Noen bøker er det gøy å lage selv. Jeg får stadig ideer til fortellinger for barnebarna. Har laget ei bok til dem, med tilhørende strikkede figurer (kanskje jeg forteller mer om den i morgen, eller en annen gang), og har nå en liten plan om å skrive noen musefortellinger.
Det startet for flere år siden da jeg først strikket en liten musefamilie og en grønn vott, for å illustrere Alf Prøysens Den grønne votten. Så utvidet jeg med både ei bestemor som gynget på en stor potet og en støvel uten tå året etter, og vipps så var Musevisa illustrert, og kunne lekes med.
Da alle overnattet her under fjorårets “bestebarnfestival” (ei helg i adventstida hvor vi inviterer barnebarna uten foreldrene) ble det behov for å finne på et alternativ til rampenissene, de var i skumleste laget for de minste. Og dermed dukket ideen om bestemus Josefine og hennes make opp. Du ser dem på det første bildet, Josefine med strikketøy mellom hendene, Johannes med ski på beina. Begge er for øvrig oppkalt etter mine egne besteforeldre.
Når ungene våknet om morgenen kunne de gå ned i blomsterverkstedet mitt i kjelleren, hvor første utgave av muselandsbyen befant seg.
Der fant de små musekort med hilsen fra bestemus Josefine.
Så var det en dag jeg vandret rundt i NMS sin gjenbruksbutikk i Trondheim og oppdaget denne lille boka, som jeg fikk kjøpt for 10 kroner. “Vinden” av Monique Felix. Virkelig en perle av en bok med de søteste museillustrasjonene du kan tenke deg, men helt uten tekst. Her er det nok meningen at bildene skal inspirere til å dikte selv.
På hver side blar ei mus opp et stykke blankt papir. Her er det bare å slippe fantasien løs.
Og det her jeg tenkt å gjøre. På en eller annen måte. Og denne en eller annen måten håper jeg skal bli bok, bøker, til barnebarna. En dag.
Noen av oss er samlere, andre er det ikke. Det er ingen tvil om at jeg hører med til den første kategorien. En gang samler, alltid samler. Vet ikke hva jeg starta å samle, det kan jo ha vært glansbilder, eller frimerker, eller små fargerike lodotter vi plukka av ullklærne da vi var små og brukte varme barnehender til å felte ulla sammen til en liten ball. Jeg tror forresten servietter var den aller første samlingen min. Fra far gikk ut fra NTH i 1958 (det året jeg ble født) og fram til han ble dement tre år før han døde, skrev han hver høst et kort resymé av året som hadde gått og sendte det til en av sine studiekamerater. Så gikk det på omgang mellom dem hvem som samlet alle fortellingene, kopierte dem og sendte rundt til alle. Bladet VANDREBØLGEN var skapt. Ikke et vilkårlig navn, de hadde nemlig gått sammen på linja Sterkstrøm på Elektro på NTH (Norges Tekniske Høgskole)
Far tok vare på alle sine egne årsoppsummeringer og kopierte de i fire eksemplar, ett til hver av oss barna. I 1960, da jeg var 2 1/2 år, skriver han: “Datteren har forøvrig allerede fått sin første hobby, hun samler på servietter, før øvrig en morsom hobby, og originale servietter mottas med takk!” I dag, 65 år seinere, har jeg fortsatt serviettsamlingen min.
Det har opp gjennom årene blitt mange ulike samlinger i mitt liv. Mange har jeg etter hvert kvittet meg med, jeg samlet for eksempel i mange år på små griser, noen ligger bortgjemt i et skap, men tas av og til fram så barnebarna får leke med dem, snurrebassene mine, og noen fortsetter jeg å samle på, år etter år, julekrybber er vel den viktigste av de aktive samlingene (bortsett fra bøker da!)
Boka “Extraordinary Collections av Marin Montagut fant jeg i vår på en spennende liten butikk her i Trondheim som heter Keiserens Nye Trær ja, du leser riktig, der finner jeg forresten stadig spennende ting, og skjønte med en gang at den bare lå og ventet på meg. Den var ganske kostbar, så jeg kjøpte den ikke første gang jeg så den, men etter flere besøk klarte jeg ikke lenger å stå imot. Nå ligger den framme på hylla foran peisen, lett å ta fram og bla i, lett å drømme seg inn i all verdens spennende samlinger.
