Hotellet vårt i Bucuresti ligger rett ved Patriarkatet, og som start på dagen i dag hadde vi fått audiens. Dessverre fikk vi ikke møte patriark Daniel, hen var opptatt, men både hans stedfortreder og en annen prest/biskop (?) møtte oss og viste oss rundt.

Det er mye pomp og prakt i Romania. Her er deler av patriarkens palass.

Og her er vi inne i kirken.

Det er Berit Lånke som har invitert oss med på denne turen. Hun er svært godt kjent i Romania, og har i en årrekke samarbeidet med denne presten som tok imot oss. Ikonet vi ser viser kvinnelige rumenske helgener, 2026 er nemlig et slagd hellige kvinners år i den rumensk-ortodokse kirke.

Fra patriarkatet fortsatte vi til den nasjonale katedralen, en enorm kirke som innvending er fullstendig dekket av mosaikker. De små mosaikkbitene er laget på Murano, men selve bildene er satt sammen i Romania av rumenske kunstnere.

Vi rakk også et besøk i den enorme parlamentspalasset. Påbegynt av president Ceausescu, men ikke ferdig da han ble skutt i desember 1989. Her kan du lese mer.

©brittarnhild

Dagen startet slett ikke så verst. Terje plukket bær, Milian spilte fotball ute i hagen, Leander var hjemom en tur mens jeg luket og ryddet i georginebedet mitt. Det regnet ikke, og innimellom fikk georginene til og med litt sol. De strever i den våte trøndersommeren, men ser ut til å klare seg overraskende bra.

Etter hvert drog vi sammen med Leander og Milian ned til byen. Fullt på bussen og et yrende liv i sentrum, i alle fall rundt Nidarosdomen hvor Olavsfest er i full gang. Vi spiste vafler i Kirkehagen, traff massevis av kjente, guttene gikk en rundt inne på barneområdet på Ytre Kongsgård og jeg fikk en tur langs bodene på Historisk Marked. Gikk på stylter gjorde jeg også, måtte jo imponere barnebarna med gamle kunster.

Regn og sol om hverandre da vi kom hjem, og utrolig nok sol lenge nok til at Terje og jeg drakk te ute, og jeg fikk nøstet opp ei av garnhespene jeg kjøpte på markedet. Dette er garn fra Nepal, spunnet av jakull, merinoull og silke. Garnet selges fra nettbutikken til Støttegruppa Himalaya Møre i samarbeid med HimalPartner. Jeg har støttet HimalPartner i mange år, jeg har sågar vært på ei reise i Nepal for å besøke prosjekt som HimalPartner støtter, så fristelsen ble for stor. Selv om jeg absolutt ikke trenger mer garn, jeg har mer enn nok både til resten av dette livet og til det neste, endte jeg opp med å kjøpte to hesper. Nå er den ene hespa nøstet opp og klar til å bli med på Nordlandsferien vår som starter på mandag.

Her er forresten det jeg fant om garnet på gijernet.no:

Garn KULGU, mørk grå.

50 g/210 m. 35% jakull, 35% silke, 30% merino. Ingen bleking eller farging, bare naturlige ullfarger. . Butikkpris: 219,-Garnet er et resultat av et tett samarbeid med CYAK, som forhandler og bearbeider jakull fra den tibetanske høysletten. Gjennom et cooperativ sikres nomadene avsetning og en god pris for jakulla. KULGU betyr jakull og silketråd på tibetansk. Lett melert, med silken som gir en unik glans. Garnet er drøyt, du strikker greit et par vanter på 1 hespe.

kr 179

Vi kunne godt tenkt oss bedre vær, men regn og grått er perfekt lesevær. Den gamle klassikeren Frode og de andre skøyerne av Ole Lund Kierkegaard, fra den gang våre unger var små, har gjort stor lykke hos Milian og Leander. Og bestemor har enda en gang kost seg med fortellingen.

