Category Archives: Uncategorized

Så kom den med brask og bram, vinteren

Vi hadde mild, god høst lenge. Mye lengre enn vanlig. Men nå når vinteren først kommer, er det liksom ikke måte på. Det snør og det snør, så snør det litt til, og enda litt til og så bare fortsetter det. I dag har det dessuten vært regn og sludd og vind, men nå snør det tett igjen. Vakker julestemning ute, og time på time med snømåking (for Terje), biler som ikke kommer seg opp bakken foran huset vårt, jeg som ikke liker å gå på sånne snøfylte veier, “er det glatt her mon tro” og som har mest lyst til å gå i hi. Eller i alle fall bare sitte inne med bøker og musikk og kreative sysler og varm sjokolade og fyr på peisen.

Men fullt så ille er det da heldigvis ikke. Klart jeg skal ut å gå også det neste halvåret, jeg nyter skjønnheten jeg ser ut gjennom vinduet her jeg sitter, og…….vi skal to uker til Tenerife i januar, jeg gode piggsko og hvem vet, det kan jo bli en skitur eller flere denne vinteren også.

Men drivhuset har jeg lukket for vinteren. Alt som trenger et frostfritt sted å overvintre er flyttet inn i blomsterverkstedet mitt i kjelleren. Jeg hadde en liten time der nede i ettermiddag, og tok blant annet bildet du ser her. Blomsterverkstedet er et ganske lite rom i kjelleren, som en periode ble brukt som ett av to små soverom for et av barna. Så ble det etter hvert et slags lagerrom som jeg klarte å rydde for et par år siden sånn at jeg kunne ta det i bruk til plantene mine om vinteren. Litt mer enn bare oppbevaring. Her lager jeg dekorasjoner med barnebarna før jul, her “styler” jeg og tar bilder, her koser jeg meg.

For øyeblikket er det ganske overfylt der nede. Det blir flere og flere planter som skal overvintre for hvert år. Dessuten står det stabler med kasser der nå, etter at vi tømte mor og fars leilighet i løpet av sommeren. De kassene skal jeg rydde i, men det kommer til å ta tid…….

Men et gammelt skatoll er “reservert” til å lage litt hygge, til å kunne ta bilder, til å fylle livet mitt med innendørs vinterglede.

Bildet på veggen bak plantene har jeg arvet fra mor og far, som igjen arvet det fra mormor og morfar. Det er malt av den norske kunstneren Kalla Skrøvseth (1913 – 1997), fra Surnadal)

Snart kommer jentene

Vi er heldige som har alle fire barnebarna våre (alder 2 – 10 år) boende nært oss. De to eldste i gangavstand, de to yngste nesten i gangavstand de også. Og enda heldigere som får være sammen med dem ofte. I morgen kommer Vida 5 og Eline 2 og skal overnatte til søndag. De skal overnatte neste helg også, og jeg har funnet ut at det er tid for å starte bestemoropplæringen av femåringen. Ikke strikking og hekling i første omgang, som jeg lærte av min mormor og min bestemor, men litt veving. Så nå har jeg vært dypt inne i skapet på barnerommet og funnet fram en av de gamle barne-vevene, jeg har samlet litt restegarn, blant annet i Vidas yndlingsfarger, rosa og gult, og jeg har også funnet fram en liten “lær å sy”- leke i tre som Eline kan få leke med (du ser den midt i kurva, halvveis under veven.

Så kan du også se på bildet hva jeg strikker på i dag; prinsessekrone-pannebånd. Det rosa pannebåndet tilhører kirka vår, den ligger i lekekroken, og nesten hver gang vi er på korøvelse i kirka, er ei eller begge jentene borte og finner det. I går lånte jeg det med meg hjem etter korøvelsen (jada, jeg skal levere det tilbake) og er nå i full gang med å strikke så jentene kan få egne. Bruker restegarn/garn fra lageret her også, så klart (akkurat som i vottene jeg viste dere i går og som i garnet til vevingen. Planen er å strikke et par pannebånd til hver av dem til jul, så de skal gjemmes vekk i helga. I steder skal jeg også jobbe med en bitteliten, helt spesiell vevnad. Har i alle fall planer om det, skal gå på letejakt etter en spesiell tråd i kveld, og hvis prosjektet blir vellykket, kommer jeg sikkert til å dele det her i bloggen…….en dag.

Minnedager, gode og vonde

©brittarnhild

Minnedagen for første verdenskrig er 11.september, eller ofte den nærmeste søndagen. Det var et innslag fra Storbrittania på på Dagsrevyen i dag, om markeringen der.

