Category Archives: Steder og stunder med bøker

24.desember. Mariaevangeliet del 1

©brittarnhild

Mariaevangeliet

”Maria da! Nå er tråden din ujevn igjen. Det nytter jo ikke å veve skjorter av en slik tråd. Kan du nå ikke for en gang skyld konsentrere deg!” Mamma høres ganske oppgitt ut, men Maria hører også at det lurer et lite smil bak de strenge ordene. Maria lar tankene sine fare og er tilbake til gårdsplassen hvor hun sitter i skyggen og spinner garn sammen med moren. Det er tidlig morgen enda. Snart blir det for varmt til å fortsette spinningen, og det haster å få garnet ferdig. Josef er utålmodig etter å få bryllupet overstått, men før det kan la seg gjennomføre må Maria ha ferdig medgiften sin. Skjorter, kjortler, sengetepper, duker, og en hel masse annet. Mamma hjelper henne så klart, og det gjør mange av de andre kvinnene i landsbyen også. Ja, moren har fortalt at til og med Elisabeth, som bor oppe i fjellene og som visstnok har et lite barn i magen, enda så gammel hun er, hjelper henne med å spinne og veve. Maria er forresten ikke så sikker på dette med at Elisabeth har barn i magen. Hun har jo vært gift så lenge Maria kan huske, og aldri har hun vært gravid tidligere. Og hvordan kan hun ha tid til å hjelpe Maria med spinning og veving når hun selv har en fødsel å forberede?

Maria løfter opp håndtenen og fortsetter spinningen, men det tar ikke lang tid før tankene vandrer sine egne veier igjen. Barn i magen. Mon tro om hun vil få det noen gang? Og hvordan vil det skje? Hun er trolovet med Josef nå. Han hadde kommet hit en dag for å snakke med faren hennes, med Joakim. Maria ble sendt ut til brønnen etter vann da han kom og hadde ikke hørt hva de snakket om. Men da hun kom tilbake med vannkrukken på hodet, ikke en dråpe hadde hun sølt, mamma hadde alltid vært nøye med det, hadde pappa bedt henne komme bort til benken der han og Josef satt og snakket sammen. Pappa hadde fortalt at Josef var der for å be om å få gifte seg med Maria. Pappa ville gjerne høre hva Maria hadde å si til det før han svarte Josef. Maria hadde ikke blitt så veldig overrasket, Hun hadde lenge visst at Josef var på jakt etter en ny kone til de to sønnene sine. Hun hadde flere ganger møtt på Josef når hun var på vei ut til appelsinlunden for å plukke appelsiner, ned til elva for å vaske klær eller til brønnen for å hente vann. Maria hadde aldri løftet øynene og sett på Josef, men det trengte hun da slett ikke heller for å kjenne at Josef så på henne. Såpass ofte hadde han vært på veien når Maria var ute i ett av sine ærender, at det kunne ikke være tilfeldig. Og Maria hadde begynt å blø nå, og var gifteferdig. At det så ble Josef som skulle bli mannen hennes var greit for Maria. Og selv om pappa sa at han ville høre hva hun hadde å si, visste hun at uansett hva hun sa så var det pappa som bestemte. Så når hun nå stod foran pappa og Josef, med øynene festet på tærne sine som stakk ut av sandalene, nikket hun bare, og kjente at hun ble rød både i ansiktet og i nakken. Så var avtalen et faktum, og ikke lenge etterpå ble den feiret med en fest for hele landsbyen. Nå var Maria trolovet. Hun skulle egentlig ha flyttet inn i Josefs hus, men siden hun var mammas og pappas eneste barn hadde Josef gått med på å la henne bo hjemme over sommeren.

Maria bøyer seg igjen over håndtenen, og konsentrerer seg om å få tråden jevn og fin. Hun har hjulpet mamma med å spinne helt siden hun var ganske liten, men helt til nå i det siste har det vært grovere garn hun har spunnet. Det er vanskelig med dette tynne, vanskelig å få fart på tenen slik at tråden blir tynn og jevn. Tenk om Josef ikke vil bruke skjortene hun lager til ham. Tenk om hun skjemmer han ut med tråd som blir ujevn og veving som dermed blir klumpete og stygg. Nei, det må ikke skje! Men så er det dette rare som skjedde den kvelden da. Hun klarer ikke å holde tankene bort fra det. Etter at hun ble trolovet har hun flyttet inn i et eget rom. Hun ligger ikke lenger på en madrass inne på gulvet til foreldrene, men har fått det lille rommet på siden av huset, det som i et par år nå, helt siden bestemor døde, har stått og samlet på rusk og rask og alt de ikke har bruk for. Etter at Josef var her for å be om Maria, fikk mamma det travelt med å rydde dette rommet. Først kastet hun alt som var der inne ut på gårdsplassen hvor de senere ryddet og kastet,, så ble rommet vasket og kalket, benken hvor bestemor hadde sovet ble satt inn igjen og fylt med gress og tepper. Og Maria kunne flytte inn.

Maria liker ikke rommet noe særlig. For det første får det henne til å savne bestemor så veldig. Maria hadde ofte ligget her inne i benken sammen med bestemor, helt til smertene i de gamle leddene til bestemoren ble slik at hun ikke klarte å ha noen i senga hos seg. Dessuten er det så altfor stille å ligge alene. Maria har aldri ligget alene før. Hun har alltid enten delt seng med bestemoren, eller hun har ligget inne på gulvet hos foreldrene. Men nå er hun voksen. Hun har begynt å blø, og hun er trolovet. Snart skal hun flytte inn hos Josef og dele seng med han. Hvordan skal det bli å sove sammen med en fremmed mon tro? Selv om han er en av landsbybeboerne og hun stadig har gått forbi han ute på veien, er han en fremmed. Snorker han? Ligger han urolig? Og hva med de to guttene hans? Maria er enebarn, og har aldri sovet på samme rom som andre unger før. Hun er spent på hvordan det vil bli å flytte inn i Josefs hus, men hun gleder seg litt også. Da vil hun i alle fall slippe denne skremmende stillheten om natta. Tankene hennes er igjen på vei mot det rare som skjedde den kvelden. Hun har ikke helt funnet ord for det enda. Vet ikke om hun drømte eller om hun var våken. Om det fortsatt var natt eller om det var dag. Nei, det må jo ha vært natt for alle de andre sov, ingen hane gol og ingen hunder bjeffet. Men hvor hadde så lyset kommet fra?

Hun hadde ligget som vanlig og ventet på at søvnen skulle komme. Det var stjerneklart og hun prøvde å telle hvor mange stjerner hun kunne se gjennom gluggen i veggen. Maria lå gjerne slik om kveldene nå, telte stjerner og ventet på en søvn som ikke kom. Stjernetyderen i landsbyen hadde sagt at en ekstra stor, lysende stjerne var på vei, men ingen hadde sett den enda. Så må hun ha sovnet likevel, for med ett var det lyst i rommet og en mann, eller var det en kvinne, i skinnende hvite klær stod ved fotenden av sengen hennes. Maria kjente hjertet slå hardt og fort, men hun var ikke egentlig redd. Skikkelsen utstrålte en enorm kraft, men også en trygghet som gjorde at redsel var umulig. Mannen, ja, Maria var ganske sikker på at det må ha vært en mann, så på Maria. Lenge. Maria klarte ikke å slå øynene ned, eller å lukke dem, men stirret som forhekset tilbake. Så snakket mannen. Eller, var det det han gjorde? Maria så aldri at han beveget munnen, men dypt inn i hjerte hørte hun ordene.

Frykt ikke Maria! For du har funnet nåde hos Gud.
Hør, du skal bli med barn og føde en sønn,
og du skal gi han navnet Jesus.
Han skal være stor
og kalles Den Høyestes Sønn,
og Herren skal gi ham
hans far Davids trone.
Han skal være konge
over Jacobs hus til evig tid,
det skal ikke være ende
på hans kongedømme.

Lenge, lenge lå Maria naglet fast til mannens øyne. Hun klarte ikke å si noe, men mannen må ha hørt spørsmålet hennes likevel. Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?
Nye ord, dype ord som fikk Marias hjerte til å skjelve, kom tilbake til henne.

Den hellige ånd
skal komme over deg,
og Den høyestes kraft
skal overskygge deg.
Derfor skal barnet som blir født
være hellig og kalles Guds Sønn.
og hør: Din slektning Elisabeth venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.

Det gikk rundt i hodet til Maria. Lyset i rommet ble svakere og svakere og hun kjente søvnen komme krypende. Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt, mumlet hun. Så må hun ha sovnet. En dyp, drømmeløs søvn. Og neste morgen var hun nesten umulig å vekke. Mamma måtte til slutt dra henne opp av sengen, og Maria hadde sittet på sengekanten som i ørske mens minner fra natten kom tilbake. Minner fra natten? Hadde det skjedd, eller var det bare en drøm? Nei, det kunne ikke ha vært en drøm. Hun kjente en sitring langt nede i magen, og på lakenet var det antydning til blod enda det ikke var tiden hennes for å blø. Du skal bli med barn og føde en sønn. Det var vel ikke så rart kanskje. Hun var jo trolovet nå. Josef hadde allerede to sønner. Moren deres døde da hun gav liv til den siste. Josef trengte en mor til de to sønnene sine og hadde valgt henne, men han ville sikkert også gjerne ha flere barn. Både sønner og døtre. Snart skulle de gifte seg, hun og Josef, og da ønsket hun av hele sitt hjerte at et barn, etter hvert flere barn, måtte få vokse i magen hennes. Både sønner og døtre. Gjerne en datter først, selv om det egentlig var mye større stas med sønner. Men Josef hadde jo allerede to sønner, så da måtte hun i all hemmelighet kunne ønske seg en datter. Bare hun ikke sa det til noen. Men det viktigste var jo ikke om det ble en datter eller en sønn. Det viktigste var at hun ble gravid. At livmoren hennes åpnet seg og gav liv til et nytt, lite menneske. Å ikke få barn når man var gift var en skam. Stakkars Elisabeth oppe i fjellene. År ut og år inn hadde hun gått og ventet på å bli mor, men livmoren hennes hadde vært død. I alle fall inntil nå, men det gikk altså rykter om at Elisabeth var med barn. Og vent litt, hadde ikke mannen som kom inn på rommet hennes sagt noe om det. En rynke kom fram i Marias panne, hva var det skikkelsen hadde sagt? Noe om at Elisabeth ventet barn på sine gamle dager.

