all verden mente han. Josef som bare så vidt hadde sett Marias øyne. Først den gangen han hadde fått innholdet i vannkrukken over seg, og så, så vidt en gang til da han oppsøkte Joakim og bad om å få gifte seg med Maria, og til slutt under trolovelsesfesten. Ikke latt henne i fred! Josef hadde kjent sinnet boble i seg, mest fordi han ikke kunne forstå hva budbringeren siktet til, men også fordi Maria ikke hadde adlydd og kommet tilbake når han ba henne om det. Sånt var uhørt! Og den latteren til budbringeren. Hva i all verden?
Josef var egentlig ferdig med skrinet til Maria nå, men han klarte ikke å legge det fra seg. På en måte bandt det ham til henne, og det var det eneste han hadde. Maria var så langt borte. Oppe i fjellene og ventet på at Elisabeth skulle føde. Elisabeth. Hun var jo alt for gammel til å få barn. Men så gikk hun der likevel og vokste, og etter det ryktene fortalte mente hun at hun snart skulle føde en sønn. Og Sakarja da. Det gikk rykter om han også. At han ikke hadde sagt et eneste ord i løpet av hele svangerskapet. Bare gikk der, gjorde tjenesten sin i tempelet men dugde ellers til ingen ting. Og sammen med disse gamle, skrullete menneskene gikk Maria, og nektet å komme hjem når han sendte en budbringer for å hente henne. Nei, Josef visste ikke hva han skulle tro.
Lenge ble han sittende med skrinet mellom hendene. Tankene kvernet rundt i hodet hans. Maria. Maria. De vakre øynene hennes. Vannet fra vannkrukken som rant nedover kjortelen hans. Det forsiktige smilet. Øynene igjen. Øyne som utforsket ham. Øyne som brant seg inn i sjelen hans. Latteren som lød som søt honning. Øynene. Han klarte ikke å legge tanken på øynene fra seg. De brennende mørke øynene med spetter av gull………
Så må han ha sovnet, for det neste han husker var at oljelampen i snekkerboden var brent ned, men et annet, skarpere lys spredte seg rundt han. Et lys så klart, så skinnende at han ble tvunget ikke bare til å lukke øynene, men også til å dekke dem med hendene sine. Et smertefullt lys. Et lys som talte. Josef, sa lyset, Maria har funnet nåde hos Meg. Hun er utvalgt. Hun er med barn og hun skal føde en sønn. Hun skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Jeg har også utvalgt deg Josef. Du skal ta vare på Maria. Du skal elske og ære henne. Du skal være far til hennes barn. Både det barnet hun nå bærer under sitt hjerte, og de barna som senere kommer.
Nå var Josef lys våken. Maria med et barn under sitt hjerte. Maria, hans trolovede. Maria, som han har sett for seg nå i mange måneder. Som han har drømt om å gjøre til sin. Så var hun allerede med barn. Så var hun allerede en annens. Han hadde mistet henne allerede før han hadde tatt henne til sin. Han merket ikke at han kastet fra seg skrinet, tok opp et annet emne og spikket i vei. Merket ikke at han skar seg. Merket ikke at blodet rant nedover det korsformede emnet han holdt mellom hendene. Maria. Maria! Josef gråt nå. Tørre hulk. Maria, hvordan kunne du gjøre dette mot meg?
Lyset var der fortsatt. Det skar seg inn i Josefs hode og han hørt på nytt stemmen. Maria har funnet nåde hos Meg. Hun er utvalgt. Du skal ta vare på Maria. Du skal elske og ære henne. Du skal være far til hennes barn.
Verden surret rundt for Josef. Maria er utvalgt. Du skal ta vare på Maria. Hun er utvalgt. Du skal elske og ære henne. Hun er med barn og skal føde en sønn. Du skal være far til hennes barn. Maria bærer en sønn under sitt hjerte. Maria. Maria.
Til slutt ble det morgen. Josef var ikke sikker på om han hadde sovet og drømt alt sammen, eller om han hadde vært våken hele natten, men han følte seg underlig våken og oppkvikket nå. Marta, roper han, Marta. Marta, hvor er du kvinne. Kan du ikke høre når jeg roper?
En søvnig Marta dukker etter hvert opp. Hva er det Josef vil henne. Ivrig løper hun ut i snekkerverkstedet. For Josef er hun alltid parat. Så må hun sette seg ned. Skjønner ikke hva hun hører. Tror det ikke. Maria er med barn. Josef må dra opp i fjellene til henne. Derfra skal han ta henne med til Betlehem for at de skal innskrives i manntall. Hun, Marta, skal bli igjen her for å passe de to guttene hans. Men, men, men………Marta blir sittende å se på Josef.
Klart hun kan passe guttene. De er jo så godt som hennes allerede. Men Josef da. Og Maria. Med barn? En engel har vært her i natt, sier Josef. Maria skal føde en sønn som hun skal kalle Jesus, og jeg skal være far til barnet. Nå må jeg dra opp til Maria. Hun trenger meg. Barnet trenger meg. Det haster. Og så må vi sammen dra til Betlehem for å innskrives i manntallet. Maria, Jesus og jeg. Guttene er for små, Marta. Maria har nok med barnet hun bærer under sitt hjerte. Maria har nok med Jesus. Jeg overlater guttene til deg. Vær mor for dem du. Gi dem din kjærlighet, slik du alltid har gjort etter at Esther døde. Maria og den ufødt Jesus trenger meg nå. Jeg må dra. I dag. Nå!
Josef har reist seg. Fortsatt har han emnet og knivet i hendene. Blodet fra kuttet i fingeren hans har stoppet nå, men det har satt merker i det korsformede treet. Martas øyne trekkes mot det. Det er som om at ansikt er risset inn i treet. Et ansikt med en krone på hodet. Men ikke en vanlig krone av gull og edelstener. En krone av tornekvister. Hun ser det helt tydelig nå. Tornekvister, kvasse torner som stikker inn i pannen på ansiktet, som risper det opp, som får blodet til å rinne. Det svartner for Marta. Hun siger sakte ned til hun blir en tung bylt midt på gulvet. Først blir hun liggende helt stille. Så kommer gråten. Og deretter skriket. Som fra et såret dyr.
Maria er svett. Hun tørker seg i panna med håndbaken, prøver å få håret innunder skautet, prøver å få de skjelvende hendene sine til å adlyde. Elisabeth og den lille gutten har sovnet nå. Begge er vasket og stelt. Enda er hodet og hjerte så fylt av det hun har vært med på. Hun vet nesten ikke om hun kan tro at det virkelig har skjedd.
Her hadde de gått i dagevis og ventet. Tenkt hver morgen at nå må det skje. Elisabeth kan da umulig gå en eneste dag til med den store magen. Lagt seg hver kveld med usikkerhet, får vi sove i natt mon tro? Da fødselen startet var de likevel uforberedt begge to. Sakarja drog av gårde etter jordmoren, og lot de tok kvinnene, den gamle og den unge, være igjen alene.
Elisabeth hadde holdt seg på beina en god stund. Maria hadde støttet henne, og sammen hadde de gått fram og tilbake over gulvet. Innimellom hadde de hvilt. Innimellom hadde en ri gjort at Elisabeth måtte stoppe, og det hadde vært bare så vidt at Maria hadde klart å holde henne oppe. Til sist var de utslitte begge to. De hadde satt seg ned, Maria nederst, med Elisabeth omtrent sittende i faget sitt. Maria hadde først vært redd for at dette ble helt galt for barnet hun selv bar under brystet, men snart glemte hun det. Elisabeth trengte henne. Hun støttet ryggen hennes, masserte magen, holdt henne etter hvert som riene økte i styrke og Elisabeth forsvant inn i smertene.
Hvor lenge de satt slik hadde Maria ingen formening om, men med ett var det som om rommet ble fullt av stemmer. En myndig kvinnestemme, det måtte være jordmoren, tok over. Nesten løftet Elisabeth ned fra fanget til Maria og over i senga, fikk Maria til å legge seg ned sammen med henne, ba henne fortsette å massere korsryggen til Elisabeth, og som i ørske adlød hun. Verden bestod nå bare av dette. Massere, lytte til Elisabeths tunge pust og halvkvalte skrik. Så forandret med ett Elisabeths pust seg. Hun stønnet høylydt nå. Skrek.
Press! Ropte jordmoren. Nå kan du presse. Nå er barnet på vei inn i verden. Du må hjelpe det. Ta i Elisabeth. Dette klarer du. Og med ett hører hun en ny lyd. Et tynt lite skrik. Nesten som en kattunge. Jordmoren holder den nyfødte, blodige babyen. Elisabeth synker tilbake og presser fram et tynt smil. Gloria Deo!
Det er ikke bruk for Maria lenger nå. Utslitt går hun over gulvet, inn på kjøkkenet der hun har soveplassen sin. Utslitt sovner hun nesten før hun kommer seg opp i sengebrisken.
Når Maria våkner sitter Josef på sengekanten hennes. Maria rødmer og prøver å trekke teppet godt rundt seg. Men Josef tar tak i hendene hennes. Vil ikke slippe. Hun møter øynene hans og forsvinner inn i dem. Å Josef, gråter hun til slutt. Det var så vakkert. Det var så annerledes. Det var så mye smerte. Alt tok så lang tid. Jeg ble så sliten og jeg var så redd forr barnet mitt. Men det var så vakkert. Da babyen ble født var det som om verden stoppet. Tenk at et lite, nyfødt barn kan inneholde all verdens skjønnhet.
Tårene rinner nedover kinnene til Maria. Josef holder fortsatt begge hendene hennes, så hun må bare la dem renne. Josef sitter helt stille. Bare ser på Maria. Hun ser en liten tåre i øyekroken hans også, den blir liggende der, renner ikke ned kinnet hans. Josef blunker ikke. Ikke en eneste gang. Det er som om han ikke kan unnvære å se på Maria et eneste lite øyeblikk. En evighet sitter han slik. Med Marias hender i sine. Med Marias blikk i sitt.
Maria, sier han. Men det er senere. Mye senere. Det er som om all verdens kjærlighet ligger i det ene ordet. Maria.
Johannes har smilt til henne. Ja, ikke bare til henne. Det aller første smilet var det Elisabeth som fikk. Men da hun badet ham i dag tidlig var det ingen tvil. Han smilte til henne. Et smil som viste hele den tannløse munnen, og som etter hvert spredte seg ut i hele ansiktet. Smilet var smittsomt, Maria kunne ikke huske at hun hadde smilt så bredt noen gang, hun kjente det ennå i musklene i kjeven. Badevannet var nesten blitt kaldt før hun tok opp barnet, reivet det og ga det til moren som ventet med udekket bryst.
