Kryss i taket. I år må være første gang på lenge at hagen er gjort helt klar til vinteren før frosten og snøen kom. Terjes fortjeneste, og litt min. Han har virkelig stått på de siste dagene, mens jeg har “sjefet”, og så har jeg satt ned løker da. Massevis av løker.
Vi har ikke ryddet drivhuset enda, det står på morgendagens liste…….
©brittarnhild
15 timer med buss, fly og flytaxi i går, og så var vi hjemme og kunne sove i egen seng. Uka i Romania har vært helt fantastisk, nye steder, nye venner, dager smekkfulle av opplevelser og god mat, og korte netter med lite søvn. Det vil nok ta lang tid å fordøye alt, og det skal det jo også gjøre etter sånne intense dager. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at gjennom denne reise SKULLE jeg hold reisedagboka oppdatert, men det ble rett og slett totalt umulig. Det fantes ikke verken tid eller energi til det. Jeg klarte å legge ut noe her på bloggen hver dag, faktisk flest fullstendige innlegg (skrevet i trangt buss-sete på humpete veier), men noen innlegg må enda oppdateres, så både bloggdagbok, reisedagbok og min helt egen personlige dagbok ligger og venter.
Etter all den vakre blomsterprakten i Romania var jeg spent på hvordan det ville være å komme hjem til vår egen hage. Det er regnvær i dag, og dermed vises ikke hagens beste side, men på min daglige vandring fant jeg da både det ene og det andre, og buketten jeg plukket med meg inn ble riktig så fin synes jeg. Det er trist at alt i hagen snart går til hvile, men enda skal det bli noen buketter, alle pelargoniaene står inne i stua og blomstrer, og “snart “er det vår.
Og mens jeg “venter” kan jeg jo dele et par blomsterbilder fra et av klostrene vi besøkte.
Denne blomsten og disse fargene tok jeg mange bilder av. Mon tro om det kan gi inspirasjon til strikking en dag?
Jammen ble vi heldige med været. I morgen tidlig reiser vi til Romania, i dag bare måtte hagen gjøres klar til vinteren. Løker settes, krukkeplanter bæres ned i planteverkstedet i kjelleren for overvintring, frø samles…….og litt av hvert annet som hører høsten til. Og været viste, seg fra sin beste side. Vi kunne til og med sitte ute i solveggen og drikke te (og spise verdens beste pepperkaker fra Sverige).
Neida, jeg er ikke helt i mål, Terje er mye mer strukturert enn meg, har jobbet intenst etter at vi kom hjem fra Sverige turen vår, mens jeg er verdensmester i å utsette, og håper det fortsatt er frostfritt når vi kommer hjem om ei uke. Kanskje er det enda noen tomater i drivhuset som modnes, kanskje kan vi fortsatt plukke litt salat, noen urter, og dahliaene blomstrer fortsatt fint, så de kunne jeg slett ikke ta opp, kunne jeg vel? Det er forresten i dahliakassen jeg planter alle blomsterløker jeg tar vare på fra år til år, og så lenge dahliaene beholder kassen må de løkene vente…….
Frøene av sjokoladekosmosen var forresten ikke helt tørre enda, ikke blomkarsefrøene heller, så nå skal de få ligge på tørkepapir på kjøkkenbordet til vi kommer hjem.
For noen dager siden var epletreet fortsatt fullt av blader. Så kom den kraftige høststormen, og da vi neste morgen satt ved frokostbordet og kikket ut, var grenene nesten helt avkledde. Kun noen enslige blader som fortsatt klamret seg fast.
Tenk så heldige vi er som lever et sted på kloden hvor årstidene tydelig skifter, hvor årshjulet ruller. Vinter, vår, sommer, høst. Nå skal det sies at vi knapt har hatt noen sommer å skryte av her i Midt-Norge i år, og klimaendringer gjør at vi kan lure på hvordan verden blir seende ut framover. Vinteren byr på mindre snø, sommeren har overøst oss med regn. Er det sånn det skal bli? Men likevel.
Det er vanskelig å spå, særlig om framtiden. Det kan være vanskelig å leve også. Men lever gjør vi, midt i alt som er. Jeg har akkurat kommet inn fra min daglige vandring i vakre Akeleiehagen min. Jeg har luktet på drillen som blomstree, spist et par tomater og en liten klase druer, jeg har nydt den vakreste høstpalett skapt av en kaprifol og en klematis (sjekk @akeleiehagen på instagram), jeg har fylt opp foringsautomatene til fuglene, jeg har kjent på vinden og sola, plukket en liten bukett solsikker og ringblomster og tatt bilde av et enslig blad i epletreet mot blå himmel. Ja, jeg lever, jeg evner å nyte de enkle ting, som en bitteliten stemorsblomst jeg såvidt unngikk å trampe på, og etter å ha jobbet med saken i mange år, gruer jeg litt mindre til vinteren enn hva jeg gjorde i fjor, og året før, og året før der igjen.
