©brittarnhild

En av tingene jeg elsker å høre når jeg er ute og reiser er å besøke stedets bibliotek. Og jammen finnes det utrolig mange spennende biblioteker rundt omkring. Jeg har planer om å skrive om flere av dem her etter hvert, både nye og gamle, norske og internasjonale, og siden jeg er på Røros i dag starter jeg rett og slett med det nye biblioteket der. Det har selvsagt vært bibliotek på Røros lenge, men den beliggenheten det har i dag er fra 2023. Det ligger sentralt til, på vei fra jernbanestasjonen og opp til hovedgata, Kjerkgata, i en vakker, grønnmalt renovert gammel bygning. Røros er en tospråklig kommune, så biblioteket har både et norsk og et sørsamisk navn, og også inne bærer biblioteket tydelig preg av det, blant annet med en egen sørsamisk avdeling.

Se denne fine barneavdelingen da 🙂 Hadde jeg vært barn hadde jeg helt sikkert plukket med meg en stabel bøker og satt meg på en av puffene, eller aller helst plukket med meg en haug puter og laget meg en koselig krok med nye og gamle bokfavoritter.

Jeg kunne selvsagt satt meg der som voksen også, ja, til og med som “en gammel dame” som Milian 6 år betegner meg som. Og i bibliotekets samlinger var det mer enn nok bøker jeg kunne plukket med meg. Men den/de jeg leita etter fant jeg ikke, bøker av svenske Karin Härjegård. Så i morgen blir det tur til bokhandelen i byen, jeg er helt sikker på at jeg finner ei eller flere der.

©brittarnhild

Som helt sikkert veldig mange andre familier med barn født på 50- og 60-tallet stod bokserien Mitt Skattkammer i hylla hjemme hos oss. Da mor og far for snart 20 år siden flyttet fra stor villa til en mindre leilighet, og måtte kvitte seg med både det ene og det andre, klarte jeg å berge ni av de ti bøkene. Den aller første hadde kommet bort, men den har jeg senere vært heldig og funnet i en bruktbokhandel, så nå står alle 10 i bokhylla på barnebarn-soverommet oppe på kvisten.

Jeg sitter og blar i bok to nå, “Les for meg mor” og kan enda kjenne følelsen av å ligge godt under dyna og bli lest for, og etter hvert åpne bøkene og lese selv. Hvilken fryd.

Den blå fargeleggingen er det nok jeg som har stått for…….

Aller først i bok 2 kommer Zacharias Topelius sitt dikt Lasse, Lasse liten, et dikt som med en gang ble en favoritt for meg, og som har fulgt meg helt fram til nå når jeg er i mitt 68-ende år. For mange år siden startet jeg faktisk en blogg hvor første innlegget handlet nettopp om dette diktet, og en tanke om at at bloggen nettopp skulle ta meg og leserne med ut i verden. Etter å ha lagt ut det innlegget ble jeg gjort oppmerksom på at det finnes en bok med samme tittel, hvor Topelius har samlet noen av sine beste barnefortellinger. Jeg fikk først låne boka av Jorunn som var den som fortalte meg om den, og så fant jeg den også på en bruktbutikk en dag. Ny skatt i bokhylla.

LASSE, LASSE LITEN

Verden er så stor så stor,
Lasse, Lasse liten,
mye større enn du tror,
Lasse, Lasse liten.

Der er varmt og der er kaldt,
Lasse, Lasse liten.
Gud er den som styrer alt,
Lasse, Lasse liten.

Nord og sør og øst og vest,
Lasse, Lasse liten,
borte bra, men hjemme best,
Lasse, Lasse liten.

