Det våte, kalde sommeren har vært perfekt for potetene. For en ukes tid siden tok Terje opp nærmere 40 kilo fra den lille potetåkeren vår, aldri før har vi hatt i nærheten av så mye. Potetene er vasket og tørket og lagres nå i matboden i kjelleren, som har ganske så perfekt temperatur gjennom hele året. Og vi spiser potet til den store gullmedalje. Og elsker det begge to. Potetstappe eller kokte poteter til både kjøtt og fisk, er jo standard, men det finnes jo så mye annet godt også. Forrige lørdag hadde vi bakte poteter, de største potetene er så store at de trengte nesten 2 timer i stekeovnen, og smakte nydelig. Fredag er pizzadag for oss, det har det vært i mange år. Jeg lager to små pizzaer som Terje steker på to runde pizzesteiner på gassgrillen ute på kjøkkenverandaen, og i går ble de selvsagt toppet med potet (og hvitløk, rosmarin, creme fraiche og ost. I kveld skal vi ha tapas, har så mye rester vi må spise opp før vi kjører sørover til Sverige neste uke, og til det skal jeg bake potetbåter med hvitløk og rosmarin fra hagen……..og så får vi se hvilke gamle og nye potetretter jeg finner på utover høsten. Klubb/komle står på lista, det gjør også potetsuppe, shepherds pie og røstipoteter…….og kanskje har du noen tips til andre potetretter? Jeg tar gjerne imot gode ideer.
Han har så utrolig mange positive sider han der mannen som jeg har valgt å leve livet mitt sammen med. Og som jeg er så utrolig heldig å få lov til å leve livet mitt sammen med. En av dem er bærplukking, sylting og safting.
Før vi drog på hytta i forrige uke var han oppe i skogen og fant multer. På hytta plukket han blåbær med to av barnebarna, og ikke før er vi kommet hjem er han ute i hagen og plukker og plukker og plukker. Vi drar på biltur nordover på mandag, så han har ikke så god tid på seg, her gjelder det å stå på.
Først ute var jordbæra. Det er litt tidlig for de enda, de står på nordsiden av huset og får ikke optimalt med sol. Men jammen blir de gode. De første glassene med nyrørt jordbær er allerede i fryseren, og til ettermiddagskaffen i dag ble det is og jordbær, selvsagt.
Tomatene du ser i bakgrunnen er det forresten jeg som har plukket inn. Fra drivhuset. Jeg har bare en sort der i år, ganske små tomater, og noen av dem blir bittesmå og smaker nydelig.
Etter jordbæra var det bringebæra sin tur. De er det også massevis av i år, og dette er bare den spede starten. Rørt og puttet i fryser´n og blir perfekt tilbehør til vafler gjennom vinteren.
Det er enda for tidlig for rips og stikkelsbær og aronia, honningbær og amerikanske blåbær er vi allerede ferdig med, men solbæra er på topp. Og Terjes spesialitet er solbærmeamelade, svigerfars gamle oppskrift. De står på kok nå, og sprer en aldeles nydelig duft helt opp til atelieret hvor jeg sitter.
Heldigvis er det enda noen dager for vi kjører nordover, og når vi drar ,trår barn og svigerbarn til.
Sol og (nesten)sommervær og lunsj i hagen. Vi startet dagen (etter trening) med en liten handlerunde, blant annet litt godsaker til kveldens tapas. Etter å ha laget pizza på grillen hver fredag i mange år, er vi i ferd med å bryte den vanen, ikke minst til fordel for tapas, som vi elsker begge to. Jeg var på jakt etter mortadella, den nydelige italienske servelaten, som er noe helt annet en den servelaten jeg vokste opp med som barn, og fant i samme slengen tynne skiver med porchetta, italiensk ribbe. Butikken fristen med 2 for 3, dermed ble det både mortadella og to pakker porchetta, og foccaciaen vi kjøpte var for stor for bare kveldens tapas, så da ble det italiensk lunsj ute i sola.
Både mortadella, porchetta og focaccia sender meg rett tilbake til fantastiske matminner i dette landet jeg har blitt så utrolig glad i. I dag var det et helt spesielt porchetta-minne.
Vi tilbrakte nesten hele oktober i fjor i Italia. Først med storfamilien, så med venner. Etter at barn, svigerbarn og barnebarn hadde reist hjem skulle vi kjøre fra Terracina, sør for Roma, opp til flyplassen, for å hente venner, og så skulle vi sammen dra videre opp til Toscana. Flyet landet ikke før tidlig på kvelden, så Terje og jeg bestemte oss for å besøke Castel Gandolfo på veien, byen som er en del av Vatikanstaten og hvor paven tradisjonelt har hatt sin sommerresidens.