Ikke akkurat helt vanlige samlinger som presenteres i denne boka da, i alle fall ikke i mine omgivelser. Kanskje er det derfor ekstra artig å lese om berømte palergs paletter, gamle flettede kurver fra Provence, stoler, mannekengdukker, hatter og mye annet gøy.
Til slutt et dikt jeg skrev inn i diktutklippsboka mi da jeg enda var tenåring:
De små børns smil
Jeg samler på de små børns smil – de små børns lyse smil. Og brød man opp mit hjertes skal med bor, med dirk, med fil- Man fant den største samling smil, som nogen tid er set – man fandt det blide genskin af, hvad tusind børn har let.
Og trådte du mit hjerte ned og knuste det til slut, så skete kun, i samme stund dets arme væg var brudt- at små børns smil, de lyse smil brød ut, kom løs, blev fri og fyldte mig og fyldte dig med sollyst skælmeri.
Så derfor plukker jeg, hver gang der blomstrer smil på kind, et lille smil og lukker det i hjertets skatskap ind.
Jeg har i et tidligere innlegg fortalt at jeg skriver reisedagbøker. Lenge brukte jeg en egen type spiralinnbundet bok, og da jeg ikke fikk tak i flere av den typen, gikk jeg over til Moleskin. Men for London (og delvis Tenerife, men det er en annen historie) har jeg gjort noe helt annerledes. Jeg har rett og slett brukt ei gammel bok, “Vandringer i London” av Ebbe Sadolin. Og om du ser nøye på bildet over kan du se at jeg i tillegg til den opprinnelige forfatteren har notert mitt eget navn 🙂 Det er sikkert ikke lov å gjøre det sånn, men denne boka er jo bare min, og leses kun av meg, så da så.
Jeg begynte å skrive mine egne reisebetraktninger i boka i februar 2010. Hadde veldig mange turer til London før det, og har slett ikke husket å bruke den på alle reisene til London etter 2010 heller, så langt er det fem reiser som er “dokumentert”.
Den opprinnelige boka har både tekst og skisser, og med masse ledig plass innimellom. Det var nok det som satte meg på tanken å begynne å skrive i den.
19.02.2010: Kom med tog fra Heathrow i ettermiddag. Ikke til Liverpool Street Station, men til Paddington med Heathrow Express. Fortalte Marta om bjørnen Paddington som kom nettopp hit fra Peru, og noe av det første som møtte oss på stasjonen var en liten salgsbod som solgte Paddington-effekter. Jeg har min kjære gamle Paddington-bjørn hjemme i barneværelset, kjøpt her i 1977.
London var i mange år et favoritt-reisemål. En by jeg etter hvert kjente ganske godt, følte meg trygg i , kunne vandre rundt uten kart og stort sett vite hvor jeg var. En by for shopping, for parker, for museer, for Harrods og Hamleys, for Foyles og Daunt Books, for Portobello Market, Hampsted Heath, Greenwich Village, Themsen og Richmond, for ikke å snakke om Kew Gardens og Chelsea Physic Carden og Victorie & Albert, og, og, og…….får “Londonlengsel” her jeg sitter og skriver
Og selvsagt har det blitt massevis av bøker om London. En av favorittene, for å bli bedre kjent med byens historie, har nok uten tvil vært Edward Rutherfords “London. The Novel”, hvor han følger en familie gjennom århundrene mens vi blir kjent med byen og dens utvikling. Den kom i 1997, har 1300 sider og bokryggen viser at den er lest mange ganger!
Ei mye nyere bok er denne, “33 Walks in London That You Shouldn´t Miss” av Nicola Perry. Kjøpte den i 2018 og fulgte et av turforslagene da, et annet i 2019, og så kom pandemien, og etter den har jeg dessverre ikke vært tilbake. Søndag 25.11.18 gikk jeg det som i boka kalles The Luxury Seekers Walk, og noterte blant annet i boka: “L`Autre åpnet ikke før fire, så det ble lunsj på The Little Square. Lite, britisk og svært sjarmerende. Macaroni & cheese + spinat”
Jeg er i skikkelig ryddemodus for tiden. Vi har ryddet huset etter mine foreldre som begge døde i vår. Kasse etter kasse er tømt, noe kastet, mye gitt til gjenbruk, og nå når de fleste kassene fra mor og far har forsvunnet er jeg så godt i gang at jeg knapt klarer å stanse. Ikke en bytur uten en tur innom en av gjenbruksbutikkene for å levere varer, ikke en søppeltømmingsdag uten at jeg sjekker om det er plass til enda litt mer i restavfallsboksen, eller i papir, eller plast eller hva det nå er, for vi er flinke til å sortere.