“Solskinn, frihet og en liten blomst må man ha” fritt etter H. C. Andersen.
Da vi flyttet inn her for nøyaktig 25 år siden, fikk vi høre av en nabo at de tidligere eierne hadde dyrket gulrøtter i åkeren bak huset. Jeg var litt tvilende for jorda bestod av svært mye leire, og det er som kjent ikke akkurat den jordtypen gulrøtter liker. Så vi prøvde oss aldri på gulrøtter der, men har gjort flere mer og mindre vellykkede forsøk med gulrøtter i sandholdig jord i melkekartonger.
Opp gjennom årene har vi forbedret jorda i åkeren, blant annet ved å dyrke poteter og bønner, og ved å tilføre bøtte på bøtte med bokhasi, og i vår falt jeg for fristelsen til å prøve meg på gulrot enda en gang.
Frøene, som var ganske gamle, spirte, og etter hvert som vi tynnet ut, kunne vi dra opp bittesmå oransje godbiter.
Nå er det høst, frostnetter kan komme når som helst, og da de tre yngste barnebarna kom på middag og lek i hagen i går, var det på tide å høste avlingen.
Absolutt ingen stor avling, men nok til at jeg kommer til å prøve meg igjen neste år.
En nydelig sensommerdag, skjønt 1.oktober, da er det vel ikke sommer lenger, men høst. Varm, god fønvindshøst, og jeg nyter timer i hagen. Potter om, sorterer frø og løker, plukker druer og tomater (fra drivhuset), luker og rydder. Spiser lunsj ute i hagen. Terje har vært i byen på et møte, kommer hjem og klipper plena, og så sitter vi i sola og spiser hver vår is før han kjører for å hente to av barnebarna. Jeg river meg løs fra hagen, må inn og lage pannekaker. Så skal vi ut igjen etter middag, sammen med jentene. Da skal de få hjelpe til med å ta opp gulrøtter. Og rødbeter.
Men før jeg går inn og setter igang med middagen skal jeg tømme trillebåra. I en av de tre kompostbingene Terje har snekret. Tre hjemmesnekrede jordfabrikker. Hagens gull.
©brittarnhild
Så er vi hjemme igjen. Etter en lang biltur i går kunne vi i går kveld endelig parkere bilen i vår egen carport og tømme den for kofferter og masse annet som vi har kjørt rundt med i to uker. Jeg rakk såvidt en runde i hagen før mørket kom, og var spent i dag tidlig på å få tatt en ordentlig runde.
Jeg vaknet tidlig, mens det enda var mørkt, og kunne sitte i den gamle ørelappstolen mens dagen sakte kom. En himmel som lysnet, lyseblå med et svakt rosa skjær mot sørvest, sola som traff øverste del av trærne oppe på rådyrtoppen, som beveget seg nedover og fant Akeleiehagen. Og da så jeg det. Høstanemonene har begynt å blomstre. De hadde små knopper da vi reiste for to uker siden, og de vokser på nordsiden av muren som omkranser deler av hagen, noe som betyr at de ikke blir direkte truffet av solstrålene nå på høsten. Jeg var litt bekymret for at de ikke ville åpne knoppene sine i det hele tatt før frosten er her, men se nå, er de ikke vakre?
Jeg har ønsket meg blomstrende høstanemoner i hagen i mange år, helt siden jeg så den vakre du ser på bildet nedenfor utenfor ei kirke i Georgia høsten 2016. Jeg skrev reiseblogg fra Georgiaturen vår, og fortellingen om anemonen kan du lese nedenfor:
“Det er en anemone” sa botanikeren, “det ser du på den tette raden av støvbærere inne i blomsten.” Da så jeg det jeg også, selvsagt var det en anemone, i slekt med både blåveis og hvitveis, eller kvidevise som de sier nede på Moi hvor Terje har dialekten sin fra. Det er søndag morgen og vi har akkurat deltatt i deler av en georgisk ortodoks messe inne i den gamle The Church of the Archangels i Gremi, langt øst i Georgia. Vakker firstemt sang, først mannsstemmer, så kvinner, røkelse, presten som monotont, lenge og vel messer seg gjennom gudstjenesten, kvinner med tildekket hode, menn, noen går ut for å trøste et gråtende barn, en pur ung kvinne, nesten bare ei jente, tegner seg med det hellige korset. Jeg har dekket hodet med sjalet jeg hadde med, rundt midjen har jeg knyttet et svart tøystykket som lå ved inngangen til kirken, slik at det blir et skjørt. Jeg lukker øynene og lytter. Kjenner at Gud er tilstede her, midt i det som er så annerledes enn slik jeg vanligvis feirer messe.