Før vi kjørte derfra kjøpte vi med oss litt nistemat, en matpakke rett og slett. Og italiensk matpakke er noe helt annet enn vår norske matpakke bestående av to skiver grovt brød med smør og brunost. Vi satt på torget i Castel Gandolfo og drakk cappucino og spiste gelato da vi oppdaget at i nabohuset solgte de panino con la porchetta, fikk vann i munnen, gikk bort dit og spurte om vi kunne få med oss brød, sånn take away. Brede smil til svar, kona forsvant ut på kjøkkenet mens mannen tok imot betaling, og snart hadde vi hver vår matpakke. som fylte bilen med fristende dufter……
…….og som vi spiste ute på parkeringsplassen på flyplassen…….
…….før vi kjørte videre til nye innholdsrike dager.
Noen matopplevelser fester seg for livet! Og det er det jammen andre opplevelser som gjør også.
Huttemegtu, det har virkelig vært noen iskalde dager. I går var det såvidt nede i minus 20, og det er kaldt her! Umulig å få gått 10.000 skritt på sånne dager, så i går klarte jeg det ikke, men i forhold til målet jeg har satt meg for 2026 er det et gjennomsnitt på 10.000 skritt som gjelder, og der er jeg godt innafor. I dag har temperaturen steget, så nå er det “bare” rundt 8 minus, og dermed ble det en 5kms tur i nærområdet.
Det må være hardt for småfuglene i denne kulda. Da jeg satt i godstolen og leste etter frokost i dag syntes jeg så tydelig at så nå lite grått noe som beveget seg inne i barlinden. Jeg ble sittende med brillene på nesa og kikkerten i fanget, ikke helt tilstede i boka jeg leste. Lurte på om det kunne være en gjerdesmett, men plutselig kom den hoppende ned på bakken og begynte å forsyne seg av frø de andre fuglene har rotet ned fra automatene. Se, en trekryper! Og den holdt seg i ro lenge nok til at jeg fikk tatt flere bilder. Litt lang avstand, og gjennom stuevindu, men det er da ikke vanskelig å se hvilken fugl det er 🙂
Ellers lar jeg det gå litt sport i å “redesigne” mat om dagen, altså bruke restemat på en god måte. Det er nesten ikke noe mat i det hele tatt som går til spille her i vårt kjøkken, vi er dyktige på rester, men nå etter all julematen er det gjerne noen ekstra utfordringer med å få spist opp alt. Og dessuten reiser vi til Tenerife på søndag, så det haster litt.
I går ble det vår tradisjonelle slutt på jula-pasta. Rett og slett spaghetti med restene av silda jeg lager før jul. Sild, løk og en sursøt saus, ei oppskrift jeg noterte ned for mange, mange år siden fra NRK, tror det var mens Toppen Beck hadde sin serie Herskapelig, og silda er notert i kokeboka mi som Sild fra Svennes gård. Jeg elsker den julesilda, og den spesielle pastaen blir også kjempegod. Det blir liksom ingen slutt på jula her i huset før vi har laget den. Kanskje jeg rett og slett skal gi den navnet “juleslutt-pasta”
I dag var det hodekålen sin tur, rester etter nyttårsaftenen sin waldorfsalat. I fryseren fant jeg fire små kjøttkaker og litt tyttebær, i matboden er det poteter, både kjøpte og fra egen hage, og i grønnsaksskuffen i kjøleskapet var det foruten litt hodekål, også en halv bundt litt vassen stangselleri. Kålstuing med stangselleri, må da være noe, tenkte jeg. Og det var det. Terje liker all mat jeg lager han, men i dag skrøt han jammen litt ekstra, for dette var godt.
Ja til restemat og tradisjonsmat!
Jada, juletreet ble høstet i går, så dette bildet er nesten litt juks, det er ikke tatt i dag men for to dager siden. Jeg har lest så mye i det siste, og jeg tenker liksom at jeg kan nevne ei bok her hver dag, ei jeg akkurat har lest ut, eller vil si noe ekstra om, og i dag er det altså Skjebneanekdoter av Karen Blixen. Babettes gjestebud er en av anekdotene i boka, og her er flere andre. Om mennesker som møter skjebnen på godt og ondt i ulike sammenhenger. Det må vel sies at Blixens stil her minner mye om eventyr, her skjer mye fantastisk, men med det som bakteppe er de en fryd å lese.
Om dagens pulsvarmere har jeg skrevet på Instagram:
Vi rydda vekk jula i går, på 13de dag jul. Og dermed ble det naturlig å rydde vekk pulsvarmere med julemotiv også.
Jeg får stadig spørsmål om mønster på pulsvarmerne mine. Nå er ikke jeg noen mønsterskriver, men disse er strikket på pinne 2 1/2, 56 masker, glattstrikk med rullekant i begge ender. Og denne kanten kommer helt av seg selv når jeg ikke strikker vrangbord. Så har jeg brodert på kristtorn med maskesting. Diagrammet til broderingen finner du på bilde under.