Nå lå de og hvilte både Elisabeth og Johannes, og Maria visste at hun ikke kunne utsette det lengre. Hun hadde fått Josef til å love å vente til hun var sikker på at Elisabeth var sterk nok til å klare seg uten henne. Tre måneder hadde han gitt henne, og nå er dagen kommet. De skal gi seg i vei til Betlehem. Venter de lengere kan hun risikere å føde mens de er på veien. Eller, kanskje har de ventet for lenge allerede? Hvor lenge vil reisen til Betlehem og så hjem igjen ta? Nei, det kan hun ikke tenke på. De har da fortsatt god nok tid. De må ha det! Josef har pakket ferdig eselet. Elisabeth har laget i stand nistemat så det skal holde de første par dagene. Vannsekkene er fylt opp. Maria har pakket en bylt med klær, aller nederst har hun lagt noen bomullsplagg og reiver hun har fått av Elisabeth. ”Om du ikke får bruk for dem på turen, så vil de komme godt med når du kommer hjem og barnet er født” hadde hun sagt, med en stemme fylt av kjærlighet. Og et snev av uro? Maria svøper sjalet godt om seg og putter føttene i sandalene. Josef holder eselet og vil at hun skal sette seg opp på det. Men Maria vil gå selv. Hun er ung og sprek og bærer barnet lett. Litt ekstra tyngde å bære på, det er så, men hun svaier ryggen og er klar. Josef smiler. Han liker denne staheten hos Maria. Han gir eselet et klaps, og de er i gang.
Det blir en lang reise. I begynnelsen går hun selv, men etter hvert må hun la eselet bære henne lengre og lengre strekninger. Når kvelden kommer finner de ly i herberger langs veien. De to, som inntil nylig var fremmede for hverandre. Nå har de bare hverandre. Og eselet. Og det nye livet i Marias mage.
Josef sier lite de første dagene, men Maria kjenner stadig blikket hans på seg. Når de stopper er han rask med å finne vann til henne, passer på at hun får hvile, sørger for at hun får de beste stykkene å spise. Maria, som har en glupende appetitt nå da morgenskvalmen fra de første månedene av svangerskapet har gitt seg, setter pris på dette, men hun vet ikke hvordan hun skal få takket Josef. Han er så stor, han ruver over henne, og han er så annerledes. Han er så mye mann. Maria er jo vant til Joakim, men dette er noe helt annet. Det forvirrer henne, og hun slites mellom følelser hun ikke skjønner.
Det er mye folk på veiene disse dagene, mange skal også til Betlehem, dit hun og Josef er på vei. Herbergene er fulle og når kvelden kommer må hun og Josef ofte ligge på gulvet inne på en sovesal sammen med mange andre. Maria er sliten. Magen er stor og i veien hele tiden, og ryggen verker etter lange dager på reise. Hun sitter mye på eselet, orker ikke gå langt selv, men likevel tar det alle de kreftene hun har og vel så det. En kveld når de endelig stopper, er det fullt på vertshuset, men når eieren ser hvilken situasjon Maria er i, blir det gjort i stand et lite krypinn til henne og Josef innenfor kjøkkenet. Tjenestejenta som egentlig bruker å ligge der, for å passe ilden gjennom natta, må finne seg et annet sted. En benk fylt med halm, et tynt skinn over halmen. Maria finner et teppe i reisevesken sin, og så er sengen klar. Her skal hun og Josef ligge. De har knapt vært alene før, ikke på denne måten, og Maria er usikker på hvordan hun skal oppføre seg.
Etter at de er ferdige med å spise, og hun har vært ute i gården for å gjøre seg klar for natta, finner hun veien inn til det lille rommet, krabber tungt opp i senga og legger seg innerst inn mot veggen. Hun er sliten nå, Maria. Hun lengter at denne reisen skal være overstått, hun lengter etter foreldrene, hun lengter etter noen å prate med, hun lengter etter å bli kvitt den tunge magen. Istedenfor søvn er det gråten som finner henne. Først som stille tårer som rinner ned over ansiktet, så klarer hun ikke å holde igjen, noen tørre hulk, og så kommer krampegråten. Det er slik Josef finner henne. Han blir stående på gulvet, utrygg han også, på denne ungpiken som han lengter sånn etter å eie, men som på tross av den fysiske nærheten føles så fjern for ham. Men han nøler ikke lenge. Han tar av seg kappen, finner plass ytterst på sengebrisken og tar Maria i armene sine. Lar henne gråte inn mot skulderen sin. Stryker henne over håret, tørker tårene hennes. ”Maria min. Er det så vanskelig for deg dette. Du virker så sterk, så trygg, jeg visste ikke…..å Maria, hva er det jeg har tatt deg med på, hvordan skal det gå med oss…..” Det går en skjelving gjennom Josef, og Maria er redd han også skal begynne å gråte. ”Josef…..” sier hun, men får ikke sagt mer. Hun kjenner barnet sparke. De ligger tett sammen og Josef kjenner det også. Hånden hans finner magen til Maria. Og blir liggende. Også etter at sparkingen slutter. Slik sovner de.
Neste dag er det som om det han kommet en ny nærhet mellom dem. ”Er det så vanskeligfor deg dette, Maria?” spør Josef igjen. Hånden hans finner magen hennes. Barnet der inne sover nå, men Josefs hånd blir liggende. Maria kjenner hvor varm den er, kjenner at varmen fra hånden vekker noe inni henne, noe dypt der inne. Hun kikker opp på Josef, møter øynene hans.
Nå prøver de å finne et rom for seg selv når de stopper for natta. De går til hvile sammen. Maria får Josefs armkrok som pute, hånden til Josef finner magen hennes, stryker sakte, eller han masserer ryggen hennes. Og sakte begynner de å prate. Forteller om barndom og oppvekst. Maria forteller om Anna og Joakim, om tiden hos Elisabeth. Josef forteller om Esther, om sønnene, om jobben sin. De finner en samhørighet som de begge setter pris på.
Maria kjenner at dagene er lettere nå, og hun har begynt å glede seg til kvelden. De nærmer seg Betlehem, og Maria frykter at de også nærmer seg fødselen. ”I morgen tror jeg vi er framme” sier Josef en kveld etter at de har lagt seg. Hånden hans finner igjen magen til Maria. Den har kommet innenfor serken hennes nå, og Maria nyter å ha den varme, grove arbeidshånden mot huden. Hun er i ferd med å sovne da hun med et merker at hånden beveger seg, oppover den runde magen hennes, videre opp, opp til det ene brystet, finner brystvorten hennes, stryker, drar lett. Maria holder pusten. Kjenner at brystvorten stivner, Josef kjenner det også, drar i den, Maria undertrykker et stønn, og når Josef flytter hånden vekk fra brystet og nedover kroppen hennes, har hun lyst til å protestere, ”Mer Josef, det var så godt, mer…..” Men hva er dette. Den varme, grove hånden stopper ikke på magen men fortsetter videre nedover. Nedover. Nedover. Mot det unevnelige. Maria stivner men klarer ikke annet enn å løfte hoftene bitte lite grann mot hånden……… Men så trekker Josef med ett hånden til seg. Snur seg brått og blir liggende med ryggen mot henne. ”God natt Maria. Det blir en lang dag i morgen. Vi må sove nå.” Stemmen hans er stiv og rar.
Maria får ikke sove. I løpet av natten kjenner hun en murring i magen, bare en antydning først, så blir den sterkere og sterkere. Ved frokosten er hun blek og hun klarer ikke å få ned en eneste matbit.
Josef kan endelig puste lettet ut. Maria og den lille nyfødte sover. Det ble en lang, slitsom dag. I flere timer løp Josef rundt for å finne et sted hvor Maria kunne hvile, hvor Maria kunne føde, skjønte han etter hvert. Til slutt var det en liten gjetergutt som kom dem til hjelp. Han var på vei ut til markene med kveldsmat til brødrene sine da han kom over Maria som lå over eselryggen og klamret seg fast mens hun jamret stille. Gutten fant fram vannflasken sin og ga Maria å drikke da en ri tok tak i henne og hun skrek høyt. Gutten kom fra en stor familie og skjønte straks hva som var i ferd med å skje, og da Josef, som hadde hørt skriket, kom løpende, ledet han den gjennom en bakgate og ut til en liten hule som på den kalde årstiden ble brukt som stall for dyrene. Nå var alle sauene ute på markene, men en okse og et par gamle esler stod der inne. Alt gikk fort nå. Josef prøvde å tenke tilbake, men klarte nesten ikke sortere minnene. Gjetergutten, som ikke kunne være mer enn en åtte, ni år, hadde løpt hjem for å hente moren sin, og snart var flere kvinner på plass, med varmt vann og sterke, kyndige hender. Josef, som var blitt sendt vekk da de to andre sønnene hans ble født, kunne ikke gå fra Maria nå, men ble sittende med henne i fanget, og slik, mellom beina på dem begge, i alle fall føltes det slik for Josef, ble en liten, skrukkete unge født. En av kvinnene vasket babyen, en annen vasket Maria og ikke lenge etterpå sov de begge to. Kvinnene ryddet opp, kom med litt varmt å drikke til Josef og til hverandre, og natten senket seg etter hvert over stallen. Snart var han og Maria alene.
Men Josef kunne ikke sove. Bilder fløt rundt i hodet hans. Maria, denne unge kvinnen han hadde fått slik kjærlighet for. Babyen, som ikke var hans, men som han likevel, av en himmelsk budbringer, hadde fått ansvaret for. Nå hadde han vært med på å gi barnet livet. Det var i hans fang Maria hadde født. Det var han som holdt henne, som masserte magen hennes, som hvisket ord til henne som bare hun kunne høre. Hvordan unnfangelsen hadde skjedd visste han ikke, ville ikke vite. Det som betydde noe nå var at han var den lille babyens far. Og det ansvaret ville han ikke løpe fra. Etter at babyen var vasket og reivet, før Maria fikk han, mens hun enda strevde med å få ut etterbyrden, ble barnet lagt i Josefs store, grove armer.
Han var våken. Lå helt rolig. Store, brune øyne, et enda skarpere, klarere skinn av gull enn i Marias øyne. Josef kjenner øynene til Maria nå. De er brune, men mye lysere enn han hadde trodd. Det er en gylden glans i dem som han bare kan se når Maria kikker rett på ham. Og når Maria smiler blir øynene til stjerner. Det er disse stjernene, bare enda tydeligere, han nå kikket inn i. Forsvant inn i. Og da han kom ut igjen var han blitt en annen. Josef kjenner at de siste timenes opplevelser er i ferd med å overmanne ham, øynene glir sakte igjen.
Snart sover hele den lille familien. Den lille nyfødte smatter i søvne og det er som om han leter etter noe. Men han våkner ikke, bare vrir litt på hodet. I søvne finner Marias hånd det varme babyhode og legger seg beskyttende rundt det. I søvne smiler hun.