Nå er det kveld og guttene sitter nede og ser en film, Terje er på butikken og jeg sitter oppe i atelieret. Innimellom skrivingen titter jeg ut på tordenvær, sort himmel og pissregn som ruller rundt over Trondheim.

©brittarnhild

En kjær adventstradisjon her hos oss er å ha barnebarna på besøk ei helg før jul, på en såkalt “bestebarnfestival”. De to eldste var for noen år siden bekymret for om rampenissen visste hvor vi bodde sånn at han kunne komme hit og overraske oss med rampestreker. Hun som var yngre kjente ikke rampenissen og vi så ingen grunn til å innføre den tradisjonen men heller finne på noe nytt. Det var da jeg begynte å samle på små filtfigurer, lagde tablåer og historier som møtte ungene da de stod opp.

Jeg likte nok denne leken minst like godt som ungene, og fhar ortsatt å samle på de søte figurene. Da jeg startet var de ikke helt lett å få tak i, noe som har forandret seg med årene. Kanskje er det fordi jeg har øynene åpne, men nå synes jeg at jeg ser dem “over alt”, og samlingen min er utvidet fra vinterfigurer til også å omfatte påske, vår og sommer.

Er ikke gartnersauen på bildet over ganske søt da? Jeg ser for meg at den har dyrket fram en aller fineste påskelilje som den skal presentere på en påskeliljekonkurranse. Mon tro om den vinner.

Jo mer jeg leker med figurene, jo mer kjenner jeg meg igjen i dem. Denne wannabe kunstneren for eksempel. Det er jo med det, er det ikke 🙂 I fargerike klær,nesen i været, håndveske over armen og palett og staffeli klart. Foreløpig har jeg satt to frimerker med kjente kunstverk på stafelliet, men jeg planlegger å male noen bittesmå miniatyrer, og så kan ungene male noen de også etter hvert..

Her er bestemor og bestefar klare til å bestige verden, røde i kinnene, forventningsfulle og med hver sin sekk på ryggen. INgen tvil om at dette er meg og Terje vel?

Vi skal på hytta i helga. Da skal alle figurene med, så når barnebarna inntar hytta i påska er det klart for både tablåer, rollespill og historiefortellinger. For små og store.

©brittarnhild

Lille Billie, hunden til Marta og Kristian, har overnattet hos bestemor og bestefar i helga. Jeg som høyt og tydelig har erklært flere ganger at jeg aldri vil passe hund, se på meg nå da! Billie har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt, og vi sier mer enn gjerne ja når vi blir spurt om å være “barnevakt”. I dag fikk Billie forresten være modell sammen med meg ute i drivhuset. Jeg har startet, absolutt bare for moro skyld, en konto på instagram hvor jeg poserer i klær fra Gudrun Sjödén, gjerne kombinert med ting jeg har strikket/heklet, eller med andre kreative ting. Og i denne kjolen passet det veldig fint å holde verdens søteste hund.

Jeg er jo ingen fotomodell, så langt der i fra, og Terje er ingen fotograf. Men vi lærer og utvikler oss sakte men sikkert begge to, hahaha. Jeg prøver i alle fall å overbevise meg selv om at vi gjør det.

Det er ganske god temperatur i drivhuset på dagtid nå. Fortsatt frost om nettene, men det tåler de plantene som er der inne. Og alle løkene jeg satte ned i potter i høst har overlevd og begynt å spire. De vokser sakte, men det gjør ingen ting. Nå er det uansett vår i drivhuset, og det skjer små museskritt i hagen fra dag til dag også. Får bare håpe at det ikke kommer veldig mye snø før våren er her på ordentlig.

