Årets strikkeretreat i Småland nærmer seg med stormskritt. Terje og jeg starter kjøreturen sørover torsdag morgen, fredag ettermiddag kommer vi til Eva og Michael, hvor Terje skal bo under retreatet, og lørdag ettermiddag starter selve retreatet. Også i år på vakre Gamla Hjälmseryd Prestegård.
Flere av deltakerne var med også i fjor, og da er det jo viktig med litt fornying. Strikkingen har jeg stort sett i boks, så det jeg har brukt mest tid på i dag er skriving. Innledninger til undervisningen, kveldsrefleksjoner, samt en innledning på en åpen strikkekafé.
Jeg bruker hele dagen i atelieret i dag, fra morgen til kveld, og du verden som jeg koser meg. Og jammen får jeg brukt fagene mine – både diakonien, strikkingen, skrivingen og naturgleden.
I dag har vi hatt nytt zoom-møte i forbindelse med Knit for Wildlife prosjektet. Heldige meg som får være med på dette, og heldige meg som kan sitte oppe i atelieret mitt og møte strikker fra hele verden som brenner for noe av det samme som meg.
Etter møtet var inspirasjonen på topp, så jeg måtte bare strikke, og brodere, og reflektere, og la tankene vandre.
Og se, det begynner jammen å likne er ærfugl, gjør det ikke?
Sjekk hashtaggen #knitforwildlife under her hvis du vil vite mer om selve prosjektet. Jeg har allerede skrevet flere innlegg og det kommer mer, mye mer vil jeg tro.
Jeg strikke (nesten) ikke store ting lenger. Da vil jeg heller leke meg med småtterier, gjerne bruke bare restegarn. Som denne serien med pulsvarmere. Hadde egentlig ikke en plan da jeg startet, hadde bare noe fint restegarn som jeg gjerne ville bruke. La opp og strikket et par pulsvarmere, det ble tidligvår og de første gåsungene var å få kjøpt i blomsterbutikkene. God ide til brodere på pulsvarmerne mine tenkte jeg, leita i restegarnet etter hvitt pusegarn, og fant det med masse farger i seg. Trengte ikke mye til broderiene, og garnet var så mykt og godt, så jeg strikket rett og slett et par pulsvarmere til. For å få brodert gåsunger på de måtte jeg ut og kjøpe rent hvitt pusegarn, og da det paret var ferdig ble det enda et par, med litt annen kant enn de to andre, og med hvite påbroderte gåsunger.
Fortsatt hadde jeg litt mer av det lyse blågrønne garnet, så det ble et par til, og mens jeg strikket visste jeg at disse ville jeg dekorere med en annen teknikk.
Nemlig nålefilting på strikk.
Umulig å velge hvilket av parene jeg liker best. De er så fine på hver sin måte.
Her er forresten hva jeg akkurat la ut på Facebook:
Årets strikkeretreat på Gamla Hjälmseryd prestegård i Småland i Sverige går av stabelen første uka i juni. Der skal jeg blant annet undervise i teknikken nålefilting på strikket bakgrunn. Kan tro det er mye spennende en kan lage med denne teknikken, og så er det så enkelt at alle kan klare det. I formiddag gjorde jeg ferdig et par pulsvarmere/håndleddsvarmere som er pyntet med en seljekvist med gåsunger. Jeg karder opp de minste restegarnstrådene og nålefilter de fast i underlaget.
Har du lyst til å lære? Det er fortsatt et par plasser ledig på strikkeretreatet, send meg eller Emilorosa Design AB en pm hvis du vil vite mer. Jeg kommer gjerne rundt og kurser ellers også, for dette synes jeg er gøy.
Jeg har vært sliten i det siste, veldig sliten, og da strever jeg med å finne kreativiteten. Årsakene til slitenheten er mange, og ikke noe jeg ønsker å gå inn på her, men jeg merker raskt at når humøret synker, som det gjerne gjør når jeg ikke føler at jeg er helt meg selv, leker kreativiteten gjemsel, og jammen kan den være god til å gjemme seg.
Men nå er vi på hytta noen dager, bare jeg og Terje. Været er nydelig, Terje har gått inn i sin egen “bygge anneks- boble” og jeg har ryggsekken full av kreative “verktøy”, eller “leker” om du vil., så nå må det da skje noe, eller hva?