Nå har jeg en akkurat maken høstanemone her i Akeleiehagen. De samme tette støvbærerne. Det samme Gudsnærværet.
©brittarnhild
Den dårlige sommeren til tross, det har da skjedd litt av hvert i hagen, selv om den helt klart har lidd under alt regnet som har kommet de siste ukene. I dag var det et lite opphold, sola kom fram og Terje fikk klippet plena. Mens jeg har vært ute og plukket skatter i kjøkkenhagen. Rødbeter, gulrot, løk, dill, oregano, salat og borago ble fangsten i dag. Det er altså ingen ting som smaker så godt som gulrot fra egen avling. De er ikke så store enda, men greit å dra opp noen, så blir det bedre vokseplass for de som står igjen.
Dagens matseddel (norsk ord for meny) ble naturlig nok rødbetsuppe, med rømme og oreganoblomst. Til suppa stekte jeg yoghurtbrød, oppskrift fant jeg på meny på nettet (tips fra Marta), og til drikke hadde vi helt nylaget ripsbærsaft.
Den kalde sommeren har da sine fordeler også. Det var masse modne bær igjen i hagen da vi kom hjem søndag kveld, så Terje har plukket og plukket og plukket enda litt til i går og i dag. Solbær, rips og litt stikkelsbær som har blitt til saft. Rips som fryses hele og blir friske desserter gjennom vinteren. Bringebær som sukres, røres og fryses. Og jammen var det moreller igjen på treet, som ble plukket, renset for steiner og kokt til syltetøy. Terje har forresten gått tom for glassflasker, så kveldens porsjon ripssaft blir lagret på store norgesglass. Går fint det også.
©brittarnhild
Det har jammen ikke blitt mye tid i drivhuset de siste ukene (ikke i hagen heller for den saks skyld). Vi visste jo at det ville bli sånn denne sommeren, at hytta og bygging av annekset der ville ta mye av tiden. Og nå, når vi har en pause fra hytta, drar vi snart på biltur nordover, og så er det jo stadig så mye annet som bare “må” gjøres også.
Men i dag tidlig fikk jeg ei god morgenstund i drivhuset. Det jeg liker aller best å gjøre da er å flytte om på planter og krukker og stash. Lage stadig nye stilleben.
I dag ble det grønt oppe på den gamle benken fra morfar, med duftpelargonien, Dr. Westerlund som blikkfang. Mormor var så glad i den duftpelargonien, hun hadde en klippefast tro på at den styrket hjertet. Forskningen har ingen ting som tilsier at det er riktig, men at den renser luften og er god for den mentale helsen, ja, det er i alle fall sant…….og det var det den svenske legen Ernst Westerlund som holdt fram, en gang på slutten av 1800-tallet. Derfor kaller svenskene denne planten for Dr Westerlund.
Druerankene vokser forresten så det knaker. Jeg har vært på ferde med klippesaksa i dag igjen.
©brittarnhild
Han har så utrolig mange positive sider han der mannen som jeg har valgt å leve livet mitt sammen med. Og som jeg er så utrolig heldig å få lov til å leve livet mitt sammen med. En av dem er bærplukking, sylting og safting.
Før vi drog på hytta i forrige uke var han oppe i skogen og fant multer. På hytta plukket han blåbær med to av barnebarna, og ikke før er vi kommet hjem er han ute i hagen og plukker og plukker og plukker. Vi drar på biltur nordover på mandag, så han har ikke så god tid på seg, her gjelder det å stå på.
Først ute var jordbæra. Det er litt tidlig for de enda, de står på nordsiden av huset og får ikke optimalt med sol. Men jammen blir de gode. De første glassene med nyrørt jordbær er allerede i fryseren, og til ettermiddagskaffen i dag ble det is og jordbær, selvsagt.
Tomatene du ser i bakgrunnen er det forresten jeg som har plukket inn. Fra drivhuset. Jeg har bare en sort der i år, ganske små tomater, og noen av dem blir bittesmå og smaker nydelig.
Etter jordbæra var det bringebæra sin tur. De er det også massevis av i år, og dette er bare den spede starten. Rørt og puttet i fryser´n og blir perfekt tilbehør til vafler gjennom vinteren.
Det er enda for tidlig for rips og stikkelsbær og aronia, honningbær og amerikanske blåbær er vi allerede ferdig med, men solbæra er på topp. Og Terjes spesialitet er solbærmeamelade, svigerfars gamle oppskrift. De står på kok nå, og sprer en aldeles nydelig duft helt opp til atelieret hvor jeg sitter.
Heldigvis er det enda noen dager for vi kjører nordover, og når vi drar ,trår barn og svigerbarn til.