Maria la fra seg tenen og kikket opp på moren. Du mamma, tror du jeg kan få reise en tur opp til Elisabeth. Jeg skulle så gjerne vært litt sammen med henne før jeg gifter meg. Og nå når hun har barn i magen kan jeg hjelpe henne i huset, og så kan jeg samtidig hente stoffene hun vever til meg?

Moren la også fra seg håndtenen sin. Sola stod høyt på himmelen og varmen begynte å plage henne. Hun orket slett ikke arbeide hele dagen lenger slik hun hadde gjort i sin ungdom. Hun var allerede langt oppe i årene da Maria ble født, og nå, 14 år senere kjente hun alderen i kroppen. Så godt at Maria var trolovet nå. De var gamle både hun og Joakim og ville ikke kunne forsørge Maria stort lengre. Så godt at Josef, tømmermannen, hadde kommet. Josef var en god mann. Hele landsbyen hadde sørget da kona hans døde, og kvinnene hadde byttet på å passe de to små guttene hans. Det var flere år siden nå. Rart i grunnen at Josef ikke hadde skaffet seg en ny kone tidligere. Han hadde nok savnet Esther veldig. Hun hadde vært en av landsbyens vakreste kvinner, og hun var fruktbar. Ble med barn rett etter bryllupet, og sønn nummer to ble født bare litt over et år etter den første. Og nå skulle Maria, hennes Maria, bli mor for de to sønnene til Josef. Og om ikke lenge skulle Maria selv få et lite liv som vokste under bringen hennes. Insalla. Hvis Gud ville. Maria så så ivrig ut der hun satt. Ja, et besøk hos Elisabeth kunne gjøre henne godt. Hun kunne selv følge henne opp til Elisabeth. Den gamle kroppen hennes kunne fortsatt klare reisen. Det var lenge siden hun hadde vært hos Elisabeth nå. De kunne ha godt av turen begge to. Hun hadde dessuten hørt at svangerskapet var vanskelig både for Elisabeth og for Sakarja. Sakarja var ingen enkel mann, han hadde alltid vært innesluttet, en mann av få ord. Men nå gikk ryktet om at han totalt hadde sluttet å snakke. Og så avsides som de bodde kunne ikke dette være lett for Elisabeth. Hun kikket smilende på datteren. Det hadde kommet en egen glød over henne i det siste, en rødme i kinnene, brystene hennes hadde begynt å vokse, hoftene likeså. Hadde hun ikke visst bedre skulle hun nesten tro at Maria var med barn. Men det var jo umulig. Hun og Josef var trolovet og skulle gifte deg, men enda var det en god stund til de kunne dele seng.

Hun strakte ut beina, gned korsryggen og kikket smilende bort på datteren. God ide Maria. Og jeg tror jammen at jeg selv vil følge deg oppover og bli noen dager. Det er lenge siden jeg har møtt Elisabeth nå. En skikkelig kvinnfolkprat kan gjøre oss begge godt. Og du har rett, du kan være en god hjelper for Elisabeth disse siste ukene av svangerskapet hennes.

Alt hadde gått så fort. Nesten impulsivt hadde Maria sagt at hun gjerne ville besøke Elisabet, og nå, bare noen uker seinere, satt Anna på eselryggen mens Maria gikk ved siden av. To unge gutter fra landsbyen var også med. Det var uhørt for to kvinner, en mor og hennes datter, å reise alene den lange veien opp til Elisabeth og Sakarja, Anna skulle gjerne hatt med Joakim. De hadde knapt vært borte fra hverandre i løpet av alle de årene de hadde vært gift. Men Joakim var gammel nå. Helsen var slett ikke som den hadde vært, og den lange reisen opp i fjellene ville bli for mye for ham. Det var en lang reise for Anna også. Men hun satt heldigvis godt på eselryggen. Og det var en fryd å se på Maria. Hun var så ivrig. Løp hit og dit. Plukket blomster og urter, og kom stadig bort til eselet for å vise Anna hva hun fant.

For en velsignelse den ungen var. Vel, strengt tatt var hun jo slett ingen unge lenger, men en kvinne. En trolovet kvinne. Så tomt det ville bli i huset når Maria forsvant. Det var hun som hadde insistert på at Maria skulle bo hjemme over sommeren. Hun trengte Marias arbeidshender, men mer enn det trengte hun å ha henne i huset, ha henne nær seg. Hun klarte ikke å forestille seg hvordan livet ville bli når Maria flyttet inn hos Josef. Å ikke ha henne hos seg hele dagen lenger. Å ikke la øynene, sjelen, hvile i hennes skjønnhet. Så heldige de hadde vært, hun og Joakim. Tenk at de til slutt fikk et barn. Og ikke hvilket som helst barn. Nei, Maria, den fagreste de kunne tenke seg, var blitt deres. Anna orket ikke å tenke tilbake på de barnløse årene. Alle blikkene. Alle de ordløse spørsmålene fra familie og venner. Alle tårene hun og Joakim hadde delt. Den dagen Joakim kom hjem og fortalte at han ikke fikk ofre i tempelet fordi han var barnløs, hadde sorgen og fortvilelsen i øynene hans nesten tatt fra Anna kraften til å leve. Så hadde Joakim dratt ut i ørkenen i 40 dager og 40 netter for å faste. Anna hadde fastet hun også. Hjemme. Alene. Hun hadde nesten ikke sovet på de 40 dagene. Nesten ikke spist. Da engelen kom og fortalte at hun skulle bli med barn hadde hun trodd at det var en hallusinasjon. En drøm på grunn av mangel på søvn og mat. Men så hadde Joakim hatt den samme drømmen, møtt den samme engelen. Joakim var så ivrig da han kom løpende hjem fra fasten sin. Han hadde kysset henne mens folk så på. Kysset henne slik han ikke hadde gjort siden den første tiden de hadde vært gift. Og i kysset lå det et bud om noe mer. Anna ble enda varm i kinnene når hun tenkte på det. Hvordan Joakim kom til henne etter at det ble mørkt. Hvordan Joakims manndom ivrig hadde funnet hennes skjød. Hvordan de hadde smeltet sammen, uten tanke for hva naboene kunne høre, og tenke.

Huff, her sitter hun, gamle kvinnen, på eselet, og kjenner at hun savner Joakim. Vel er de gamle begge to, men enda kan de da finne varmen hos hverandre. Nei, nå må hun tenke på noe annet, og se der, der kommer Maria løpende igjen. Med armene fulle. Mamma, mamma, se, jeg har plukket fikener. Vil du smake. Se på fikentreet ser borte, det ser i grunnen helt dødt ut. Ingen blader, men ei grein er full av modne fikener. Da jeg kom bort til treet var det nesten som om det bøyde seg for meg. Som om det holdt fram fikenene og bad meg forsyne meg. Anna smiler. For en velsignelse den ungen er.

Josef er i verkstedet og jobber med et lite skrin. Maria skal få det når de gifter seg. Josef har aldri laget noe så innviklet før, med utskjæringer og mønstre. Det krever alt han har av konsentrasjon. Og dermed slipper han å tenke så mye. Slipper å tenke på det som ligger foran. Slipper å tenke på her og nå. Marta passer de to guttene hans. Marta er datteren til morens bror. Hun er ugift, og Josef vet at hun gjerne vil komme opp i sengen hans. Etter at han ble enkemann så altfor tidlig, har det vært ensomt i senga, og mange ganger har han vært fristet til å be Marta bli. Han kunne jo ha giftet seg med henne. Guttene elsker henne, hun ville blitt en god mor for dem.

Men det har hele tiden vært noe som har holdt ham tilbake. Først var det tanken på kona. På Esther. Som døde så altfor tidlig. Mindre enn tre år fikk de sammen som ektefolk. Tre korte år. Det tok Josef lang tid å komme over sorgen. Ja, han husker faktisk godt akkurat da det skjedde. Dagen da verden begynte å få farge igjen. Det var tidlig morgen og han var ute og gikk. Skulle bort til skomakeren og hente et par sko til den eldste gutten. Som vanlig gikk han i sine egne tanker, så seg ikke for og ble brått revet tilbake til virkeligheten da han kolliderte med ei jente. Jenta hadde ei vannkrukke på hodet, i kollisjonen holdt hun på å miste den, og Josef fikk en kald dusj over seg. Han ropte ut, mest i sjokk på grunn av det kalde vannet. Jenta ble blussende rød, tok et godt tak i vannkrukka og løp tilbake mot brønnen. Så fort gikk det at Josef ikke oppfattet hvem hun var. Men det var noe med henne som fascinerte ham. Den blå kjolen kanskje? Eller krøllene som ikke ville la seg holde på plass av hårspennen hennes.

Josef så nedover kjortelen sin. Den var gjennomvåt, men det var varmt i sola, så den kom snart til å tørke. Han så etter jenta. Hun hadde snart forsvunnet for ham. Uten å tenke seg om løp han etter henne. Først fort, for ikke å miste henne av syne. Men da han skjønte at hun var på vei mot brønnen for å fylle krukken sin igjen, saknet han farten. Han ville ikke skremme henne. Han så hvem hun var nå. Maria, den unge datteren til Anna og Joakim. Maria, som han til nå bare hadde tenkt på som en av ungene i gata. Hun var slett ingen unge lenger. Josef stirret. Hun var på god vei til å bli en voksen kvinne.

Etter den dagen kunne ikke Josef glemme Maria. Nå var det ikke lenger Esther, Esther slik han kjempet for å huske henne, han så, når hånden hans av og til i fortvilet ensomhet fant lemmet i nattens dypeste mørke. Gradvis ble Esther visket ut og erstattet av en annen kvinne. Ei ung jente, med blå kjole, mørke krøller, slanke legger, og øyne som…… Nei, øynene klarte ikke Josef å se for seg. Han hadde gått forbi henne ofte nå. Begynte å bli kjent med dagsrytmen hennes. Visste når hun gikk til markedet for å kjøpe brød. Når hun gikk til brønnen for å hente vann. Han prøvde å fange blikket hennes, men etter den første dagen, da hun hadde stirret forskrekket på han mens vannet fra vannkrukken hennes rant nedover kjortelen hans, hadde det vært helt umulig. Han ble som besatt av henne, og til slutt hadde han ikke noe valg, føttene hans fant selv veien til Joakims hus.

Der ble han tatt vel imot, det var nesten som om han var ventet. Maria ble sendt av gårde, Anna gikk inn for å lage i stand te og sukrede dadler mens han og Joakim ble sittende ute på gårdsplassen.

