©brittarnhild

Erielle og den evige sangen.

En adventsfortelling i 24 deler (som også er noe jeg har skrevet for barnebarna, og meg selv…….og kanskje det blir ei bok en gang)

1.
De små, hvite skyene hadde svirret rundt i lufta ei god stund nå. Erielle visste at skyene hadde noe å fortelle, men hun visste ikke hva. Skyene var annerledes enn de andre, mykere liksom, men samtidig var det umulig å fly gjennom dem. Jada, hun hadde prøvd flere ganger. Flydd over dem og under den om rundt dem. Men gjennom dem! Nei, det var umulig.

En gang hadde hun trodd at hun skulle klare det, en av skyene hadde så vidt åpnet seg, og hun prøvde å smette inn. Det kom en lyd der inne fra, som om skyen forsøkte å si noe…….betlem…….betlem…….betlem. Så rart et ord. Erielle hadde aldri hørt det før. Betlem? Erielle stoppet for å lytte, og da lukket skyen seg, og lyden ble borte.

2.
Det virket ikke som om de andre englene la merke til skyene. Erkeenglene, serafene, kerubene. Ikke barneenglene heller. De andre barneenglene fløy rundt og lekte sisten, eller de hadde det travelt med å hjelpe små barn som gikk alene over skumle broer og sånt. Men hun hadde aldri møtt noen av de andre englene oppe ved de merkelige små skyene.

Kanskje det var en hemmelighet. Kanskje det var hennes hemmelighet. Bare hennes hemmelighet. Erielle bestemte seg for ikke å si noe til noen. Ikke engang til Ariel, bestevennen hennes. Ariel hadde forresten vært borte noen dager nå. Han var med noen av de store englene på oppdagelsestur. De gikk rykter om at de hadde sett en helt spesiell stjerne, mange ganger større en alle andre stjerner de hadde sett. Dette måtte selvsagt sjekkes, og heldige Ariel hadde fått være med. Erielle var ganske misunnelig. Tenk alt det spennende han fikk oppleve da. Erielle hadde mast om å få være med hun også, men fått streng beskjed om at denne gangen var det Ariel sin tur. Hun måtte pent holde seg hjemme.

3.
Ariel var kommet hjem og pratet i ett sett. Erielle ble mer og mer sur. Hvorfor hadde ikke hun fått være med? Ariel kunne fortelle at de hadde fløyet langt og lengre enn langt, gjennom dager og netter og hele tiden oppover. Til slutt hadde de funnet stjernen. Erkeengelen som var med på oppdagelsesferden hadde kalt den en Betlehemstjerne. Det var fordi den var på vei til en liten by som het Betlehem.

Betlehem? Erielle spisset ørene. Det lignet jo på det ordet hun hadde hørt de hvite skyene synge. Betlehem, betlem. Nesten samme ordet. Hun skulle akkurat til å fortelle Ariel om de hvite skyene og sangen, men Ariel stoppet ikke å snakke, han bare fortsatte og fortsatte å legge ut om alt han hadde opplevd.Erielle orket ikke å høre mer. Hun løftet vingene sine og hoppet opp i luftet. Kom og ta meg da Ariel. Skal vi leke sisten? Du har´n.

4.
«Åh, nå er det nok, vingene mine orker ikke mer!» Erielle tok noen skikkelige korketrekkerflygninger ned til innsjøen. Ariel fulgte etter, ikke fult så elegant som Erielle, men raskere, mye raskere. Det gikk så fort at han mistet kontrollen på landingen, og vannet sprutet over både han og Erielle. «Hahaha, det var ikke akkurat noen englelanding da» lo Erielle

Erielle og Ariel hadde lekt sisten hele ettermiddagen. Nå begynte det å mørkne, i alle fall her nede ved vannet. Mens de lekte høyt oppe i lufta hadde solen varmet dem, men her ved innsjøen var solen gått ned for en god stund siden. De to englebarna satte seg godt til rette like over vannflaten. Høyt nok oppe til at de ikke ble våte så lenge de viftet så vidt med vingene så de holdt seg flyvende. Langt nok nede til at de kunne stikke tærne i vannet og avkjøle seg. Begge to var varme og svette etter leken.