Jeg var i London for 10 år siden da de, for å markere starten av krigen, var i ferd med å sette ut 888.246 keramikkvalmuer til minne om de nesten en million som døde under 1.verdenskrig

Det så ut som Tower of London blødde, med blodrøde valmuer som flommet ut gjennom “åpne sår” og la seg som et teppe på marken utenfor.

I dag markeres også Krystallnatten, natten da Hitlers Tyskland intensiverte jakten på jødene.

Sorgen og gleden de vandrer i hope, er et salmesitat jeg ofte bruker. Tidligere kriger og dagens kriger følger oss i hverdagen, og “vi skal aldri glemme”. Samtidig har vi her i vårt hus feiret farsdag med barn og barnebarn, middag og kaffe, lek og moro, fotball på TV, utkleding, gjemsel, fotballspill og jeg vet ikke hva. Jeg var flink i dag og husket å ta mange bilder midt i “kaoset”, og har fått lov til å dele dette, hvor storesøster Vida, i kjole og hatt funnet på loftet, har lesestund for lillesøster Vida og ei rad med dukker.

Minnedager er viktige. Både de som hjelper oss å aldri glemme urett, men også gledesdagene. Som det å ha mulighet til å feire farsdag for verdens beste mann, pappa og bestefar for (nesten) hele flokken vår.

Dukketeater i stua

Heldige Terje og jeg har hatt dukketeater i stua i dag. De som skjuler seg bak dukkene er Vida 5 år og Eline 2 år. Forestillingen var et samarbeid mellom dukker og oss besteforeldre, en samtale må vite. “Hva heter du?” spurte jeg dukka til høyre. “Ka hete du, ka hete du, ka hete du” lød det som et ekko fra skuespilleren bak dukka.

 

Verdig feiring

Da jeg fylte 67 meldte jeg meg på et 3-måneders treningskurs for 65+ i Trondheim, arrangert av Friskliv og Mestring. To treninger i uka, styrke, balanse, kondisjon, en time hver gang. “Fri” i juni og juli, men da ble det arrangert åpne treninger utendørs som jeg deltok på når jeg hadde mulighet.

I dag var siste trening for min del, nå har jeg gjennomført mine 12 uker. Føler meg så absolutt sprekere, til og med pulsklokka mi forteller meg at min biologiske/fysiske alder har bedret seg i løpet av disse månedene. Det var en seier den dagen biologisk alder krøp under den kronologiske, og selv om denne organiserte treningen nå er slutt for min del, har jeg ikke tenkt å gi meg. Nå blir det turer, tøying og kanskje til og med litt løping, på egen hånd. Og så snart vi er hjemme fra årets “sommerferie” som starter i neste uke, har jeg planer om å melde meg inn på et treningssenter.

Etter dagens trening passerte jeg caféen i Granåsen. Fra det åpne kjøkkenvinduet duftet det herlig av nystekte vafler, og jeg kunne rett og slett ikke stå imot.

 

Mors bok (1)

@brittarnhild

IMG_20250617_180259

Så skjer det igjen. Et nytt brudd i lårhalsen, bare uker etter det første bruddet. Store smerter, nytt opphold på St.Olav og så tilbake til Trondheim Rehabilitering på Nidarvoll. Ikke noe stål inn i foten denne gangen. Bruddet er mindre, og vil gro av seg selv, sier legene. Ny etasje på Trondheim Rehabilitering denne gang.Under det første oppholdet ble du boende tvers over gangen for svigerinnen din, fars søster Åse, og det tok ikke lang tid før dere tok følge til matsalen. Side om side ned gangen bak hver deres rullator. Åse har fått fast plass på sykehjem nå, men du finner fort nye å prate med ved matbordet. Og du fryder deg over å få besøk.

“Jeg ønsker meg ei bok hvor de som besøker meg kan skrive navnet sitt” sier du i telefonen. Jeg finner fram ei nydelig lita notatbok og tar den med, og du tar i bruk den med en gang. “323” skriver du øverst på første side, og “19.juni”. Rommer du bor på og datoen du kom. Så starter du øverst på neste side med overskriften “Besøk” og “19.juni, Børge” Dermed har du dokumentert gårsdagen, og jeg kan skrive 20.juni og mitt navn.