Brått blir Josef vekket av et kraftig lys. Han spretter opp og kikker seg forundret omkring. Nattens opplevelser raser gjennom hodet hans og han kikker inn i stallen. Der er alt mørkt og stille. Han hører Marias rolige pust, og små klynk fra den sovende babyen. Oksen kikker opp på han med de store, kulerunde øynene sine, men legger seg raskt ned igjen, finner ingen grunn til å engste seg for Josefs skikkelse. Det er fortsatt midt på natten, men ut gjennom huleåpningen kan han skimte dette merkelige lyset, som vekket han. Det skjer noe ute på jordet, ved bålet der gjeterne har gått til hvile for natten. Josef stirrer, skjønner ikke hva han ser. Sakte begynner beina hans å gå. Mot gjeterne, mot bålet, mot lyset. Med ett fylles jord og himmel av musikk, av sang bortenfor ord.
Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i.
Så er det med ett mørkt og stille. Natt. Som alle andre netter. Natt så annerledes. Josef har kommet helt bort til bålet nå. Gjeterne er våkne. De har satt seg opp, noen ser ut som om de er i ferd med å reise seg men har stoppet midt i bevegelsen. De kikker på hverandre. På Josef. Ingen sier noe. Alle vet. En frelser er født. En hellig natt. På himmelen er en ny stjerne. Den står rett over stallen hvor Maria og det nyfødte barnet fortsatt sover. Kraftigere stjerne har ingen noen gang sett. Det er som om den lager en åpning i himmelen. Gjennom åpningen kan man se rett inn i Guds hjerte.
©brittarnhild
Mariaevangeliet
”Maria da! Nå er tråden din ujevn igjen. Det nytter jo ikke å veve skjorter av en slik tråd. Kan du nå ikke for en gang skyld konsentrere deg!” Mamma høres ganske oppgitt ut, men Maria hører også at det lurer et lite smil bak de strenge ordene. Maria lar tankene sine fare og er tilbake til gårdsplassen hvor hun sitter i skyggen og spinner garn sammen med moren. Det er tidlig morgen enda. Snart blir det for varmt til å fortsette spinningen, og det haster å få garnet ferdig. Josef er utålmodig etter å få bryllupet overstått, men før det kan la seg gjennomføre må Maria ha ferdig medgiften sin. Skjorter, kjortler, sengetepper, duker, og en hel masse annet. Mamma hjelper henne så klart, og det gjør mange av de andre kvinnene i landsbyen også. Ja, moren har fortalt at til og med Elisabeth, som bor oppe i fjellene og som visstnok har et lite barn i magen, enda så gammel hun er, hjelper henne med å spinne og veve. Maria er forresten ikke så sikker på dette med at Elisabeth har barn i magen. Hun har jo vært gift så lenge Maria kan huske, og aldri har hun vært gravid tidligere. Og hvordan kan hun ha tid til å hjelpe Maria med spinning og veving når hun selv har en fødsel å forberede?
Maria løfter opp håndtenen og fortsetter spinningen, men det tar ikke lang tid før tankene vandrer sine egne veier igjen. Barn i magen. Mon tro om hun vil få det noen gang? Og hvordan vil det skje? Hun er trolovet med Josef nå. Han hadde kommet hit en dag for å snakke med faren hennes, med Joakim. Maria ble sendt ut til brønnen etter vann da han kom og hadde ikke hørt hva de snakket om. Men da hun kom tilbake med vannkrukken på hodet, ikke en dråpe hadde hun sølt, mamma hadde alltid vært nøye med det, hadde pappa bedt henne komme bort til benken der han og Josef satt og snakket sammen. Pappa hadde fortalt at Josef var der for å be om å få gifte seg med Maria. Pappa ville gjerne høre hva Maria hadde å si til det før han svarte Josef. Maria hadde ikke blitt så veldig overrasket, Hun hadde lenge visst at Josef var på jakt etter en ny kone til de to sønnene sine. Hun hadde flere ganger møtt på Josef når hun var på vei ut til appelsinlunden for å plukke appelsiner, ned til elva for å vaske klær eller til brønnen for å hente vann. Maria hadde aldri løftet øynene og sett på Josef, men det trengte hun da slett ikke heller for å kjenne at Josef så på henne. Såpass ofte hadde han vært på veien når Maria var ute i ett av sine ærender, at det kunne ikke være tilfeldig. Og Maria hadde begynt å blø nå, og var gifteferdig. At det så ble Josef som skulle bli mannen hennes var greit for Maria. Og selv om pappa sa at han ville høre hva hun hadde å si, visste hun at uansett hva hun sa så var det pappa som bestemte. Så når hun nå stod foran pappa og Josef, med øynene festet på tærne sine som stakk ut av sandalene, nikket hun bare, og kjente at hun ble rød både i ansiktet og i nakken. Så var avtalen et faktum, og ikke lenge etterpå ble den feiret med en fest for hele landsbyen. Nå var Maria trolovet. Hun skulle egentlig ha flyttet inn i Josefs hus, men siden hun var mammas og pappas eneste barn hadde Josef gått med på å la henne bo hjemme over sommeren.
Maria bøyer seg igjen over håndtenen, og konsentrerer seg om å få tråden jevn og fin. Hun har hjulpet mamma med å spinne helt siden hun var ganske liten, men helt til nå i det siste har det vært grovere garn hun har spunnet. Det er vanskelig med dette tynne, vanskelig å få fart på tenen slik at tråden blir tynn og jevn. Tenk om Josef ikke vil bruke skjortene hun lager til ham. Tenk om hun skjemmer han ut med tråd som blir ujevn og veving som dermed blir klumpete og stygg. Nei, det må ikke skje! Men så er det dette rare som skjedde den kvelden da. Hun klarer ikke å holde tankene bort fra det. Etter at hun ble trolovet har hun flyttet inn i et eget rom. Hun ligger ikke lenger på en madrass inne på gulvet til foreldrene, men har fått det lille rommet på siden av huset, det som i et par år nå, helt siden bestemor døde, har stått og samlet på rusk og rask og alt de ikke har bruk for. Etter at Josef var her for å be om Maria, fikk mamma det travelt med å rydde dette rommet. Først kastet hun alt som var der inne ut på gårdsplassen hvor de senere ryddet og kastet,, så ble rommet vasket og kalket, benken hvor bestemor hadde sovet ble satt inn igjen og fylt med gress og tepper. Og Maria kunne flytte inn.
Maria liker ikke rommet noe særlig. For det første får det henne til å savne bestemor så veldig. Maria hadde ofte ligget her inne i benken sammen med bestemor, helt til smertene i de gamle leddene til bestemoren ble slik at hun ikke klarte å ha noen i senga hos seg. Dessuten er det så altfor stille å ligge alene. Maria har aldri ligget alene før. Hun har alltid enten delt seng med bestemoren, eller hun har ligget inne på gulvet hos foreldrene. Men nå er hun voksen. Hun har begynt å blø, og hun er trolovet. Snart skal hun flytte inn hos Josef og dele seng med han. Hvordan skal det bli å sove sammen med en fremmed mon tro? Selv om han er en av landsbybeboerne og hun stadig har gått forbi han ute på veien, er han en fremmed. Snorker han? Ligger han urolig? Og hva med de to guttene hans? Maria er enebarn, og har aldri sovet på samme rom som andre unger før. Hun er spent på hvordan det vil bli å flytte inn i Josefs hus, men hun gleder seg litt også. Da vil hun i alle fall slippe denne skremmende stillheten om natta. Tankene hennes er igjen på vei mot det rare som skjedde den kvelden. Hun har ikke helt funnet ord for det enda. Vet ikke om hun drømte eller om hun var våken. Om det fortsatt var natt eller om det var dag. Nei, det må jo ha vært natt for alle de andre sov, ingen hane gol og ingen hunder bjeffet. Men hvor hadde så lyset kommet fra?
Hun hadde ligget som vanlig og ventet på at søvnen skulle komme. Det var stjerneklart og hun prøvde å telle hvor mange stjerner hun kunne se gjennom gluggen i veggen. Maria lå gjerne slik om kveldene nå, telte stjerner og ventet på en søvn som ikke kom. Stjernetyderen i landsbyen hadde sagt at en ekstra stor, lysende stjerne var på vei, men ingen hadde sett den enda. Så må hun ha sovnet likevel, for med ett var det lyst i rommet og en mann, eller var det en kvinne, i skinnende hvite klær stod ved fotenden av sengen hennes. Maria kjente hjertet slå hardt og fort, men hun var ikke egentlig redd. Skikkelsen utstrålte en enorm kraft, men også en trygghet som gjorde at redsel var umulig. Mannen, ja, Maria var ganske sikker på at det må ha vært en mann, så på Maria. Lenge. Maria klarte ikke å slå øynene ned, eller å lukke dem, men stirret som forhekset tilbake. Så snakket mannen. Eller, var det det han gjorde? Maria så aldri at han beveget munnen, men dypt inn i hjerte hørte hun ordene.
Frykt ikke Maria! For du har funnet nåde hos Gud.
Hør, du skal bli med barn og føde en sønn,
og du skal gi han navnet Jesus.
Han skal være stor
og kalles Den Høyestes Sønn,
og Herren skal gi ham
hans far Davids trone.
Han skal være konge
over Jacobs hus til evig tid,
det skal ikke være ende
på hans kongedømme.
Lenge, lenge lå Maria naglet fast til mannens øyne. Hun klarte ikke å si noe, men mannen må ha hørt spørsmålet hennes likevel. Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?
Nye ord, dype ord som fikk Marias hjerte til å skjelve, kom tilbake til henne.
Den hellige ånd
skal komme over deg,
og Den høyestes kraft
skal overskygge deg.
Derfor skal barnet som blir født
være hellig og kalles Guds Sønn.
og hør: Din slektning Elisabeth venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.
Det gikk rundt i hodet til Maria. Lyset i rommet ble svakere og svakere og hun kjente søvnen komme krypende. Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt, mumlet hun. Så må hun ha sovnet. En dyp, drømmeløs søvn. Og neste morgen var hun nesten umulig å vekke. Mamma måtte til slutt dra henne opp av sengen, og Maria hadde sittet på sengekanten som i ørske mens minner fra natten kom tilbake. Minner fra natten? Hadde det skjedd, eller var det bare en drøm? Nei, det kunne ikke ha vært en drøm. Hun kjente en sitring langt nede i magen, og på lakenet var det antydning til blod enda det ikke var tiden hennes for å blø. Du skal bli med barn og føde en sønn. Det var vel ikke så rart kanskje. Hun var jo trolovet nå. Josef hadde allerede to sønner. Moren deres døde da hun gav liv til den siste. Josef trengte en mor til de to sønnene sine og hadde valgt henne, men han ville sikkert også gjerne ha flere barn. Både sønner og døtre. Snart skulle de gifte seg, hun og Josef, og da ønsket hun av hele sitt hjerte at et barn, etter hvert flere barn, måtte få vokse i magen hennes. Både sønner og døtre. Gjerne en datter først, selv om det egentlig var mye større stas med sønner. Men Josef hadde jo allerede to sønner, så da måtte hun i all hemmelighet kunne ønske seg en datter. Bare hun ikke sa det til noen. Men det viktigste var jo ikke om det ble en datter eller en sønn. Det viktigste var at hun ble gravid. At livmoren hennes åpnet seg og gav liv til et nytt, lite menneske. Å ikke få barn når man var gift var en skam. Stakkars Elisabeth oppe i fjellene. År ut og år inn hadde hun gått og ventet på å bli mor, men livmoren hennes hadde vært død. I alle fall inntil nå, men det gikk altså rykter om at Elisabeth var med barn. Og vent litt, hadde ikke mannen som kom inn på rommet hennes sagt noe om det. En rynke kom fram i Marias panne, hva var det skikkelsen hadde sagt? Noe om at Elisabeth ventet barn på sine gamle dager.
