Vi har forlatt Vestvågøy og beveget oss vestover i Lofoten, til “Bua” eller Roaldbu som den heter nå.
Dagene i Stamsund og omegn har vært helt fantastiske. Været har spilt på lag og vi har møtt familie og venner på løpende bånd. 2-3 besøk hver dag. Jeg ville ikke vært foruten et eneste ett av besøkene, folkene vi har møtt, samtalene vi har hatt, maten vi har fått servert. Men alt til sin tid. Nå skal vi ha noen dager alene her i Roaldbu, ikke langt fra Reine. Med havet og sjøfuglene rett utenfor vinduet.
Med roligere dager blir det sikkert tid til å skrive litt mer her, nå i kveld får dette holde. Illustrert av et bilde av en svanefamilie (sangsvaner) jeg tok ute på Eggum for noen dager siden.
Lang dag, masse folk, masse opplevelser. Da var det godt å avslutte dagen med en kveldstur. Ikke for langt, ikke for bratt, men likevel ut i naturen og gjerne med litt utsikt.
Valget falt på Lindalsvatnet, ikke langt fra Leknes.
Vi parkerte hos niese Gunhild på Skulbru, og gikk opp lia gjennom nydelig røsslyng omgitt av Lofotfjell, frisk luft, stein, lyng, multemyrer, blåbær og tyttebær.
Vi spiste lunsj hos Rita-Wivi i formiddag, Ingrids svigermor, og hvem var den første vi møtte på turen? Joda, det var Rita-Wivi sammen med turgjengen sin, Tjukkasgjengen.
En dag skal jeg bli sprek og “løpe” toppturer, i dag var 6 kveldskilometer i lyngheia i Lofoten helt perfekt.
Tenk, etter dager og uker med gråvær og regn våknet vi i dag til strålende sol. Frokost på verandaen hjemme hos Rita og Frode med fantastisk utsikt ut over hav og fjell, ei vandring i fjære etter maten, og så kjørte vi til Borge, hvor vi satte av Frode i Borge-kirka, han er tilbake på jobb etter ferien, før vi kjørte videre utover til vakre Eggum.
Det er noen år siden sist vi var her. Mye var likt, naturen er jo ofte det, men ved parkeringsplassen hadde det kommet opp en kafe. Den var åpen, så vi startet besøket vårt er, med cappucino og gjærbakst.
Det snakkes mye om alle turistene som fyller opp Lofoten. Vi har ikke sett så veldig mye til dem enda, og gikk absolutt ikke i noen kø ute på Eggum. Riktig så rolig og fredelig var det.
I dag var det også strikking og filming på programmet,
før vi gikk en tur utover langs havet, ut til Skulpturpark Nordland og det velkjente “hodet” (se første og siste bilde). Jeg hadde med det store kameraet mitt og fikk tatt litt fuglebilder, men de er ikke lastet opp til datamaskina enda.
Resten av dagen har også vært full av opplevelser og familie både her og der, og det skriver jeg om i den fysiske dagboka mi.
Vi kjøre E6…….i alle fall etter hvert. Men først kjører vi fra Hattfjelldal og inn i Sverige. Stopper på et lite kjøpesenter i Hemavan hvor vi drikker kaffe og jeg får min kjære svenskekake biskvi. Det er en outletstore der som selger sportstøy, jeg kjøper ei turbukse og ei t-skjorte, Terje kjøper to flanellskjorter…….og så bærer det strake veien til Mo i Rana og E6.
Polarsirkelen på Saltfjellet er neste stopp. Vi spiser hver vår porsjon reinsdyrpølse, og våger oss så ut i sur vind og litt regn.
Nå skal det nemlig filmes og fotograferes. Jeg startet på et nytt strikketøy da reisen startet i går, en lopapeysa med garn jeg kjøpte på Island for et par år siden, og har et lite hårete mål om å ta et bilde hver dag. I dag ble det både bilder og film, i vind og vær.
Og jammen ble det en selfie også.
Ikke så mye annet å skrive om i dag. Vi har stort sett sittet inne i bilen. Nå er vi på ferge fra Bognes til Løddingen, og så er målet å komme fra til Stamsund i løpet av kvelden. Der venter Rita og Frode med fiskesuppe.