Dette var i fjor sommer. 23.mai i år døde du. Brått. Av en massivt hjerneblødning. Og nå, fire uker seinere, er vi i full gang med å rydde leiligheten du og far delte i mange år, og hvor du bodde alene i 3 1/2 år. Lenge kunne du se ned på sykehjemmet hvor far bodde. Da han døde i februar i år syntes du det var veldig rart å kalle deg enke. Du hadde flere bilder av han i synsfeltet fra godstolen din, og pratet med han og gråt litt hver kveld.

Jeg fant besøksboka di i dag da vi var i leiligheten og ryddet, og sitter og blar i den nå. Fra 19.juni til 22.juli varte det andre oppholdet ditt på rehabiliteringen. Og mens du første gang ble sendt hjem for tidlig, følte du deg etter hvert mye sterkere nå, og gledet deg til å komme hjem. Dagene kunne fort bli lange på Nidarvoll. Besøksboka viser at du hadde en god del besøk, men likevel, døgnene hadde mange, lange timer hvor lite skjedde.

Børge og Torodd var der hver dag i starten. Så ble det noen dager hvor ingen av oss 4 “barna” var i byen, før Terje og jeg kom den 29.juni. Fram til da hadde du fått alle måltidene servert på rommet, men nå følte du deg sterk nok til å gå ut på stua. Vi hadde med oss kaffe og rabarbramuffins, og rakk å kose oss litt før du ble sliten og ville tilbake til tryggheten på rommet. Du holdt på å snuble da du skulle reise deg, og en sykepleier kom løpende og kjeftet på meg; jeg måtte da forstå hvor uansvarlig det var å ta deg med ut av rommet så kort tid etter fallet!

Jeg blar videre i boka di. Nå har en tidligere kollega av deg flyttet inn i et rom lenger inn i gangen. Dere har flere felles kjente, og dermed “drypper” det noen ekstra besøk på deg når hennes venner går forbi døra di og ser deg sitte der inne.

Juli kommer, og du har ikke besøkt far siden før du brakk lårhalsen første gang, den 16.mai. Så lenge har dere ikke vært borte fra hverandre siden dere giftet dere i 1957. Vi låner en rullestol og bestiller en maxitaxi, og endelig er dere gjenforent, for ei kort stund. Gleden er stor når far kjenner igjen deg.

En dag kommer Kristin innom og vasker og klipper håret ditt. Så kommer søsteren din Oddrun både en og to ganger. Og barnebarn, nieser og nevøer. Og vi fire barna og svigersønn Terje kommer støtt og stadig. Noen dager før du skal hjem kommer Frode ned fra Lofoten. 20.juli er din og fars bryllupsdag, og Frode ordner med nye rullestol, ny maxitaxi, bløtkake og kaffe.

 

Hver dag er en sjelden gave,
en skinnende mulighet.
Hver dag er på ny en nåde,
som kommer fra himlen ned.

Da Gud ga snøen farge

Snøklokkene har såvidt begynt å blomstre i hagen, og da passer det å dele legenden om da Gud ga snøen farge, som jeg skrev på en flytur mellom København og Trondheim for mange år siden.

 

6a00d8341bf74c53ef01b7c831ad63970b

Da Gud gav snøen farge.

Det var en frisk, strålende morgen, en dag da verden ennå var ny og uerfaren. Gud vandret rundt i sitt skaperverk, med malerskrinet sitt, og lommene fulle av pensler i alle lengder og tykkelser. Malerskrinet inneholdt hele regnbuen, Gud åpnet det, tok fram sin palett og en pensel og startet arbeidet. Han nynnet mens penslene danset, malte ivrig, beundret det han skapte, klødde seg litt på haken, blandet noen farger, malte videre. En hvit markjordbærblomst, en gul marikåpe, en skinnende oransje mandarin, masse røde tomater. Et lite fjellvann ble blått, det skulle jo speile himmelen. Fargene gjorde Gud mer frimodig, han våget seg ut på havet; blått, turkis, akvamarin, indigo, sølvgrått. Fiskene fikk også farge, og sjøstjernene, rekene, den digre hvalen, blekksprutene. Gud moret seg ekstra med blekksprutene, og med ett var det ganske lite blått igjen i malerskrinet. Gud lo, og gull og sølv sprutet ut i verdensrommet. Stjernene tok til å skinne.

Det ble en lang, travel dag for Gud. Utpå ettermiddagen hadde dyrene fått farge, en grå elefant, en stripete sebra, fugler i alle fargekombinasjoner, sommerfuglene fikk de vakreste mønstre, blomstene, fruktene, trærne sloss nesten om å vise seg fram – en rød kamelia, lilla auberginer, han kjente en helt spesiell glede over grønnfargen han blandet til oliventrebladene.