«Du Ariel» Erielle stakk storetåa ned i vannet og sendte noen dråper bort på Ariel. «Vet du hvorfor den stjernen dere fant ble kalt en Betlehemstjerne?» Erielle hadde slett ikke tenkt å røpe sin egen hemmelighet enda, men hun var nysgjerrig på dette med de to ordene som liknet sånn på hverandre. Betlehem. Betlem. Kunne de ha noe med hverandre å gjøre?

Men Ariel hadde sett noen barneengler over på andre siden av innsjøen og hadde ikke tid til å svare. Han dyppet begge føttene ned i vannet, sendte en skikkelig vannstråle mot Erielle, og fløy sin vei.

5.
Det var blitt helt mørkt nå og det var hviletid for barneenglene. De voksne englene behøvde ikke å hvile, de var jo utvokst for evigheter siden og hadde det travelt dag og natt med å være sendebud og redningsengler og trøstere. Men barneenglene trengte å hvile når natten kom. 

Erielle likte hviletiden, hun likte å pakke seg godt inn i vingene sine og ta en engleblund. Da drømte hun ofte så mye fint. De drømmene hun likte aller best var når hun drømte at hun fløy rundt og kunne se inn i livene til barnemenneskene. Det var så mye koselig som skjedde der, ei jente som gikk på skøyter, en gutt som bygde snømann, en gjeng med unger som kastet ball…….

Men denne hviletiden fikk hun ikke sove. Det de rare skyene hadde sagt, og det Ariel hadde fortalt, svevde rundt i hodet hennes. Betlem, Betlehem. Så rare ord. Hva kunne de bety? Hun løftet litt på den ene vingen og så seg rundt. Var noen andre våkne mon tro? Nei, det så ut som om alle sov. Til og med englevakten som satt ved utgangen av hviletidsskyen hadde lukket øynene.

6.
Hjertet til Erielle banket raskere. Hva om hun tok en tur på egen hånd for å se om hun fant de rare skyene igjen. Hun ville så gjerne høre om det var betlem de sa, eller kanskje hadde hun hørt feil? Og så var det denne Betlehemstjernen da. Det var kjempeurettferdig at Ariel hadde fått være med på oppdagelsesturen og ikke hun. Alltid var det Ariel som fikk oppleve alt det spennende. Han hadde vært med den gangen de måtte passe på den lille babyen Moses som ble lagt i en sivkurv, sånn at han ikke druknet, og han hadde vært med en gang de hadde satt opp en stige som gikk helt fra jorden og opp til himmelen, og massevis av engler hadde gått opp og ned på den stigen. En mann som het Jacob hadde drømt at han så dem, men så var det ikke noen drøm i det hele tatt, det hadde skjedd på ordentlig. I alle fall var det det Ariel fortalte. Men Ariel hadde lett for å overdrive, så hun kunne liksom aldri være helt sikker på det han fortalte. Min likevel, hvorfor fikk hun aldri oppleve sånne spennende ting

De andre sov fortsatt. Hvis hun var veldig stille, veldig forsiktig, kunne hun nok komme seg ut fra hvilestedet uten at noen merket det. Skulle hun ta sjansen?

7.
Det var stjerneklart utenfor hvilestedet. Erielle hadde klart å komme seg ut uten å bli oppdaget, og nå så hun seg rundt med store øyne. Det var helt stille. Ingen engler å se. Ingen mennesker heller, men det var jo ikke så rart. Menneskene var jo nede på jorden, ikke her opp ved hvilestedet. Solen var borte, månen så hun heller ikke, men rundt henne var det tusenvis av stjerner, ja, flere enn tusen, mange flere, millioner og milliarder og trillioner, en hel evighet av lysende stjerner var det. Erielle virvlet rundt og ble helt svimmel.

Mon tro om en av dem var Betlehemstjernen. Det var jo den hun hadde kommet ut for å lete etter. Den største og klareste av dem alle. Erielle syntes alle stjernene så små ut, eller nei, jo mer hun kikket på dem, jo større virket de. Alle så jo store ut jo. Men bare en av dem kunne være Betlehemstjernen. Ariel hadde fortalt at det var den stjernen de hadde lett etter, en som var større enn alle de andre. Og så hadde han jo vært borte i mange dager, så han måtte ha fløyet lang, lengere enn Erielle noen gang hadde fløyet. Men ikke i en hel evighet. Han hadde jo kommet tilbake igjen.