Josef var en mann av få ord, og selv om han hadde gjort dette en gang før, da han spurte om Esthers hånd, tok det ham lang tid å komme til poenget. Til slutt var det Joakim som hjalp ham. Han begynte å snakke om Maria. Hun hadde vokst sånn den siste vinteren, var ikke noe barn lengre, Anna hadde sånn god hjelp i henne men både Anna og Joakim visste jo at hun en dag måtte giftes bort. De begynte selv å bli gamle nå og håpet å få oppleve det å få barnebarn før de døde. Og siden Maria var deres eneste barn håpet de at hun ville få en frier fra landsbyen.Da Josef endelig tok mot til seg og spurte, kunne han nesten ikke tro det da Joakim svarte ja. Riktignok sa han at jenta måtte spørres først, men både Josef og Joakim visste at det var en formalitet.

En ting hadde Joakim vært helt tydelig på. Siden Maria var deres eneste barn ville de at hun skulle bo hjemme i trolovelsesperioden. Blodet dunket i ørene på Josef, han følte seg fortumlet. Selvsagt skulle han gjerne sett at Maria flyttet inn hos ham så snart som mulig. Selv om de ikke kunne dele seng før de var vel gift, skulle han så gjerne hatt henne rundt seg. Og guttene trengte tid til å venne seg til henne, til å bli kjent med henne. Glad i henne. Men det å vente noen måneder var en lett pris å betale. Han hadde jo fått ja både av Josef og av Maria selv. Hun skulle bli hans.

Trolovelsesfesten hadde vært en stor fest i landsbyen. Siden Maria var enebarn hadde Joakim og Anna gjort alt de kunne for å gjøre den spesiell. Endelig hadde Josef fått sett øynene til Maria. Dype, mørkebrune, med et snev av gult i. Øyne til å gå seg vill i. Han kjente en varme bre seg i mellomgulvet når han tenke på dem.

Men nå var trolovelsesfesten for lenge siden over. Maria hadde plutselig reist avgårde opp i fjellene til en slektning og Josef gikk her og visste verken ut eller inn. Noen dato for giftemål var ikke satt enda, han visste ikke en gang hvor lenge Maria kom til å være hos denne gamle kvinnen Elisabeth, og dessuten hadde han hørt et rykte om at keiseren ønsket å få oversikt over rikdommene sine. Ikke bare gullet, edelstenene, palassene, skipene, nei, til og med folk ville han telle. Det ble snakket om at alle måtte dra til sin fødeby, med hele sin familie for å skrives inn i manntall. Det betydde en lang reise for Josef. Helt til Betlehem måtte han dra. Guttene var enda så små at de slapp å reise, Marta måtte kunne passe dem, men Maria måtte han ha med seg. De var trolovet og hørte sammen på godt og på ondt.

23.desember. Steder og stunder med bøker

©brittarnhild

Erielle og den evige sangen.


En adventsfortelling i 24 deler (som også er noe jeg har skrevet for barnebarna, og meg selv…….og kanskje det blir ei bok en gang)

1.
De små, hvite skyene hadde svirret rundt i lufta ei god stund nå. Erielle visste at skyene hadde noe å fortelle, men hun visste ikke hva. Skyene var annerledes enn de andre, mykere liksom, men samtidig var det umulig å fly gjennom dem. Jada, hun hadde prøvd flere ganger. Flydd over dem og under den om rundt dem. Men gjennom dem! Nei, det var umulig.

En gang hadde hun trodd at hun skulle klare det, en av skyene hadde så vidt åpnet seg, og hun prøvde å smette inn. Det kom en lyd der inne fra, som om skyen forsøkte å si noe…….betlem…….betlem…….betlem. Så rart et ord. Erielle hadde aldri hørt det før. Betlem? Erielle stoppet for å lytte, og da lukket skyen seg, og lyden ble borte.

2.
Det virket ikke som om de andre englene la merke til skyene. Erkeenglene, serafene, kerubene. Ikke barneenglene heller. De andre barneenglene fløy rundt og lekte sisten, eller de hadde det travelt med å hjelpe små barn som gikk alene over skumle broer og sånt. Men hun hadde aldri møtt noen av de andre englene oppe ved de merkelige små skyene.

Kanskje det var en hemmelighet. Kanskje det var hennes hemmelighet. Bare hennes hemmelighet. Erielle bestemte seg for ikke å si noe til noen. Ikke engang til Ariel, bestevennen hennes. Ariel hadde forresten vært borte noen dager nå. Han var med noen av de store englene på oppdagelsestur. De gikk rykter om at de hadde sett en helt spesiell stjerne, mange ganger større en alle andre stjerner de hadde sett. Dette måtte selvsagt sjekkes, og heldige Ariel hadde fått være med. Erielle var ganske misunnelig. Tenk alt det spennende han fikk oppleve da. Erielle hadde mast om å få være med hun også, men fått streng beskjed om at denne gangen var det Ariel sin tur. Hun måtte pent holde seg hjemme.

3.
Ariel var kommet hjem og pratet i ett sett. Erielle ble mer og mer sur. Hvorfor hadde ikke hun fått være med? Ariel kunne fortelle at de hadde fløyet langt og lengre enn langt, gjennom dager og netter og hele tiden oppover. Til slutt hadde de funnet stjernen. Erkeengelen som var med på oppdagelsesferden hadde kalt den en Betlehemstjerne. Det var fordi den var på vei til en liten by som het Betlehem.

Betlehem? Erielle spisset ørene. Det lignet jo på det ordet hun hadde hørt de hvite skyene synge. Betlehem, betlem. Nesten samme ordet. Hun skulle akkurat til å fortelle Ariel om de hvite skyene og sangen, men Ariel stoppet ikke å snakke, han bare fortsatte og fortsatte å legge ut om alt han hadde opplevd.Erielle orket ikke å høre mer. Hun løftet vingene sine og hoppet opp i luftet. Kom og ta meg da Ariel. Skal vi leke sisten? Du har´n.

4.
«Åh, nå er det nok, vingene mine orker ikke mer!» Erielle tok noen skikkelige korketrekkerflygninger ned til innsjøen. Ariel fulgte etter, ikke fult så elegant som Erielle, men raskere, mye raskere. Det gikk så fort at han mistet kontrollen på landingen, og vannet sprutet over både han og Erielle. «Hahaha, det var ikke akkurat noen englelanding da» lo Erielle

Erielle og Ariel hadde lekt sisten hele ettermiddagen. Nå begynte det å mørkne, i alle fall her nede ved vannet. Mens de lekte høyt oppe i lufta hadde solen varmet dem, men her ved innsjøen var solen gått ned for en god stund siden. De to englebarna satte seg godt til rette like over vannflaten. Høyt nok oppe til at de ikke ble våte så lenge de viftet så vidt med vingene så de holdt seg flyvende. Langt nok nede til at de kunne stikke tærne i vannet og avkjøle seg. Begge to var varme og svette etter leken.

«Du Ariel» Erielle stakk storetåa ned i vannet og sendte noen dråper bort på Ariel. «Vet du hvorfor den stjernen dere fant ble kalt en Betlehemstjerne?» Erielle hadde slett ikke tenkt å røpe sin egen hemmelighet enda, men hun var nysgjerrig på dette med de to ordene som liknet sånn på hverandre. Betlehem. Betlem. Kunne de ha noe med hverandre å gjøre?

Men Ariel hadde sett noen barneengler over på andre siden av innsjøen og hadde ikke tid til å svare. Han dyppet begge føttene ned i vannet, sendte en skikkelig vannstråle mot Erielle, og fløy sin vei.

5.
Det var blitt helt mørkt nå og det var hviletid for barneenglene. De voksne englene behøvde ikke å hvile, de var jo utvokst for evigheter siden og hadde det travelt dag og natt med å være sendebud og redningsengler og trøstere. Men barneenglene trengte å hvile når natten kom. 

Erielle likte hviletiden, hun likte å pakke seg godt inn i vingene sine og ta en engleblund. Da drømte hun ofte så mye fint. De drømmene hun likte aller best var når hun drømte at hun fløy rundt og kunne se inn i livene til barnemenneskene. Det var så mye koselig som skjedde der, ei jente som gikk på skøyter, en gutt som bygde snømann, en gjeng med unger som kastet ball…….

Men denne hviletiden fikk hun ikke sove. Det de rare skyene hadde sagt, og det Ariel hadde fortalt, svevde rundt i hodet hennes. Betlem, Betlehem. Så rare ord. Hva kunne de bety? Hun løftet litt på den ene vingen og så seg rundt. Var noen andre våkne mon tro? Nei, det så ut som om alle sov. Til og med englevakten som satt ved utgangen av hviletidsskyen hadde lukket øynene.

6.
Hjertet til Erielle banket raskere. Hva om hun tok en tur på egen hånd for å se om hun fant de rare skyene igjen. Hun ville så gjerne høre om det var betlem de sa, eller kanskje hadde hun hørt feil? Og så var det denne Betlehemstjernen da. Det var kjempeurettferdig at Ariel hadde fått være med på oppdagelsesturen og ikke hun. Alltid var det Ariel som fikk oppleve alt det spennende. Han hadde vært med den gangen de måtte passe på den lille babyen Moses som ble lagt i en sivkurv, sånn at han ikke druknet, og han hadde vært med en gang de hadde satt opp en stige som gikk helt fra jorden og opp til himmelen, og massevis av engler hadde gått opp og ned på den stigen. En mann som het Jacob hadde drømt at han så dem, men så var det ikke noen drøm i det hele tatt, det hadde skjedd på ordentlig. I alle fall var det det Ariel fortalte. Men Ariel hadde lett for å overdrive, så hun kunne liksom aldri være helt sikker på det han fortalte. Min likevel, hvorfor fikk hun aldri oppleve sånne spennende ting

De andre sov fortsatt. Hvis hun var veldig stille, veldig forsiktig, kunne hun nok komme seg ut fra hvilestedet uten at noen merket det. Skulle hun ta sjansen?

7.
Det var stjerneklart utenfor hvilestedet. Erielle hadde klart å komme seg ut uten å bli oppdaget, og nå så hun seg rundt med store øyne. Det var helt stille. Ingen engler å se. Ingen mennesker heller, men det var jo ikke så rart. Menneskene var jo nede på jorden, ikke her opp ved hvilestedet. Solen var borte, månen så hun heller ikke, men rundt henne var det tusenvis av stjerner, ja, flere enn tusen, mange flere, millioner og milliarder og trillioner, en hel evighet av lysende stjerner var det. Erielle virvlet rundt og ble helt svimmel.

