Det har vært ganske så stille på strikkeretreatet i dag. Vi hadde undervisning før lunsj, men etter lunsj og fram til etter completorium/kveldsbønn i kirka har vi vært helt stille. Det er ganske intenst med prating når så mange flotte strikkedamer er samlet, så jeg kjente at jeg gledet meg til stillheten, at hodet virkelig trengte det. Men da det endelig ble stilt kjente jeg meg helt tom. Det har jo vært mange inntrykk de siste dagene, og tomheten kom nok av at jeg var sliten, veldig sliten.
Et par timer ute i sola med natur, fargeblyanter og maleskrin ga meg tilbake de kreftene jeg trengte.
Så hvilte jeg litt. Så drakk jeg litt te. Og så tok jeg med meg kamera og kikkert og gikk en lang tur.
Det er så vakker natur her nede. Jeg kan vandre i timesvis, tenker jeg, men det er det jo ikke tid til. Så gikk jeg i stedet og drømte om hva jeg skulle gjøre om jeg kunne bo her en hel sommer. Helt uten forpliktelser. I en liten rød stuga. Med ei bokhylle full av bøker.
Det er lov å drømme. Det koster ingen ting. Og enda ligger det tre morgener med “før frokost-vandringer” foran meg. Som jeg skal nyte.
Ei hel uke på strikkeretreat. Det er jammen ganske intenst. Selv om vi denne uka har fokus på det å slappe av, eller for å si det bibelsk, å være Maria framfor å hele tiden være Marta (du vet, Marta, Marta, du gjør deg strev og uro med mange ting, osv…….) Programmet er kanskje ikke så veldig travelt, men vi er sammen med mange folk hele tiden, og praten kan skape mye lyd, som setter seg i hodet…….
Da er det godt (og for meg veldig viktig) å gå en lang god morgentur helt alene. Aller helst etter ei natt med god søvn, som jeg hadde i natt. Før frokost og før første tidebønn i kirka.
Naturen er fantastisk her i Småland, og ekstra fin nå på senvåren. Dette er tredje gang jeg tilbringer ei hel uke på Gamla Hjälmseryd Prestegård. Jeg har etter hvert gått mange morgenturer, men finner stadig nye veier og stier å vandre. Og stadig både nye blomster og trær og fugler. Ta glente for eksempel, eller glada som den heter i Sverige. Den fugler så jeg for aller første gang i fjor. I går ettermiddag så jeg den igjen. Kikker etter den på morgenvandringene også, men den er ikke enkel å få øye på. Derimot så jeg en hare i dag tidlig, og spor etter villsvin er det “over alt”.
I morgen skal vi forresten ha noen timer med stille retreat. Det gleder jeg meg til.
Sommeren 1972 var jeg 14 år. Året før hadde far kjøpt campingvogn og han hadde spart opp litt ferie, så da sommeren kom stappet han kone og fire unger inn i sin gamle Volvo Amazon, koblet på campingvogna og kjørte sørover med Italia som må. Ei uke i bilen på vei sørover, to uker i Italia, ei uke på vei nordover igjen. Det ble en drømmeferie.
Jeg hadde skoleåret før denne reisen jobbet iherdig med herbariet mitt, men ville gjerne ha flere planter i samlingen, så da vi kom til Tyskland og jeg oppdaget de vakre tusenfrydene som vokste i plena på en av campingplassene vi besøkte, ble jeg i fyr og flamme. Denne planten hadde jeg ikke fra før. Den ble plukket, lagt i press…….og om den havnet i herbariet da vi kom hjem husker jeg ikke.
Jeg ble minnet om dette da jeg gikk morgenturen min i dag tidlig og fant tusenfryd i plena her ved Gamla Hjälmseryd prestegård.
Jeg har faktisk med meg ei blomsterpresse på denne turen (bruker den i undervisningen), og kom på nå i kveld at jeg ville ta en tur ut for å plukke noen tusenfryd og presse dem. Det jeg ikke tok med i beregningen var at blomstene har lukket seg for kvelden, så pressingen får vente til i morgen.