Det jeg ikke er flink til derimot, er å kaste, absolutt ikke, og det er ikke mannen min heller. Det kan jo komme til nytte en dag, eller for å si det med Øystein Sunde: “kjekt å ha, kjekt å ha”.
Bøker er det aller vanskeligste. Jeg har prøvd å kvitte meg med noen innimellom, men vær du sikker, så snart ei bok er ute av huset angrer jeg, da er det jo akkurat DEN boka jeg gjerne skulle hatt! Men dette må det bli en slutt på, det er rett og slett ikke plass til flere bøker her hjemme, eller, jeg skal jo alltids finne plass, men det blir jo så fullt over alt. Gjenbruksbutikkene har også mer enn nok og setter rett som det er stopp for mottak av flere bøker.
Kanskje jeg skal snekre meg et sånt lite minibibliotek, sette det opp på garasjeveggen og så kan folk forsyne seg med ei bok når de går forbi? Men helst ikke legge igjen bøker der, for jeg vil jo ikke ha flere……..
…….men det er klart, hvis det er ei bok jeg ønsker å lese, må de bare sette igjen. Men ikke uten å ta med ei bok. Det må være regelen.
Jeg elsker disse små bibliotekene. Stopper alltid og sjekker hva som finnes når jeg går forbi, og som regel finner jeg noe.
Og så er det de gamle telefonkioskene da, som nå fylles opp av bøker. Skulle veldig gjerne hatt en sånn en i hagen.
Eller kanskje aller helst en engelsk en. Denne ser tom ut, kanskje den er ledig?
Nei, det beste er nok å snekre…….mon tro om jeg kan sette Terje på saken?
Min aller største lidenskap når det kommer til bøker er reiselitteratur, og da først og fremst litteratur skrevet av kvinnelige reisende. Jeg husker ikke helt hvordan det startet. Jeg har alltid vært glad i å reise, hadde foreldre som tok oss med på spennende turer, blant annet en biltur fra Trondheim til Venezia med campingvogn i 1972, noe som slett ikke var vanlig den gang. Jeg var 14 år og eldst, med tre småbrødrene på 12, 9 og 2. Fire uker, ei uke i bil på vei nedover, to uker på campingplass i Lido di Jesolo, ved den venetianske lagunen, ei uke i bil hjem igjen. Jeg og Frode på 12 la planer i mange måneder før vi reiste, oppsøkte Trondheims reisebyråer, fikk brosjyrer, leste, klippet ut, limte inn i våre egne reisebøker, drømte og hadde nesten like stor glede av det som selve turen. Dessverre finnes ikke bøkene vi lagde lenger. Så begynte jeg å reise på egen hånd og da ble England målet, språkskole i Hasting da jeg var 16, to uker i London da jeg var 17, enda ei uke et år etterpå. Men Norge på egen hånd var også spennende. Fly til Tromsø rett etter artium for å besøke Jenny på over 80, som jeg hadde brevvekslet med i mange år. Ingen møtte meg på flyplassen, mobil var ikke oppfunnet og ingen svarte da jeg ringte fasttelefonen hennes. Heldigvis kunne jeg ringe hjem, far hadde en tidligere studiekamerat som bodde der nord, han kom og hentet meg, jeg ble med hjem til hans familie og fikk middag, og så kjørte han meg ut til Kvaløysletta til det lille dukkehuset til Jenny. Det første vi så da vi kom til riktig adresse var bakenden til Jenny, hun stod i jordbæråkeren og lukte. Etter ei flott uke, hvor jeg fikk oppleve at i Tromsø kunne våren komme over natta, fra nesten full vinter den ene dagen til grønne blader på bjørka den neste, reiste jeg hjem med Hurtigruta. O, hvilken opplevelse. Så møtte jeg Terje (på Gotland), vi giftet oss, fikk barn og ikke mye penger å reise for de første årene. Men noen turer ble det da, i Norge, Sverige og Finland, og jeg begynte å skrive reisedagbøker, noe jeg bare fortsatte med og fortsatte med, ikke minst etter at jeg fikk mulighet til å reise rundt til utrolig mange spennende destinasjoner. Alle disse bøkene har jeg tatt vare på, og de utgjør nå en hyllemeter, minst, nede i gjesterommet i kjelleren som har blitt mitt reiselitteraturbibliotek.