Mon tro om en av dem var Betlehemstjernen. Det var jo den hun hadde kommet ut for å lete etter. Den største og klareste av dem alle. Erielle syntes alle stjernene så små ut, eller nei, jo mer hun kikket på dem, jo større virket de. Alle så jo store ut jo. Men bare en av dem kunne være Betlehemstjernen. Ariel hadde fortalt at det var den stjernen de hadde lett etter, en som var større enn alle de andre. Og så hadde han jo vært borte i mange dager, så han måtte ha fløyet lang, lengere enn Erielle noen gang hadde fløyet. Men ikke i en hel evighet. Han hadde jo kommet tilbake igjen.

8.
Erielle hadde fløyet omkring en god stund uten å finne den store stjernen. Nå begynte hun å bli sliten. Veldig sliten. Det var enda ei god stund igjen av hviletiden, det var nok best at hun fikk seg en hvil, eller i det minste en engleblund, så kunne hun fortsette letingen senere. Hun hadde jo tross alt hele evigheten å ta av.

Men hvor var hvilestedet? Hun kunne ikke se det noen steder, hun kjente seg ikke igjen og nå begynte det å bli veldig mørkt. Alle stjernene var borte jo, alt rundt henne var bare svart. «Hallo! Hvor er dere?» Det eneste Erielle hørte var sin egen stemme, og det virket som om den kom langt bortefra.

Nei, vent, der hørte hun noe. En slags rumling. Det virket som lyden kom nærmere og nærmere, og ble høyere og høyere. Det blinket det kraftig i lys også. Å nei. Tordenvær. Erielle hadde hørt torden før, men da hadde hun alltid vært inne i hvilestedet, med fullt av voksne engler rundt seg. Det dundret og braket rundt henne på alle kanter nå. Hun holdt vingene hardt foran ørene, men det hjalp ikke. Erielle hulket, men hulkene hennes forsvant i tordenbrakene

9.
Da Erielle endelig våget å ta vingene vekk fra ørene var det blitt helt stille. Ikke en lyd hørte hun. Forsiktig åpnet hun øynene, men det var fortsatt like mørkt som om hun hadde hatt dem lukket. Hvor var hun? Hvor var de andre? Hvorfor kunne ingen høre henne? «Hallo? Er det noen her?» stemmen hennes hørtes nesten bare som en piping, men hun trakk pusten dypt inn og ropte enda en gang, «Hallo!» Nå skvatt hun nesten av sin egen stemme. Men alt var stille. Alt var mørkt og svart og skummelt. Hva var det egentlig? Hun visste at hun ikke burde ha forlatt hvilestedet uten at noen så henne, men hun skulle jo bare ut og se på stjernene. Og hun hadde jo ikke fløyet så veldig langt. Eller hadde hun det? Hun var jo blitt så ivrig mens hun fløy rundt og lette etter den store stjernen som het Betlehemstjernen at hun rent hadde glemt tiden.

Erielle begynte å gråte. Nå måtte da helt sikkert en av englene komme og redde henne. Det var jo det engler skulle gjøre. Når de hørte noen gråte var det englejobben deres å trøste. Men ingen kom. Erielle var helt alene.

10. 
Til slutt måtte Erielle ha sovnet, og da hun våknet skjønte hun ikke hvor hun var. Det svarte mørket var borte nå, alt var lyst og stille og hun kjente vinden som pustet på vingene hennes. Vinden var varm og den var god, og det rare var at det virket som om den varfull av farger. Røde farger, oransje, gule, grønne, blå, indigo og fiolette. Flere farger enn Erielle noen ganger hadde visst at fantes. 

«Frykt ikke» sa hun til seg selv, det var jo det engler brukte å si når menneskene ble redde. «Frykt ikke». Men det rare var at hun ikke var redd. Ikke i det hele tatt. Isteden kjente hun en slags glede boble inne i seg. Gleden hadde også farger virket det som, og gull og sølv og kobber og en hel masse annet som hun ikke hadde navn på.

Hun så seg rundt. Men det var ingen ting å se. Bare lyset. Og stillheten. Og alle de glade fargene. Men de kunne hun ikke se med øynene. Bare inne i seg. Inne i hjertet.

11.
Så hørte hun noen som snakket. «Vær ikke redd» sa Stemmen. «Jeg er ikke redd,» sa Erielle, «ikke i det hele tatt.» Men det var ikke helt sant. Litt redd var hun, for Stemmen var så mektig, den fylte hele henne, fra lilletåa og helt ut til vingespissene. «Jeg er ikke redd» begynte hun igjen, men Stemmen avbrøt henne. Den sa det ikke med ord, men Erielle skjønte likevel at hun burde være stille. Så kunne hun likevel ikke dy seg, «Hvem er du?» Hun sa ikke ordene høyt, men de fylte hele henne. Stemmen smilte. «Jeg er Skaperen» sa den. «Jeg er Livgiveren. Jeg er Fargene og Lydene og Vinden og Stjernene og Sola og Månen. Jeg er i går og i dag og i morgen. Jeg er Evigheten. Jeg Er»

Erielle var blitt stille nå. Hun bare lyttet. Hun glemte at hun var sliten. Hun glemte hvilestedet. Hun glemte Betlehemstjernen og de hvite skyene.

«Du har dratt ut på en reise» sa Stemmen. Erielle nikket så vidt. «En barneengel skal ikke dra ut på egen hånd.» Erielle klarte ikke å svare. Hun visste jo godt at hun ikke hadde lov til å dra så langt av gårde på egen hånd. 

«En barneengel skal holde seg sammen med de andre barneenglene, i nærheten av voksne engler. Aldri dra av gårde på egen hånd. Du er ikke utvokst enda. Du er ikke utlært. Du kjenner ikke alle farene som lurer. Du kjenner ikke ondskapen. Du har fortsatt mye å lære.»

12.
Stemmen snakket lenge og Erielle skammen seg. Hun forsøkte å gjemme seg inne i vingene sine, men skjønte at det ikke nyttet. Det var som om Stemmen så rett inn i henne. Hun visste at hun hadde gjort noe galt og det nyttet ikke å unnskylde seg.

«Kjære Erielle. Det du gjorde kunne vært farlig for deg. Tordenvær kan være farlig for engler. Det er der ondskapen bor. Men du har fått en lærepenge. Dra tilbake til hvilestedet nå. Hvil deg godt, og når du våkner skal du fortsette jakten på Betlehemstjernen. En dag skal du finne den, og da skal du få være med å synge Sangen. Den Evige sSngen.» Stemmen var mild nå, og Erielle våget å se opp. Men det eneste hun så var alle fargene som svevde rundt i lufta. Over alt svevde de. Noen ganger så de ut som om de laget en bue, andre ganger figurer, et esel, en kvinne, en mann, et lite barn, en stall. Erielle glemte alt rundt seg, dette var så fint å se på.

Så var det som om alle fargene samlet seg til en eneste  stjerne. En stor stjerne. Den største av dem alle. Stjernen bøyde seg ned, løftet opp Erielle og fløy inn i evigheten.

13.
Da Erielle våknet var hun tilbake i hvilestedet. Hun åpnet øynene forsiktig. Kjente seg frisk og uthvilt som om hun hadde sovet lenge. 

«Hei» smilte Ariel ved siden av henne. «Skal si du har sovet lenge. Jeg har vært våken i en halv evighet minst, og har hatt lyst til å vekke deg, men englevakten ga meg ikke kov, hun sa at du måtte få sove. Du var forresten veldig rar da du sov, en stund så det ut som om du var redd og gjemte deg inne i ene vingen, så tittet du ut og smilte og så virket det som om du lyttet til noe. Det må ha vært en veldig rar drøm.»

«Men det var ikke noen drøm» Erielle var ikke helt våken enda, men det var hun i hvert fall sikker på, at det hun hadde opplevd, det hadde skjedd på ordentlig. «Jeg fikk ikke sove, så listet jeg meg ut herfra uten at noen så det, så fløy jeg bare litt for å se på stjernene, så kom det et tordenvær og så…….» Hun snublet i ordene nå.

«Gi deg da» blåste Ariel. Så klart det var en drøm. Det har ikke vært noe tordenvær her på evigheter, og englevakten passer på som en engel, det er plent umulig å komme deg ut herfra uten at hun merker det.» 

Nei da, jo da, eller, nei da, det var ikke en drøm altså, og joda, jeg listet meg ut og englevakten oppdaget meg slett ikke og du kan tro jeg var redd da det ble helt svart og begynte å tordne.»
«Pøh, du sier det bare fordi du er misunnelig fordi jeg fikk være med på letingen etter Betlehemstjernen mens du bare måtte bli hjemme. Jeg tror ikke et ord av det du sier, og nå orker jeg ikke å høre mer på deg.»

14.
Erielle var helt alene igjen i hvilestedet, bare englevakten var der, men det var tydelig at hun var utålmodig på at Erielle også skulle fly ut. Erielle kjente at hun var rasende. Dumme, dumme Ariel som ikke trodde på henne. Det var nemlig ikke bare han som opplevde spennende ting. Da stjernen hadde løftet opp Erielle og fløyet av gårde med henne hadde hun gledet seg til å komme hjem og fortelle Ariel alt sammen, men nå var alt bare dumt. «Drittengel» Erielle hvisket inn i vingen sin, hun visste at dette kunne hun ikke si høyt. Men han var en dritt altså.

Hun fløy ut fra hvilestedet, men visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av seg. Men vent litt. Hva var det Stemmen hadde sagt. Hun måtte tenke seg litt om, men så husket hun det,  «Dra tilbake til hvilestedet nå. Hvil deg godt, og når du våkner skal du fortsette jakten på Betlehemstjernen. En dag skal du finne den, og da skal du få være med å synge Sangen. Den Evige Sangen.»

Hun skulle fortsette jakten på Betlehemstjernen. Men hvordan skulle hun klare det? Hun kunne jo ikke fly av gårde sånn på egen hånd og kanskje møte tordenværet igjen.

15.
«Erielle, hvor er du? Nå må du komme, det er tid for sangøvelse.» Erkeengel Gabriel begynte å bli lei, han hadde ropt på Erielle lenge nå. Alle da andre barneenglene hadde kommet til sangplassen for lengst, men Erielle var ikke å se noen steder. Det var viktig at alle englene, ikke minst alle barneenglene var med og øvde. De skulle jo være med på noe stort, noe som aldri hadde skjedd før, de skulle synge englekor for ……., nei vent litt, der oppe ved de hvite skyene, var det ikke Erielle han skimtet der oppe?