Jeg har fortsatt mitt gamle herbarium, og jeg har Terje sitt. Og se hva jeg fant i gavebutikken på Vandalorum i går!” Linnés Herbarium. Växtarkens folda historia”. av Lena Granefelt og Sverker Sörlin.
Jeg har bare såvidt rukket å bla i den enda, og du verden, her har jeg mange timers leseglede og titteglede foran meg.
Dette bilde måtte altså bli “forsidebilde” på dagens blogginnlegg. Disse kjente og kjære barnemøblene.
Vi har kommet fram til reisens mål, Hjälmseryd i Småland. Vi har sovet ei natt hos våre gode venner Eva og Michael. Terje er fortsatt der, og skal bo der ei uke, mens jeg har flyttet over til Gamla Hjälmseryd prestegård, hvor årets strikkeretreat nå er i gang.
Men før det startet hadde Terje og jeg formiddagen fri. Vi kjørte da til Värnamo og kunstmuseet Vandalorum. Vi oppdaget det museet helt tilfeldig for fire år siden da vi kjørte E4 sørover på vei til Danmark, ble med ett veldig kaffetørste, som vi ofte blir, og svingte av ved det første og beste kaffeskiltet vi så. Det viste seg å føre oss til restauranten i Vandalorum, og i tillegg til kaffe og fika, ble det omvisning i museet og ikke minst bokhandling i den fantastiske gavebutikken de har. Ikke visste vi da at vi året etter skulle besøke Eva og Michael som bor i nærheten, og dermed fikk anledning til å besøke museet igjen, og deretter for to år siden da Eva arrangerte sitt første retreat her og jeg fikk undervise, likedan i fjor med det andre retreatet og nå igjen i år. Tenk, fem år på rad har vi fått besøke dette flotte museet (med en Piet Odoulf – hage) som vi ikke visste at fantes den gang vi kjørte forbi.
Men tilbake til forrige bildet, og barnemøblene, en stol og et bord, som kan snues og vendes så de begge blir stoler eller begge blir bord. Svigerfar var møbelsnekker, og laget utrolig mye fint til barnebarna etter hvert som de ble født. Sommeren 1983, da Torgeir, vår eldste sønn og det eldste barnebarnet, var ett år, snekret svigerfar nettopp en sånn stol og et sånn bord til han. De lever fortsatt, nå i dukkestua vi har i hagen. Nå skjønner jeg at han må ha vært inspirert av Alvar Aalto, og møblene, som jeg har vært glad i alltid, har blitt enda kjærere.
Den jula Øystein var 10 mnd og såvidt var i ferd med å lære seg å gå, lå det ei farfarsnekret dukkevogn under juletreet, ikke så veldig ulik denne.
Jeg kunne ha skrevet masse mer om Vandalorum, og den vakre Piet Oudolf-hagen som omgir de låveliknende museumsbygningene (hagen var forresten akkurat åpnet da vi var her første gang), men det har vært en lang ettermiddag og kveld med start på retreatet, så jeg gir meg her.
De siste årene har vi reist mye i Sverige, ikke minst sør i landet. Det er stadig nye ting å oppdage, og stadig nye ting å bli glad i. I år er det tredje året jeg underviser på strikkeretreat i Småland. Hver gang er Terje med som sjåfør, og hver gang prøver vi å kjøre en ny vei. I år kom vi inn ved Morokulien, kjørte noen mil videre og har overnattet i Arvika, en by vi aldri har vært i før, og som vi gjerne kommer tilbake til.
Vi spurte i resepsjonen på hotellet etter middagen i går kveld om hvor det var fint å gå en kveldstur, og ble anbefalt Folkparken. Og bedre kunne det vel ikke blitt. Vakkert vær, fortsatt nesten 20 grader, massevis av blomster og massevis av fugler.
Det er et litt annet fugleliv her enn hjemme, og rundt den lille dammen i parken var det hettemåkene som regjerte. Massevis av fugler ute på den lille øya i parken og inne langs stiene der vi gikk, og jammen holdt de litt av et leven. Ikke minst de som parret seg brukte utrolig mye lyd. Ingen fare med tilveksten der i gården nei.
