©brittarnhild

Vi sitter i bilen mange timer hver dag nå, men døgnet er langt, og er fullt av opplevelser. Umulig å skrive om alt her, men jeg har jo ei fysisk dagbok også, og der får jeg med meg det meste, eller? I alle fall mer enn her.

,Vi er i Sundsvall i kveld og sånn som det ser ut nå, kjører vi hjem i morgen. Det er så rart med det, når nesene vendes hjemover kommer lengselen, og skjønt vi hadde planer om å være litt til i Sverige ble det til at vi ombestemte oss i løpet av kveldens middag. Nå vil vi hjem.

For mange år siden v ar jeg på tur med staben på bispedømmekontoret i Nidaros til Härnösand, som er bispesetet for Härnösand Stift. Stiftsadministrasjonen her var vertskap, og tok oss blant annet med på en utflukt for å bese deres “stolthet”, Sveriges lengste hengebru, Högakusten broen.

I dag passerte jeg den på nytt, denne gang sammen med Terje, og like imponerende er den i dag.

Jeg var ikke helt fornøyd med restauranten vi spiste på i går kveld, og sendte ei melding til svigersønn Kristian om han kunne sjekke ut restaurantene i Sundsvall og anbefale en for oss. Det tok ikke lang tid før vi fikk svar, han mente at Basta Urban Italian ville passe oss godt. Vi fulgte rådet og jammen hadde han fullstendig rett. Risotto med asparges på meg, kylling for Terje, og siden det er siste kvelden for denne ferien (det er ikke lenge til neste), delte vi ei flaske hvitvin.

Vi var i Italiahimmelen!

Sundsvall er forresten også en by som fortjener et nærmere bekjentskap. Det får bli en annen gang.

©brittarnhild

I dag er det gudstjenester hver eneste søndag og for meg som bor i by kan jeg komme meg til både en og mange kirker på kort tid. Likevel er det så altfor lett å finne en unnskyldning til å la være.

Sånn var det slett ikke i “gamle dager”. Vi har i dag besøkt den gamle kirkebyen i Gammelstad, like utenfor Luleå, en samling som består av 400 små, rødmalte hus plassert rundt en stor steinkirke fra 1400-tallet. Det var lange avstander til kirka, man var pliktig å møte opp når det var gudstjeneste og for mange lot det seg umulig gjøre på en dag. Hele familien var nødt til å overnatte, og små og større klynger av hus til å overnatte i, dukket opp rundt kirkene.

Den er ikke akkurat liten kirka i Gammelstad, Nederluleå kirke, faktisk er den Norrlands største middelalderkirke.

Det må ha vært litt av et liv her under kirkehelgene. Folk i alle husene, og sikkert ikke bare et par stykker i hvert hus. Her var gamle som unge, små barn og gifteferdige jenter og gutter. Her traff man slekta, her gikk man til konfirmasjon, her ble det feiret dåp og bryllup og her samlet man familiene ved gravferder.

Her var det helt sikkert både fyll og spetakkel, her diskuterte mennene årets avling mens kvinnene sladret og delte oppskrifter på både mat og håndarbeide. Ungene fikk venner, og det var nok både et og to par som snek seg bak et hjørne for å bli bedre kjent…….

Det var stille i kirkebyen i dag. En og annen turist vandret rundt, ei dame serverte fika i den lille kafeen, ei annen solgte sløydvarer og suvenirer i gavebutikken. Ingen tittet ut på oss gjennom se smårutete vinduene, men jammen hadde jeg lyst til å titte inn.

©brittarnhild

Da vi begynte å planlegge årets tur til Lofoten, med et par dager i Narvik for å besøke tante Oddrun, skjønte jeg at det endelig ville bli en mulighet for å besøke Kiruna, en by jeg har hatt lyst til å oppleve helt siden jeg første gang hørte om flytteprosjektet, at “hele” byen skal flyttes pga sprekker i jorda forårsaket av mange års gruvedrift.

Og i dag er vi her. Akkurat nå høyt oppe i etasjene på Scandic Hotel, et hotell som er bygd etter formen på Kebnekaise, Sveriges høyeste fjell, som ligger i området.

Vi har vandret rundt i byen, vi har kjørt rundt både i byen og områdene rundt, og ikke minst, vi har tatt stolheis opp til en topp med en fantastisk utsikt.

Å ta åpen stolheis er ikke min greie. Jeg har egentlig ikke høydeskrekk, men opplevde å få litt panikk i en stolheis på Capri for noen år siden da jeg følte at jeg slett ikke var sikret godt nok. Måtte kjempe litt med meg selv for å ta heisen til topps i dag, og kjenner på godfølelsen nå etterpå.

Og utsikten der oppe fra var upåklagelig. Ikke bare fra toppen forresten. Jeg var “avslappet” nok til å både filme og ta bilder både på opptur og nedtur. Skal etter hvert legge ut en video fra heisturen på Facebook (en video som forsvinner etter 24 timer, som slike videoer gjør).

Da vi planla turen hit var jeg redd for at vi hadde “kommet for seint”, at hele byen var ferdig flyttet. Det er den selvsagt slett ikke. Her er det mange år med arbeid som står igjen, så egentlig er det en perfekt tid å besøke byen. Noe er ferdig flyttet, noe er underveis, mye står igjen. Vi har vel alle fulgt flytting av Kiruna kirke minutt for minutt. Nå står den der den skal stå, men det er nok lenge enda før den åpnes for publikum. Kanskje må jeg tilbake til Kiruna en dag.

Og om jeg kommer tilbake får jeg kanskje vite hvor disse husene havner?