Maria la fra seg tenen og kikket opp på moren. Du mamma, tror du jeg kan få reise en tur opp til Elisabeth. Jeg skulle så gjerne vært litt sammen med henne før jeg gifter meg. Og nå når hun har barn i magen kan jeg hjelpe henne i huset, og så kan jeg samtidig hente stoffene hun vever til meg?
Moren la også fra seg håndtenen sin. Sola stod høyt på himmelen og varmen begynte å plage henne. Hun orket slett ikke arbeide hele dagen lenger slik hun hadde gjort i sin ungdom. Hun var allerede langt oppe i årene da Maria ble født, og nå, 14 år senere kjente hun alderen i kroppen. Så godt at Maria var trolovet nå. De var gamle både hun og Joakim og ville ikke kunne forsørge Maria stort lengre. Så godt at Josef, tømmermannen, hadde kommet. Josef var en god mann. Hele landsbyen hadde sørget da kona hans døde, og kvinnene hadde byttet på å passe de to små guttene hans. Det var flere år siden nå. Rart i grunnen at Josef ikke hadde skaffet seg en ny kone tidligere. Han hadde nok savnet Esther veldig. Hun hadde vært en av landsbyens vakreste kvinner, og hun var fruktbar. Ble med barn rett etter bryllupet, og sønn nummer to ble født bare litt over et år etter den første. Og nå skulle Maria, hennes Maria, bli mor for de to sønnene til Josef. Og om ikke lenge skulle Maria selv få et lite liv som vokste under bringen hennes. Insalla. Hvis Gud ville. Maria så så ivrig ut der hun satt. Ja, et besøk hos Elisabeth kunne gjøre henne godt. Hun kunne selv følge henne opp til Elisabeth. Den gamle kroppen hennes kunne fortsatt klare reisen. Det var lenge siden hun hadde vært hos Elisabeth nå. De kunne ha godt av turen begge to. Hun hadde dessuten hørt at svangerskapet var vanskelig både for Elisabeth og for Sakarja. Sakarja var ingen enkel mann, han hadde alltid vært innesluttet, en mann av få ord. Men nå gikk ryktet om at han totalt hadde sluttet å snakke. Og så avsides som de bodde kunne ikke dette være lett for Elisabeth. Hun kikket smilende på datteren. Det hadde kommet en egen glød over henne i det siste, en rødme i kinnene, brystene hennes hadde begynt å vokse, hoftene likeså. Hadde hun ikke visst bedre skulle hun nesten tro at Maria var med barn. Men det var jo umulig. Hun og Josef var trolovet og skulle gifte deg, men enda var det en god stund til de kunne dele seng.
Hun strakte ut beina, gned korsryggen og kikket smilende bort på datteren. God ide Maria. Og jeg tror jammen at jeg selv vil følge deg oppover og bli noen dager. Det er lenge siden jeg har møtt Elisabeth nå. En skikkelig kvinnfolkprat kan gjøre oss begge godt. Og du har rett, du kan være en god hjelper for Elisabeth disse siste ukene av svangerskapet hennes.
Alt hadde gått så fort. Nesten impulsivt hadde Maria sagt at hun gjerne ville besøke Elisabet, og nå, bare noen uker seinere, satt Anna på eselryggen mens Maria gikk ved siden av. To unge gutter fra landsbyen var også med. Det var uhørt for to kvinner, en mor og hennes datter, å reise alene den lange veien opp til Elisabeth og Sakarja, Anna skulle gjerne hatt med Joakim. De hadde knapt vært borte fra hverandre i løpet av alle de årene de hadde vært gift. Men Joakim var gammel nå. Helsen var slett ikke som den hadde vært, og den lange reisen opp i fjellene ville bli for mye for ham. Det var en lang reise for Anna også. Men hun satt heldigvis godt på eselryggen. Og det var en fryd å se på Maria. Hun var så ivrig. Løp hit og dit. Plukket blomster og urter, og kom stadig bort til eselet for å vise Anna hva hun fant.
For en velsignelse den ungen var. Vel, strengt tatt var hun jo slett ingen unge lenger, men en kvinne. En trolovet kvinne. Så tomt det ville bli i huset når Maria forsvant. Det var hun som hadde insistert på at Maria skulle bo hjemme over sommeren. Hun trengte Marias arbeidshender, men mer enn det trengte hun å ha henne i huset, ha henne nær seg. Hun klarte ikke å forestille seg hvordan livet ville bli når Maria flyttet inn hos Josef. Å ikke ha henne hos seg hele dagen lenger. Å ikke la øynene, sjelen, hvile i hennes skjønnhet. Så heldige de hadde vært, hun og Joakim. Tenk at de til slutt fikk et barn. Og ikke hvilket som helst barn. Nei, Maria, den fagreste de kunne tenke seg, var blitt deres. Anna orket ikke å tenke tilbake på de barnløse årene. Alle blikkene. Alle de ordløse spørsmålene fra familie og venner. Alle tårene hun og Joakim hadde delt. Den dagen Joakim kom hjem og fortalte at han ikke fikk ofre i tempelet fordi han var barnløs, hadde sorgen og fortvilelsen i øynene hans nesten tatt fra Anna kraften til å leve. Så hadde Joakim dratt ut i ørkenen i 40 dager og 40 netter for å faste. Anna hadde fastet hun også. Hjemme. Alene. Hun hadde nesten ikke sovet på de 40 dagene. Nesten ikke spist. Da engelen kom og fortalte at hun skulle bli med barn hadde hun trodd at det var en hallusinasjon. En drøm på grunn av mangel på søvn og mat. Men så hadde Joakim hatt den samme drømmen, møtt den samme engelen. Joakim var så ivrig da han kom løpende hjem fra fasten sin. Han hadde kysset henne mens folk så på. Kysset henne slik han ikke hadde gjort siden den første tiden de hadde vært gift. Og i kysset lå det et bud om noe mer. Anna ble enda varm i kinnene når hun tenkte på det. Hvordan Joakim kom til henne etter at det ble mørkt. Hvordan Joakims manndom ivrig hadde funnet hennes skjød. Hvordan de hadde smeltet sammen, uten tanke for hva naboene kunne høre, og tenke.
Huff, her sitter hun, gamle kvinnen, på eselet, og kjenner at hun savner Joakim. Vel er de gamle begge to, men enda kan de da finne varmen hos hverandre. Nei, nå må hun tenke på noe annet, og se der, der kommer Maria løpende igjen. Med armene fulle. Mamma, mamma, se, jeg har plukket fikener. Vil du smake. Se på fikentreet ser borte, det ser i grunnen helt dødt ut. Ingen blader, men ei grein er full av modne fikener. Da jeg kom bort til treet var det nesten som om det bøyde seg for meg. Som om det holdt fram fikenene og bad meg forsyne meg. Anna smiler. For en velsignelse den ungen er.
Josef er i verkstedet og jobber med et lite skrin. Maria skal få det når de gifter seg. Josef har aldri laget noe så innviklet før, med utskjæringer og mønstre. Det krever alt han har av konsentrasjon. Og dermed slipper han å tenke så mye. Slipper å tenke på det som ligger foran. Slipper å tenke på her og nå. Marta passer de to guttene hans. Marta er datteren til morens bror. Hun er ugift, og Josef vet at hun gjerne vil komme opp i sengen hans. Etter at han ble enkemann så altfor tidlig, har det vært ensomt i senga, og mange ganger har han vært fristet til å be Marta bli. Han kunne jo ha giftet seg med henne. Guttene elsker henne, hun ville blitt en god mor for dem.
Men det har hele tiden vært noe som har holdt ham tilbake. Først var det tanken på kona. På Esther. Som døde så altfor tidlig. Mindre enn tre år fikk de sammen som ektefolk. Tre korte år. Det tok Josef lang tid å komme over sorgen. Ja, han husker faktisk godt akkurat da det skjedde. Dagen da verden begynte å få farge igjen. Det var tidlig morgen og han var ute og gikk. Skulle bort til skomakeren og hente et par sko til den eldste gutten. Som vanlig gikk han i sine egne tanker, så seg ikke for og ble brått revet tilbake til virkeligheten da han kolliderte med ei jente. Jenta hadde ei vannkrukke på hodet, i kollisjonen holdt hun på å miste den, og Josef fikk en kald dusj over seg. Han ropte ut, mest i sjokk på grunn av det kalde vannet. Jenta ble blussende rød, tok et godt tak i vannkrukka og løp tilbake mot brønnen. Så fort gikk det at Josef ikke oppfattet hvem hun var. Men det var noe med henne som fascinerte ham. Den blå kjolen kanskje? Eller krøllene som ikke ville la seg holde på plass av hårspennen hennes.
Josef så nedover kjortelen sin. Den var gjennomvåt, men det var varmt i sola, så den kom snart til å tørke. Han så etter jenta. Hun hadde snart forsvunnet for ham. Uten å tenke seg om løp han etter henne. Først fort, for ikke å miste henne av syne. Men da han skjønte at hun var på vei mot brønnen for å fylle krukken sin igjen, saknet han farten. Han ville ikke skremme henne. Han så hvem hun var nå. Maria, den unge datteren til Anna og Joakim. Maria, som han til nå bare hadde tenkt på som en av ungene i gata. Hun var slett ingen unge lenger. Josef stirret. Hun var på god vei til å bli en voksen kvinne.
Etter den dagen kunne ikke Josef glemme Maria. Nå var det ikke lenger Esther, Esther slik han kjempet for å huske henne, han så, når hånden hans av og til i fortvilet ensomhet fant lemmet i nattens dypeste mørke. Gradvis ble Esther visket ut og erstattet av en annen kvinne. Ei ung jente, med blå kjole, mørke krøller, slanke legger, og øyne som…… Nei, øynene klarte ikke Josef å se for seg. Han hadde gått forbi henne ofte nå. Begynte å bli kjent med dagsrytmen hennes. Visste når hun gikk til markedet for å kjøpe brød. Når hun gikk til brønnen for å hente vann. Han prøvde å fange blikket hennes, men etter den første dagen, da hun hadde stirret forskrekket på han mens vannet fra vannkrukken hennes rant nedover kjortelen hans, hadde det vært helt umulig. Han ble som besatt av henne, og til slutt hadde han ikke noe valg, føttene hans fant selv veien til Joakims hus.