Gabriel fløy raskt opp dit, og ganske riktig, der var Erielle. Hun flakset rundt, det virket som om hun lette etter noe, men Gabriel hadde ikke tid til å høre etter. «Erielle!» Han var streng i stemmen nå. Erielle skvatt, og kikket fryktsomt opp på Gabriel. «Hvor har du vært Erielle? Kan du ikke høre når jeg roper? «Jeg, jeg…….jeg hørte deg ikke. Har du ropt?» Gabriel ristet oppgitt på vingene. «Ja, jeg har ropt! Jeg har ropt mange ganger. Hva er det egentlig du holder på med? «Ingenting», Erielle visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av seg, «jeg bare fløy litt rundt omkring, jeg hørt deg ikke.»

«Det får gå for denne gangen, men du vet hvor viktig det er at du kommer når jeg roper. Kom igjen nå, så flyr vi sammen til sangplassen. Denne sangøvelsen er viktig.»

16.
De andre englene var alt i gang da Gabriel og Erielle kom til sangplassen. De kunne høre sangen lang vei. En helt ny sang som Erielle aldri hadde hørt før. «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i» For en merkelig tekst. Erielle skjønte ikke helt hva det betydde, men hun elsket å synge og det tok ikke lang tid før hun hadde lært både melodi og tekst og sang med av full hals. «Ære være Gud, Gloria, gloria, gloria»

Erielle glemte helt tid og sted og kunne fortsette å synge i en hel evighet minst, men alt har en slutt, også en englesangøvelse. Serafen som hadde dirigert herskaren med engler senket vingene sine og det ble stille. «Takk for denne gang» smilte hun, «og ikke glem hva jeg fortalte før vi startet øvelsen. Vi øver på noe helt spesielt, vi skal få synge for all verden og hele himmelrommet om det lille barnet som blir født, i en stall, i Betlehem.»

Erielle, som hadde falt i tanker da sangen stilnet, spisset engleørene, Betlehem, et barn, i en stall?

17.
Erielle kikket seg rundt. Hvor i alle dager hadde Ariel gjort av seg? Ja, se, der borte var han. «Ariel, Ariel, vent på meg da…….» hun fløy i full fart etter Ariel. «Ariel, vent Ariel, du, hva var det serafen sa, et barn som skal bli født, i Betlehem? Hva betyr det, har det noe med den Betlehemstjernen å gjøre? Vent da Ariel, vent!»

Men det virket ikke som om Ariel hørte henne. Eller kanskje han ikke ville høre. Alle de andre englene hadde forlatt sangplassen også, så det var ingen der som kunne fortelle henne hva serafen hadde ment. 

Betlehem, det måtte være det de hvite skyene hadde hvisket, ikke betlem som hun først hadde trodd. Og Stemmen som hadde snakket til henne den natten hun hadde blitt så skremt av tordenværet, Stemmen hadde også sagt noe om Betlehem og at hun skulle fortsette jakten på Betlehemstjernen. Men hvordan i alle dager skulle hun klare det på egen hånd. Hun ante jo ingen ting om den stjernen, og å dra av gårde på egen hånd enda en gang, nei, det turte hun ikke. Hun kunne treffe tordenværet igjen og Stemmen hadde sagt at torden var farlig. Hun måtte finne Ariel og fortelle han hemmeligheten sin, om de hvite skyene som hadde hvisket betlem, men at det sikkert ikke var betlem men Betlehem, og så måtte hun få Ariel til å forstå at hun virkelig hadde vært ute på egen hånd den natten og at hun hadde hørt Stemmen og at den hadde bedt henne om å fortsette jakten på Betlehemstjernen.

18.
Men se, der var de hvite skyene igjen. Erielle ropte enda en gang, så høyt hun kunne «Ariel!!!» Og endelig virket det som om Ariel hørte henne. Han stoppet opp, kikket seg tilbake og fløy mot Erielle som kom mot han i full fart.

«Hva er det nå da Erielle. Har du enda en fantasihistorie å fortelle meg. Jeg orker ikke å høre på alt det du dikter opp. Kan du ikke heller bli med over til de andre englebarna og leke?» Erielle kjente at hun begynte å bli sint, men hun tok seg sammen. «Nei Ariel, jeg har ikke flere fantasihistorier å fortelle deg, men se der, de hvite skyene, har du sett noe så rart?»

Ariel kikket bort mot dit den ene vingen til Erielle pekte, men så bare noen helt vanlige, hvite skyer. Eller, vent litt, det var noe rart med dem. De virket på en måte så faste liksom, som om det ikke gikk an å fly gjennom dem, og det kom en slags susing ut gjennom dem. «Så rart, la oss fly bort dit å sjekke» 

De to englebarna fløy bort til skyene og nå hørte de susingen tydeligere…….betlehem, betlehem, betlehem. «Betlehem, det er jo der det skal skje jo.» «Skje? Hva skal skje? Ariel hva var det serafen fortalte før jeg og erkeengelen Gabriel kom til korøvelsen?»

19.
«Et lite barn skal bli født i en stall i Betlehem. Den lille babyen er egentlig en konge, det er noen vise menn, som kan tyde stjernene, som har fortalt om det., de har sett det i stjernene og de har fortalt at den store stjernen, Betlehemstjernen, skal vise dem veien til stallen. De er på vei til Betlehem nå, og når barnet blir født skal alle vi englene synge for barnet. Og for gjeterne ute på markene, og for stjernetyderne og for de som bor i Betlehem og or hele verden. Vi skal synge Den Evige Sangen Erielle. For hele verden. Tenk det da!»

Erielle stirret måpende på Ariel. «Så da er det riktig det som Stemmen sa til meg da……. når du våkner skal du fortsette jakten på Betlehemstjernen. En dag skal du finne den, og da skal du få være med å synge Sangen. Den Evige Sangen. Og så sa den noe jeg ikke husker helt, om en stall og en liten baby og mammaen og pappaen til babyen. Og så sa den at jeg skulle fortsette jakten på Betlehemstjernen»


«Du Ariel, jeg har en hemmelighet jeg ikke har fortalt deg. Jeg hadde ikke tenkt å fortelle den heller, for jeg var litt sur på deg fordi du fikk være med å lete etter Betlehemstjernen og ikke jeg. Men nå synes jeg vi skal ha hemmeligheten sammen og at vi skal lete etter stjernen sammen. Vil du det?» Erielle kikket spent opp på Ariel.

«Avtale!» Ariel smilte over hele fjeset. «Det er aller best når vi er venner og kan gjøre spennende ting sammen.»

20.
«Det startet den dagen jeg oppdaget disse hvite skyene» Endelig kunne Erielle dele hemmeligheten sin med noen. Hun fortalte Ariel om at hun ikke hadde kunnet fly gjennom de hvite skyene, men at de liksom åpnet seg bittelitt og hvisket noe til henne. Hun hadde trodd at de hvisket betlem, men skjønte nå at det måtte ha vært Betlehem de hadde hvisket. Hun fortalte videre om da hun hadde sneket seg ut fra sovestedet for å lete etter den store stjernen, om tordenværet, om alle fargene og om Stemmen. Og at Stemmen hadde sagt at hun skulle fortsette å lete etter Betlehemstjernen.

Ariel kikket forundret på henne. «Og så jeg som trodde at det bare var noe du hadde funnet på, og så har du opplevd det på ordentlig. Hva vil du gjøre nå da? Vil du fortsette å lete? Kan jeg få lete sammen med deg?»

«Klart du kan. Vi er jo englevenner og englevenner liker å gjøre ting sammen. Men se, nå ser det ut som om de hvite skyene åpner seg, og hysj, nå hører jeg den susingen også.»

Erielle og Ariel tidde helt stille begge to, og nå kunne de høre det. «Betlehem, Betlehem, et barn er født i Betlehem» 
«Det er jo akkurat som en sang jo», Erielle begynte å nynne med. «Et Barn er født i Betlehem, i Betlehem, nå gleder seg Jerusalem. Halleluja, halleluja.»

Skyene åpnet seg virkelig og de to englebarna ble dratt inn i dem av sangen. Ariel sang også nå, og skyene sang.

21.
«Åh, Ariel, dette var bare helt nydelig.» Tårene rant ned over kinnene til Erielle. Noe så fint. «Men hva tror du dette betyr? Vi vet jo allerede at det skal bli født et barn i Betlehem og at det lille barnet egentlig er en konge. Men det er jo ikke noe barn her. Vi er jo inne i skyene jo. Dette er ikke Betlehem.

Erielle og Ariel så på hverandre. Erielle ble glad da hun så en tåre på kinnet til Ariel også. Han prøvde å tørke den vekk, men hun hadde sett den.

Mens de sang hadde det vært et helt hvitt lys rundt dem, de var jo inne i de hvite skyene. Men nå virket det som om skyene forsvant. «Se, der er himmelen» Ariel pekte. «Og se, se der da!» Erielle pekte ivrig. «Se den stjernen. Har du sett en så stor stjerne noen gang. Dette må da være Betlehemstjernen. Og det virker som om den peker ned mot jorden. Ser du det Ariel. Og der nede, hva er det? Jeg ser noe der nede. Se Ariel. Hva kan det være?» 

Erielle og Ariel tok hverandre i vingene og fløy nærmere. En by. Der så de hus, mange hus, og der skimtet de mennesker også. Det virket som om det var tidlig morgen. Menneskene kom ut fra husene sine. Ei lita jente bar på ei krukke, hun var på vei til brønnen etter vann. En gutt prøvde å samle en gruppe sauer og lam som løp rundt til alle kanter. En mann hogde ved. En ung kvinne satt på en stein utenfor huset sitt og matet en baby.

«Erielle, se, der er en baby. Tror du det er kongen som skal bli født?

«Nei, Stemmen sa jo noe om en stall også. Og en mann, og en okse og et esel. La oss fly nærmere.»

22.
Erielle og Ariel kikket seg storøyd rundt. Det kom stadig flere folk ut av husene, og det virket som om det kom stadig flere folk inn til byene fra markene rundt også. Noen hadde med seg kameler, noen red på esler og andre gikk til fots. Rundt brønnen var det fullt av folk nå. Den lille jenta de hadde sett først, hun som hadde en tom krukke på hodet, hadde stoppet opp og så seg rådvill rundt. Det var så trangt rundt brønnen at hun ikke kom seg fram.