PS – jeg tok fram boka for å skrive dette innlegget, og nå klarer jeg ikke å legge den fra meg. Her er eventyrene om Den lille høna og hvetekornet og Pannekaka, her er legenden om Da bokfinken fikk farge, og massevis av kjente og kjære sanger og vers, og se, der finner jeg “skrekkfortellingen” Hos tannlegen, av Jo Lie, om gutten som gikk til tannlegen og hadde så stort hull at tannlegen begynte å gråte, hoppen opp i hullet og drog ut den ene søtsaken etter den andre før noen murere kom og murte igjen tanna med murstein og sement. Dette er jammen noe helt annet enn Torbjørn Egners Karius og Baktus! Ikke rart jeg hadde tannlegeskrekk i mange år etterpå.

©brittarnhild

Jeg har bursdag og mor har invitert til familieselskap. Minst en av gavene er ei bok, antagelig flere, men denne ene husker jeg svært godt, Lånerne av Mary Norton. Mors kusine og hennes datter, min tremenning Ellen blir igjen når de andre gjestene drar. Min mor Marta og hennes kusine Marta har mye å prate om, og vil helst være alene med kakerestene og ei ny kanne kaffe. Ellen er et år eldre enn meg og vi kjenner ikke hverandre så veldig godt egentlig, og vet ikke helt hva vi skal finne på. Jeg er 8, eller er jeg 10? Husker ikke helt. Og i den alderen betyr et år veldig mye. Det var av Ellen jeg fikk boka, vi skjønner at mor og Marta gjerne vil være alene, dessuten er det ingen ting som er så kjedelig som å høre på voksne som prater, så vi tar med oss boka og går ned på rommet mitt. Der kryper vi opp i senga, åpner boka, og begynner å lese. Ikke høyt, men stille, hver for oss.

“Det var fru May som først fortalte meg om det. Nei, ikke meg. Det var da vel ikke meg, denne viltre, egenrådige jentungen som glodde så ilsk og til og med skar tenner? Hun burde vært kalt Kate. Ja, akkurat det – Kate! Ikke for det at navnet egentlig spiller noen rolle, for hun er bare såvidt med i fortellingen…….”

Og dermed var fortellingen i gang, om fru May som bodde i to værelser i huset til Kates foreldre i London, fru May som var streng og egentlig litt sørgelig, som lærte Kate å hekle, som lærte henne å nøste garn til et nøste som lignet et egg (det har jeg aldri glemt og gjennom livslang trening mestrer jeg det perfekt), å rydde i en kommodeskuff, og ikke minst, hun fortalte historier. En dag Kate sitter inne hos fru May spør fru May hvorfor Kate bare lar håndarbeidet ligge i fanget, og Kate må bekjenne at hun har mistet heklenålen sin. Mer trenger ikke fru May for hun er i gang med fortellingen om Lånerne, om de små menneskene som bor i gamle hus og som “stjeler” pennesplitter og fyrstikkesker og lakk til å forsegle brev med, og knappenåler og fingerbøl og nå også en heklenål. Fru Mays bror, som døde ung, hadde en gang sett en av lånerne, ei lita jente som het Arrietta og foreldrene hennes Hjemmily og Pod, kunne fru May fortelle, og dermed var historien i gang.

Ellen og jeg kappes om å lese raskest, hvem som først har lest ned hele siden og ønsker å bla om. Jeg mister helt konsentrasjonen, jeg er jo flink til å lese, det sier alle, jeg vil da slett ikke være den som leser saktest…….

Når kusine Marta endelig kommer ned og sier det er på høy tid hun og Ellen drar hjem, aner jeg knapt hva jeg har lest, men har fått med meg såpass at jeg skjønner at dette blir spennende, så når det blir kveld mor kommer inn på rommet mitt for å si godtatt, er den lille lommelykta mi godt gjemt under puta. Og ja, det blir virkelig ei “god natt”. Og da jeg neste dag ikke fant pennalet mitt da jeg pakket sekken visste jeg at det bodde lånere hos oss også.

©brittarnhild

I går mimret jeg om da bestefar Johannes leste for meg på sengekanten. Gleden og nysgjerrigheten over det som skjulte seg bak ordene ble vekket, og det tok ikke lang tid før jeg selv klarte å finne veien inn i bokstavenes magiske verden.