Der ble han tatt vel imot, det var nesten som om han var ventet. Maria ble sendt av gårde, Anna gikk inn for å lage i stand te og sukrede dadler mens han og Joakim ble sittende ute på gårdsplassen.
Josef var en mann av få ord, og selv om han hadde gjort dette en gang før, da han spurte om Esthers hånd, tok det ham lang tid å komme til poenget. Til slutt var det Joakim som hjalp ham. Han begynte å snakke om Maria. Hun hadde vokst sånn den siste vinteren, var ikke noe barn lengre, Anna hadde sånn god hjelp i henne men både Anna og Joakim visste jo at hun en dag måtte giftes bort. De begynte selv å bli gamle nå og håpet å få oppleve det å få barnebarn før de døde. Og siden Maria var deres eneste barn håpet de at hun ville få en frier fra landsbyen.Da Josef endelig tok mot til seg og spurte, kunne han nesten ikke tro det da Joakim svarte ja. Riktignok sa han at jenta måtte spørres først, men både Josef og Joakim visste at det var en formalitet.
En ting hadde Joakim vært helt tydelig på. Siden Maria var deres eneste barn ville de at hun skulle bo hjemme i trolovelsesperioden. Blodet dunket i ørene på Josef, han følte seg fortumlet. Selvsagt skulle han gjerne sett at Maria flyttet inn hos ham så snart som mulig. Selv om de ikke kunne dele seng før de var vel gift, skulle han så gjerne hatt henne rundt seg. Og guttene trengte tid til å venne seg til henne, til å bli kjent med henne. Glad i henne. Men det å vente noen måneder var en lett pris å betale. Han hadde jo fått ja både av Josef og av Maria selv. Hun skulle bli hans.
Trolovelsesfesten hadde vært en stor fest i landsbyen. Siden Maria var enebarn hadde Joakim og Anna gjort alt de kunne for å gjøre den spesiell. Endelig hadde Josef fått sett øynene til Maria. Dype, mørkebrune, med et snev av gult i. Øyne til å gå seg vill i. Han kjente en varme bre seg i mellomgulvet når han tenke på dem.
Men nå var trolovelsesfesten for lenge siden over. Maria hadde plutselig reist avgårde opp i fjellene til en slektning og Josef gikk her og visste verken ut eller inn. Noen dato for giftemål var ikke satt enda, han visste ikke en gang hvor lenge Maria kom til å være hos denne gamle kvinnen Elisabeth, og dessuten hadde han hørt et rykte om at keiseren ønsket å få oversikt over rikdommene sine. Ikke bare gullet, edelstenene, palassene, skipene, nei, til og med folk ville han telle. Det ble snakket om at alle måtte dra til sin fødeby, med hele sin familie for å skrives inn i manntall. Det betydde en lang reise for Josef. Helt til Betlehem måtte han dra. Guttene var enda så små at de slapp å reise, Marta måtte kunne passe dem, men Maria måtte han ha med seg. De var trolovet og hørte sammen på godt og på ondt.
©brittarnhild
Erielle og den evige sangen.
En adventsfortelling i 24 deler (som også er noe jeg har skrevet for barnebarna, og meg selv…….og kanskje det blir ei bok en gang)
1.
De små, hvite skyene hadde svirret rundt i lufta ei god stund nå. Erielle visste at skyene hadde noe å fortelle, men hun visste ikke hva. Skyene var annerledes enn de andre, mykere liksom, men samtidig var det umulig å fly gjennom dem. Jada, hun hadde prøvd flere ganger. Flydd over dem og under den om rundt dem. Men gjennom dem! Nei, det var umulig.
En gang hadde hun trodd at hun skulle klare det, en av skyene hadde så vidt åpnet seg, og hun prøvde å smette inn. Det kom en lyd der inne fra, som om skyen forsøkte å si noe…….betlem…….betlem…….betlem. Så rart et ord. Erielle hadde aldri hørt det før. Betlem? Erielle stoppet for å lytte, og da lukket skyen seg, og lyden ble borte.
2.
Det virket ikke som om de andre englene la merke til skyene. Erkeenglene, serafene, kerubene. Ikke barneenglene heller. De andre barneenglene fløy rundt og lekte sisten, eller de hadde det travelt med å hjelpe små barn som gikk alene over skumle broer og sånt. Men hun hadde aldri møtt noen av de andre englene oppe ved de merkelige små skyene.
Kanskje det var en hemmelighet. Kanskje det var hennes hemmelighet. Bare hennes hemmelighet. Erielle bestemte seg for ikke å si noe til noen. Ikke engang til Ariel, bestevennen hennes. Ariel hadde forresten vært borte noen dager nå. Han var med noen av de store englene på oppdagelsestur. De gikk rykter om at de hadde sett en helt spesiell stjerne, mange ganger større en alle andre stjerner de hadde sett. Dette måtte selvsagt sjekkes, og heldige Ariel hadde fått være med. Erielle var ganske misunnelig. Tenk alt det spennende han fikk oppleve da. Erielle hadde mast om å få være med hun også, men fått streng beskjed om at denne gangen var det Ariel sin tur. Hun måtte pent holde seg hjemme.
3.
Ariel var kommet hjem og pratet i ett sett. Erielle ble mer og mer sur. Hvorfor hadde ikke hun fått være med? Ariel kunne fortelle at de hadde fløyet langt og lengre enn langt, gjennom dager og netter og hele tiden oppover. Til slutt hadde de funnet stjernen. Erkeengelen som var med på oppdagelsesferden hadde kalt den en Betlehemstjerne. Det var fordi den var på vei til en liten by som het Betlehem.
Betlehem? Erielle spisset ørene. Det lignet jo på det ordet hun hadde hørt de hvite skyene synge. Betlehem, betlem. Nesten samme ordet. Hun skulle akkurat til å fortelle Ariel om de hvite skyene og sangen, men Ariel stoppet ikke å snakke, han bare fortsatte og fortsatte å legge ut om alt han hadde opplevd.Erielle orket ikke å høre mer. Hun løftet vingene sine og hoppet opp i luftet. Kom og ta meg da Ariel. Skal vi leke sisten? Du har´n.
4.
«Åh, nå er det nok, vingene mine orker ikke mer!» Erielle tok noen skikkelige korketrekkerflygninger ned til innsjøen. Ariel fulgte etter, ikke fult så elegant som Erielle, men raskere, mye raskere. Det gikk så fort at han mistet kontrollen på landingen, og vannet sprutet over både han og Erielle. «Hahaha, det var ikke akkurat noen englelanding da» lo Erielle
Erielle og Ariel hadde lekt sisten hele ettermiddagen. Nå begynte det å mørkne, i alle fall her nede ved vannet. Mens de lekte høyt oppe i lufta hadde solen varmet dem, men her ved innsjøen var solen gått ned for en god stund siden. De to englebarna satte seg godt til rette like over vannflaten. Høyt nok oppe til at de ikke ble våte så lenge de viftet så vidt med vingene så de holdt seg flyvende. Langt nok nede til at de kunne stikke tærne i vannet og avkjøle seg. Begge to var varme og svette etter leken.
«Du Ariel» Erielle stakk storetåa ned i vannet og sendte noen dråper bort på Ariel. «Vet du hvorfor den stjernen dere fant ble kalt en Betlehemstjerne?» Erielle hadde slett ikke tenkt å røpe sin egen hemmelighet enda, men hun var nysgjerrig på dette med de to ordene som liknet sånn på hverandre. Betlehem. Betlem. Kunne de ha noe med hverandre å gjøre?
Men Ariel hadde sett noen barneengler over på andre siden av innsjøen og hadde ikke tid til å svare. Han dyppet begge føttene ned i vannet, sendte en skikkelig vannstråle mot Erielle, og fløy sin vei.
5.
Det var blitt helt mørkt nå og det var hviletid for barneenglene. De voksne englene behøvde ikke å hvile, de var jo utvokst for evigheter siden og hadde det travelt dag og natt med å være sendebud og redningsengler og trøstere. Men barneenglene trengte å hvile når natten kom.
Erielle likte hviletiden, hun likte å pakke seg godt inn i vingene sine og ta en engleblund. Da drømte hun ofte så mye fint. De drømmene hun likte aller best var når hun drømte at hun fløy rundt og kunne se inn i livene til barnemenneskene. Det var så mye koselig som skjedde der, ei jente som gikk på skøyter, en gutt som bygde snømann, en gjeng med unger som kastet ball…….
Men denne hviletiden fikk hun ikke sove. Det de rare skyene hadde sagt, og det Ariel hadde fortalt, svevde rundt i hodet hennes. Betlem, Betlehem. Så rare ord. Hva kunne de bety? Hun løftet litt på den ene vingen og så seg rundt. Var noen andre våkne mon tro? Nei, det så ut som om alle sov. Til og med englevakten som satt ved utgangen av hviletidsskyen hadde lukket øynene.
6.
Hjertet til Erielle banket raskere. Hva om hun tok en tur på egen hånd for å se om hun fant de rare skyene igjen. Hun ville så gjerne høre om det var betlem de sa, eller kanskje hadde hun hørt feil? Og så var det denne Betlehemstjernen da. Det var kjempeurettferdig at Ariel hadde fått være med på oppdagelsesturen og ikke hun. Alltid var det Ariel som fikk oppleve alt det spennende. Han hadde vært med den gangen de måtte passe på den lille babyen Moses som ble lagt i en sivkurv, sånn at han ikke druknet, og han hadde vært med en gang de hadde satt opp en stige som gikk helt fra jorden og opp til himmelen, og massevis av engler hadde gått opp og ned på den stigen. En mann som het Jacob hadde drømt at han så dem, men så var det ikke noen drøm i det hele tatt, det hadde skjedd på ordentlig. I alle fall var det det Ariel fortalte. Men Ariel hadde lett for å overdrive, så hun kunne liksom aldri være helt sikker på det han fortalte. Min likevel, hvorfor fikk hun aldri oppleve sånne spennende ting
De andre sov fortsatt. Hvis hun var veldig stille, veldig forsiktig, kunne hun nok komme seg ut fra hvilestedet uten at noen merket det. Skulle hun ta sjansen?
7.
Det var stjerneklart utenfor hvilestedet. Erielle hadde klart å komme seg ut uten å bli oppdaget, og nå så hun seg rundt med store øyne. Det var helt stille. Ingen engler å se. Ingen mennesker heller, men det var jo ikke så rart. Menneskene var jo nede på jorden, ikke her opp ved hvilestedet. Solen var borte, månen så hun heller ikke, men rundt henne var det tusenvis av stjerner, ja, flere enn tusen, mange flere, millioner og milliarder og trillioner, en hel evighet av lysende stjerner var det. Erielle virvlet rundt og ble helt svimmel.