«Å Ariel, vi må hjelpe henne, ser du, det er jo så fullt av folk og hun er så liten, hun vil aldri klare å komme seg fram til brønnen på egen hånd.» Erielle fløy over folkemengden og viftet kraftig med vingene. Folk stoppet opp og så seg forbauset rundt. Hvor kom denne vinden fra? Det ble en åpning i folkemengden, Ariel tok tak i albuen på jenta og dyttet henne forsiktig innover mot brønnen. Jenta så litt forvirret ut, men der kom hun fram til brønnen og fylte raskt krukken sin med vann.

De to englebarna fløy litt opp i luften, de måtte være forsiktige, de skulle jo ikke bli oppdaget. Erielle fulgte den lille jenta med øynene. Hun hadde kommet seg litt vekk fra mengden nå og var på vei tilbake til huset med den fulle vannkrukken. Krukken var tung, altfor tung for ei sånn lita jente. Plutselig snublet hun og holdt på å miste krukken, men Ariel var raskt ute med en av vingene sine og fikk løftet den tilbake på hodet til jenta. Igjen så hun seg forvirret rundt og et lite øyeblikk virket det som om hun så rett på Erielle og sperret øynene opp. Men så ristet hun på hodet, gned seg i øynene og forsvant inn i huset. De kunne høre moren rope på henne der innefra. 

23.
Erielle og Ariel hadde fløyet rundt en god stund. Det var så mye spennende å se på. Rett som det var måtte de ned og hjelpe menneskene med noe, men for det meste fløy de omkring og bare kikket.  

Det hadde vært en varm, solfylt dag, og det var en god stund siden de hadde sett noe til stjernen, men nå falt skumringen på og igjen kunne de se Betlehemstjernen. Den største av dem alle. Erielle og Ariel var slitne nå og hadde satt seg ned på taket av en gammel stall som lå i utkanten av byen. Den jevne strømmen med mennesker på vei inn til byen hadde avtatt, nå var det lenge mellom hver gang noen kom gående. Små bål begynte å dukke opp ute på slettene. Det var gjeterne som ville ha lys og varme gjennom natten.

«Tenk at vi har funnet Betlehemstjernen» Erielle kikket opp på den store stjernen som sto nesten rett over dem og skinte så klart. «Jeg lurer på hva vi egentlig skal gjøre nå? Den har forresten sluttet å bevege seg nå, ser du det Ariel? Det ser nesten ut som om den skinner rett ned på oss og på stallen vi sitter på. Vent litt, jeg lurer på…….» Erielle flakset med vingene, fløy ned fra taket og kikket inn i stallen.

«Ariel, kom og se! Det er en okse her inne»
Men Ariel hadde fløyet opp han også. Erielle kunne se at han var på vei mot et lite følge som sakte kom gående ut fra byen. En mann gikk og leide et esel, oppe på ryggen satt det en kvinne som virket så sliten, så sliten.

24.
«Erielle» Ariel kom tilbake i full fart, «Stemmen snakket om en kvinne og en mann og et esel, gjorde den ikke?» «Ja», Erielle fløy bort mot Ariel. «Den snakket om en stall med en okse også, og vet du, det er en okse inne i stallen her.»  

Erielle og Ariel så på hverandre. Alt stemte, en kvinne, en mann, en stall, et esel, en okse. Og den største stjernen av dem alle. Men skulle det ikke være en baby også? Hvor var den?

De to englebarna fløy forsiktig mot mannen, eselet og kvinnen.

«Nå har vi spurt over alt Maria, men det er ikke plass i noen av herbergene og ingen har plass til oss i husene sine heller. Det er fullt over alt jo, det virker som om hele verden har kommet hit for å skrive seg inn i manntallet. Det ser ut til at vi må sove under stjernene i natt. Orker du det Maria» Josef la en arm rundt den unge kvinnen.

Kvinnen, hun var nesten bare en jentunge, lente seg tungt mot mannen. «Josef, jeg tror tiden er inne nå. Den lille ungen vår skal fødes i natt. Se, der er en stall, la oss se om vi kan finne litt varme der inne blant dyrene.»

Erielle flakset ivrig med vingene. «Det stemmer Ariel, alt stemmer…….men hysj, hva er det?» I det fjerne hørte de en svak sang. «Englene. Det er englene som synger. Se så lyst det blir! Å Ariel det er englekoret jo, de synger Sangen. Den evige sangen». Sangen var sterkere nå, mye sterkere.

Erielle og Ariel fløy opp til de andre englene, til hele den himmelske hærskaren og lot stemmene sine blande seg inn i koret.

Gloria! Gloria! Gloria!
Ære være Gud!
Gloria! Gloria! Gloria!
Ære være Gud!

Lenge lød sangen. Myriader av stjerner skinte. Det ble lyst som dagen. Atmosfæren var fylt av jublende englesang.

Med ett ble det helt stille. Døren til stallen åpnet seg. Ut kom mannen. Han holdt en liten baby i armene. Jublende løftet han armene mot lyset, mot sangen. Da kjente Erielle det boblet inne i henne. Midt i stillheten jublet hun ut med en kraft bare en barneengel har:

DEILIG ER JORDEN
PREKTIG ER GUDS HIMMEL.
SKJØNN ER SJELENES PILGRIMSSANG.
GJENNOM DE FARGRE
RIKER PÅ JORDEN 
GÅR VI TIL PARADIS MED SANG

22.desember. Steder og stunder med bøker

©brittarnhild

I går skrev jeg om ei bok jeg har lyst til å skrive for barnebarna. I dag vil jeg dele med dere ei bok jeg har skrevet, for fire år siden. Laget den som en fotobok, fikk trykket den opp og Leander, Milian og Vida fikk hver sin (Eline var ikke født enda da). Hvert sitt sett med snegler fikk de også, og Terje snekret bokser hvor de kunne oppbevare boka og sneglene.

Familien Sneglestrikk. Gul ordner opp

Grønn, Oransje, Gul, Grønn og Blå bor i Akeleiehagen til bestemor og bestefar. De finner på mye morsomt sammen, men en dag kommer Lilla, og de er ikke helt sikker på at det er plass til en til i hagen…….

Rød, Oransje, Grønn og Gul lå og sov da Blå kom busende i full sneglefart. “I dag har jeg tenkt meg på blåtur, hvem vil være med?” Gul og Grønn spratt opp: “Vi vil!” Rød og Oransje så på hverandre. De hadde planlagt en formiddag i kålplantene, men Blå virket så ivrig. “Vi blir med” mumlet de.

Blå ledet an, men ble nå egentlig blåturen slik han hadde tenkt?

“Æsj, den blåturen ble jo bare styr jo. Jeg hadde tenkt å ta med gjengen til de fine blå honningknoppurtene, men rød forsvant til de røde rhododendronblomstense, Oransje til de oransje tagetesen, Grønn til den grønne gressløken og gul til de gule stemorsblomstene. Jeg maste og kjeftet på dem lenge, men til slutt ga jeg opp. Blå er ganske lei seg. “Nå kan de andre gjøre akkurat som de vil, jeg tar et bad!”

“Au, au, au, jeg har så vondt i angeren min”. Rød krøller seg sammen til en ball. “Blå inviterte oss på blåtur, og så bare forsvant vi etter tur alle sammen, Jeg oppdaget noen røde blomster som holdt på å visne, så jeg måtte jo bare skynde meg å spise dem da, måtte jeg ikke? Så begynte jeg å bli mett, veldig mett, sånn vondt i magen mett, og da så jeg hvor lei seg Blå var, og da begynte jeg å angre så veldig, og da fikk jeg vondt i angeren også. Au, au, au altså!”

“Men nå har jeg funnet på noe som jeg håper kan gjøre Blå glad igjen. Jeg har tenkt å ta med meg både Blå, Oransje, Grønn og Gul på biltur. Jeg har nemlig funnet verdens kuleste røde bil. Jippi! Og i dag er det søndag, så da har vi sneglegod tid. Vi kjører bort til tagetesene, de er kjempegode å spise.”

“mumse, mumse, mumse, disse tagetesen er jammen gode, synes ikke du også det Oransje?”
“Mmmm, kjempegode. Har dere forresten hørt det?”
“Hørt hva da?”
“Det er en Lilla på vei til Akeleiehagen. På vei til oss.””En Lilla? Er du sikker på det?”
“Ja, både Grønn og Blå har sett en Lilla på vei hit.”
Gul stoppet mumsingen sin, spisset følehornene, så forskremt på Oransje og Rød og spurte: “Lilla? På vei hit? Er det farlig?”

“Jeg er så ensom. Så alene.” Lilla sneglet seg opp mot den lilla stemorsblomsten.
“Jeg har vandret i dager og netter, huset mitt er tungt, magen min er sår og jeg er så veldig ensom. Redd er jeg også, særlig om nettene når jeg hører alle slags skumle lyder. I natt ble jeg nesten spist av en grevling, men heldigvis var det noen som forstyrret den, så jeg fikk gjemt meg under ei blomsterpotte. Det jeg ønsker meg aller mest i hele verden er en sneglevenn. Eller flere sneglevenner.”

“Men se, der er det jo flere snegler jo. En Blå, en Rød, en Gul, en Grønn og en Oransje, der borte. Ser du? Kanskje de kan bli vennene mine? Men jeg tør ikke å snegle meg dit bort, det ser ut som om de har det så fint sammen, de har sikkert ikke plass til en til…….oi, nå ser de hitover, nå har de sett meg tror jeg, å, så skummelt, skal jeg titte fram…….nei, jeg gjemmer meg bak blomsterm jeg tør ikke…….”

“Å nei, Lilla kan vel ikke komme hit?”
Blå, Rød, Oransje, Grønn og Gul snegler seg sakte bort mot der Lilla prøver å gjemme seg.
“Hva tror Lilla egentlig? Komme hit til vår snegleverden på denne måten!” Oransje er sint i stemmen.
Gul kunne ikke skjønne dette, og sneglet seg opp bak ryggen til Grønn for å se bedre. Hvorfor kunne ikke Lilla komme og snegle i deres verden? Her var jo god plass til flere.
“Nei, Lilla kan ikke, vi vet jo ikke hvem Lilla er. Lilla er ikke en av oss!” De andre ropte i kor.