8.
Erielle hadde fløyet omkring en god stund uten å finne den store stjernen. Nå begynte hun å bli sliten. Veldig sliten. Det var enda ei god stund igjen av hviletiden, det var nok best at hun fikk seg en hvil, eller i det minste en engleblund, så kunne hun fortsette letingen senere. Hun hadde jo tross alt hele evigheten å ta av.

Men hvor var hvilestedet? Hun kunne ikke se det noen steder, hun kjente seg ikke igjen og nå begynte det å bli veldig mørkt. Alle stjernene var borte jo, alt rundt henne var bare svart. «Hallo! Hvor er dere?» Det eneste Erielle hørte var sin egen stemme, og det virket som om den kom langt bortefra.

Nei, vent, der hørte hun noe. En slags rumling. Det virket som lyden kom nærmere og nærmere, og ble høyere og høyere. Det blinket det kraftig i lys også. Å nei. Tordenvær. Erielle hadde hørt torden før, men da hadde hun alltid vært inne i hvilestedet, med fullt av voksne engler rundt seg. Det dundret og braket rundt henne på alle kanter nå. Hun holdt vingene hardt foran ørene, men det hjalp ikke. Erielle hulket, men hulkene hennes forsvant i tordenbrakene

9.
Da Erielle endelig våget å ta vingene vekk fra ørene var det blitt helt stille. Ikke en lyd hørte hun. Forsiktig åpnet hun øynene, men det var fortsatt like mørkt som om hun hadde hatt dem lukket. Hvor var hun? Hvor var de andre? Hvorfor kunne ingen høre henne? «Hallo? Er det noen her?» stemmen hennes hørtes nesten bare som en piping, men hun trakk pusten dypt inn og ropte enda en gang, «Hallo!» Nå skvatt hun nesten av sin egen stemme. Men alt var stille. Alt var mørkt og svart og skummelt. Hva var det egentlig? Hun visste at hun ikke burde ha forlatt hvilestedet uten at noen så henne, men hun skulle jo bare ut og se på stjernene. Og hun hadde jo ikke fløyet så veldig langt. Eller hadde hun det? Hun var jo blitt så ivrig mens hun fløy rundt og lette etter den store stjernen som het Betlehemstjernen at hun rent hadde glemt tiden.

Erielle begynte å gråte. Nå måtte da helt sikkert en av englene komme og redde henne. Det var jo det engler skulle gjøre. Når de hørte noen gråte var det englejobben deres å trøste. Men ingen kom. Erielle var helt alene.

10. 
Til slutt måtte Erielle ha sovnet, og da hun våknet skjønte hun ikke hvor hun var. Det svarte mørket var borte nå, alt var lyst og stille og hun kjente vinden som pustet på vingene hennes. Vinden var varm og den var god, og det rare var at det virket som om den varfull av farger. Røde farger, oransje, gule, grønne, blå, indigo og fiolette. Flere farger enn Erielle noen ganger hadde visst at fantes. 

«Frykt ikke» sa hun til seg selv, det var jo det engler brukte å si når menneskene ble redde. «Frykt ikke». Men det rare var at hun ikke var redd. Ikke i det hele tatt. Isteden kjente hun en slags glede boble inne i seg. Gleden hadde også farger virket det som, og gull og sølv og kobber og en hel masse annet som hun ikke hadde navn på.

Hun så seg rundt. Men det var ingen ting å se. Bare lyset. Og stillheten. Og alle de glade fargene. Men de kunne hun ikke se med øynene. Bare inne i seg. Inne i hjertet.

11.
Så hørte hun noen som snakket. «Vær ikke redd» sa Stemmen. «Jeg er ikke redd,» sa Erielle, «ikke i det hele tatt.» Men det var ikke helt sant. Litt redd var hun, for Stemmen var så mektig, den fylte hele henne, fra lilletåa og helt ut til vingespissene. «Jeg er ikke redd» begynte hun igjen, men Stemmen avbrøt henne. Den sa det ikke med ord, men Erielle skjønte likevel at hun burde være stille. Så kunne hun likevel ikke dy seg, «Hvem er du?» Hun sa ikke ordene høyt, men de fylte hele henne. Stemmen smilte. «Jeg er Skaperen» sa den. «Jeg er Livgiveren. Jeg er Fargene og Lydene og Vinden og Stjernene og Sola og Månen. Jeg er i går og i dag og i morgen. Jeg er Evigheten. Jeg Er»

Erielle var blitt stille nå. Hun bare lyttet. Hun glemte at hun var sliten. Hun glemte hvilestedet. Hun glemte Betlehemstjernen og de hvite skyene.