Endelig, endelig, endelig er ferien i gang. Nå kan vi jo selvsagt si at vi som er pensjonister har ferie hele året, men……. Jeg hadde en chat med ei venninne forleden dag om nettopp dette, hvor hun skrev at for henne var det ferie å være på hytta med barn og barnebarn. Selvsagt kan det være ferie, men ordet ferie handler nok først og fremst om å “reise” på ferie for meg, å oppleve nye ting. Sånn har det vært hele livet, helt fra jeg som lita jente ble tatt med på campingferie, først med telt, etter hvert med campingvogn rundt omkring i Norge, Sverige, Danmark, Finland og videre sørover i Europa. Den tradisjonen fortsatte Terje og jeg med, så ble det noen år med fly og nå de siste årene er vi tilbake til bilferier i Scandinavia.
Første stopp café på Steinkjer. Vi var heldige og fant en søt liten café med masse ferskt gjærbakst.
Kjempesøte akvareller rundt om på veggene, som var til salgs. Slett ingen ublu pris, men jeg holdt meg “på matta” , det er jo liksom grenser for hvor mange bilder jeg kan ha.
Medbragt lunsj ble spist, mellom regnbyger, et eller annet sted langs E6 på vei nordover. Gode minner om mange måltid på rasteplasser gjennom årene.
Nå er vi innkvartert på hytta til Martas svigerforeldre i Hattfjelldal. Vi har knapt hilst på de tidligere, så det å få en ettermiddag, kveld og morgen sammen nå er veldig koselig.
Vi ble møtt med blomkålsuppe da vi kom, før vi gikk en tur i skogen, opp til en gapahuk de har bygd opp langs elva.
Det er grått, vått og kaldt i dag så vi satte oss ned i gapahuken, men utsikten fikk vi med oss.
Nå har vi drukket kaffe og spist varm fruktkake og is, og snart er det hjemmelaget pizza.
Tittelen “Det meste er nord, er tatt fra et dikt av Rolf Jacobsen.
Det er jammen ikke lett å time besøket på Svinviks Arboret sånn at vi kommer hit på akkurat riktig tidspunkt, altså når rododendronene er på sitt aller beste, og kaféen er åpen! Hagen er for såvidt åpen døgnet rundt hele året, kaféen er det verre med.
Vi er på vei til hytta, og bestemte oss for å ta omveien om Surnadal og det vakre arboret med sin helt spesielle samling med nærmere 400 rhododendron. Vi har vært der mange ganger før, men blir aldri lei av å vandre rundt i det ulendte terrenget på jakt etter de skjønne fargene, formene, duftene.
Hagen ble startet en gang på 1940-tallet av ekteparet Halvor og Anne Svinvik, og jeg leser på nettet at på 1960-tallet inneholdt hagen den største samling planter i noen norsk privat hage. Her var det hovedsakelig frukttrær, nåletrær og rhododendron samlet av Halvor, og hvis jeg husker riktig – en stor samling stauder som Anne stod for.
I 1971 ble hagen donert til Vitenskapsmuseet i Trondheim, mens i dag eies hagen av Surnadal kommune og driftes av Nordmøre Museum.
Inne i hovedbygningen finnes det en liten kafé og de gangene vi har vært så heldige og funnet den åpen, har vi kunnet kost oss med nydelig hjemmebakte kaker, pyntet med blomster fra hagen. I fjor kom våren tidlig, så da vi kom hit da og kunne nyte en aldeles fantastisk blomsterflor, var ikke kaféen åpnet for sesongen enda. I år er nok våren minst like tidlig, men jeg leste på nettet at kaféen er åpen lørdag og søndag, så vi kjørte forventningsfulle avgårde hjemmefra etter frokost.
Skuffelsen var stor da vi ble møtt med stengt dør og et lite A4-ark hvor det stod at kaféen dessverre var stangt pga strømutkobling! Flaks for oss at vi i siste liten hadde pakket med ei nistekurv med termos med kaffe og hver vår skillingsbolle.
Men vi lot oss selvsagt ikke stoppe av en stengt kafé, og antydning til regndråper i lufta. Her var det, som hvert år, mye å se på.
Døra til drivhuset var åpen, og her inne fant vi noen fantastiske vinranker med druer mye større enn de vi har hjemme. Bundet opp på en annen måte enn våre var de også, så her fikk vi et godt tips.