Det var en fryd å komme ut hit til Rastarbo med sol og 18 varme grader i formiddag. Vi spiste lunsj, Terje gikk ut til annekset og jeg la meg på sofaen og sov, lenge. Våknet etter hvert. Terje var fortsatt ute, jeg leste ferdig boka jeg holdt på med, og laget te m kanelsnurrer (som Torgeir bakte på lørdagskvelden, nesten 100 stykker, så vi går ikke tok med det første). Vi drakk te ute og så fortsatte Terje med snekringen mens jeg gikk inn og la meg på sofaen, og sovnet, igjen!
Men da jeg våknet for andre gang tittet kreativiteten fram fra gjemmestedet sitt. Tittei, her er jeg!
Knit for Wildlife-prosjektet har ligget litt på is siden forrige gang jeg skrev om det. Eller, ikke helt på is egentlig, mer sånn i bakholdet et sted. Og på veien ut hit i dag stoppet vi hos Solrunns Heimlaga på Orkanger, og jeg kjøpte garn. I ærfuglfarger. E-kaill og ea.
Kan kanskje ikke si at jeg har kommet så veldig mye lenger enn sist, ikke konkret i alle fall. Men tankene er der, og ideene. Og “godt begynt er halvt fullendt”, det vet vi da alle, ikke sant.
For et par måneder siden dukket de plutselig opp et innlegg på instagram som fanget interessen min, Knit for Wildlife: Stitching Marine Science into Everyday Life. Jeg klikket meg til hjemmesiden, leste, leste litt mer, leste enda litt mer og skjønte at dette ville jeg vite mer om, jeg måtte skrive en søknad, jeg måtte lage et prosjekt.
I søknaden, som jeg sendte bare et par dager senere, skriver jeg blant annet:
Ever since I heard about Lånan, the eiders and the eiderdown, around 30 years ago, I have been dreaming of visiting the island. I checked the possibility to come to the island and take part in the eiderdown harvesting but at that time I was not in the position neither to stay away from my family for the time it would take, nor did I have the money it would cost. The dream has followed me some deep down, and got new energy when I last year read James Rebank´s The Place of Tides. Taking part in this project will hopefully give me the push I need to actually visit the island.
Og så beskriver jeg, veldig kort, ideen min, prosjektet mitt:
As soon as I read about this project, just a couple of days ago, my mind started to play. Several ideas are spinning, but the one I might land on is to make a children´s book. A tale about the eider birds illustrated with photos or watercolours and with information about the birds and their importance, popping up here and there. Then I would like to make patterns and knit two different blankets. A simple one which might be possible for a child to knit, one a bit more complicated, using stranded colorwork knitting, knitting with embroidery or a combination of both.
Det gikk noen uker, og en dag kom det epost:
…….Thank you so much for your application to Knit for Wildlife.
We were genuinely overwhelmed by the level of work, thought, and care that came through in the applications. It made the selection process both inspiring and incredibly difficult.
Because of this, we’ve decided to introduce an additional layer to the cohort; an Open Studio.
While we unfortunately weren’t able to offer you a residency spot this time, we would really love for you to be part of this wider circle. The Open Studio will run alongside the residency, creating space for more voices, ideas, and interpretations to exist within the same theme.
As part of Open Studio:
You can create freely, in your own way and pace
You will be invited to one shared session with the residency knitters
Your work will be shared on the Knit for Wildlife platform
Selected works may also be highlighted further in exhibitions, publications and campaigns
We are also planning a coffee table book for this cohort, and contributors from the Open Studio will have the opportunity to be featured with their work. We truly hope you’ll join us in this way. If this resonates, just reply “yes” and we’ll share the next steps with you next week.
Thank you again for the level of work you put into your application. It was truly noticed
Nå er hele prosjektet i gang. Det er fem såkalte “artists in residence” (alt skal foregå digitalt) og så er vi ni i “Open Studio”. Det har vært et digitalt møte som jeg dessverre ikke kunne delta på, det var midt under bursdagslunsjen min i Palmehaven, vi blir presentert på instagram og vi har ei gruppe på instagram hvor vi kan kommunisere.
Jeg er helt ferdig med bursdagsfeiring, tre dager til ende, vi har tømt mor og fars leilighet og våre overnattingsgjester har reist, så i ettermiddag kunne jeg endelig sette meg ned og starte den kreative prosessen. Om jeg i det hele tatt klarer å få til ei barnebok eller om dette blir noe helt annet gjenstår å se. Jeg har også oppfattet at jeg er i meget godt selskap, så hvordan lille meg skal klare å hevde seg i denne gruppa, vel…….å hevde seg er vel ikke så viktig, nå skal jeg kose meg med denne kreative utfordringen, og så blir det det det blir.