Mon tro om en av dem var Betlehemstjernen. Det var jo den hun hadde kommet ut for å lete etter. Den største og klareste av dem alle. Erielle syntes alle stjernene så små ut, eller nei, jo mer hun kikket på dem, jo større virket de. Alle så jo store ut jo. Men bare en av dem kunne være Betlehemstjernen. Ariel hadde fortalt at det var den stjernen de hadde lett etter, en som var større enn alle de andre. Og så hadde han jo vært borte i mange dager, så han måtte ha fløyet lang, lengere enn Erielle noen gang hadde fløyet. Men ikke i en hel evighet. Han hadde jo kommet tilbake igjen.
8.
Erielle hadde fløyet omkring en god stund uten å finne den store stjernen. Nå begynte hun å bli sliten. Veldig sliten. Det var enda ei god stund igjen av hviletiden, det var nok best at hun fikk seg en hvil, eller i det minste en engleblund, så kunne hun fortsette letingen senere. Hun hadde jo tross alt hele evigheten å ta av.
Men hvor var hvilestedet? Hun kunne ikke se det noen steder, hun kjente seg ikke igjen og nå begynte det å bli veldig mørkt. Alle stjernene var borte jo, alt rundt henne var bare svart. «Hallo! Hvor er dere?» Det eneste Erielle hørte var sin egen stemme, og det virket som om den kom langt bortefra.
Nei, vent, der hørte hun noe. En slags rumling. Det virket som lyden kom nærmere og nærmere, og ble høyere og høyere. Det blinket det kraftig i lys også. Å nei. Tordenvær. Erielle hadde hørt torden før, men da hadde hun alltid vært inne i hvilestedet, med fullt av voksne engler rundt seg. Det dundret og braket rundt henne på alle kanter nå. Hun holdt vingene hardt foran ørene, men det hjalp ikke. Erielle hulket, men hulkene hennes forsvant i tordenbrakene
9.
Da Erielle endelig våget å ta vingene vekk fra ørene var det blitt helt stille. Ikke en lyd hørte hun. Forsiktig åpnet hun øynene, men det var fortsatt like mørkt som om hun hadde hatt dem lukket. Hvor var hun? Hvor var de andre? Hvorfor kunne ingen høre henne? «Hallo? Er det noen her?» stemmen hennes hørtes nesten bare som en piping, men hun trakk pusten dypt inn og ropte enda en gang, «Hallo!» Nå skvatt hun nesten av sin egen stemme. Men alt var stille. Alt var mørkt og svart og skummelt. Hva var det egentlig? Hun visste at hun ikke burde ha forlatt hvilestedet uten at noen så henne, men hun skulle jo bare ut og se på stjernene. Og hun hadde jo ikke fløyet så veldig langt. Eller hadde hun det? Hun var jo blitt så ivrig mens hun fløy rundt og lette etter den store stjernen som het Betlehemstjernen at hun rent hadde glemt tiden.
Erielle begynte å gråte. Nå måtte da helt sikkert en av englene komme og redde henne. Det var jo det engler skulle gjøre. Når de hørte noen gråte var det englejobben deres å trøste. Men ingen kom. Erielle var helt alene.
10.
Til slutt måtte Erielle ha sovnet, og da hun våknet skjønte hun ikke hvor hun var. Det svarte mørket var borte nå, alt var lyst og stille og hun kjente vinden som pustet på vingene hennes. Vinden var varm og den var god, og det rare var at det virket som om den varfull av farger. Røde farger, oransje, gule, grønne, blå, indigo og fiolette. Flere farger enn Erielle noen ganger hadde visst at fantes.
«Frykt ikke» sa hun til seg selv, det var jo det engler brukte å si når menneskene ble redde. «Frykt ikke». Men det rare var at hun ikke var redd. Ikke i det hele tatt. Isteden kjente hun en slags glede boble inne i seg. Gleden hadde også farger virket det som, og gull og sølv og kobber og en hel masse annet som hun ikke hadde navn på.
Hun så seg rundt. Men det var ingen ting å se. Bare lyset. Og stillheten. Og alle de glade fargene. Men de kunne hun ikke se med øynene. Bare inne i seg. Inne i hjertet.
11.
Så hørte hun noen som snakket. «Vær ikke redd» sa Stemmen. «Jeg er ikke redd,» sa Erielle, «ikke i det hele tatt.» Men det var ikke helt sant. Litt redd var hun, for Stemmen var så mektig, den fylte hele henne, fra lilletåa og helt ut til vingespissene. «Jeg er ikke redd» begynte hun igjen, men Stemmen avbrøt henne. Den sa det ikke med ord, men Erielle skjønte likevel at hun burde være stille. Så kunne hun likevel ikke dy seg, «Hvem er du?» Hun sa ikke ordene høyt, men de fylte hele henne. Stemmen smilte. «Jeg er Skaperen» sa den. «Jeg er Livgiveren. Jeg er Fargene og Lydene og Vinden og Stjernene og Sola og Månen. Jeg er i går og i dag og i morgen. Jeg er Evigheten. Jeg Er»
Erielle var blitt stille nå. Hun bare lyttet. Hun glemte at hun var sliten. Hun glemte hvilestedet. Hun glemte Betlehemstjernen og de hvite skyene.
«Du har dratt ut på en reise» sa Stemmen. Erielle nikket så vidt. «En barneengel skal ikke dra ut på egen hånd.» Erielle klarte ikke å svare. Hun visste jo godt at hun ikke hadde lov til å dra så langt av gårde på egen hånd.
«En barneengel skal holde seg sammen med de andre barneenglene, i nærheten av voksne engler. Aldri dra av gårde på egen hånd. Du er ikke utvokst enda. Du er ikke utlært. Du kjenner ikke alle farene som lurer. Du kjenner ikke ondskapen. Du har fortsatt mye å lære.»
12.
Stemmen snakket lenge og Erielle skammen seg. Hun forsøkte å gjemme seg inne i vingene sine, men skjønte at det ikke nyttet. Det var som om Stemmen så rett inn i henne. Hun visste at hun hadde gjort noe galt og det nyttet ikke å unnskylde seg.
«Kjære Erielle. Det du gjorde kunne vært farlig for deg. Tordenvær kan være farlig for engler. Det er der ondskapen bor. Men du har fått en lærepenge. Dra tilbake til hvilestedet nå. Hvil deg godt, og når du våkner skal du fortsette jakten på Betlehemstjernen. En dag skal du finne den, og da skal du få være med å synge Sangen. Den Evige sSngen.» Stemmen var mild nå, og Erielle våget å se opp. Men det eneste hun så var alle fargene som svevde rundt i lufta. Over alt svevde de. Noen ganger så de ut som om de laget en bue, andre ganger figurer, et esel, en kvinne, en mann, et lite barn, en stall. Erielle glemte alt rundt seg, dette var så fint å se på.
Så var det som om alle fargene samlet seg til en eneste stjerne. En stor stjerne. Den største av dem alle. Stjernen bøyde seg ned, løftet opp Erielle og fløy inn i evigheten.
13.
Da Erielle våknet var hun tilbake i hvilestedet. Hun åpnet øynene forsiktig. Kjente seg frisk og uthvilt som om hun hadde sovet lenge.
«Hei» smilte Ariel ved siden av henne. «Skal si du har sovet lenge. Jeg har vært våken i en halv evighet minst, og har hatt lyst til å vekke deg, men englevakten ga meg ikke kov, hun sa at du måtte få sove. Du var forresten veldig rar da du sov, en stund så det ut som om du var redd og gjemte deg inne i ene vingen, så tittet du ut og smilte og så virket det som om du lyttet til noe. Det må ha vært en veldig rar drøm.»
«Men det var ikke noen drøm» Erielle var ikke helt våken enda, men det var hun i hvert fall sikker på, at det hun hadde opplevd, det hadde skjedd på ordentlig. «Jeg fikk ikke sove, så listet jeg meg ut herfra uten at noen så det, så fløy jeg bare litt for å se på stjernene, så kom det et tordenvær og så…….» Hun snublet i ordene nå.
«Gi deg da» blåste Ariel. Så klart det var en drøm. Det har ikke vært noe tordenvær her på evigheter, og englevakten passer på som en engel, det er plent umulig å komme deg ut herfra uten at hun merker det.»
Nei da, jo da, eller, nei da, det var ikke en drøm altså, og joda, jeg listet meg ut og englevakten oppdaget meg slett ikke og du kan tro jeg var redd da det ble helt svart og begynte å tordne.»
«Pøh, du sier det bare fordi du er misunnelig fordi jeg fikk være med på letingen etter Betlehemstjernen mens du bare måtte bli hjemme. Jeg tror ikke et ord av det du sier, og nå orker jeg ikke å høre mer på deg.»
14.
Erielle var helt alene igjen i hvilestedet, bare englevakten var der, men det var tydelig at hun var utålmodig på at Erielle også skulle fly ut. Erielle kjente at hun var rasende. Dumme, dumme Ariel som ikke trodde på henne. Det var nemlig ikke bare han som opplevde spennende ting. Da stjernen hadde løftet opp Erielle og fløyet av gårde med henne hadde hun gledet seg til å komme hjem og fortelle Ariel alt sammen, men nå var alt bare dumt. «Drittengel» Erielle hvisket inn i vingen sin, hun visste at dette kunne hun ikke si høyt. Men han var en dritt altså.
Hun fløy ut fra hvilestedet, men visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av seg. Men vent litt. Hva var det Stemmen hadde sagt. Hun måtte tenke seg litt om, men så husket hun det, «Dra tilbake til hvilestedet nå. Hvil deg godt, og når du våkner skal du fortsette jakten på Betlehemstjernen. En dag skal du finne den, og da skal du få være med å synge Sangen. Den Evige Sangen.»
Hun skulle fortsette jakten på Betlehemstjernen. Men hvordan skulle hun klare det? Hun kunne jo ikke fly av gårde sånn på egen hånd og kanskje møte tordenværet igjen.
15.
«Erielle, hvor er du? Nå må du komme, det er tid for sangøvelse.» Erkeengel Gabriel begynte å bli lei, han hadde ropt på Erielle lenge nå. Alle da andre barneenglene hadde kommet til sangplassen for lengst, men Erielle var ikke å se noen steder. Det var viktig at alle englene, ikke minst alle barneenglene var med og øvde. De skulle jo være med på noe stort, noe som aldri hadde skjedd før, de skulle synge englekor for ……., nei vent litt, der oppe ved de hvite skyene, var det ikke Erielle han skimtet der oppe?