Og da jeg først var der måtte jeg dele. Den eldste av mine småbrødre ble offer, jeg bestemte meg for at han også skulle lære å lese, så han fikk være så god å sitte ved kjøkkenbordet sammen med meg og streve seg gjennom bokstavene, en etter en. “Popp møter Birre Bever” het boka jeg hadde funnet fram, og jeg var utholdende, ord for ord kom vi oss gjennom den første siden, jeg satte et lite blyantmerke hver dag for å markere hvor langt vi kom, noen dager klarte vi kun ett ord, andre dager flere, kanskje til og med en hel setning.

Vi kom aldri lenger enn ned første side av Popp møter Birre Bever, men Frode lærte å lese, og da hadde far en fantastisk overraskelse til oss. Nederst i gata bodde herr og fru Horneberg. De hadde ingen barn, men herr Horneberg hadde et eget rom i kjelleren fylt med barnebøker, fru Horneberg hadde et kjøkken fylt med nybakte kjeks, og begge ville gjerne ha besøk av de to leseglede søsknene Wigum. Vi kunne lese så mye vi ville mens vi var på besøk, og enda bedre, vi kunne få låne med oss bøker hjem, og komme tilbake og låne nye når som helst.

Flere hyllemeter var fylt med indianerbøker. De ble Frodes store kjærlighet, og det tok ikke lang tid før han bestemte seg for at når han ble voksen skulle han bli indianerforsker. Jeg leste indianerbøker jeg også, men foretrakk Anne fra Bjørkely, Den hemmelige hagen, Lånerne, og da jeg fant Dikken Zwilgmeyer sine bøker var jeg fortapt.

Hvilken drøm å få vokse opp i Lyckliga gatan, bland bøker, nybakte kjeks og voksne som brydde seg.

Så er 1.desember endelig her og vi kan starte nedtellinga til jul på alvor. 24 luker i adventskalenderen ligger og venter, og i dag er dagen for å åpne den første. Vel, nå har ikke jeg noen sånn adventskalendermed luker som jeg kan åpne nå i år, men jeg “åpner” da noen luker likevel, gjennom å dele digitalt. Første “luke” i Erielle og Den evige sangen er allerede lagt ut (i innlegget under dette) og nye små kapitler i denne adventsfortellingen om engelen Erielle som oppdager noen merkelige skyer, som jeg skrev og heklet for noen år siden, vil bli lagt ut hver dag fram til julaften. Og jammen ser det ut til at jeg ender opp med et par andre digitale kalendere også. Jeg har en konto på Instagram jeg kaller @brittarnhilds_bokhylle og der er planen å lege ut en liten fortelling hver dag om bøker og litteratur, leseminner, hvor jeg leser, og litt om hva jeg leser. Har kalt denne kalenderen “Steder og stunder med bøker” og startet i dag med å fortelle om mine aller første leseopplevelser, den gang bestefar satt på sengekanten og leste godnatathistorier:

Mine aller første lesestunder er nesten like gamle som jeg selv er, den gang bestefar satt på sengekanten og leste godnatthistorier for meg, tidlig på 60-tallet.

Bestemor og bestefar var lærere begge to, de møttes på Volda lærarskule for over 100 år siden. Han fra en liten gård på Nordvestlandet hvor det ikke fantes penger til skolegang etter de obligatoriske første årene, men ungdommen viste gode evner og fikk stipend for å ta videre utdanning. Hun fra en stor fruktgård i Nordfjord, eventyrlysten, badet med guttene i fjorden og trumfet igjennom sitt ønske om å komme seg ut i verden, lære mer. Ragna Josefine og Johannes fant kjærligheten, forlovet seg, gifter seg da han fikk sin første lærerjobb, fikk etter hvert 7 barn og 21 barnebarn, og overøste oss alle med bøker til jul og bursdager.

Ja, rett som det var ellers også, når bestefar skjønte at jeg hadde arvet gleden over bøker. Den eldste, mest slitte utgaven jeg har av Kristin Lavransdatter plukket bestefar ut av bokhylla si og ga meg en gang jeg var på besøk.