Her vi tilbake på hotellrommet, og Terje er i full gang med å planlegge dagens kjøring.
Vi fortsatte vandringen i Arvika etter frokost, her var både kunstgalleri, diverse antikvitetsbutikker, bokhandlere og gavebutikker jeg bare “måtte” innom, før vi fortsatte videre til neste by, Säffle.
På 80-tallet bodde vi noen år i Lademoen menighet, før vi flyttet til Etnedal for et par år. Da vi kom hjem til Trondheim fikk jeg jobb som diakoniarbeider i Lademoen og Lade, og selv om vi da hadde flyttet fra menigheten ble det naturlige at vi fortsatte i det sosiale miljøet i menigheten. Vi kalte oss Yngre Voksne, de fleste var studenter og flyttet etter hvert fra byen, men utrolig nok har mange av oss holdt kontakten gjennom ulike treff i pinsehelga. De første årene på Husøy rett utenfor Tønsberg, hos Anni og Dag Atle. Så kom noen år hvor vi ikke deltok på disse pinsetreffene, selv om vi skjønte at gjengen, som nå hadde begynt å kalle seg “pinsekameratene” oppsøkte det ene spennende reisemålet etter det andre.
Men da vi for noen år siden hørte at gruppa planla tur til Capri, hev vi oss med, og fikk en helt fantastisk tur. I pinse i fjor hadde Terje og jeg, og et par til, ansvar for programmet da vi møttes i Stockholm, og nå i år er vi tilbake på gamle trakter, nemlig Trondheim.
Vi har ikke noe ansvar i år, annet enn å åpne huset vårt for to av de tilreisende, Inger Anne og Guttorm.
De kom i formiddag, og etter en solfylt lunsj ute i hagen tok vi de med på tur opp i skogen “vår”, nesten rett opp bak huset.
Finnes det noe vakrere enn vårskogen?
Vi er hjemme igjen etter en runde rundt Søremsåsen, og om ikke lenge drar vi til middag på Kvilhaugen, hvor vi skal møte resten av gjengen.
Noe av det aller beste med våren er å leite etter vårtegnene. Jeg har i flere tiår hatt ulike bøker hvor jeg noterer ned, både når og hvor jeg finner den første hvitveisen, når skjæra starter reirbyggingen, små betraktninger og legender, og gjerne skisser og tegninger. Den boka jeg har for øyeblikket og som jeg har hatt et par år nå, kaller jeg “vårboka mi” og den har for meg etter hvert blitt litt av en skatt.
Jeg fant årets første hvitveis på hytta, allerede en av de siste dagene i mars, og i formiddag fikk jeg endelig tid til å gå på hvirveisjakt i nærområdet her hjemme. Alle steder jeg har bodd har jeg hatt mitt eget hvitveissted, her er det i Firbladskogen, en liten kilometer fra huset vårt, og jammen fant jeg hvitveis der i dag, og kunne plukke en bukett som står på spisebordet nå.
Firbladskogen er en sjarmerende liten oase, klemt litt inne mellom ulike borettslag. Her får skogen vokse fritt, her synger fuglene av full hals om våren (det er først og fremt som våren jeg er her), her plukker jeg hvitveis og her finner jeg de første brenneslene. De har allerede begynt å komme opp, jeg må nok ta på meg hansker og gå ned dit og plukke en dag. Det er på tide med brenneslesuppe nå. Og det vakreste i dag var de første grønne bladene som så ut som en vakker blonde der sola skinte gjennom trærne.
Se her da, det er slett ikke bare hvitveis som blomstrer i Firbladskogen nå midt i april, det gjør maigull også. Den lager et grønt teppe på bakken under trær som enda ikke har fått løv, så får den nyttet sollyset. Det finnes forresten en historie fra ei grotte i Østerrike hvor maigull blomstrer dypt inne i grotta, helt uten dagslys, kun med lys fra ei elektrisk lampe.
Heldigvis er vi inne i årets lyse halvår nå. Her jeg sitter har klokka blitt 20.20 og ute er det fortsatt fullt dagslys.