En eller annen gang begynte jeg altså å lese kvinnelig reiselitteratur, og du verden så mye spennende det var, det er, å oppdage. Irske Dervla Murphy, som dessverre døde for et par år siden, i en alder av 91 år, var blant de første jeg oppdaget, og etter hvert har jeg mer eller mindre reist verden rundt sammen med henne og bøkene. Jeg har akkurat vært nede i reiselitteraturbiblioteket og sjekket, og telte at jeg har 16 av hennes bøker.
For mange år siden oppdaget jeg at Dervla Murphy skulle ha foredrag i Royal Geographic Society i London samtidig som jeg var i byen, jeg klarte å skaffe meg billett, og hadde en helt fantastisk dag i dette mekka for reisende. Ikke bare fikk jeg høre foredraget og hilse på Dervla (se første bilde), jeg fikk også vandre rundt i små og store rom i fotsporene til så utrolig mange berømte oppdagelsesreisende.
Jeg har alltid minst en reisebok på gang. Akkurat nå er det “Tibetan Foothold” av Dervla Murphy. Murphy var enebarn og bodde hjemme hos sine foreldre til hun var godt voksen, helt til foreldrene døde, Hun drømte alltid om å reise ut i verden, og da hun ble “fri” og kunne gjøre det, tok hun rett og slett sykkelen fatt og syklet fra Irland til India. Dette skjedde i 1963. Denne reisen har hun skrevet om i “Full Tilt”. Vel framme ble hun i “området” og arbeidet blant annet i seks måneder på et barnehjem i Tibet. Det ble til boka “Tibetan Foothold”.
Jeg drømte i mange år om å reise til Tibet. Har lest massevis av bøker om landet, sett på bilder, latt meg fascinere. Noen reise dit har det ikke blitt, og blir det nok ikke heller. Men for noen år siden fikk jeg mulighet til å reise til Nepal. Delvis sammen ei gruppe norske misjonsrådgivere, delvis på egen hånd, for å besøke prosjekt som blir støttet av den norske misjonsorganisasjonen HimalPartner. To uker fikk jeg, i et land som er så utrolig annerledes.
To uker fulle av opplevelser og møter med mennesker.
Reisedagbok. Jada, klart jeg skrev det. Og fotograferte i vilden sky, til og med oppe fra elefantryggen. Og fra et tak i byen Pokhara, hvor jeg fikk oppleve soloppgang over Himalaya.
Helgas tradisjonelle bestebarnfestival er gjennomført, med Leander 10, Milian snart 7, Vida 5 og Eline 2. Litt redusert i år, av ulike årsaker, men lørdag ble en intens dag med baking, juleforberedelser, lek og moro. Leander og Milian drog hjem i går kveld etter ei langhelg hos bestemor og bestefar, og med god tid rakk vi flere av de tingene som ikke lot seg presse inn i lørdagens program.
Det viktigste vi ikke rakk på lørdag var å lese juleevangeliet, men det har vi fått gjort nå. Ikke direkte fra Lukasevangeliet, men fra Den store julefortellingen av Rhona Davies og Tommaso d´Incalci. Ansatte i Nidaros bispedømmeråd (jeg en av dem) fikk denne boka i julegave av biskop og bispedømmeråd for noen år siden.
Her er den bibelske historien utbrodert, og illustrert med fantastiske illustrasjoner. Ikke lett å være den som leser høyt fra denne boka, øynene mine søker til maleriene hele tiden.
Her møter vi også historien om da Josef måtte ta med seg Maria og den nyfødte Jesus og flykte til Egypt. En fortelling som gir en god anledning til å snakke med barna både om flyktninger og om kriger den gang og nå.
Jeg vil nok ikke velge denne boka for Vida 5 og Eline 2, men jeg har da heldigvis andre å velge i………
Det var noen år jeg samlet på julefortellingsbøker, og er imponert over hvor fantastisk mange ulike og fine bøker som finnes. Den du ser på bildet over er en gjenfortelling av Bibelens evangelium og varmt og vakkert illustrert av Jane Ray.
Og her er ei som opprinnelige ble gitt ut av National Gallery i London, med illustrasjoner fra samlingen deres. En kjempefin måte å vise noen av verdens kunstverk til både barn og voksne.
For sånn omtrent 10 år siden var jeg et par uker i England, noen dager i London, et retreat i klosteret Turvey Abbey, noen flere dager i London og så en togtur sørover til East Sussex. Min britiske venninne Fran møtte meg på togstasjonen og ville ta meg med på en overraskelsestur i nabolaget sitt, i området rundt The Downs sør i Storbritannia. Først en liten engelsk landsby både med verdens søteste bokhandel og verdens søteste lille kafé. Vi fortsatte til ei gammel steinkirke dekorert av medlemmer av ei helt spesiell kunstnergruppe, The Bloomsbury Group, og jeg begynte å ane hva som var hovedmålet for dagen.