«Du har dratt ut på en reise» sa Stemmen. Erielle nikket så vidt. «En barneengel skal ikke dra ut på egen hånd.» Erielle klarte ikke å svare. Hun visste jo godt at hun ikke hadde lov til å dra så langt av gårde på egen hånd. 

«En barneengel skal holde seg sammen med de andre barneenglene, i nærheten av voksne engler. Aldri dra av gårde på egen hånd. Du er ikke utvokst enda. Du er ikke utlært. Du kjenner ikke alle farene som lurer. Du kjenner ikke ondskapen. Du har fortsatt mye å lære.»

12.
Stemmen snakket lenge og Erielle skammen seg. Hun forsøkte å gjemme seg inne i vingene sine, men skjønte at det ikke nyttet. Det var som om Stemmen så rett inn i henne. Hun visste at hun hadde gjort noe galt og det nyttet ikke å unnskylde seg.

«Kjære Erielle. Det du gjorde kunne vært farlig for deg. Tordenvær kan være farlig for engler. Det er der ondskapen bor. Men du har fått en lærepenge. Dra tilbake til hvilestedet nå. Hvil deg godt, og når du våkner skal du fortsette jakten på Betlehemstjernen. En dag skal du finne den, og da skal du få være med å synge Sangen. Den Evige sSngen.» Stemmen var mild nå, og Erielle våget å se opp. Men det eneste hun så var alle fargene som svevde rundt i lufta. Over alt svevde de. Noen ganger så de ut som om de laget en bue, andre ganger figurer, et esel, en kvinne, en mann, et lite barn, en stall. Erielle glemte alt rundt seg, dette var så fint å se på.

Så var det som om alle fargene samlet seg til en eneste  stjerne. En stor stjerne. Den største av dem alle. Stjernen bøyde seg ned, løftet opp Erielle og fløy inn i evigheten.

13.
Da Erielle våknet var hun tilbake i hvilestedet. Hun åpnet øynene forsiktig. Kjente seg frisk og uthvilt som om hun hadde sovet lenge. 

«Hei» smilte Ariel ved siden av henne. «Skal si du har sovet lenge. Jeg har vært våken i en halv evighet minst, og har hatt lyst til å vekke deg, men englevakten ga meg ikke kov, hun sa at du måtte få sove. Du var forresten veldig rar da du sov, en stund så det ut som om du var redd og gjemte deg inne i ene vingen, så tittet du ut og smilte og så virket det som om du lyttet til noe. Det må ha vært en veldig rar drøm.»

«Men det var ikke noen drøm» Erielle var ikke helt våken enda, men det var hun i hvert fall sikker på, at det hun hadde opplevd, det hadde skjedd på ordentlig. «Jeg fikk ikke sove, så listet jeg meg ut herfra uten at noen så det, så fløy jeg bare litt for å se på stjernene, så kom det et tordenvær og så…….» Hun snublet i ordene nå.

«Gi deg da» blåste Ariel. Så klart det var en drøm. Det har ikke vært noe tordenvær her på evigheter, og englevakten passer på som en engel, det er plent umulig å komme deg ut herfra uten at hun merker det.» 

Nei da, jo da, eller, nei da, det var ikke en drøm altså, og joda, jeg listet meg ut og englevakten oppdaget meg slett ikke og du kan tro jeg var redd da det ble helt svart og begynte å tordne.»
«Pøh, du sier det bare fordi du er misunnelig fordi jeg fikk være med på letingen etter Betlehemstjernen mens du bare måtte bli hjemme. Jeg tror ikke et ord av det du sier, og nå orker jeg ikke å høre mer på deg.»

14.
Erielle var helt alene igjen i hvilestedet, bare englevakten var der, men det var tydelig at hun var utålmodig på at Erielle også skulle fly ut. Erielle kjente at hun var rasende. Dumme, dumme Ariel som ikke trodde på henne. Det var nemlig ikke bare han som opplevde spennende ting. Da stjernen hadde løftet opp Erielle og fløyet av gårde med henne hadde hun gledet seg til å komme hjem og fortelle Ariel alt sammen, men nå var alt bare dumt. «Drittengel» Erielle hvisket inn i vingen sin, hun visste at dette kunne hun ikke si høyt. Men han var en dritt altså.