Malerskrinet var nesten tomt nå. Men enda var det litt igjen og en solsikkeåker fikk farge, en dompap kunne ikke holde tilbake forfengeligheten og ba om å få pyntet opp brystet sitt med litt rødt. Da kunne ikke hanen være dårligere. Han kom rett og slett og dyppet kammen sin i restene av rødfargen.

Så var skrinet tomt, bortsett fra en bitteliten dråpe blått. Og godt var det, den lille dråpen altså. Gud hadde jo nesten glemt forglemmegeien. Med skapende fingrer, med kjærlighet, fant Gud fram sin aller minste pensel, dyppet den i den blå dråpen og malte dagens siste strøk.

Gud så seg rundt, og han så at alt var godt. Solen gikk ned, det ble natt og verden sov.

I løpet av natta ble det kaldt, og det begynte å snø. Svarttrosten var den første som våknet. Med sin karakteristiske sang satte han i gang med sin frydefulle oppgave, å vekke verden. Men hva var nå dette? Verden føltes så kald og rar, han frøs. Fylt av undring, skjelvende av frost, fløy den bort din hvor Gud lå og sov: ”Tutui, tutui, du må våkne Gud, jeg kan ikke kjenne igjen verden.”

Gud åpnet øynene sakte. Han hadde hatt så vakker en drøm. To vesener, de kalte seg Adam og Eva, mann og kvinne, hadde kommet vandrende ut i hans nyskapte fargerike. Rett ut av regnbuen kom de, kvinnen hadde fremdeles vanndråper i håret. Mannen plukket en bukett løvetann til kvinnen, sammen bandt de en krans av blomstene, og akkurat da mannen skulle til å sette kransen på kvinnens hode, ble han vekket av svarttrosten. Gud så seg rundt. Skjønte ikke først hvorfor verden var blitt så annerledes enn i går. Men så, selvfølgelig; ”Snø” utbrøt han, ”det har snødd i løpet av natta, og jeg har glemt å gi snøen farge. Nå kan ingen se den.” Han tok opp malerskrinet, men han hadde gjort en grundig jobb dagen før. Hvert eneste lille pigment var oppbrukt.

”Vel” sa Gud til seg selv, ”jeg må da kunne finne noen som kan avgi litt av fargen sin.” Gud tok en stor slurk blått vann før han la ut på sin vandring, med det mål for øyet å finne farge til snøen.

Det viste seg å bli en vanskelig oppgave. Det var slett ingen som hadde farge å avgi. ”Dersom du tar gulfargen min” sa vepsen, ”hvordan kan jeg da få fortalt verden hvor farlig jeg er?” Doggpilen hadde slett ikke tid til å svare der den bøyde seg dypere og dypere ned mot vannet for å speile den nye fargen sin. Blåklokkene viftet i vinden og Gud hadde ikke hjerte til å spørre dem, de var så vakre å se på.

Gud gikk fra blomst til blomst, fra tre til tre, fra isbjørn, til nesehorn, til maursluker, til flaggermus. Ingen hadde farge å avgi til snøen.

Hele dagen gikk, det ble kveld og Gud satte seg sliten ned på en gammel trerot. Hvordan skulle han nå få gitt snøen farge? Da hørte han en svak, svak bjelleklang: ”Bruk oss, bruk oss, bruk oss.” Gud så seg rundt, og nede ved føttene sine, han hadde nesten trampet på dem, så han noen små, hvite blomster titte opp av bakken. ”Bruk oss, bruk oss, bruk oss.” Snøklokkene ringte ivrig med bjellene sine. Et bredt smil brøt fram over Guds ansikt. Forsiktig bøyde han seg ned, men uendelig varsomhet tok han litt hvitfarge fra snøklokkene som spilte så vakkert. I kjærlighet løftet han hånden og gav snøen farge.

 

Blåklokkeveien, et bloggmagasin. Utgave 1

 

Screenshot_20250328_092258

Jeg sitter i godstolen på hytta og blar i et gammelt magasin. Jeg har stabler med blader her ute, og koser meg med å ta de fram fra tid til annen. Dette er forresten ikke så gammelt, kjøpte det for halv pris på slutten av vårsesongen i fjor, fordi “datoen hadde gått ut”. Ikke skjønner jeg at dato kan gå ut på blad som handler om hage, kunst, kultur, interiør mm, men dem om det. Magasinet jeg blar i heter WILDFLOWER, med undertittel “celebrating life in the country” og har et innbydende bilde på forsiden med et hagebord med hvit duk, omgitt av enkle rødmalte klappstoler, dekket med sommerservise og fargerike tulipaner. Bordet er plassert midt i ei blomstereng, og i forkant står ei sinkbøtte med en vakker vårbukett.