I morgen inntar de første barnebarna hytta, Vida 5 1/2 og Eline 2 1/2. Det krever selvsagt at bestemor forbereder seg. Jeg har i lang tid samlet på sånne søte små filtfigurer. Det startet med julefigurer som et alternativ til rampenissen, og så har det utvidet seg til også å gjelde påskekaniner og små søte mus. Nå er påskefigurene med ut hit på hytta, og tanken er at både barnebarn og bestemor sammen kan leke og lage fortellinger.
I lita pappeske skal bli hus til figurene. Jeg har malt veggene og dekorert den ene siden. Så kan jentene få tegne blomster, vinduer mm på de tre siste sidene som nå bare er røde.
Mon tro om katten ligger klar og venter på musene? Vi får vente og se hva som skjer i morgen.
Enn så lenge aner i alle fall musene fred og ingen fare.
Jeg veksler litt mellom norsk og engelsk på @brittarnhildscreative world. Her er det jeg skrev til dette bildet:
Inside out? Upside down? Or just like I want them. A pair of very simple wristwarmers from a small skein of left over yarn, and my creative journal. From trash to treasure.
Lesing som en rød tråd denne påska blir Stille Dager. Påskemagasinet 2026 utgitt av @verbumforlag og @misjonsselskap
I dag har jeg startet dagen med palmesøndagsbetraktningen Hosianna, i det høye av @jannestigendrangsholt Om Jesus som kom ridende på et esesl inn til Jerusalem i påkehøytiden, om betydningen eselet har i kristendommen, om kristendommen som en religion som grunnlegges i kjærlighet.
Når jeg har strikket i mange år, ja, nesten hele livet faktisk, blir det unektelig mye restegarn. En ting er alle de små og litt større nøstene som jeg kan strikke fargerike plagg av, men hva med alle trådendene som blir igjen etter at jeg fester tråder? De kan jo komme til nytte en dag, jeg kan jo ikke bare kaste dem – har jeg tenkt i mange år, og samler dem på norgesglass. Har brukt endel underveis, som fyll i julekuler og leker, men sitter likevel her med flere fulle 2-litersglass.
Så fikk jeg en god ide her på vårparten. Jeg kunne karde de opp og så nålefilte de fast på strikket bakgrunn. Lekte meg litt med det i vår, og har tatt det fram igjen nå. Strikket et par votter jeg ville “male” med ull, men lagde først en liten prøvelapp og malte noen små blomster på den.
Hver vott fikk dessuten hver sin lille blomst inne i hånden.
Og så var jeg klar til å ta fatt på selve “maleriet”. Nålefiltet blomstene først, broderte kjedesting som stilker og små enkle sting som et slags gress de vokste opp fra. Synes det ble veldig fint jeg, så dette vil jeg gjøre mer av. (og har masse ideer)
Før i tiden var det vanlig å ha en stoppekurv, med sokker, strømpebukser og alt mulig annet som trengte å stoppes og repareres. I dag har vi nesten glemt kunsten å stoppe, kunsten å reparere, kunsten å fikse. Det er så mye lettere å kjøpe nytt. Kanskje trenger vi ikke kjøpe nytt en gang, vi har allerede et lager i skuffer og skap.
For mange år siden fikk jeg et par hjemmestrikkede vanter av tante Solbjørg, mors storesøster. Tante Solbjørg lever ikke lenger, men det gjør de vakre vantene. Av sort og hvitt garn med en liten bit svart filt med påbroderte blomster på framsiden. Vakre vanter. Jeg elsker dem og har brukt dem masse, masse, masse. Innsiden av tomlene er lappet både en og to og flere ganger og snart må jeg gjøre noe med sømmen som holder filtlappen på plass. For vantene vil jeg fortsette å bruke. Lenge.
Så oppdaget jeg forleden dag da jeg tok på meg vantene at det var blitt et hull inne i den høyre hånden, et såpass stort hull at det ikke ville bli fint å stoppe det på “gammeldags vis”. Men stopping kan være så mangt. En vakker rød blomst for eksempel, med gule støvbærere.
Mens jeg satt og broderte blomsten fikk jeg ideen om å la mandag være en stoppe, lappe, reparere dag, en “mekke-mandag” rett og slett. Så herved er mandag som #mekke_mandag gitt som utfordring. Til meg selv, til deg som leser dette (hvis du vil) og til alle som følger meg på instagramkontoen @brittarnhildskreativeverden
Vet ikke enda hva jeg skal mekke neste mandag, men noe blir det, helt sikkert.