Hun fløy ut fra hvilestedet, men visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av seg. Men vent litt. Hva var det Stemmen hadde sagt. Hun måtte tenke seg litt om, men så husket hun det,  «Dra tilbake til hvilestedet nå. Hvil deg godt, og når du våkner skal du fortsette jakten på Betlehemstjernen. En dag skal du finne den, og da skal du få være med å synge Sangen. Den Evige Sangen.»

Hun skulle fortsette jakten på Betlehemstjernen. Men hvordan skulle hun klare det? Hun kunne jo ikke fly av gårde sånn på egen hånd og kanskje møte tordenværet igjen.

15.
«Erielle, hvor er du? Nå må du komme, det er tid for sangøvelse.» Erkeengel Gabriel begynte å bli lei, han hadde ropt på Erielle lenge nå. Alle da andre barneenglene hadde kommet til sangplassen for lengst, men Erielle var ikke å se noen steder. Det var viktig at alle englene, ikke minst alle barneenglene var med og øvde. De skulle jo være med på noe stort, noe som aldri hadde skjedd før, de skulle synge englekor for ……., nei vent litt, der oppe ved de hvite skyene, var det ikke Erielle han skimtet der oppe?

Gabriel fløy raskt opp dit, og ganske riktig, der var Erielle. Hun flakset rundt, det virket som om hun lette etter noe, men Gabriel hadde ikke tid til å høre etter. «Erielle!» Han var streng i stemmen nå. Erielle skvatt, og kikket fryktsomt opp på Gabriel. «Hvor har du vært Erielle? Kan du ikke høre når jeg roper? «Jeg, jeg…….jeg hørte deg ikke. Har du ropt?» Gabriel ristet oppgitt på vingene. «Ja, jeg har ropt! Jeg har ropt mange ganger. Hva er det egentlig du holder på med? «Ingenting», Erielle visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av seg, «jeg bare fløy litt rundt omkring, jeg hørt deg ikke.»

«Det får gå for denne gangen, men du vet hvor viktig det er at du kommer når jeg roper. Kom igjen nå, så flyr vi sammen til sangplassen. Denne sangøvelsen er viktig.»

16.
De andre englene var alt i gang da Gabriel og Erielle kom til sangplassen. De kunne høre sangen lang vei. En helt ny sang som Erielle aldri hadde hørt før. «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i» For en merkelig tekst. Erielle skjønte ikke helt hva det betydde, men hun elsket å synge og det tok ikke lang tid før hun hadde lært både melodi og tekst og sang med av full hals. «Ære være Gud, Gloria, gloria, gloria»

Erielle glemte helt tid og sted og kunne fortsette å synge i en hel evighet minst, men alt har en slutt, også en englesangøvelse. Serafen som hadde dirigert herskaren med engler senket vingene sine og det ble stille. «Takk for denne gang» smilte hun, «og ikke glem hva jeg fortalte før vi startet øvelsen. Vi øver på noe helt spesielt, vi skal få synge for all verden og hele himmelrommet om det lille barnet som blir født, i en stall, i Betlehem.»

Erielle, som hadde falt i tanker da sangen stilnet, spisset engleørene, Betlehem, et barn, i en stall?

17.
Erielle kikket seg rundt. Hvor i alle dager hadde Ariel gjort av seg? Ja, se, der borte var han. «Ariel, Ariel, vent på meg da…….» hun fløy i full fart etter Ariel. «Ariel, vent Ariel, du, hva var det serafen sa, et barn som skal bli født, i Betlehem? Hva betyr det, har det noe med den Betlehemstjernen å gjøre? Vent da Ariel, vent!»

Men det virket ikke som om Ariel hørte henne. Eller kanskje han ikke ville høre. Alle de andre englene hadde forlatt sangplassen også, så det var ingen der som kunne fortelle henne hva serafen hadde ment. 