…….for å si at vi har en kosedag med sjakk, barnebarnhund og nyttårsmiddagsforberedelser
Jeg samlet på sjakkspill i mange år. Fant fram et i dag for å spille med 6åringen, og oppdaget at brett og brikker ikke passer sammen. Må nok ta en opprydding i samlingen.
Vi passer Billie 8 år noen dager og netter mens “mammaen” og “pappaen” feirer nyttår i Paris.
I morgen blir det nyttårsaften-selskap her, og tradisjonen tro servere vi kalkun. Oppskrift til “stuffingen” har vi arvet fra Terjes gammeltante som levde store deler av sitt voksne liv i USA. Derav navnet “turkey dressing”.
Nesten hele oktober i Italia, ja, det var livet vårt i år. Og gjett om vi koste oss. Sol og bading, utflukter, kirker og kunst, god mat, familie og venner, og masse, masse mer.
En dag på markedet klarte jeg ikke å gå forbi de fristende artisjokkene. Jeg hadde ansvar for middag den dagen, vi var fire stykker som skulle ha mat og dermed kjøpte jeg fire artisjokk. Akkurat nok til forrett tenkte jeg.
Men hvordan skulle jeg tilberede dem? Artisjokk er ikke akkurat hverdagsmat på kjøkkenet mitt hjemme, for å si det sånn. Jeg husker en gang på ett marked i Venezia at vi fikk en inngående leksjon av en av grønnsakselgerne som absolutt ville selge oss artisjokker. Husker faktisk ikke om vi kjøpte, men tror kanskje vi gjorde det, og på et vis klarte vi å få noe spiselig utav dem. Men her sto jeg altså med fire artisjokker og vann i munnen. En måned (nesten) i Italia med fullt utstyrt kjøkken, klart jeg ville prøve å servere en god artisjokk-forrett. Men hvordan?
Kjøkken-eier og svært god venninne Brit kom meg til unnsetning. Hun tok kontakt med italienske Anna Rita i etasjen over for å høre hvilke tips hun hadde, og jammen ble både Brit og jeg invitert opp til kjøkkenet hennes for å lære.
Nå ble det ganske vanskelig for meg da vi kom opp å følge med på artisjokk-kurset, for her var det så mye spennende å se på (jeg kunne vandret rundt å denne leiligheten i timesvis og stadig oppdage nye ting, tror jeg), men jeg var jo her for å lære, så jeg tok meg sammen og fulgte meg. Og med det samme jeg kom ned i vår leilighet noterte jeg det jeg husket:
– først skar Anna Rita av det ytterste laget av stilkene, og de ytterste trælete bladene på selve artisjokken – hun grov litt inne i selve artisjokken med en skarp kniv for å løsne “hårene”, og så satte hun dem på hodet i en skål med sitronvann, en sitron ble delt og saften klemt ut i vannet, og der fikk også sitronen være, men ble stadig tatt opp og klemt på så mere saft ble presset ut, og hun grov flere ganger med kniven rundt i “hårene” – Anna Rita hadde tidligere på dagen vært ute ved det romerske teateret og plukket en slags mynte, og nå knuste hun myntebladene med fingrene, la de i ei skål med grovsalt og tilsatte hakket chili (chilien oppbevarte hun i fryseren for at de skulle holde seg friske) og rørte rundt – artisjokkene skulle nå stå med hodene nede i sitronvannet i 20 minutter, så Anna Rita forklarte Brit prosessen videre (på italiensk) og vi tok med oss skåla ned til vårt eget kjøkken
Etter 30 minutter fylte jeg hullene, der hårene var, med krydderblandingen. Vi fylte en kjele med olje, salt og vann og satte artisjokkene oppi, og så skulle de stå å trekke på svak varme i en time.
Artisjokkene ble servert “rene”, uten noe tilbehør. Stilkene var møre og gode, bladene slikket vi rene for smak, hjertet smakte aldeles nydelig.
Og så har jeg skrevet helt til slutt i dagboka mi den kvelden: Og jeg er en superduper opplevelse rikere.
Da jeg et par dager senere var ute og gikk i gamlebyen tok jeg turen opp rundt det gamle romerske teateret, og der fant jeg jammen den spesielle mynten Anna Rita hadde plukket. Poleimynte. Måtte plukke med meg en liten kvist for å kunne lukte på den gjennom dagen. La den på bordet foran meg da jeg kom ned til cafeen til Ingrid og Angelo. “Åh, menta poleggio”utbrøt Angelo da han kom ut med cappuccinoen min, og snuste fornøyd.