©brittarnhild

Jeg reflekterte litt rundt nye begynnelser i går, det å ta pauser og så ta tak i ting igjen. Jeg fortsetter på en måte litt i samme tralten i dag, rett og slett med å gi meg selv en klapp på skuldra. I dag har jeg nemlig ikke begynt med noe på nytt, men rett og slett begynt med noe nytt. Noe helt nytt. Jeg har hatt min aller første time på et treningssenter. Jeg nevnte det såvidt i innlegget jeg skrev i går, og nå har det altså skjedd – jeg har vært på SkyFitness som ligger rett over brua fra her vi bor, og hatt min første time. Denne første timen var med personlig trener, vi pratet litt først, så gikk vi gjennom endel apparater, jeg fikk prøve meg, fikk veiledning og gode råd, og så gikk jeg noen kilometer på mølla helt til slutt, før jeg gikk en omvei hjem for å få enda noen skritt.

Planen er å fortsette med trening på senteret to ganger i uka, og samtidig fortsette med alle turene som vi allerede gjennomfører. Dette må da være all god grunn til skulderklapping 🙂

Bildet over tok jeg i drivhuset nå i ettermiddag. Sprengkulden har gitt seg, det er varmegrader om dagen og dermed mulig å være litt i drivhuset. Har ikke våget å vanne noe enda, det er jo fortsatt kaldt om nettene og da vil spirene lettere fryse. Men jeg ser at helleborusen sårt trenger litt vann, så det spørs om jeg ikke må ut en tur med noen dråper til den. Helleborusen, eller julerosen som den også kalles, har forresten blomstret siden før jul. Jeg hadde den inne i varmen i jula, men det trives den ikke så veldig godt med, så da vi drog til Tenerife i januar flyttet jeg den ned i blomsterverkstedet, hvor det i sprengkulden i januar bare var et par varmegrader. Et tips til å få den til å holde seg lenger inne i varm stue er forresten å fjerne alle bladene og la kun blomstene stå igjen. Det bruker å gå veldig bra. Og det fine med helleborus er at når vinteren er over, og du forhåpentligvis har klart å holde liv i planten, kan den plantes ut i hagen. Jeg har flere som nå har vokst seg store og fine.

©brittarnhild

Velkommen mars, den første vårmåneden. Fortsatt kaldt, fortsatt en hage som er full av snø og is, fortsatt nesten umulig å bevege seg utendørs uten sko med gode brodder. Men dagene er lenger, lysere, og jammen inneholder de noen varmegrader også, sånn midt på dagen i alle fall. Skjæra har begynt å bygge rede, tomatplantene jeg sådde for noen uker siden vokser raskt, fuglene synger på en helt ny måte og jeg kjenner det våryre blodet bruse i årene.

Vinteren er mørk, tung og lang, og innimellom virker det som om den aldri tar slutt. Men nå skimter jeg lysningen i tunnelen (jeg husker enda en gang i tenårene jeg leste en sånn der kristen selvhjelpsbok og for første gang jeg kom over uttrykket “lys i enden av tunnelen”, og skjønte at joda, lyset finnes der framme et sted) og livet blir lettere å leve igjen, dag for dag, litt sånn to skritt fram og ett tilbake enda, men det skjer noe med hverdagsfargene.

Jeg har de siste ukene tatt pause fra flere ting. Har trengt å få litt oversikt over disse dagene som er mine, dette livet som er mitt. Dagboka har fått ligge nesten urørt på skrivebordet, og bloggen har fått sove i flere uker. Men i takt med at døgnet lysner kjenner jeg at virketrang og arbeidsglede kommer tilbake og mens jeg de siste ukene har “gravd meg litt ned” i stabler med bøker, er det godt nå å finne krefter til andre ting også. Pianoet for eksempel. Kanskje på tide å spille litt igjen. Drivhuset, hvor det fortsatt er kaldt men slett ikke verst når sola står på. Trening, ja, kryss i taket, etter at jeg i fjor deltok på Trondheim kommune sitt kurs “friskliv og mestring” (for seniorer 65+) har jeg nå kjøpt medlemskap på treningssenteret rett over brua, skal ha min første time i morgen.