Masse pelarginer var det der inne også. Jeg har en liten samling og ønsker meg alltid flere. Skulle veldig gjerne hatt en avlegger av denne.
Så altså, et svært vellykket besøk, og det er slett ikke umulig at vi kommer tilbake neste år, også!
En enkel reinfann i veikanten ga inspirasjon til et par pulsvarmere på @emilorosa sitt strikkeretreat i Småland i fjor. Sammen med @sofiastaleshar jeg to år på rad undervist på @evasvensson74 sitt strikkeretreat i Gamla Hjälmseryd, midt i Astrid Lindgren-land i Sverige. I juni blir det nytt retreat. Påmeldingen åpnet i går, og de første påmeldingene har allerede kommet. Her blir det helt sikkert undervist i broderi på strikk igjen, og vi har også andre spennende ting på lur. Ta kontakt med @emilorosa om du vil vite mer.
Disse reinfannpulsvarmerne, som jeg liker så godt at jeg har strikket flere par og brukt som gaver, er par 25 i pulsvarmerreisen min.
Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen…….en tid for å danse…….en tid for å le…….en tid for å ta i favn…….en tid for å nyte solnedgang og sjøtunge……. en tid for å reise hjem igjen og alltid tid for å elske (fritt etter Forkynneren)
En formiddag ved klippene, med fiskere, bølger, cappuccino og de beste croissanten vi vet om, lørdagsgrøt på Sjømannskirka hvor nesten 120 besøkende skrapte grøtgryta tom og hvor vi klemte gamle og nye venner på gjensyn, bad i bølgene og nå sjøtunge, levende musikk, sangria, solnedgang og fløyelsmørke på El Pincho (mon tro om denne blir stamrestaurant nr 2).
I morgen reiser vi hjem, og da blir jeg nok litt mer aktiv her på facebook (kanskje). Takk for oss for denne gang Tenerife. Vi sees igjen, Deo Volente.
En vakker sommerdag for noen år siden kjørte vi over Haukelifjell. Tunnelene var stengt, så vi fikk kjøre den gamle veien, og fjellbjørk og mosegrodde steiner inspirert meg til å lage mønsteret #haukelifjellvegenkofte Startet med et par pulsvarmere, så ble det sokker og til slutt den vakre Kofta du kan se på bilde 3 (på instagram)
Podcasten Leseklubben på NRK med @olsenkr og @christinelossi er i gang med The Handmaid”s Tale av Margaret Atwood, og endelig er jeg igang også. Måtte bare lytte ferdig Ingeborg Arvolas Vestersand først. Jeg leste boka på originalspråket da den kom ut, en meget sterk historie. Nå skal det bli spennende å lytte til den på norsk, og høre Kristoffer og Kristine samtale med Jenny Skavland diskutere den. Ganske sterkt forresten å se kvinner i Minnesota kle seg som rollefigurene i dramaserien i de pågående demonstrasjonene. Snakker om en dagsaktuell leseklubb!
Heldag på farten, som skulle toppes med opera i konserthuset i Santa Cruz.
Vi drog fra hotellet vårt rett etter frokost og stoppet for vår obligatoriske cappuccino i Candelaria. Der var det som vanlig vanskelig å finne parkeringsplass. Vi måtte lit utenfor sentrum før vi fant noe ledig, men det viste seg å være ganske fint, dermed fant vi nemlig en liten kafe helt nede ved sjøen. Og vi var heldige og fikk et bord helt ytterst. På vårt spørsmål om de hadde croissant eller noe liknede til kaffen finn vi bare hoderistende svar. Derimot hadde de churros. Vi bestilt en hver og skjønner at vi har gått glipp av noe, for dette var kjempegodt. På google leser jeg at: churros er en populær søt snack fra spansk og portugisisk matkultur, som består av friterte deigstrimler laget av vannbakkelslikgnende deig…….de ligner på smultringer, men har en særegen stjerneformet profil fra pipingposen de formes med, og gir en sprø overflate med myk kjerne.