Jeg har skrevet dagbok helt siden jeg lærte å skrive. Det blir over 60 år det. Har ikke tatt vare på alle, det er noen fra barne- og tenårene jeg mangler, men jeg har den aller første, fra jeg var 6 år. For noen uker siden satt jeg på hytta og leste ei bok av Claire Wellesley-Smith, Slow Stitch, Mindful and contemplative textile art, og ble inspirert til å begynne å sy dagbok. Ja, du leser riktig, sy, ikke skrive. Å sy, veve, brodere, strikke tanker og opplevelser er forresten noe kvinner (og noen menn også) har gjort bestandig, og gjennom det har de skapt en kulturskatt som heldigvis flere og flere får øynene opp for idag.
Inspirert av det jeg leste i denne boka begynte jeg å lete rundt i skuffer og skap på hytta. Fant en linserviett jeg kunne bruke som bakgrunn, restestoffer jeg kunne klippe i, nål og tråd/garn er det mye av der, og dermed var jeg i gang. Rakk tre “bilder”, og skal fortsette neste gang vi drar utover.
Vel hjemme fra hytta var det tid for en tur til Sverige (knapt to uker) og jeg bestemte meg for å fortsette syingen. Denne gang fant jeg en linserviett fra mor og fars dødsbo, en hel masse gamle stoffer jeg farget for mange år siden, den gang jeg drev aktivt med quilting, og broderigarn i ull jeg har samlet på en stund. Tok med lin-serviett, fargede stoffer, ulltråd og nål på bilturen, og fikk faktisk til å sy litt hver dag. Ingen plan, bare lekte meg.
Om ei uke drar vi på ny utenlandstur, denne gang til Italia, og jeg har lyst til å ha med meg sytøyet mitt denne gang også. Så i dag har jeg gjort forberedelser, og tjuvstartet på det jeg håper skal bli min oktoberdagbok. Jeg har vært i kjelleren og funnet et gammelt putevar, også det fra mor og fars dødsbo, og har klippet en ganske smal remse i putevarets lengde (skal klippe flere remser som skal sys sammen), og så planlegger jeg å klippe opp litt stoffbiter i ulike former, kan jo ikke ha med meg så mye i kofferten, så selve stoffrullene får bli igjen hjemme. Ullgarnet skal med så klart, og så får jeg se hva det blir til underveis.
Første “innlegg” er inspirert av georginer jeg plukket i hagen i dag og som du kan se på første bildet i dette innlegget.
Se der, mindre enn et døgn siden jeg fikk ideen om 52 uker med restegarn, og jeg er allerede godt i gang. Som jeg skrev i går så fant jeg fort veien til garnsamlingen min og plukket fram noe til et strikkeprosjekt. Begynte å strikke, og kjente at ideene boblet, så det ble ikke mange omganger før jeg igjen var oppe i atelieret og rotet i garn. Denne gang fant jeg fram noen av de aller minste nøstene. Jeg samler på alt, om det så bare er et par meter garn, jag kan jo alltids bruke det i broderi på strikk. Men det kan brukes til mer også, se bare her. Med mormors gamle heklenål str 1,75 er jeg nå i gang med å hekle bitte små bestemorsruter. Og jeg lar dette bli første prosjektet av de 52 som ligger foran meg. Har ingen planer om å bli ferdig med det første, nei, dette første prosjektet skal få følge meg gjennom alle de 52 ukene (og hvem vet, kanskje enda lenger også)
Vi er på hytta nå, kom hit i formiddag og skal være noen dager. Og mens Terje er ute og saker ved, sitter jeg inne og hekler bittesmå ruter, og fryder meg over å ha kommet i gang med “52 uker med restegarn”. Aner ikke om jeg klarer 52 uker, men det gjør ikke så mye. Akkurat nå er det utrolig gøy og inspirerende, jeg har massevis av planer for de kommende ukene, og kanskje vil jeg etter hvert få ideer fra dere også? Ja, for jeg håper jo at flere blir med på dette. Tenk om vi blir en stor gjeng? Det hadde vært gøy det.
De små rutene er enkle å hekle.
Jeg legger opp 7 kjedemaske og fester de sammen i en ring (1.omgang)
Så hekler jeg 12 halvstaver i ringen og fester de sammen (2.omgang)
Og deretter “9 halvstaver, 2 luftmasker” x 4 og fester sammen (3.omgang)
Jeg har aldri skrevet et heklemønster før, så dette er helt sikkert ikke riktig måte å skrive det på, men jeg håper du forstår det likevel.