Gabriel fløy raskt opp dit, og ganske riktig, der var Erielle. Hun flakset rundt, det virket som om hun lette etter noe, men Gabriel hadde ikke tid til å høre etter. «Erielle!» Han var streng i stemmen nå. Erielle skvatt, og kikket fryktsomt opp på Gabriel. «Hvor har du vært Erielle? Kan du ikke høre når jeg roper? «Jeg, jeg…….jeg hørte deg ikke. Har du ropt?» Gabriel ristet oppgitt på vingene. «Ja, jeg har ropt! Jeg har ropt mange ganger. Hva er det egentlig du holder på med? «Ingenting», Erielle visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av seg, «jeg bare fløy litt rundt omkring, jeg hørt deg ikke.»
«Det får gå for denne gangen, men du vet hvor viktig det er at du kommer når jeg roper. Kom igjen nå, så flyr vi sammen til sangplassen. Denne sangøvelsen er viktig.»
16.
De andre englene var alt i gang da Gabriel og Erielle kom til sangplassen. De kunne høre sangen lang vei. En helt ny sang som Erielle aldri hadde hørt før. «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i» For en merkelig tekst. Erielle skjønte ikke helt hva det betydde, men hun elsket å synge og det tok ikke lang tid før hun hadde lært både melodi og tekst og sang med av full hals. «Ære være Gud, Gloria, gloria, gloria»
Erielle glemte helt tid og sted og kunne fortsette å synge i en hel evighet minst, men alt har en slutt, også en englesangøvelse. Serafen som hadde dirigert herskaren med engler senket vingene sine og det ble stille. «Takk for denne gang» smilte hun, «og ikke glem hva jeg fortalte før vi startet øvelsen. Vi øver på noe helt spesielt, vi skal få synge for all verden og hele himmelrommet om det lille barnet som blir født, i en stall, i Betlehem.»
Erielle, som hadde falt i tanker da sangen stilnet, spisset engleørene, Betlehem, et barn, i en stall?
17.
Erielle kikket seg rundt. Hvor i alle dager hadde Ariel gjort av seg? Ja, se, der borte var han. «Ariel, Ariel, vent på meg da…….» hun fløy i full fart etter Ariel. «Ariel, vent Ariel, du, hva var det serafen sa, et barn som skal bli født, i Betlehem? Hva betyr det, har det noe med den Betlehemstjernen å gjøre? Vent da Ariel, vent!»
Men det virket ikke som om Ariel hørte henne. Eller kanskje han ikke ville høre. Alle de andre englene hadde forlatt sangplassen også, så det var ingen der som kunne fortelle henne hva serafen hadde ment.
Betlehem, det måtte være det de hvite skyene hadde hvisket, ikke betlem som hun først hadde trodd. Og Stemmen som hadde snakket til henne den natten hun hadde blitt så skremt av tordenværet, Stemmen hadde også sagt noe om Betlehem og at hun skulle fortsette jakten på Betlehemstjernen. Men hvordan i alle dager skulle hun klare det på egen hånd. Hun ante jo ingen ting om den stjernen, og å dra av gårde på egen hånd enda en gang, nei, det turte hun ikke. Hun kunne treffe tordenværet igjen og Stemmen hadde sagt at torden var farlig. Hun måtte finne Ariel og fortelle han hemmeligheten sin, om de hvite skyene som hadde hvisket betlem, men at det sikkert ikke var betlem men Betlehem, og så måtte hun få Ariel til å forstå at hun virkelig hadde vært ute på egen hånd den natten og at hun hadde hørt Stemmen og at den hadde bedt henne om å fortsette jakten på Betlehemstjernen.
18.
Men se, der var de hvite skyene igjen. Erielle ropte enda en gang, så høyt hun kunne «Ariel!!!» Og endelig virket det som om Ariel hørte henne. Han stoppet opp, kikket seg tilbake og fløy mot Erielle som kom mot han i full fart.
«Hva er det nå da Erielle. Har du enda en fantasihistorie å fortelle meg. Jeg orker ikke å høre på alt det du dikter opp. Kan du ikke heller bli med over til de andre englebarna og leke?» Erielle kjente at hun begynte å bli sint, men hun tok seg sammen. «Nei Ariel, jeg har ikke flere fantasihistorier å fortelle deg, men se der, de hvite skyene, har du sett noe så rart?»
Ariel kikket bort mot dit den ene vingen til Erielle pekte, men så bare noen helt vanlige, hvite skyer. Eller, vent litt, det var noe rart med dem. De virket på en måte så faste liksom, som om det ikke gikk an å fly gjennom dem, og det kom en slags susing ut gjennom dem. «Så rart, la oss fly bort dit å sjekke»
De to englebarna fløy bort til skyene og nå hørte de susingen tydeligere…….betlehem, betlehem, betlehem. «Betlehem, det er jo der det skal skje jo.» «Skje? Hva skal skje? Ariel hva var det serafen fortalte før jeg og erkeengelen Gabriel kom til korøvelsen?»
19.
«Et lite barn skal bli født i en stall i Betlehem. Den lille babyen er egentlig en konge, det er noen vise menn, som kan tyde stjernene, som har fortalt om det., de har sett det i stjernene og de har fortalt at den store stjernen, Betlehemstjernen, skal vise dem veien til stallen. De er på vei til Betlehem nå, og når barnet blir født skal alle vi englene synge for barnet. Og for gjeterne ute på markene, og for stjernetyderne og for de som bor i Betlehem og or hele verden. Vi skal synge Den Evige Sangen Erielle. For hele verden. Tenk det da!»
Erielle stirret måpende på Ariel. «Så da er det riktig det som Stemmen sa til meg da……. når du våkner skal du fortsette jakten på Betlehemstjernen. En dag skal du finne den, og da skal du få være med å synge Sangen. Den Evige Sangen. Og så sa den noe jeg ikke husker helt, om en stall og en liten baby og mammaen og pappaen til babyen. Og så sa den at jeg skulle fortsette jakten på Betlehemstjernen»
«Du Ariel, jeg har en hemmelighet jeg ikke har fortalt deg. Jeg hadde ikke tenkt å fortelle den heller, for jeg var litt sur på deg fordi du fikk være med å lete etter Betlehemstjernen og ikke jeg. Men nå synes jeg vi skal ha hemmeligheten sammen og at vi skal lete etter stjernen sammen. Vil du det?» Erielle kikket spent opp på Ariel.
«Avtale!» Ariel smilte over hele fjeset. «Det er aller best når vi er venner og kan gjøre spennende ting sammen.»
20.
«Det startet den dagen jeg oppdaget disse hvite skyene» Endelig kunne Erielle dele hemmeligheten sin med noen. Hun fortalte Ariel om at hun ikke hadde kunnet fly gjennom de hvite skyene, men at de liksom åpnet seg bittelitt og hvisket noe til henne. Hun hadde trodd at de hvisket betlem, men skjønte nå at det måtte ha vært Betlehem de hadde hvisket. Hun fortalte videre om da hun hadde sneket seg ut fra sovestedet for å lete etter den store stjernen, om tordenværet, om alle fargene og om Stemmen. Og at Stemmen hadde sagt at hun skulle fortsette å lete etter Betlehemstjernen.
Ariel kikket forundret på henne. «Og så jeg som trodde at det bare var noe du hadde funnet på, og så har du opplevd det på ordentlig. Hva vil du gjøre nå da? Vil du fortsette å lete? Kan jeg få lete sammen med deg?»
«Klart du kan. Vi er jo englevenner og englevenner liker å gjøre ting sammen. Men se, nå ser det ut som om de hvite skyene åpner seg, og hysj, nå hører jeg den susingen også.»
Erielle og Ariel tidde helt stille begge to, og nå kunne de høre det. «Betlehem, Betlehem, et barn er født i Betlehem»
«Det er jo akkurat som en sang jo», Erielle begynte å nynne med. «Et Barn er født i Betlehem, i Betlehem, nå gleder seg Jerusalem. Halleluja, halleluja.»
Skyene åpnet seg virkelig og de to englebarna ble dratt inn i dem av sangen. Ariel sang også nå, og skyene sang.
21.
«Åh, Ariel, dette var bare helt nydelig.» Tårene rant ned over kinnene til Erielle. Noe så fint. «Men hva tror du dette betyr? Vi vet jo allerede at det skal bli født et barn i Betlehem og at det lille barnet egentlig er en konge. Men det er jo ikke noe barn her. Vi er jo inne i skyene jo. Dette er ikke Betlehem.
Erielle og Ariel så på hverandre. Erielle ble glad da hun så en tåre på kinnet til Ariel også. Han prøvde å tørke den vekk, men hun hadde sett den.
Mens de sang hadde det vært et helt hvitt lys rundt dem, de var jo inne i de hvite skyene. Men nå virket det som om skyene forsvant. «Se, der er himmelen» Ariel pekte. «Og se, se der da!» Erielle pekte ivrig. «Se den stjernen. Har du sett en så stor stjerne noen gang. Dette må da være Betlehemstjernen. Og det virker som om den peker ned mot jorden. Ser du det Ariel. Og der nede, hva er det? Jeg ser noe der nede. Se Ariel. Hva kan det være?»
Erielle og Ariel tok hverandre i vingene og fløy nærmere. En by. Der så de hus, mange hus, og der skimtet de mennesker også. Det virket som om det var tidlig morgen. Menneskene kom ut fra husene sine. Ei lita jente bar på ei krukke, hun var på vei til brønnen etter vann. En gutt prøvde å samle en gruppe sauer og lam som løp rundt til alle kanter. En mann hogde ved. En ung kvinne satt på en stein utenfor huset sitt og matet en baby.
«Erielle, se, der er en baby. Tror du det er kongen som skal bli født?
«Nei, Stemmen sa jo noe om en stall også. Og en mann, og en okse og et esel. La oss fly nærmere.»
22.
Erielle og Ariel kikket seg storøyd rundt. Det kom stadig flere folk ut av husene, og det virket som om det kom stadig flere folk inn til byene fra markene rundt også. Noen hadde med seg kameler, noen red på esler og andre gikk til fots. Rundt brønnen var det fullt av folk nå. Den lille jenta de hadde sett først, hun som hadde en tom krukke på hodet, hadde stoppet opp og så seg rådvill rundt. Det var så trangt rundt brønnen at hun ikke kom seg fram.
«Å Ariel, vi må hjelpe henne, ser du, det er jo så fullt av folk og hun er så liten, hun vil aldri klare å komme seg fram til brønnen på egen hånd.» Erielle fløy over folkemengden og viftet kraftig med vingene. Folk stoppet opp og så seg forbauset rundt. Hvor kom denne vinden fra? Det ble en åpning i folkemengden, Ariel tok tak i albuen på jenta og dyttet henne forsiktig innover mot brønnen. Jenta så litt forvirret ut, men der kom hun fram til brønnen og fylte raskt krukken sin med vann.
