©brittarnhild

Det har vært ganske så stille på strikkeretreatet i dag. Vi hadde undervisning før lunsj, men etter lunsj og fram til etter completorium/kveldsbønn i kirka har vi vært helt stille. Det er ganske intenst med prating når så mange flotte strikkedamer er samlet, så jeg kjente at jeg gledet meg til stillheten, at hodet virkelig trengte det. Men da det endelig ble stilt kjente jeg meg helt tom. Det har jo vært mange inntrykk de siste dagene, og tomheten kom nok av at jeg var sliten, veldig sliten.

Et par timer ute i sola med natur, fargeblyanter og maleskrin ga meg tilbake de kreftene jeg trengte.

Så hvilte jeg litt. Så drakk jeg litt te. Og så tok jeg med meg kamera og kikkert og gikk en lang tur.

Det er så vakker natur her nede. Jeg kan vandre i timesvis, tenker jeg, men det er det jo ikke tid til. Så gikk jeg i stedet og drømte om hva jeg skulle gjøre om jeg kunne bo her en hel sommer. Helt uten forpliktelser. I en liten rød stuga. Med ei bokhylle full av bøker.

Det er lov å drømme. Det koster ingen ting. Og enda ligger det tre morgener med “før frokost-vandringer” foran meg. Som jeg skal nyte.