“Nei, dette går ikke.” Gul snegler seg bestemt opp i de gule tagetesen. “Dere kan gjøre akkurat som dere vil, men jeg har tenkt å bli kjent med Lilla jeg.”
Gul vendte følehornene sine mot lilla og blomsterpotta med den lilla fiolen. Det virket som om Lilla prøvde å gjemme seg, men sakte løftet følehornene seg. De bøyde seg mot Gul og det virket som om de vinket. Gul vinket ivrig tilbake med sine følehorn.
Rød, Oransje, Grønn og Blå så på hverandre. Hvordan skulle dette gå?
Det var stille en god stund. Til slutt klarte ikke Rød mer og sa med forsiktig sneglestemme: “Gul, kan du spørre om Lilla vil komme og snegle med oss?”

Nam, nam, lørdagsgodt.
Det er stor glede i snegleverdenen over at Lilla nå har blitt med i gjengen. De bestemmer seg for å feire med en stor fest, og siden det er lørdag inviterer de herr og fru Lakris til å komme og feire sammen med dem. De har med seg lakris nok til alle.
Gul og Lilla er selvfølgelig hedersgjester. De får spise så mye lakris de vil, og jeg tror jammen de fikk vondt i magen til slutt. Men det brydde de seg ikke noe om, nå var de bare glade alle sammen.

21.desember. Steder og stunder med bøker

©brittarnhild

Noen bøker er det gøy å lage selv. Jeg får stadig ideer til fortellinger for barnebarna. Har laget ei bok til dem, med tilhørende strikkede figurer (kanskje jeg forteller mer om den i morgen, eller en annen gang), og har nå en liten plan om å skrive noen musefortellinger.

Det startet for flere år siden da jeg først strikket en liten musefamilie og en grønn vott, for å illustrere Alf Prøysens Den grønne votten. Så utvidet jeg med både ei bestemor som gynget på en stor potet og en støvel uten tå året etter, og vipps så var Musevisa illustrert, og kunne lekes med.

Da alle overnattet her under fjorårets “bestebarnfestival” (ei helg i adventstida hvor vi inviterer barnebarna uten foreldrene) ble det behov for å finne på et alternativ til rampenissene, de var i skumleste laget for de minste. Og dermed dukket ideen om bestemus Josefine og hennes make opp. Du ser dem på det første bildet, Josefine med strikketøy mellom hendene, Johannes med ski på beina. Begge er for øvrig oppkalt etter mine egne besteforeldre.

Når ungene våknet om morgenen kunne de gå ned i blomsterverkstedet mitt i kjelleren, hvor første utgave av muselandsbyen befant seg.

Der fant de små musekort med hilsen fra bestemus Josefine.

Så var det en dag jeg vandret rundt i NMS sin gjenbruksbutikk i Trondheim og oppdaget denne lille boka, som jeg fikk kjøpt for 10 kroner. “Vinden” av Monique Felix. Virkelig en perle av en bok med de søteste museillustrasjonene du kan tenke deg, men helt uten tekst. Her er det nok meningen at bildene skal inspirere til å dikte selv.

På hver side blar ei mus opp et stykke blankt papir. Her er det bare å slippe fantasien løs.

Og det her jeg tenkt å gjøre. På en eller annen måte. Og denne en eller annen måten håper jeg skal bli bok, bøker, til barnebarna. En dag.

20. desember. Steder og stunder med bøker

©brittarnhild

Noen av oss er samlere, andre er det ikke. Det er ingen tvil om at jeg hører med til den første kategorien. En gang samler, alltid samler. Vet ikke hva jeg starta å samle, det kan jo ha vært glansbilder, eller frimerker, eller små fargerike lodotter vi plukka av ullklærne da vi var små og brukte varme barnehender til å felte ulla sammen til en liten ball. Jeg tror forresten servietter var den aller første samlingen min. Fra far gikk ut fra NTH i 1958 (det året jeg ble født) og fram til han ble dement tre år før han døde, skrev han hver høst et kort resymé av året som hadde gått og sendte det til en av sine studiekamerater. Så gikk det på omgang mellom dem hvem som samlet alle fortellingene, kopierte dem og sendte rundt til alle. Bladet VANDREBØLGEN var skapt. Ikke et vilkårlig navn, de hadde nemlig gått sammen på linja Sterkstrøm på Elektro på NTH (Norges Tekniske Høgskole)

Far tok vare på alle sine egne årsoppsummeringer og kopierte de i fire eksemplar, ett til hver av oss barna. I 1960, da jeg var 2 1/2 år, skriver han: “Datteren har forøvrig allerede fått sin første hobby, hun samler på servietter, før øvrig en morsom hobby, og originale servietter mottas med takk!” I dag, 65 år seinere, har jeg fortsatt serviettsamlingen min.

Det har opp gjennom årene blitt mange ulike samlinger i mitt liv. Mange har jeg etter hvert kvittet meg med, jeg samlet for eksempel i mange år på små griser, noen ligger bortgjemt i et skap, men tas av og til fram så barnebarna får leke med dem, snurrebassene mine, og noen fortsetter jeg å samle på, år etter år, julekrybber er vel den viktigste av de aktive samlingene (bortsett fra bøker da!)

Boka “Extraordinary Collections av Marin Montagut fant jeg i vår på en spennende liten butikk her i Trondheim som heter Keiserens Nye Trær ja, du leser riktig, der finner jeg forresten stadig spennende ting, og skjønte med en gang at den bare lå og ventet på meg. Den var ganske kostbar, så jeg kjøpte den ikke første gang jeg så den, men etter flere besøk klarte jeg ikke lenger å stå imot. Nå ligger den framme på hylla foran peisen, lett å ta fram og bla i, lett å drømme seg inn i all verdens spennende samlinger.

Ikke akkurat helt vanlige samlinger som presenteres i denne boka da, i alle fall ikke i mine omgivelser. Kanskje er det derfor ekstra artig å lese om berømte palergs paletter, gamle flettede kurver fra Provence, stoler, mannekengdukker, hatter og mye annet gøy.

Til slutt et dikt jeg skrev inn i diktutklippsboka mi da jeg enda var tenåring:

De små børns smil

Jeg samler på de små børns smil
– de små børns lyse smil.
Og brød man opp mit hjertes skal
med bor, med dirk, med fil-
Man fant den største samling smil,
som nogen tid er set
– man fandt det blide genskin af,
hvad tusind børn har let.

Og trådte du mit hjerte ned
og knuste det til slut,
så skete kun, i samme stund
dets arme væg var brudt-
at små børns smil, de lyse smil
brød ut, kom løs, blev fri
og fyldte mig og fyldte dig
med sollyst skælmeri.

Så derfor plukker jeg, hver gang
der blomstrer smil på kind,
et lille smil og lukker det
i hjertets skatskap ind.

         Nis Petersen (1897-1943)

19.desember. Steder og stunder med bøker

©brittarnhild

Jeg har i et tidligere innlegg fortalt at jeg skriver reisedagbøker. Lenge brukte jeg en egen type spiralinnbundet bok, og da jeg ikke fikk tak i flere av den typen, gikk jeg over til Moleskin. Men for London (og delvis Tenerife, men det er en annen historie) har jeg gjort noe helt annerledes. Jeg har rett og slett brukt ei gammel bok, “Vandringer i London” av Ebbe Sadolin. Og om du ser nøye på bildet over kan du se at jeg i tillegg til den opprinnelige forfatteren har notert mitt eget navn 🙂 Det er sikkert ikke lov å gjøre det sånn, men denne boka er jo bare min, og leses kun av meg, så da så.

Jeg begynte å skrive mine egne reisebetraktninger i boka i februar 2010. Hadde veldig mange turer til London før det, og har slett ikke husket å bruke den på alle reisene til London etter 2010 heller, så langt er det fem reiser som er “dokumentert”.

Den opprinnelige boka har både tekst og skisser, og med masse ledig plass innimellom. Det var nok det som satte meg på tanken å begynne å skrive i den.

19.02.2010:
Kom med tog fra Heathrow i ettermiddag. Ikke til Liverpool Street Station, men til Paddington med Heathrow Express. Fortalte Marta om bjørnen Paddington som kom nettopp hit fra Peru, og noe av det første som møtte oss på stasjonen var en liten salgsbod som solgte Paddington-effekter. Jeg har min kjære gamle Paddington-bjørn hjemme i barneværelset, kjøpt her i 1977.

London var i mange år et favoritt-reisemål. En by jeg etter hvert kjente ganske godt, følte meg trygg i , kunne vandre rundt uten kart og stort sett vite hvor jeg var. En by for shopping, for parker, for museer, for Harrods og Hamleys, for Foyles og Daunt Books, for Portobello Market, Hampsted Heath, Greenwich Village, Themsen og Richmond, for ikke å snakke om Kew Gardens og Chelsea Physic Carden og Victorie & Albert, og, og, og…….får “Londonlengsel” her jeg sitter og skriver

Og selvsagt har det blitt massevis av bøker om London. En av favorittene, for å bli bedre kjent med byens historie, har nok uten tvil vært Edward Rutherfords “London. The Novel”, hvor han følger en familie gjennom århundrene mens vi blir kjent med byen og dens utvikling. Den kom i 1997, har 1300 sider og bokryggen viser at den er lest mange ganger!

Ei mye nyere bok er denne, “33 Walks in London That You Shouldn´t Miss” av Nicola Perry. Kjøpte den i 2018 og fulgte et av turforslagene da, et annet i 2019, og så kom pandemien, og etter den har jeg dessverre ikke vært tilbake. Søndag 25.11.18 gikk jeg det som i boka kalles The Luxury Seekers Walk, og noterte blant annet i boka: “L`Autre åpnet ikke før fire, så det ble lunsj på The Little Square. Lite, britisk og svært sjarmerende. Macaroni & cheese + spinat”

London. Jeg savner deg!

18.desember. Steder og stunder med bøker

©brittarnhild

Jeg er i skikkelig ryddemodus for tiden. Vi har ryddet huset etter mine foreldre som begge døde i vår. Kasse etter kasse er tømt, noe kastet, mye gitt til gjenbruk, og nå når de fleste kassene fra mor og far har forsvunnet er jeg så godt i gang at jeg knapt klarer å stanse. Ikke en bytur uten en tur innom en av gjenbruksbutikkene for å levere varer, ikke en søppeltømmingsdag uten at jeg sjekker om det er plass til enda litt mer i restavfallsboksen, eller i papir, eller plast eller hva det nå er, for vi er flinke til å sortere.

Det jeg ikke er flink til derimot, er å kaste, absolutt ikke, og det er ikke mannen min heller. Det kan jo komme til nytte en dag, eller for å si det med Øystein Sunde: “kjekt å ha, kjekt å ha”.