Så kom vi oss endelig opp på platået bak hotellet, det hører liksom med når vi er her. God stigning for å komme opp (krevende for gamle knær å gå ned), fantastisk fint når vi er der oppe med stier og gamle traktorveier i alle retninger. En skoleklasse var på vei opp sammen med oss. Skulle gjerne hørt læreren fortelle om livet og jordbruket på platået i gamle dager.
Jeg hadde kikkert og kamera med og fikk etter hvert noen “nye” fugler på lista mi. Møtte en irsk fugletitter som vi pratet litt med. Da han hørte at vi kom fra Norge utbrøt han med et smil “well, you are not much liked by Mr President, are you?” Og vi var enige om at det blir færre fugler å se for hvert år.
Under pandemien begynte vi å gå, satte oss selv målet å gå minst 100 turer a 5km+ sammen, i løpet av et år. Klarte det et år, klarte det ikke det neste pga covid som slo meg ut i desember, klarte det året etter der igjen. I fjor klarte vi det ikke, det skar seg allerede i februar da far døde, og ble ikke noe bedre da mor døde i mai. Men nå er det nytt år og nye muligheter, og vi har satt oss målet igjen.
I dag gikk årets tredje tur av stabelen. Gangveier og fortau i nærområdet. Friskt og godt. Og sol!
Blonder, nupereller og gamle kniplinger. Jeg vare på, samler, fyller skuffer og skap…….og i blant lar jeg små biter få komme fram i lyset. Her er gamle danske kniplinger fra Sjælland, svenske blonder funnet i Svenska Statsmission sin gjenbruksbutikk i Gamla Stan, og pulsvarmere strikket av restegarn.
Der ble vi endelig ferdig med den siste av de fire bøkene Maja Lunde har skrevet om klimautfordringene, Drømmen om et tre. Vi har hatt bøkene som høytlesing, hver dag etter frokost. Det tar tid, men er en koselig vane vi begge setter stor pris på.
Hver torsdag henter vi Vida 5 og Eline 2 i barnehagen. De blir med hjem til oss og spiser middag, vi leker, synger og leser bøker, og så er det tid for øvelse i barnekoret i kirka før vi kjører dem hjem. Koret har fortsatt juleferie, og dermed ingen øvelse i dag, men jentene ville gjerne hit likevel, og det var selvsagt ikke oss imot. Så Terje hentet dem, mens jeg hadde pannekakene klare. Og med ingen korøvelse ble det tid til å være med på skirenn, poengrenn arrangert av BSK, Byåsen Skiklubb.
Vi kjørte jentene opp til Nilsbyen skiarena hvor foreldrene møtte oss, og valgte å være der som tilskuere i “iskulda”. Storesøster Vida som blir 6 år i august har gått poengrenn mange ganger allerede, og lillesøster Eline som bare er 2 1/2 er ingen amatør hun heller, hun var med i fjor vinter også, og kom seg gjennom den 500 meter lange løypa nesten uten hjelp denne gang.
Vida suste gjennom, og kunne kose seg med varm drikke og sjokoladekake etter målgang.
Terje og jeg koste oss som tilskuere, og mimrer tilbake til alle de sikkert hundrevis av skirenn vi har vært med på med våre barn, og etter hvert barnebarn. Og jeg mimrer litt videre til den gang jeg var barn og hver vinter deltok i Nardorennet, den gang landets største barneskirenn. Det gikk av stabelen i Nissekollen på Nardo, rett i nabolaget der jeg vokste opp.
De nyeste pulsvarmerne mine ble ferdig for et par dager siden. Broderiet her er inspirert både av Josef Frank og av en liten akvarell jeg gjorde av birgittarosen i hagen ved pilegrimsenteret i Vadstena i september 2008.
Mat og verdenshistorie samlet mellom to permer. Og ikke hvilken som helst mat, nei, her får vi sitte til bords sammen med Andreas Viestad på hans stamrestaurant ved blomstertorget i Roma, og mens vi spiser og drikker oss gjennom måltidet vandrer vi matveien gjennom verdenshistorien.