Jeg hadde håpet å finne små figurer til Vida og Eline sine julekrybbelandsbyer, men det ble boktur. Derimot fant jeg en kjempesøt liten bokhandel som jeg måtte utforske. Hadde håpet å få tatt et bilde utenfor uten denne eldre mannen på bildet, men han stod der så trofast og ventet på kone si som var inne i butikken og hadde veeeeeldig god tid.
(tok bilder inne i butikken også, men de har jeg planer om å bruke en annen gang)
Vi startet timene i Santa Cruz med å bade. Dette fantastiske badeanlegget ligger rett ved konserthuset (som du ser i bakgrunnen). Vi har vært her før, så vi visste hva vi gikk til. I dag viste det seg at flere av bassengene var tomme, men et var heldigvis fylt med vann, klart til å bade i. Vi hadde tenkt å ligge litt i sola, men det blåste en iskald vind, så det holdt med et bad før vi kledde på oss og gikk inn i byen.
Satte oss etter hvert ned for å spise en tidlig middag før operaen, og jeg bare måtte forevige dette synet 🙂
Mens vi satt og spiste bestemte jeg meg for å sjekke operabillettene en gang til, for å være sikker på at forestillingen startet 19.30. Det gjorde den, men…….
…….her er hva jeg skrev på facebook:
Tenk deg at du oppdager at operaen Orfeus og Evrydike oppføres i operahuset mens du er på Tenerife. Du kjøper billetter, du gleder deg, du forteller alle at “vi skal på opera”. Tenk deg at du drar avgårde etter frokost, stopper i Candelaria for cappuccino, kjører videre til Santa Cruz og lader opp med bading og soling i det flotte anlegget rett ved operahuset. Tenk deg at du vandrer rundt i Santa Cruz, mer og mer forventningsfull. Du setter deg ned på en restaurant for å spise en tidlig middag, og tar opp telefonen for å sjekke billettene en gang til. Er det kl 19.30 det starter? Joda, tidspunktet er riktig, vi har god tid. Men……….Jeg kikker opp på Terje. “er det torsdag 22. i dag???????” Oi, vi har billetter til gårsdagens forestilling!!!!! Hva gjør vi nå? Jeg leter fram telefonnummer. Finner prefikset til Spania. Møter bare en telefonsvarer. Jeg klarer knapt å spise, lar Terje få resten av maten min. Vi betaler, går raskt til operahuset, finner billettkontoret, men nei, dagens forestilling er utsolgt…………..men vent litt, kanskje finnes det håp, kvinnen bak skranken tar en telefon, snakker litt, ser opp på oss, smiler bredt og utbryter “a miracle” Så nå sitter vi i foajeen med to nye billetter, og snart er det forestilling.
Det ble forestilling på oss. Vi slapp å betale for nye billetter. Og vi fikk oppleve en av de flotteste operaforestillingene vi har vært på (og det er ikke få skal jeg si deg, og en av de flotteste har de vært alle sammen, nesten)
Kveldene kan være litt kjølige her på Tenerife. Da er det godt med en blomsterkrans rundt håndleddene. Disse pulsvarmere var blant de første jeg broderte blomster på, små blomster inspirert av blomster i veikanten. Nå har de vært i nesten daglig bruk i mange år. Her presenteres de som det 23. paret i min samling av pulsvarmere. Hvilket par er din favoritt så langt?
Så finner jeg innimellom små skatter i bruktbokhylla på Sjømannskirka. Marianne Fredriksson er blant mine favorittforfattere. Denne boka, Trekkfugler, er ny for meg. Den handler om to middelaldrende kvinner, svenske Inger og chilenske Mira som blir venner, deler minner, bearbeider fortid. Varm og til dels dramatisk.
Så kom vi oss endelig opp på platået bak hotellet, det hører liksom med når vi er her. God stigning for å komme opp (krevende for gamle knær å gå ned), fantastisk fint når vi er der oppe med stier og gamle traktorveier i alle retninger. En skoleklasse var på vei opp sammen med oss. Skulle gjerne hørt læreren fortelle om livet og jordbruket på platået i gamle dager.
Jeg hadde kikkert og kamera med og fikk etter hvert noen “nye” fugler på lista mi. Møtte en irsk fugletitter som vi pratet litt med. Da han hørte at vi kom fra Norge utbrøt han med et smil “well, you are not much liked by Mr President, are you?” Og vi var enige om at det blir færre fugler å se for hvert år.