Bøker er det aller vanskeligste. Jeg har prøvd å kvitte meg med noen innimellom, men vær du sikker, så snart ei bok er ute av huset angrer jeg, da er det jo akkurat DEN boka jeg gjerne skulle hatt! Men dette må det bli en slutt på, det er rett og slett ikke plass til flere bøker her hjemme, eller, jeg skal jo alltids finne plass, men det blir jo så fullt over alt. Gjenbruksbutikkene har også mer enn nok og setter rett som det er stopp for mottak av flere bøker.

Kanskje jeg skal snekre meg et sånt lite minibibliotek, sette det opp på garasjeveggen og så kan folk forsyne seg med ei bok når de går forbi? Men helst ikke legge igjen bøker der, for jeg vil jo ikke ha flere……..

…….men det er klart, hvis det er ei bok jeg ønsker å lese, må de bare sette igjen. Men ikke uten å ta med ei bok. Det må være regelen.

Jeg elsker disse små bibliotekene. Stopper alltid og sjekker hva som finnes når jeg går forbi, og som regel finner jeg noe.

Og så er det de gamle telefonkioskene da, som nå fylles opp av bøker. Skulle veldig gjerne hatt en sånn en i hagen.

Eller kanskje aller helst en engelsk en. Denne ser tom ut, kanskje den er ledig?

Nei, det beste er nok å snekre…….mon tro om jeg kan sette Terje på saken?

17.desember. Om steder og stunder med bøker

©brittarnhild

Min aller største lidenskap når det kommer til bøker er reiselitteratur, og da først og fremst litteratur skrevet av kvinnelige reisende. Jeg husker ikke helt hvordan det startet. Jeg har alltid vært glad i å reise, hadde foreldre som tok oss med på spennende turer, blant annet en biltur fra Trondheim til Venezia med campingvogn i 1972, noe som slett ikke var vanlig den gang. Jeg var 14 år og eldst, med tre småbrødrene på 12, 9 og 2. Fire uker, ei uke i bil på vei nedover, to uker på campingplass i Lido di Jesolo, ved den venetianske lagunen, ei uke i bil hjem igjen. Jeg og Frode på 12 la planer i mange måneder før vi reiste, oppsøkte Trondheims reisebyråer, fikk brosjyrer, leste, klippet ut, limte inn i våre egne reisebøker, drømte og hadde nesten like stor glede av det som selve turen. Dessverre finnes ikke bøkene vi lagde lenger. Så begynte jeg å reise på egen hånd og da ble England målet, språkskole i Hasting da jeg var 16, to uker i London da jeg var 17, enda ei uke et år etterpå. Men Norge på egen hånd var også spennende. Fly til Tromsø rett etter artium for å besøke Jenny på over 80, som jeg hadde brevvekslet med i mange år. Ingen møtte meg på flyplassen, mobil var ikke oppfunnet og ingen svarte da jeg ringte fasttelefonen hennes. Heldigvis kunne jeg ringe hjem, far hadde en tidligere studiekamerat som bodde der nord, han kom og hentet meg, jeg ble med hjem til hans familie og fikk middag, og så kjørte han meg ut til Kvaløysletta til det lille dukkehuset til Jenny. Det første vi så da vi kom til riktig adresse var bakenden til Jenny, hun stod i jordbæråkeren og lukte. Etter ei flott uke, hvor jeg fikk oppleve at i Tromsø kunne våren komme over natta, fra nesten full vinter den ene dagen til grønne blader på bjørka den neste, reiste jeg hjem med Hurtigruta. O, hvilken opplevelse. Så møtte jeg Terje (på Gotland), vi giftet oss, fikk barn og ikke mye penger å reise for de første årene. Men noen turer ble det da, i Norge, Sverige og Finland, og jeg begynte å skrive reisedagbøker, noe jeg bare fortsatte med og fortsatte med, ikke minst etter at jeg fikk mulighet til å reise rundt til utrolig mange spennende destinasjoner. Alle disse bøkene har jeg tatt vare på, og de utgjør nå en hyllemeter, minst, nede i gjesterommet i kjelleren som har blitt mitt reiselitteraturbibliotek.

En eller annen gang begynte jeg altså å lese kvinnelig reiselitteratur, og du verden så mye spennende det var, det er, å oppdage. Irske Dervla Murphy, som dessverre døde for et par år siden, i en alder av 91 år, var blant de første jeg oppdaget, og etter hvert har jeg mer eller mindre reist verden rundt sammen med henne og bøkene. Jeg har akkurat vært nede i reiselitteraturbiblioteket og sjekket, og telte at jeg har 16 av hennes bøker.

For mange år siden oppdaget jeg at Dervla Murphy skulle ha foredrag i Royal Geographic Society i London samtidig som jeg var i byen, jeg klarte å skaffe meg billett, og hadde en helt fantastisk dag i dette mekka for reisende. Ikke bare fikk jeg høre foredraget og hilse på Dervla (se første bilde), jeg fikk også vandre rundt i små og store rom i fotsporene til så utrolig mange berømte oppdagelsesreisende.

Jeg har alltid minst en reisebok på gang. Akkurat nå er det “Tibetan Foothold” av Dervla Murphy. Murphy var enebarn og bodde hjemme hos sine foreldre til hun var godt voksen, helt til foreldrene døde, Hun drømte alltid om å reise ut i verden, og da hun ble “fri” og kunne gjøre det, tok hun rett og slett sykkelen fatt og syklet fra Irland til India. Dette skjedde i 1963. Denne reisen har hun skrevet om i “Full Tilt”. Vel framme ble hun i “området” og arbeidet blant annet i seks måneder på et barnehjem i Tibet. Det ble til boka “Tibetan Foothold”.

Jeg drømte i mange år om å reise til Tibet. Har lest massevis av bøker om landet, sett på bilder, latt meg fascinere. Noen reise dit har det ikke blitt, og blir det nok ikke heller. Men for noen år siden fikk jeg mulighet til å reise til Nepal. Delvis sammen ei gruppe norske misjonsrådgivere, delvis på egen hånd, for å besøke prosjekt som blir støttet av den norske misjonsorganisasjonen HimalPartner. To uker fikk jeg, i et land som er så utrolig annerledes.

To uker fulle av opplevelser og møter med mennesker.

Reisedagbok. Jada, klart jeg skrev det. Og fotograferte i vilden sky, til og med oppe fra elefantryggen. Og fra et tak i byen Pokhara, hvor jeg fikk oppleve soloppgang over Himalaya.

16.desember. Om steder og stunder med bøker

©brittarnhild

Helgas tradisjonelle bestebarnfestival er gjennomført, med Leander 10, Milian snart 7, Vida 5 og Eline 2. Litt redusert i år, av ulike årsaker, men lørdag ble en intens dag med baking, juleforberedelser, lek og moro. Leander og Milian drog hjem i går kveld etter ei langhelg hos bestemor og bestefar, og med god tid rakk vi flere av de tingene som ikke lot seg presse inn i lørdagens program.

Det viktigste vi ikke rakk på lørdag var å lese juleevangeliet, men det har vi fått gjort nå. Ikke direkte fra Lukasevangeliet, men fra Den store julefortellingen av Rhona Davies og Tommaso d´Incalci. Ansatte i Nidaros bispedømmeråd (jeg en av dem) fikk denne boka i julegave av biskop og bispedømmeråd for noen år siden.

Her er den bibelske historien utbrodert, og illustrert med fantastiske illustrasjoner. Ikke lett å være den som leser høyt fra denne boka, øynene mine søker til maleriene hele tiden.

Her møter vi også historien om da Josef måtte ta med seg Maria og den nyfødte Jesus og flykte til Egypt. En fortelling som gir en god anledning til å snakke med barna både om flyktninger og om kriger den gang og nå.

Jeg vil nok ikke velge denne boka for Vida 5 og Eline 2, men jeg har da heldigvis andre å velge i………

Det var noen år jeg samlet på julefortellingsbøker, og er imponert over hvor fantastisk mange ulike og fine bøker som finnes. Den du ser på bildet over er en gjenfortelling av Bibelens evangelium og varmt og vakkert illustrert av Jane Ray.

Og her er ei som opprinnelige ble gitt ut av National Gallery i London, med illustrasjoner fra samlingen deres. En kjempefin måte å vise noen av verdens kunstverk til både barn og voksne.

15.desember. Om steder og stunder med bøker

©brittarnhild

For sånn omtrent 10 år siden var jeg et par uker i England, noen dager i London, et retreat i klosteret Turvey Abbey, noen flere dager i London og så en togtur sørover til East Sussex. Min britiske venninne Fran møtte meg på togstasjonen og ville ta meg med på en overraskelsestur i nabolaget sitt, i området rundt The Downs sør i Storbritannia. Først en liten engelsk landsby både med verdens søteste bokhandel og verdens søteste lille kafé. Vi fortsatte til ei gammel steinkirke dekorert av medlemmer av ei helt spesiell kunstnergruppe, The Bloomsbury Group, og jeg begynte å ane hva som var hovedmålet for dagen.

Og jada, ikke langt unna kirken lå Charleston House, landstedet til Vanessa Bell og Duncan Grant, og et viktig samlingssted for alle medlemmene i Bloomsbury Group. Virginia Woolf, Vanessa Bells søster, var et viktig medlem av gruppen, og flere malere oppholdt seg der i lange perioder.

Vi vandret rundt i hagen, vi spiste lunsj i restauranten og vi var med på en guidet omvisning inne i selve hovedhuset. Dessverre var det ikke lov å ta bilder inne, og lydig som jeg (stort sett) er, tok jeg ikke et eneste et. Men samlet mengder av inspirasjon i hjerne og hjerte og kjøpte selvsagt bok med bilder og tekst av og om huset og kunstnergruppen.

Jeg har prøvd å finne bilder på nettet fra innsiden av huset, uten særlig hell. Du finner litt her, men det beste er nok å rett og slett dra dit.

Tidligere i høst oppdaget jeg at denne kokeboken har kommet, The Bloomsbury Cookbook, Recipes for Life, Love and Art av Jans Ondaatje Rolls. Her er det både bilder og historie, håndskrevne notater og anekdoter og ikke minst en hel masse oppskrifter fra glansdagene i Charleston House. Mange av dem samlet av hun som var husholderske i der gjennom mange år.

Jeg har ikke rukket å teste ut noen av oppskriftene enda, men mon tro om ikke dette ostebrettet fra i går kveld var litt inspirert derfra – pepperkaker, Stiltonost og blåmuggost og klementin-marmelade.