Og jada, ikke langt unna kirken lå Charleston House, landstedet til Vanessa Bell og Duncan Grant, og et viktig samlingssted for alle medlemmene i Bloomsbury Group. Virginia Woolf, Vanessa Bells søster, var et viktig medlem av gruppen, og flere malere oppholdt seg der i lange perioder.
Vi vandret rundt i hagen, vi spiste lunsj i restauranten og vi var med på en guidet omvisning inne i selve hovedhuset. Dessverre var det ikke lov å ta bilder inne, og lydig som jeg (stort sett) er, tok jeg ikke et eneste et. Men samlet mengder av inspirasjon i hjerne og hjerte og kjøpte selvsagt bok med bilder og tekst av og om huset og kunstnergruppen.
Jeg har prøvd å finne bilder på nettet fra innsiden av huset, uten særlig hell. Du finner litt her, men det beste er nok å rett og slett dra dit.
Tidligere i høst oppdaget jeg at denne kokeboken har kommet, The Bloomsbury Cookbook, Recipes for Life, Love and Art av Jans Ondaatje Rolls. Her er det både bilder og historie, håndskrevne notater og anekdoter og ikke minst en hel masse oppskrifter fra glansdagene i Charleston House. Mange av dem samlet av hun som var husholderske i der gjennom mange år.
Jeg har ikke rukket å teste ut noen av oppskriftene enda, men mon tro om ikke dette ostebrettet fra i går kveld var litt inspirert derfra – pepperkaker, Stiltonost og blåmuggost og klementin-marmelade.
Ser du hvor jeg er her? Om du ikke kjenner stedet så kan du jo se nærmere på boka? Ja, se der, da skjønner du det. Ringstedlund øst på Sjælland så klart, Karen Blixens kunstnerhjem. Hvem av oss er vel ikke årelange fans av Karen Blixen, eller Isac Dinesen som hun brukte som forfatternavn? Først om fremst bøkene så klart, men også filmen Out of Africa med Meryl Steep og Robert Redford, fra Karen Blixens farm i Afrika.
På bildet holder jeg Blixens bok Breve fra Afrika.
En favorittbok er selvsagt Babettes gjestebud. Hvem skulle vel ikke ønske seg et måltid ala det som ble servert i det gjestebudet? Kafeen på Ringstedlund bærer navnet Babette. Vi måtte selvsagt spise lunsj der. Det ble et gjestebud, med en liten smak av selve det originale gjestebudet.
Vi var med på en omvisning i kunstnerhjemmet, og favorittrommet mitt var selvsagt rommet med Karen Blixens skrivebord. Mon tro hvor mange av hennes bøker som er skrevet her?
Boka jeg har funnet fram i dag er verken Min afrikanske farm, Babettes gjestebud eller Breve fra Afrika. Derimot sitter jeg her med Skjebneanekdoter, ei bok med fem av Blixens fortellinger. Og vel, Babettes gjestebud er en av fortellingene. De andre er Dykkeren, Stormer, Den udødelige historie og Ringen.
” Men skæbne betyder ikke det samme for mig som for de fleste andre. Jeg ser ikke skæbnen for meg som en gud uden ansikt, for hvem mennesket må bøje sig i frygt og bæven. For mig ligger menneskets skæbne i samspillet mellom dets væsen og dets omgivelser” Karen Blixen
Jeg kan ikke tenke meg å bo noe annet sted enn i Trondheim, men det er en ting jeg savner her, en uavhengig bokhandel. Vi har mange muligheter til å kjøpe bøker, det er ikke det, men ikke noe sted jeg kan kjøpe de annerledes bøkene, der jeg kan sette meg ned med en kopp te og bla i bøker, finne skatter jeg ikke finner andre steder. Det finnes jo så mange sånne rundt om i verden, mon tro om Trondheim er for liten? Mon tro om Trondhjemmerne ikke er flinke nok til å kjøpe bøker?
Ja, det finnes fantastiske “independent bookstores” , og jeg har vært heldig og fått besøkt flere av dem. Som Shakespeare & Company i Paris.