Det er mye jeg har lyst til å gjøre, og som jeg kjenner at jeg nå har overskudd til. Og tenk å få være pensjonist da, og fylle dagene akkurat som jeg selv vil.

©brittarnhild

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang i min barndom og ungdom smakte suksessterte, eller kanskje laget tante Solbjørg det noen ganger? Jeg har et svakt minne om det. Men da jeg kom til Moi og ble kjent med Terjes familie ble jeg “utsatt” for denne fantastiske smaksbomben. Ikke minst når vi besøkte tante Synnøve, som var gift med svigerfars bror.

Til helga skal vi (enda en gang) feire Terjes 70års dag, og jeg har bestemt meg for at det nå er på høy tid å prøve å lage denne søte kaken, som er en av Terjes favoritter. Jeg googler ulike oppskrifter, leser om hvordan jeg skal få kremen fløyelsmyk, og setter i gang. Og jammen lykkes jeg! Nå har jeg jo ikke smakt på selve kaken enda da, bare kremen, men den ser i alle fall veldig god ut.

Det er fortsatt iskaldt ute, så jeg holder meg inne, rydder og vasker og koser meg med strikketøy og bøker.

Fra @brittarnhildskreativeverden:

Venezia er en by som har en stor plass i mitt hjerte. Jeg var der første gang da jeg var 14, på campingtur med mor og far og tre små brødre, og har siden kommet tilbake igjen og igjen og igjen. Til farger, til lukter, til spaghetti vongole, til kirker, til mennesker jeg har blitt glad i, til stadig nye eventyr. Og til perler. Det blir med nye perler hjem hver gang jeg besøker byen, antikke perler, nye perler.

Her er pulsvarmerpar nr 29 i samlingen min. I tweedgarnet ser du antydning til små perler, de påsydde er såkalte millefiori, tusen blomster.

Fra @brittarnhilds_bokhylle:

Etter frokost i går tok jeg opp Doggerland. Da jeg la meg var jeg ferdig. Kunne rett og slett ikke legge den fra meg. Likte, den kjempegodt helt til slutten, da ble det rett og slett for mange tråder å nøste opp, og historien fikk et mageplask.

©brittarnhild

Hotellfrokost grytidlig mandag morgen på et av flyplasshotellene på Gardermoen. Når vi egentlig skulle vært hjemme på Huseby! Hva i alle dager?

Hjemturen tok litt lenger tid enn vi hadde sett for oss. Ei flyvertinne var blitt syk på et SAS-fly på vei fra Norge til Tenerife. Akkurat det flyet vi skulle hjem med. Dermed kunne de ikke ta med alle passasjerene, det finnes regler for hvor mange passasjerer det kan være pr flyvert/inne. 31 av oss fikk ikke være med, og blant dem var selvsagt Terje og jeg.

Litt frustrasjon mens vi ventet på nærmere informasjon, men ganske snart ble vi ombooket til et fly som skulle til Oslo. Der måtte vi overnatte, klokken åtte i dag tidlig kunne vi gå ombord i Trondheimsflyet, og på Værnes stod koffertene og ventet på oss.

Nå er vi hjemme, i et iskaldt hus, men ble veldig varmt ønsket velkommen av lille Billie, hunden til Marta og Kristian, som vi passer i dag.

_____________________________________________________________________________________________

Fra @brittarnhilds_bokhylle:

Vi er hjemme igjen etter 2 uker i varmen. Her er det iskaldt både ute og inne, fyr i peisen, kanner med te, og masse lesestoff. Fuglene har heldigvis ikke forlatt hagen mens vi har vært borte, jeg hadde hengt ut masse godbiter til dem før vi dro, og fylt på igjen i dag. Og da passer det jo fint å lese Len Howard sin morsomme bok Living with Birds. I årevis levde hun med Hage fuglene både inne og ute, ga dem navn og lærte seg deres personligheter.