©brittarnhild

Før i tiden var det vanlig å ha en stoppekurv, med sokker, strømpebukser og alt mulig annet som trengte å stoppes og repareres. I dag har vi nesten glemt kunsten å stoppe, kunsten å reparere, kunsten å fikse. Det er så mye lettere å kjøpe nytt. Kanskje trenger vi ikke kjøpe nytt en gang, vi har allerede et lager i skuffer og skap.

For mange år siden fikk jeg et par hjemmestrikkede vanter av tante Solbjørg, mors storesøster. Tante Solbjørg lever ikke lenger, men det gjør de vakre vantene. Av sort og hvitt garn med en liten bit svart filt med påbroderte blomster på framsiden. Vakre vanter. Jeg elsker dem og har brukt dem masse, masse, masse. Innsiden av tomlene er lappet både en og to og flere ganger og snart må jeg gjøre noe med sømmen som holder filtlappen på plass. For vantene vil jeg fortsette å bruke. Lenge.

Så oppdaget jeg forleden dag da jeg tok på meg vantene at det var blitt et hull inne i den høyre hånden, et såpass stort hull at det ikke ville bli fint å stoppe det på “gammeldags vis”. Men stopping kan være så mangt. En vakker rød blomst for eksempel, med gule støvbærere.

Mens jeg satt og broderte blomsten fikk jeg ideen om å la mandag være en stoppe, lappe, reparere dag, en “mekke-mandag” rett og slett. Så herved er mandag som #mekke_mandag gitt som utfordring. Til meg selv, til deg som leser dette (hvis du vil) og til alle som følger meg på instagramkontoen @brittarnhildskreativeverden

Vet ikke enda hva jeg skal mekke neste mandag, men noe blir det, helt sikkert.