Den opprinnelige Shakespeare & Company ble åpnet i 1919 av Sylvia Beach, og ble raskt et samlingssted for forfattere i den franske hovedstaden. Dessverre måtte bokhandelen stenge i 1944, under den tyske okkupasjonen, Beach ble arrestert og tilbragt seks måneder i fengsel, fikk helsen ødelagt og var ikke i stand til å åpne igjen da freden kom.
I 1951 åpnet amerikaneren George Whitman den engelskspråklige bokhandelen Le Mistral, og i april 1964, på 400års jubileet for Shakespeares fødsel, døpte han den om til Shakespeare & Company, til ære for Sylvia Beach. Whitmans ønske var å fortsette i Beachs ånd, og stedet ble snart et nytt samlingssted for metropolens forfattere. Allerede fra første åpningsdag ble forfattere og forfatterspirer invitert til å komme ov sove i bokhandelen, og det antas at rundt 30.000 har overnattet der. Whitmans motor var: be not inhospitable to strangers lest they be angels in disguise. Som takk for at de fikk bo der ble gjestene asked only to “read a book a day,” help out in the shop for a couple of hours, and write a single-page autobiography for George’s archives.
Jeg overnattet ikke der da jeg besøkte bokhandelen ( i 2010), men heldigvis var det en cafe rett utenfor hvor jeg kunne plassere mann og datter, så jeg kunne ta meg god tid til å vandre rundt, til å se for meg Zadie Smith, Siri Hustvedt, Kate Greenville, Philip Pullman og en hel masse andre.
I dag er det George Whitmans datter Sylvia som driver bokhandelen.
På første bildet ser du meg komme ut med en bokpose i hånda. Ei av bøkene var Davis Burkes Writers in Paris, Literary Lives in the City of Light.
Boka er tatt fram for å bli lest på nytt i jula, og litt artig var det å finne dette bokmerket midt inne i den et sted. Bokmerket er opprinnelig et postkort, sendt til datter Marta i 2008, og jeg skriver:
Kjære Marta (+ Ingrid og pappa) Så er første dag i Mexico over, nesten. Konferansen begynner ikke før i morgen, så i dag har jeg fri til å være turist. Jeg har vært og sett på en diger katedral med masse gull og marmor, og et tempel fra Azketerindianerne sin tid, spiste lunsj med Preben og Jan Bjarne, og i kveld skal vi på ballett.
“Hvilke bøker husker du best fra din barndom?” Vi tok en pause i juleforberedelsene og satt med hver vår kopp te og et fat med småkaker, og kikket ut på fuglene. Terje tenkte seg om, drakk litt te og forsynte seg med en av colakakene som han nettopp hadde bakt. “Tja, jeg husker ikke helt. Det var jo Bobseybarna og Hardyguttene da, og så Stompa! Husker du Stompa? Det var utrolig morsomme bøker. Vi har vel noen av de stående i ei hylle i kjelleren enda, mon tro om barnebarna vil like dem?” Vi pratet litt mer om barnebøkene, jeg mintes Frøken Detektiv, og ikke minst alle de fine Historien om-bøkene. Terje satte fra seg tekoppen, “Og så husker jeg godt at vi som barn, broren min og jeg, ble lest for fra boka om Heidi.”
Jeg husker også godt Heidi, den vesle jenta som bodde hos bestefaren sin oppe i fjellene i Sveits. Den leste jeg som barn mange ganger, den har jeg lest for våre barn, og vi tok en gang med de to yngste, jenter, til Sveits og besøkte “Heidiland”.
Da vi ryddet barndomshjemmet til Terje var det nok jeg som var mest interessert i bøkene, og blant flere skatter fant jeg “Heidi- bøkene” av Johanna Spyri, en innbundet utgave som ble gitt ut av H. Aschehoug & Co i 1930. Nå står den i hylla hos oss, bærer tydelig preg av at den er lest mange ganger, men er fortsatt hel og fin. De to bøkene, Heidi og Heidi får bruk for det hun har lært (begge to er i utgaven vi nå har) kom i 1880 og 1881. Tenk det, det er jammen lenge siden. Hvor mange utgaver som etter hvert har kommet, hvor mange språk den er oversatt til, hvor mange filmer og TV-serier som er laget aner jeg ikke, men i dag, nesten 150 år etter at den ble skrevet, kan den fortsatt leses, både av små og store.
For et par år siden hadde jeg begge bøkene som opplesing på Podcasten min, Britt-Arnhilds verden, et kapittel i hver episode. Det var jammen mange flere enn meg som husket Heidi fra sin barndom og som hadde stor glede av å møte henne igjen.