©brittarnhild

Det er to dager i året jeg gleder meg mer til enn alle andre dager, mer enn til både bursdag og julaften og 17.mai og jeg vet ikke hva. Det er den første dagen i året, og den første dagen i advent. Første dagen i året er alltid 1.januar, men første dagen i advent kan variere litt, det kommer helt an på om første søndag i advent kommer før, etter eller akkurat på 1.desember. I år kommer den dagen før første desember, og dermed gir den adventstiden en ekstra dag.

Som barn hadde jeg “nissemors juleverksted” på rommet mitt gjennom adventstiden. Da var det strengt forbudt for andre å komme inn, for rommet ver gjort om til et sted hvor jeg laget julegaver, og da skulle jo ingen se hva jeg holdt på med så klart. Jeg klippet og limte og malte og broderte og strikket og heklet. Hadde ei nissemor av filt sammen med meg, og nøt hvert et minutt.

Som voksen har adventstiden gjerne vært annerledes. Ikke minst var det ei travel tid de årene jeg jobbet i kirka og skulle kombinere alt som skjedde der i desember med små barn, alle deres aktiviteter og alt som skulle forberedes til jul. Så vokste ungene til og jeg fikk bedre tid. De fløy etter hvert ut av redet, en etter en, jeg jobbet ikke fullt så mye lenger og en dag var jeg pensjonist. Og nå har jeg god tid gjennom de fire adventsukene. Og kan vandre gjennom denne spesielle tiden på min måte.

I dag startet vi med gudstjeneste og fikk så med oss en utstillingsåpning etterpå, før vi drog hjem. Terje har dratt ut på ski, det er hans måte å ha gode dager på, mens jeg tenker gjennom hvordan jeg vil at årets adventsuker skal være. Legger planer, ser gjennom bøker, magasiner, hobbysaker, tenner lys, har fyr på peisen, lager en kopp varm sjokolade med krem og kjenner roen senke seg.

I rundt 25 år har jeg blogget daglig i adventstiden. Vel, de første årene fantes ikke ordet blogg, jeg visste i alle fall ikke hva det var, så da sendt jeg ut daglige eposter til en lang liste med venner jeg hadde fått gjennom internet. Så startet jeg min første blogg i 2005, noe som gjorde det mye enklere og finere å lage adventsrefleksjoner (nå også med bilder). Noen år seinere ble YouTube stedet for deling, noen år laget jeg daglige videoer, andre år bare på adventsøndagene. Så forsvant alle bloggene mine da Typepad stengte, og jeg har tatt en pause fra YouTube…….

…….og håper å kunne blogge meg gjennom advent her på WordPress nå i år. Jeg har enda ikke funnet ut hvordan jeg kan håndtere flere ulike blogger på denne plattformen, men jeg har laget ei egen side jeg har kalt Advent i Britt Arnhilds verden, som du finner i menyfeltet øverst her. Planen er å legge ut en adventsfortelling der hver dag, fra “Erielle og den Evige Sangen”, som jeg skrev (og heklet) for noen år siden. Den har 24 små kapitler, altså et for hver dag fra 1. til 24.desember. Og så er planen i tillegg å ha et daglig blogginnlegg her, men har ikke helt landet på hva det skal være i år. Fikk en ide i natt som har med “steder og stunder for bøker” å gjøre, men jeg må spinne litt videre på den før jeg helt bestemmer meg.

Uansett hva temaet blir, så vil jeg her og nå ønske deg ei velsignet adventstid, og du, ikke ta hele jula på forskudd da, å glede seg har sin helt egen verdi.

©brittarnhild

Jeg har akkurat vært i Heimdal kirke og snakket om juletradisjoner. For et par uker siden var jeg i Kolstad og snakket om adventstradisjoner. Jeg har holdt begge foredragene flere ganger tidligere, men forandrer litt hver gang. Både når jeg forbereder meg, men også mens jeg står der foran forsamlingen og prater. Dette er stoff jeg kan godt, jeg føler meg trygg og jeg liker å dele. Og så oppdager jeg på nytt og på nytt at advents- og juletradisjoner henger sammen. Det er vanskelig å snakke om det ene uten å nevne det andre.