De to englebarna fløy litt opp i luften, de måtte være forsiktige, de skulle jo ikke bli oppdaget. Erielle fulgte den lille jenta med øynene. Hun hadde kommet seg litt vekk fra mengden nå og var på vei tilbake til huset med den fulle vannkrukken. Krukken var tung, altfor tung for ei sånn lita jente. Plutselig snublet hun og holdt på å miste krukken, men Ariel var raskt ute med en av vingene sine og fikk løftet den tilbake på hodet til jenta. Igjen så hun seg forvirret rundt og et lite øyeblikk virket det som om hun så rett på Erielle og sperret øynene opp. Men så ristet hun på hodet, gned seg i øynene og forsvant inn i huset. De kunne høre moren rope på henne der innefra.
23.
Erielle og Ariel hadde fløyet rundt en god stund. Det var så mye spennende å se på. Rett som det var måtte de ned og hjelpe menneskene med noe, men for det meste fløy de omkring og bare kikket.
Det hadde vært en varm, solfylt dag, og det var en god stund siden de hadde sett noe til stjernen, men nå falt skumringen på og igjen kunne de se Betlehemstjernen. Den største av dem alle. Erielle og Ariel var slitne nå og hadde satt seg ned på taket av en gammel stall som lå i utkanten av byen. Den jevne strømmen med mennesker på vei inn til byen hadde avtatt, nå var det lenge mellom hver gang noen kom gående. Små bål begynte å dukke opp ute på slettene. Det var gjeterne som ville ha lys og varme gjennom natten.
«Tenk at vi har funnet Betlehemstjernen» Erielle kikket opp på den store stjernen som sto nesten rett over dem og skinte så klart. «Jeg lurer på hva vi egentlig skal gjøre nå? Den har forresten sluttet å bevege seg nå, ser du det Ariel? Det ser nesten ut som om den skinner rett ned på oss og på stallen vi sitter på. Vent litt, jeg lurer på…….» Erielle flakset med vingene, fløy ned fra taket og kikket inn i stallen.
«Ariel, kom og se! Det er en okse her inne»
Men Ariel hadde fløyet opp han også. Erielle kunne se at han var på vei mot et lite følge som sakte kom gående ut fra byen. En mann gikk og leide et esel, oppe på ryggen satt det en kvinne som virket så sliten, så sliten.
24.
«Erielle» Ariel kom tilbake i full fart, «Stemmen snakket om en kvinne og en mann og et esel, gjorde den ikke?» «Ja», Erielle fløy bort mot Ariel. «Den snakket om en stall med en okse også, og vet du, det er en okse inne i stallen her.»
Erielle og Ariel så på hverandre. Alt stemte, en kvinne, en mann, en stall, et esel, en okse. Og den største stjernen av dem alle. Men skulle det ikke være en baby også? Hvor var den?
De to englebarna fløy forsiktig mot mannen, eselet og kvinnen.
«Nå har vi spurt over alt Maria, men det er ikke plass i noen av herbergene og ingen har plass til oss i husene sine heller. Det er fullt over alt jo, det virker som om hele verden har kommet hit for å skrive seg inn i manntallet. Det ser ut til at vi må sove under stjernene i natt. Orker du det Maria» Josef la en arm rundt den unge kvinnen.
Kvinnen, hun var nesten bare en jentunge, lente seg tungt mot mannen. «Josef, jeg tror tiden er inne nå. Den lille ungen vår skal fødes i natt. Se, der er en stall, la oss se om vi kan finne litt varme der inne blant dyrene.»
Erielle flakset ivrig med vingene. «Det stemmer Ariel, alt stemmer…….men hysj, hva er det?» I det fjerne hørte de en svak sang. «Englene. Det er englene som synger. Se så lyst det blir! Å Ariel det er englekoret jo, de synger Sangen. Den evige sangen». Sangen var sterkere nå, mye sterkere.
Erielle og Ariel fløy opp til de andre englene, til hele den himmelske hærskaren og lot stemmene sine blande seg inn i koret.
Gloria! Gloria! Gloria!
Ære være Gud!
Gloria! Gloria! Gloria!
Ære være Gud!
Lenge lød sangen. Myriader av stjerner skinte. Det ble lyst som dagen. Atmosfæren var fylt av jublende englesang.
Med ett ble det helt stille. Døren til stallen åpnet seg. Ut kom mannen. Han holdt en liten baby i armene. Jublende løftet han armene mot lyset, mot sangen. Da kjente Erielle det boblet inne i henne. Midt i stillheten jublet hun ut med en kraft bare en barneengel har:
DEILIG ER JORDEN
PREKTIG ER GUDS HIMMEL.
SKJØNN ER SJELENES PILGRIMSSANG.
GJENNOM DE FARGRE
RIKER PÅ JORDEN
GÅR VI TIL PARADIS MED SANG
©brittarnhild
I går skrev jeg om ei bok jeg har lyst til å skrive for barnebarna. I dag vil jeg dele med dere ei bok jeg har skrevet, for fire år siden. Laget den som en fotobok, fikk trykket den opp og Leander, Milian og Vida fikk hver sin (Eline var ikke født enda da). Hvert sitt sett med snegler fikk de også, og Terje snekret bokser hvor de kunne oppbevare boka og sneglene.
Familien Sneglestrikk. Gul ordner opp
Grønn, Oransje, Gul, Grønn og Blå bor i Akeleiehagen til bestemor og bestefar. De finner på mye morsomt sammen, men en dag kommer Lilla, og de er ikke helt sikker på at det er plass til en til i hagen…….
Rød, Oransje, Grønn og Gul lå og sov da Blå kom busende i full sneglefart. “I dag har jeg tenkt meg på blåtur, hvem vil være med?” Gul og Grønn spratt opp: “Vi vil!” Rød og Oransje så på hverandre. De hadde planlagt en formiddag i kålplantene, men Blå virket så ivrig. “Vi blir med” mumlet de.
Blå ledet an, men ble nå egentlig blåturen slik han hadde tenkt?
“Æsj, den blåturen ble jo bare styr jo. Jeg hadde tenkt å ta med gjengen til de fine blå honningknoppurtene, men rød forsvant til de røde rhododendronblomstense, Oransje til de oransje tagetesen, Grønn til den grønne gressløken og gul til de gule stemorsblomstene. Jeg maste og kjeftet på dem lenge, men til slutt ga jeg opp. Blå er ganske lei seg. “Nå kan de andre gjøre akkurat som de vil, jeg tar et bad!”
“Au, au, au, jeg har så vondt i angeren min”. Rød krøller seg sammen til en ball. “Blå inviterte oss på blåtur, og så bare forsvant vi etter tur alle sammen, Jeg oppdaget noen røde blomster som holdt på å visne, så jeg måtte jo bare skynde meg å spise dem da, måtte jeg ikke? Så begynte jeg å bli mett, veldig mett, sånn vondt i magen mett, og da så jeg hvor lei seg Blå var, og da begynte jeg å angre så veldig, og da fikk jeg vondt i angeren også. Au, au, au altså!”
“Men nå har jeg funnet på noe som jeg håper kan gjøre Blå glad igjen. Jeg har tenkt å ta med meg både Blå, Oransje, Grønn og Gul på biltur. Jeg har nemlig funnet verdens kuleste røde bil. Jippi! Og i dag er det søndag, så da har vi sneglegod tid. Vi kjører bort til tagetesene, de er kjempegode å spise.”
“mumse, mumse, mumse, disse tagetesen er jammen gode, synes ikke du også det Oransje?”
“Mmmm, kjempegode. Har dere forresten hørt det?”
“Hørt hva da?”
“Det er en Lilla på vei til Akeleiehagen. På vei til oss.””En Lilla? Er du sikker på det?”
“Ja, både Grønn og Blå har sett en Lilla på vei hit.”
Gul stoppet mumsingen sin, spisset følehornene, så forskremt på Oransje og Rød og spurte: “Lilla? På vei hit? Er det farlig?”
“Jeg er så ensom. Så alene.” Lilla sneglet seg opp mot den lilla stemorsblomsten.
“Jeg har vandret i dager og netter, huset mitt er tungt, magen min er sår og jeg er så veldig ensom. Redd er jeg også, særlig om nettene når jeg hører alle slags skumle lyder. I natt ble jeg nesten spist av en grevling, men heldigvis var det noen som forstyrret den, så jeg fikk gjemt meg under ei blomsterpotte. Det jeg ønsker meg aller mest i hele verden er en sneglevenn. Eller flere sneglevenner.”
“Men se, der er det jo flere snegler jo. En Blå, en Rød, en Gul, en Grønn og en Oransje, der borte. Ser du? Kanskje de kan bli vennene mine? Men jeg tør ikke å snegle meg dit bort, det ser ut som om de har det så fint sammen, de har sikkert ikke plass til en til…….oi, nå ser de hitover, nå har de sett meg tror jeg, å, så skummelt, skal jeg titte fram…….nei, jeg gjemmer meg bak blomsterm jeg tør ikke…….”
“Å nei, Lilla kan vel ikke komme hit?”
Blå, Rød, Oransje, Grønn og Gul snegler seg sakte bort mot der Lilla prøver å gjemme seg.
“Hva tror Lilla egentlig? Komme hit til vår snegleverden på denne måten!” Oransje er sint i stemmen.
Gul kunne ikke skjønne dette, og sneglet seg opp bak ryggen til Grønn for å se bedre. Hvorfor kunne ikke Lilla komme og snegle i deres verden? Her var jo god plass til flere.
“Nei, Lilla kan ikke, vi vet jo ikke hvem Lilla er. Lilla er ikke en av oss!” De andre ropte i kor.
“Nei, dette går ikke.” Gul snegler seg bestemt opp i de gule tagetesen. “Dere kan gjøre akkurat som dere vil, men jeg har tenkt å bli kjent med Lilla jeg.”
Gul vendte følehornene sine mot lilla og blomsterpotta med den lilla fiolen. Det virket som om Lilla prøvde å gjemme seg, men sakte løftet følehornene seg. De bøyde seg mot Gul og det virket som om de vinket. Gul vinket ivrig tilbake med sine følehorn.
Rød, Oransje, Grønn og Blå så på hverandre. Hvordan skulle dette gå?
Det var stille en god stund. Til slutt klarte ikke Rød mer og sa med forsiktig sneglestemme: “Gul, kan du spørre om Lilla vil komme og snegle med oss?”
Nam, nam, lørdagsgodt.
Det er stor glede i snegleverdenen over at Lilla nå har blitt med i gjengen. De bestemmer seg for å feire med en stor fest, og siden det er lørdag inviterer de herr og fru Lakris til å komme og feire sammen med dem. De har med seg lakris nok til alle.
Gul og Lilla er selvfølgelig hedersgjester. De får spise så mye lakris de vil, og jeg tror jammen de fikk vondt i magen til slutt. Men det brydde de seg ikke noe om, nå var de bare glade alle sammen.
