©brittarnhild

Hver morgen, året rundt, starter jeg dagen med en hagevandring. Våren er den aller beste tiden. Da er det stor spenning hver morgen å lete etter nye skudd som kommer opp av jorda, små grønne blader på solbærbuskene som lover god høst og som gir god te, noen krokus som har begynt å blomstre, fugler som fly parvis og to kjøttmeis som finner tilbake til fuglekassa si.

Sommeren er så klart den beste tiden, særlig de dagene jeg kan gå barbeint i gresset (de dagene har det knapt vært noen av i år). Gjennom vinteren er det mindre å se på, da sover hagen under snø og is. Men Terje måker vei både til drivhuset og til fuglerestauranten. Jeg fyller foringsautomatene med frø, nøtter, meiseboller, brødsmuler og frosne rognebær, før jeg går videre ned til drivhuset. Noen ganger er det så isete og glatt at jeg må bruke sko med brodder.

Men nå er det høst, og i dag våknet jeg til sol. Skikkelig vått i gresset etter nattens regn, fuktigheten trekker inn gjennom sålene i de gamle skoene jeg smetter på meg, men det merker jeg knapt, for her er det så mye å se på, så mye å sanse. Jeg starter med å fylle opp foringsautomatene til småfuglene, og blir møtt av en sulten spettmeis og en stor flokk gråspurv. Det er store mengder fugler i hagen for tiden, det går unna på fuglematen jeg kjøper. Så fortsetter jeg videre. Har kamera med, og tar bilder av den blomstrende syrinhortensiaen mot blå himmel, av åkerlappen med høye jordskokk, merker meg at solsikkene nesten er i ferd med å knekke, de må bindes opp på nytt i løpet av dagen, venter spent på at høstanemonene skal blomstre, de står i knopp, og stopper opp ved dahliabedet. Har du sett noe så vakkert som den dyp oransje georginen?

Jeg venter med å plukke dagens blomsterbukett. Det er altfor vått enda.