Så har magasinet enda en undertittel – LIVE   EXPLORE   GROW   ESCAPE

Tittelen og bildet på forsiden er egentlig det eneste jeg finner sjarmerende med bladet. Det er fylt med masse reklame (jeg skjønner jo at det må til for å dekke utgifter) og massevis av en type landsens motestoff. Eller, jeg er litt urettferdig nå, her er da artikler om flotte britiske herregårder, her er oppskrifter på de lekreste matretter, her er møbler og tekstiler og blomster i massevis. Når jeg blar gjennom det på nytt ser jeg at det på mange måter er et sjarmerende blad…….

Jeg ble sittende med WILDFLOWER i fanget i går, lenge. Tenkte tilbake til den lille jenta som var meg for snart 60 år siden, som elsket å tegne og skrive, som klippet ut navn/logo på ulike aviser og limte inn i ei kladdebok, og som  laget sin egen avis. Av og til fikk jeg med meg småbrødrene på leken jobben, som regel drev jeg på alene. Jeg laget flere eksemplarer av hver “avis” og solgte til foreldre og besteforeldre og følte meg veldig stolt.

Som voksen, for nøyaktig 20 år siden, våren 2005, begynte jeg å blogge. Fikk etter hvert flere blogger, mange av dem etter tema. På mange måter er disse bloggene mitt “magasin”, og så satt jeg der i går kveld da og tenkte videre på dette og drømte om mitt egen blad og hva det i såfall skulle inneholde og så kom ideen dalende…….jeg kan jo lage et bloggmagasin. Jeg har jo allerede en blogg jeg kan bruke som plattform. Jeg tok med meg drømmen inn i natten og våknet til vissheten om at jeg kan da lage mitt eget magasin, helt gratis, ikke trenger jeg reklame, ikke trenger jeg å selge det……..

…….og dermed er første utgave av “BLÅKLOKKEVEIEN, et bloggmagasin for et enklere liv,” en realitet.

:::::::::::::::::

 

Innhold:

Ut på tur

52 uker med restegarn

Vår i hyttehagen

Boktips

Reiseminne

 

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Ut på tur

IMG_20250327_161220

Vi er på hytta noen dager. Først og fremst for å rydde skog. Hytta er lita og enkel, familien vokser og vi har behov for at anneks. Vi har nå kjøpt til et stykke tomt, et firma har vært her og hogd ned rundt 20 store grantrær og før byggingen kan starte må det ryddes i kvist og tømmer. Men vi må jo komme oss ut på tur også, selv om været ikke er det aller beste. Så etter lunsj pakker vi sekken og kjører ut til Skardsøya, godt utstyrt med regnklær, lue og votter. Det er rundt 8 varmegrader, men vinden tar godt her ute.

Vi har de siste årene satt oss som mål å gå minst 100 turer á 5km+ hvert år, sammen. Så går vi begge flere turer alene, men disse 100+ skal altså være noe vi gjør sammen. I år ligger vi dårlig an til å klare målet, men det tenker vi lite på her vi vandrer ute ved munningen av Trondheimsleia, i et området med sterke minner fra krigsårene. All snøen har smeltet, men naturen er enda grå, bortsett fra noen hestehov som stikker opp innimellom. Et par ørner flyr over oss, og en flokk måker. Jeg hører kjøttmeisen og med et kommer et par bokfink. De må være årets første, flydd hundrevis av kilometer fra vinteroppholdet sitt i varmere strøk.

IMG_20250327_154713

Vi når målet vårt, en gapahuk hvor vi kan sitte i ly for vind og regn. Terje får etter hvert fyr på grillen og vi kan nyte dagens gourmetmiddag – brente pølser og tørre lomper, krydret med ketchup og sprøstekt løk som har ligget i pose i skapet siden i fjor. Det er rart hvor godt dette smaker når det spises ute.