Betlehem, det måtte være det de hvite skyene hadde hvisket, ikke betlem som hun først hadde trodd. Og Stemmen som hadde snakket til henne den natten hun hadde blitt så skremt av tordenværet, Stemmen hadde også sagt noe om Betlehem og at hun skulle fortsette jakten på Betlehemstjernen. Men hvordan i alle dager skulle hun klare det på egen hånd. Hun ante jo ingen ting om den stjernen, og å dra av gårde på egen hånd enda en gang, nei, det turte hun ikke. Hun kunne treffe tordenværet igjen og Stemmen hadde sagt at torden var farlig. Hun måtte finne Ariel og fortelle han hemmeligheten sin, om de hvite skyene som hadde hvisket betlem, men at det sikkert ikke var betlem men Betlehem, og så måtte hun få Ariel til å forstå at hun virkelig hadde vært ute på egen hånd den natten og at hun hadde hørt Stemmen og at den hadde bedt henne om å fortsette jakten på Betlehemstjernen.

18.
Men se, der var de hvite skyene igjen. Erielle ropte enda en gang, så høyt hun kunne «Ariel!!!» Og endelig virket det som om Ariel hørte henne. Han stoppet opp, kikket seg tilbake og fløy mot Erielle som kom mot han i full fart.

«Hva er det nå da Erielle. Har du enda en fantasihistorie å fortelle meg. Jeg orker ikke å høre på alt det du dikter opp. Kan du ikke heller bli med over til de andre englebarna og leke?» Erielle kjente at hun begynte å bli sint, men hun tok seg sammen. «Nei Ariel, jeg har ikke flere fantasihistorier å fortelle deg, men se der, de hvite skyene, har du sett noe så rart?»

Ariel kikket bort mot dit den ene vingen til Erielle pekte, men så bare noen helt vanlige, hvite skyer. Eller, vent litt, det var noe rart med dem. De virket på en måte så faste liksom, som om det ikke gikk an å fly gjennom dem, og det kom en slags susing ut gjennom dem. «Så rart, la oss fly bort dit å sjekke» 

De to englebarna fløy bort til skyene og nå hørte de susingen tydeligere…….betlehem, betlehem, betlehem. «Betlehem, det er jo der det skal skje jo.» «Skje? Hva skal skje? Ariel hva var det serafen fortalte før jeg og erkeengelen Gabriel kom til korøvelsen?»

19.
«Et lite barn skal bli født i en stall i Betlehem. Den lille babyen er egentlig en konge, det er noen vise menn, som kan tyde stjernene, som har fortalt om det., de har sett det i stjernene og de har fortalt at den store stjernen, Betlehemstjernen, skal vise dem veien til stallen. De er på vei til Betlehem nå, og når barnet blir født skal alle vi englene synge for barnet. Og for gjeterne ute på markene, og for stjernetyderne og for de som bor i Betlehem og or hele verden. Vi skal synge Den Evige Sangen Erielle. For hele verden. Tenk det da!»

Erielle stirret måpende på Ariel. «Så da er det riktig det som Stemmen sa til meg da……. når du våkner skal du fortsette jakten på Betlehemstjernen. En dag skal du finne den, og da skal du få være med å synge Sangen. Den Evige Sangen. Og så sa den noe jeg ikke husker helt, om en stall og en liten baby og mammaen og pappaen til babyen. Og så sa den at jeg skulle fortsette jakten på Betlehemstjernen»

«Du Ariel, jeg har en hemmelighet jeg ikke har fortalt deg. Jeg hadde ikke tenkt å fortelle den heller, for jeg var litt sur på deg fordi du fikk være med å lete etter Betlehemstjernen og ikke jeg. Men nå synes jeg vi skal ha hemmeligheten sammen og at vi skal lete etter stjernen sammen. Vil du det?» Erielle kikket spent opp på Ariel.

«Avtale!» Ariel smilte over hele fjeset. «Det er aller best når vi er venner og kan gjøre spennende ting sammen.»

20.
«Det startet den dagen jeg oppdaget disse hvite skyene» Endelig kunne Erielle dele hemmeligheten sin med noen. Hun fortalte Ariel om at hun ikke hadde kunnet fly gjennom de hvite skyene, men at de liksom åpnet seg bittelitt og hvisket noe til henne. Hun hadde trodd at de hvisket betlem, men skjønte nå at det måtte ha vært Betlehem de hadde hvisket. Hun fortalte videre om da hun hadde sneket seg ut fra sovestedet for å lete etter den store stjernen, om tordenværet, om alle fargene og om Stemmen. Og at Stemmen hadde sagt at hun skulle fortsette å lete etter Betlehemstjernen.