Ta julekort for eksempel. Det er jo på en måte en juletradisjon, men må jo gjøres i advent om brevene/kortene skal komme fram til jul. Vet du forresten at de aller første julekortene ble trykket i England i 1843. Tradisjonen spredte seg ganske raskt i England men det tok flere tiår før den nådde Norge.

Å sende julebrev/kort i posten er på vikende front i dag. Noen kutter helt ut, andre sender digitalt. Jeg har i mange år tatt vare på julekortene vi får, og jeg har også veldig mange av de mormor fikk på 60- og 70-tallet. Brev vi får digitalt blir lest, men aldri printet ut, så de forsvinner.

Haha, ut fra det jeg skrev nå skjønner du vel at jeg ikke akkurat er noen tilhenger av digitale julekort (selv om det er billigere, enkle, mer miljøvennlig osv), og jeg klarer heller ikke å bestemme meg for om jeg er stor tilhenger av de kopierte “familiekrønikene” som sendes ut i stor stil. Jada, jeg har skrevet sånne brev jeg også, med bilder av barn og barnebarn og fortellinger om alle våre reiser det siste året. Men altså, det er ikke alltid like interessant å lese. Når det gjelder familie og nære venner vet jeg jo gjerne det meste på forhånd. Når det gjelder mer fjerne venner aner jeg jo knapt hva barna og barnebarna deres heter.

Nå er det slett ikke meningen å være surmulende her altså. Jeg elsker julekort, og julebrev (selv om jeg ikke alltid leser de lengste like grundig), og jeg elsker å sende julekort.

I mange år nå har jeg sendt enkle kort, som jeg fant innerst i et skap hos svigermor og svigerfar da vi ryddet huset deres etter at de døde. Kun med god jul og godt nytt år påskrevet, akkurat som det står på mormors gamle julekort. Og så har jeg gjerne lagt ved en liten ekstra hilsen til de som står meg nærmest.

De fleste av de kortene hadde ikke noe spesifikt kristent motiv, som beskriver julens egentlige innhold, og om du ønsker å kjøpe ferdige julekort i dag er det nesten umulig å finne noen som formidler det jula egentlig handler om.

Så for noen år siden bestemte jeg meg for å lage mine egne julekort, med en av mine mange julekrybber som motiv. Og så klarer jeg ikke å dy meg, jeg skriver en liten “familiekrønike” jeg også som jeg/vi kopierer og legger inne i kortet. I fjor var jeg forresten seint ute med bestillingen av julekortene, og Fotoknudsen, som jeg bruker, hadde altfor stor pågang, så kortene kom ikke for i starten av januar. Nå blir de årets julekort.

Og motivet er en julekrybbe jeg heklet for mange år siden.

Hvilke tradisjoner har du med julekort/julebrev?

@brittarnhild

Neida, jeg stresser ikke, og har ingen planer om å begynne med det før jul. Så hvorfor jeg rota sånn da jeg spilte inn dagens episode skjønner jeg ikke. Blandet 5. og 4. og 6. desember…….eller noe sånt, kalte amaryllisen i bakgrunnen for en azalea, og jeg kalte isbjørnene for snømenn. Men jeg er ikke stresset altså. Jeg kan jo prøve å skylde på alderen 🙂

Jeg hadde en god formiddag nede i mitt nye blomsterverksted i dag. Det er iskaldt der nede i kjelleren, men ei god ulljakke hjelper. Fikk tatt litt film, og fikk gjort ferdig årets adventskrans, to dager for seint, men akkurat tidsnok til at det første lyset kunne tennes da venner kom og spiste formiddagsmat med oss.

Boka jeg snakker om i dagens episode er Årets ritualer, fester og merkedager, av Helene K. Næss.

 

::::::::::::::::::::::