 

52 uker med restegarn

Gjennom et helt år skal jeg hekle/strikke små og større prosjekt av restegarn. Blogger om det i “maskerade” og deler her:

 

Vi er i fastetiden, jeg skriver en daglig fastetidsblogg og reflekterer mye rundt forbrukersamfunnet, og hvilke grep kan jeg gjøre for å komme mer bort fra bruk og kast, for å bedre ta vare på denne vakre jorda vår som vi har kun en eneste en av. I mange år har jeg jobbet mye med restegarn i fastetiden. I år hadde jeg egentlig ikke tenkt å gjøre det, men så datt likevel ideen ned i meg – jeg har mye restegarn, det er så mye fint det går an å lage av de små og litt større garnrestene jeg/vi har, og det utfordrer kreativiteten min veldig å leke med garn og farger som egentlig bare er til overs. Hva med å utfordre meg selv (og kanskje også deg) til 52 uker med restegarn!

Screenshot_20250312_171726 

Jeg har avsluttet et par store prosjekt den siste uka, som jeg har jobbet lenge med, og jeg er i full gang med et minneteppe til ære for min kjære pappa som døde 12.februar. Tanken var å stort sett holde meg til det teppet, men det klarer jeg jo selvsagt ikke, så for et par dager siden startet jeg på et par sokker, i går startet jeg på et skjerf. Og i dag fikk jeg altså denne ideen som jeg bare måtte starte på med en eneste gang – 52 uker med restegarn!

Ett nytt restegarnsprosjekt hver uke i et helt år. De fleste nye, men jeg kommer også til å putte inn restegarnsprosjekt jeg allerede er ferdig med. Og når ideen først var på plass gikk turen rett opp i atelieret for å lete etter ide til første prosjekt. Fant det ganske fort, fant fram garn og pinner, la opp og har såvidt begynt å strikke – på det som skal bli “52 uker med restegarn, uke 1”

Screenshot_20250312_171756

Dette innlegget er bare en slags innledning, et varsel om at de 52 ukene/52 prosjektene kommer, men planen er å komme med det første restegarnsprosjektet i løpet av uke. Så følg med!

Og vil du være med så heng på!

 

Uke 1

 

IMG_20250317_175520

Se der, mindre enn et døgn siden jeg fikk ideen om 52 uker med restegarn, og jeg er allerede godt i gang. Som jeg skrev i går så fant jeg fort veien til garnsamlingen min og plukket fram noe til et strikkeprosjekt. Begynte å strikke, og kjente at ideene boblet, så det ble ikke mange omganger før jeg igjen var oppe i atelieret og rotet i garn. Denne gang fant jeg fram noen av de aller minste nøstene. Jeg samler på alt, om det så bare er et par meter garn, jag kan jo alltids bruke det i broderi på strikk. Men det kan brukes til mer også, se bare her. Med mormors gamle heklenål str 1,75 er jeg nå i gang med å hekle bitte små bestemorsruter. Og jeg lar dette bli første prosjektet av de 52 som ligger foran meg. Har ingen planer om å bli ferdig med det første, nei, dette første prosjektet skal få følge meg gjennom alle de 52 ukene (og hvem vet, kanskje enda lenger også)

Vi er på hytta nå, kom hit i formiddag og skal være noen dager. Og mens Terje er ute og saker ved, sitter jeg inne og hekler bittesmå ruter, og fryder meg over å ha kommet i gang med “52 uker med restegarn”. Aner ikke om jeg klarer 52 uker, men det gjør ikke så mye. Akkurat nå er det utrolig gøy og inspirerende, jeg har massevis av planer for de kommende ukene, og kanskje vil jeg etter hvert få ideer fra dere også? Ja, for jeg håper jo at flere blir med på dette. Tenk om vi blir en stor gjeng? Det hadde vært gøy det.

IMG_20250313_163823~2

De små rutene er enkle å hekle.
Jeg legger opp 7 kjedemaske og fester de sammen i en ring (1.omgang)
Så hekler jeg 12 halvstaver i ringen og fester de sammen (2.omgang)
Og deretter “9 halvstaver, 2 luftmasker” x 4 og fester sammen (3.omgang)

Jeg har aldri skrevet et heklemønster før, så dette er helt sikkert ikke riktig måte å skrive det på, men jeg håper du forstår det likevel.

IMG_20250313_165506

 

Vår i hyttehagen

IMG_20250327_090629-2

Våren har kommet tidlig i år. Hjemme i hagen i byen er det fortsatt en god del frost i jorda, men her ute, i solhellingen, har krokus, påskeliljer, forsytia og iris det travelt. Foran hytta har vi bygd opp en liten hage med noen bed. Hver høst setter jeg ned alle løkene jeg har tatt vare på gjennom sommeren, fra vårens løkblomster, noe som gir oss et vell av blomster når våren kommer. For det meste står de her og blomstrer helt for seg selv, dette er ikke den årstiden vi bruker hytta mest. Men i år er det annerledes, i år får vi med oss blomsterprakten.