Ariel kikket forundret på henne. «Og så jeg som trodde at det bare var noe du hadde funnet på, og så har du opplevd det på ordentlig. Hva vil du gjøre nå da? Vil du fortsette å lete? Kan jeg få lete sammen med deg?»

«Klart du kan. Vi er jo englevenner og englevenner liker å gjøre ting sammen. Men se, nå ser det ut som om de hvite skyene åpner seg, og hysj, nå hører jeg den susingen også.»

Erielle og Ariel tidde helt stille begge to, og nå kunne de høre det. «Betlehem, Betlehem, et barn er født i Betlehem» 
«Det er jo akkurat som en sang jo», Erielle begynte å nynne med. «Et Barn er født i Betlehem, i Betlehem, nå gleder seg Jerusalem. Halleluja, halleluja.»

Skyene åpnet seg virkelig og de to englebarna ble dratt inn i dem av sangen. Ariel sang også nå, og skyene sang.

21.
«Åh, Ariel, dette var bare helt nydelig.» Tårene rant ned over kinnene til Erielle. Noe så fint. «Men hva tror du dette betyr? Vi vet jo allerede at det skal bli født et barn i Betlehem og at det lille barnet egentlig er en konge. Men det er jo ikke noe barn her. Vi er jo inne i skyene jo. Dette er ikke Betlehem.

Erielle og Ariel så på hverandre. Erielle ble glad da hun så en tåre på kinnet til Ariel også. Han prøvde å tørke den vekk, men hun hadde sett den.

Mens de sang hadde det vært et helt hvitt lys rundt dem, de var jo inne i de hvite skyene. Men nå virket det som om skyene forsvant. «Se, der er himmelen» Ariel pekte. «Og se, se der da!» Erielle pekte ivrig. «Se den stjernen. Har du sett en så stor stjerne noen gang. Dette må da være Betlehemstjernen. Og det virker som om den peker ned mot jorden. Ser du det Ariel. Og der nede, hva er det? Jeg ser noe der nede. Se Ariel. Hva kan det være?» 

Erielle og Ariel tok hverandre i vingene og fløy nærmere. En by. Der så de hus, mange hus, og der skimtet de mennesker også. Det virket som om det var tidlig morgen. Menneskene kom ut fra husene sine. Ei lita jente bar på ei krukke, hun var på vei til brønnen etter vann. En gutt prøvde å samle en gruppe sauer og lam som løp rundt til alle kanter. En mann hogde ved. En ung kvinne satt på en stein utenfor huset sitt og matet en baby.

«Erielle, se, der er en baby. Tror du det er kongen som skal bli født?

«Nei, Stemmen sa jo noe om en stall også. Og en mann, og en okse og et esel. La oss fly nærmere.»

22.
Erielle og Ariel kikket seg storøyd rundt. Det kom stadig flere folk ut av husene, og det virket som om det kom stadig flere folk inn til byene fra markene rundt også. Noen hadde med seg kameler, noen red på esler og andre gikk til fots. Rundt brønnen var det fullt av folk nå. Den lille jenta de hadde sett først, hun som hadde en tom krukke på hodet, hadde stoppet opp og så seg rådvill rundt. Det var så trangt rundt brønnen at hun ikke kom seg fram.

«Å Ariel, vi må hjelpe henne, ser du, det er jo så fullt av folk og hun er så liten, hun vil aldri klare å komme seg fram til brønnen på egen hånd.» Erielle fløy over folkemengden og viftet kraftig med vingene. Folk stoppet opp og så seg forbauset rundt. Hvor kom denne vinden fra? Det ble en åpning i folkemengden, Ariel tok tak i albuen på jenta og dyttet henne forsiktig innover mot brønnen. Jenta så litt forvirret ut, men der kom hun fram til brønnen og fylte raskt krukken sin med vann.

De to englebarna fløy litt opp i luften, de måtte være forsiktige, de skulle jo ikke bli oppdaget. Erielle fulgte den lille jenta med øynene. Hun hadde kommet seg litt vekk fra mengden nå og var på vei tilbake til huset med den fulle vannkrukken. Krukken var tung, altfor tung for ei sånn lita jente. Plutselig snublet hun og holdt på å miste krukken, men Ariel var raskt ute med en av vingene sine og fikk løftet den tilbake på hodet til jenta. Igjen så hun seg forvirret rundt og et lite øyeblikk virket det som om hun så rett på Erielle og sperret øynene opp. Men så ristet hun på hodet, gned seg i øynene og forsvant inn i huset. De kunne høre moren rope på henne der innefra. 