Det første jeg gjorde da vi kom denne gang var å plukke inn en bukett med gule forsythiakvister og lange, smekre påskeliljer i knopp som åpnet seg straks de kom innendørs. Så ble det en bukett blå perleblomster og så et eggeglass med hestehov, eller leirfivel som jeg kaller vårens første grøftekantblomst.  Så blir det nok en bukett små perleblomster i dag, men ikke mange, det er snart påske og jeg vil ha dette teppet av gule blomster å kose meg med da også.

IMG_20250327_101431

For et par år siden flytte jeg ei stor krukke med eføy og løkplanter. Den står på terrassen hele sommeren, og når høsten kommer flytter vi den inn i boden, så får den overvintre der. Det ser plantene ut til å trives godt med, og da vi var har for to uker siden og flyttet krukka ut i dagen, overrasket den oss med vakre utsprungne blå iris samt fiolette iris i knopp. Nå har de blå gjort jobben sin, og de fiolette har overtatt.

IMG_20250327_134445

Den er ikke så stor hagen vi har her på hytta, men jeg går likevel en rundtur i den hver dag for å se hvilke skatter jeg finner. I dag var jeg på jakt etter noen gule svibler som har vært her noen år nå, og jada, de er her fortsatt og om vi er heldige vil de blomstre til påske. Og jammen tror jeg de har formert seg litt. Tidligere har det kommet tre blomster, men her ser det da jammen ut til at det i alle fall blir fire.

 

Boktips.

“Alle” kjenner Carl Larsson, men hvor mange kjenner hans fru Karin? Elisabeth Svalin Gunnarsson skrev for noen år siden en hagebok om Karin Larsson og hennes hage i Lilla Hyttnes i Sundborn i Dalarna i Sverige, “I min trädgård vill jag vara Karin. En praktisk trädgårdsberettelse från Sundborn. Boka er full av gamle og nye bilder, her blir vi bedre kjent med Karin og hennes hage og vi får massevis av tips til hvordan vi kan ta Karins hageideer inn i vår egen hage.

Karin og Carl fikk et gammelt hus, Lilla Hyttnäs, i gave av Karins pappa. Stedet ble først brukt som sommerbolig, men det tok ikke lang tid før de, med sine etter hvert 7 barn, gjorde det om til helårsbolig. Veldig mange av Carl Larssons kjente bilder fra livet på landsbygda i Sverige, er malt nettopp her, og det er liten tvil om at Karin på mange måter var arkitekten bak det hele. Hagen er en brukshage, hvor Karin dyrker mat til den store familien, men Karin, som selv var en kunstner, hadde stor sans for skjønnhet, og innimellom kålplanten, bønner og tomater dukket det opp flere og flere blomster både til pryd ute, og til å fylle vaser som hun plasserte rundt i hele huset.

Jeg hadde boka liggende i drivhuset i flere år og leste den både “fram og tilbake”  og skjønte at denne hagen og dette huset bare måtte jeg besøke. Det skjedde for snart to år siden, og med alle inntrykkene intakte glemte jeg boka litt. Men nå er den funnet fram igjen, jeg fryder meg over tekst og bilder og gleder meg til å “vara Karin” både i hyttehagen og hjemme i Akeleiehagen.

 

 

Reiseminne
Påskeliljene på Aukra
(innlegget ble opprinnelig skrevet i bloggen Britt-Arnhild´s House in the Woods i april 2022)

DSC_0501

Last summer we visited the small island Gossen/Aukra, four hours by car and ferry south west of Trondheim. It was then I heard about the fields of daffodils for the first time. “You should come back in spring” my friend told me when we drove past the church, “then these fields are painted yellow with thousands and thousands of daffodils. There and then I promised myself that I would go back in spring.

IMG_20220418_131732

But when is spring in Norway, when exactly will the daffodils be in bloom?
The past weeks I have sent quite a few messages to my friend on the island, “how are the daffodils doing? do you still have snow? when will they bloom this year? And a couple of weeks ago I wrote again “we will be at our cabin fort the Easter holidays (our cabin is halfway between our home and the island) do you think the daffodils will be blooming then?
My friend was sceptical, probably Easter time would be too early, and I told myself to wait for better luck next year. Our opportunity to see the flowers this year had to be Easter.

DSC_0507

Then, some time last week, my friend wrote again, the snow has melted and with the warm, sunny weather we have now the daffodils will probably be in bloom next week.

IMG_20220418_132132

All I had to do then was to convince Terje that six hours of driving home from the cabin was about the same as two hours driving, since we then got to see the daffodil fields, and also had an invitation from our friends to come and eat lunch with them. Terje is rarely hard to convince and yesterday we found ourselves on the island.

DSC_0504

The story says that the very first daffodil bulbs were taken home from The Holy Island around 1720 by Alexander Borck who was a priest on the island then. Back home he planted the bulbs but was for a long time haunted by guilt. He had not been given the bulbs but had taken them, from Calvary, and now he doubted that God could forgive him. He struggled with his guilt for a long time until he finally prayed for forgiveness through one whole night. Finally dawn came, he looked out his studio window and was greeted by a field of yellow flowers.

IMG_20220418_132939

He was forgiven, and for 300 years now people have been blessed by the yellow daffodil fields in spring.

IMG_20220418_132657

 

:::::::::::::::::::::::

Takk for denne gang.

Første utgave av Blåklokkeveien er en realitet, og nå er jeg spent på mottagelsen. I utgangspunktet håper jeg å “gi ut” et nummer i uka, men tiden vil vise om det lar seg gjøre. Jeg er enda helt i startfasen i forhold til innhold, så her må jeg nok prøve og feile litt. Kom gjerne med tips, og veldig gjerne med tilbakemeldinger.

 

 

IMG_20250328_083902

Redaktør
Britt Arnhild Wigum Lindland
Vestre Husebytun 11
7097 Saupstad
Tlf: +47-92239478
epost: brittarnhild@gmail.com

 

Isfiske er toppen

Dagstur til Røros, hvor svoger og svigerinne har hytte.
Frode er fortsatt hos oss, og ville svært gjerne være med på Rørostur.

Vi drog avgjorde rett etter frokost, og tok oss tid til et par timer i bergstaden før vi kjørte ut til hytta. Kaffe og pjalt, kunst, handel og fotografering.

På hytta hadde Lisbeth middagen klar, og etterpå var jeg ikke i tvil om hva jeg hadde lyst til.
Jeg ville ut på isen og fiske.

Som barn hadde jeg en onkel som drev med isfiske. Når vi besøkte tante Oddrun og onkel Fritz på hytta elsket jeg å være med onkel ut på vannet. Kunne gjerne sitte der i timesvis og vente på fisken. Husker ikke om vi noen gang fikk fisk, men fiskelykken var ikke det viktigste, nei, det som virkelig fascinerte meg var selve opplevelsen.

Som voksen har jeg isfisket en gang, også da på Rambergsjøen ved hytta til Lisbeth og Arne. Ingen andre var interessert i å fiske, men svoger Arne ble med meg ut og borret to hull i isen hvor jeg kunne slippe ned de to snørene han hadde. Så drog han tilbake til hytta. Det tok ikke lang tid før jeg hadde fisk på begge snørene, to abbor. Jeg drog de opp og der ble de liggende å sprelle oppå isen. Hva i all verden skulle jeg så gjøre? Heldigvis hadde de andre fulgt med i kikkert fra hytta, Terje skjønte at jeg trenger hjelp og kom ut og fikk fiskene av krokene.

Søndagssysler

IMG_20250223_112327 

Så våkner vi jammen til nok en strålende vinterdag. Terje er ikke i tvil, han vil ut på ski. Frode og jeg er ikke i tvil vi heller, vi vil ut på tur, på beina (Torgeir reiste lørdag morgen, Rita lørdag kveld, så nå er det bare Frode igjen her.) På ski eller på beina, vi gjør som vi vil alle tre, kommer oss ut,

IMG_20250223_104226

og så møtes vi på Rønningen alle tre. Der sitter vi ute i sola, og Frode spanderer varm sjokolade og ferske kanelsnurrer.

IMG_20250223_113339-2

Så tok Terje skiene fatt, Frode ville utforske området rundt Rønningen litt, og ble svært begeistret da han oppdaget at en tidligere eier hadde vært en av hans “forbilder”, Gerhard Schönning. Mens jeg ruslet ned til bilen, kjørte hjem og satte fårikålen på kok.

IMG_20250223_171242      IMG_20250223_171304

Etter middag kjørte vi opp til kirkegården, og så drog vi til mor etterpå, med medbragt sjokoladekake.

IMG_20250223_171940