23.
Erielle og Ariel hadde fløyet rundt en god stund. Det var så mye spennende å se på. Rett som det var måtte de ned og hjelpe menneskene med noe, men for det meste fløy de omkring og bare kikket.  

Det hadde vært en varm, solfylt dag, og det var en god stund siden de hadde sett noe til stjernen, men nå falt skumringen på og igjen kunne de se Betlehemstjernen. Den største av dem alle. Erielle og Ariel var slitne nå og hadde satt seg ned på taket av en gammel stall som lå i utkanten av byen. Den jevne strømmen med mennesker på vei inn til byen hadde avtatt, nå var det lenge mellom hver gang noen kom gående. Små bål begynte å dukke opp ute på slettene. Det var gjeterne som ville ha lys og varme gjennom natten.

«Tenk at vi har funnet Betlehemstjernen» Erielle kikket opp på den store stjernen som sto nesten rett over dem og skinte så klart. «Jeg lurer på hva vi egentlig skal gjøre nå? Den har forresten sluttet å bevege seg nå, ser du det Ariel? Det ser nesten ut som om den skinner rett ned på oss og på stallen vi sitter på. Vent litt, jeg lurer på…….» Erielle flakset med vingene, fløy ned fra taket og kikket inn i stallen.

«Ariel, kom og se! Det er en okse her inne»
Men Ariel hadde fløyet opp han også. Erielle kunne se at han var på vei mot et lite følge som sakte kom gående ut fra byen. En mann gikk og leide et esel, oppe på ryggen satt det en kvinne som virket så sliten, så sliten.

24.
«Erielle» Ariel kom tilbake i full fart, «Stemmen snakket om en kvinne og en mann og et esel, gjorde den ikke?» «Ja», Erielle fløy bort mot Ariel. «Den snakket om en stall med en okse også, og vet du, det er en okse inne i stallen her.»  

Erielle og Ariel så på hverandre. Alt stemte, en kvinne, en mann, en stall, et esel, en okse. Og den største stjernen av dem alle. Men skulle det ikke være en baby også? Hvor var den?

De to englebarna fløy forsiktig mot mannen, eselet og kvinnen.

«Nå har vi spurt over alt Maria, men det er ikke plass i noen av herbergene og ingen har plass til oss i husene sine heller. Det er fullt over alt jo, det virker som om hele verden har kommet hit for å skrive seg inn i manntallet. Det ser ut til at vi må sove under stjernene i natt. Orker du det Maria» Josef la en arm rundt den unge kvinnen.

Kvinnen, hun var nesten bare en jentunge, lente seg tungt mot mannen. «Josef, jeg tror tiden er inne nå. Den lille ungen vår skal fødes i natt. Se, der er en stall, la oss se om vi kan finne litt varme der inne blant dyrene.»

Erielle flakset ivrig med vingene. «Det stemmer Ariel, alt stemmer…….men hysj, hva er det?» I det fjerne hørte de en svak sang. «Englene. Det er englene som synger. Se så lyst det blir! Å Ariel det er englekoret jo, de synger Sangen. Den evige sangen». Sangen var sterkere nå, mye sterkere.

Erielle og Ariel fløy opp til de andre englene, til hele den himmelske hærskaren og lot stemmene sine blande seg inn i koret.

Gloria! Gloria! Gloria!
Ære være Gud!
Gloria! Gloria! Gloria!
Ære være Gud!

Lenge lød sangen. Myriader av stjerner skinte. Det ble lyst som dagen. Atmosfæren var fylt av jublende englesang.

Med ett ble det helt stille. Døren til stallen åpnet seg. Ut kom mannen. Han holdt en liten baby i armene. Jublende løftet han armene mot lyset, mot sangen. Da kjente Erielle det boblet inne i henne. Midt i stillheten jublet hun ut med en kraft bare en barneengel har:

DEILIG ER JORDEN
PREKTIG ER GUDS HIMMEL.
SKJØNN ER SJELENES PILGRIMSSANG.
GJENNOM DE FARGRE
RIKER PÅ JORDEN 
GÅR VI TIL PARADIS MED SANG