“Kanskje vi skal møtes på Jamtli museum” skrev Margreth da vi sendte meldinger fram og tilbake i går, “Der er den en tekstilutstilling jeg er sikker på at du kommer til å like. Så kan vi spise lunsj der, og etterpå ta kaffen hjemme hos oss.”
Gjett om jeg likte utstillingen da. Og gjett om jeg kjøpte bok i gavebutikken etterpå. De to kunstnerne Katarina Brieditis og Katarina Evans har i mange år samarbeidet med å lage matter og klær av “skräp” , sånt helt unyttig noe som bare kastes, du vet.
Vi vandret rundt lenge. Mannfolkene pratet om sitt, jeg og Margreth om vårt, delte erfaringer, utvekslet ideer, fikk inspirasjon til kommende prosjekt.
Jeg som sliter med å strikke med mine artrosehender, nå trenger jeg slett ikke slite med pinnene. Jeg kan jo bare klippe av stykker av en utslitt genser og lage de vakreste pulsvarmere.
Eller det vakreste smykket.
Hullete sokker kan bli som nye, eller faktisk enda bedre.
Og en litt kjedelig, slitt genser kan bli rene blomsterenga.
Med ett hørte vi Terje og Pär Ola prate om alle slipsene de har liggende. Kanskje ikke så rart siden de stod og så på dette eventyret av en kjole leget av gamle slips.
Eller denne hane-skulpturen. Gamle slips det også.
Altså, tenk på alt vi kaster og som kan bli både til nye bruksgjenstander og helt unike skatter.
Fram med nål og trå, saks, gamle tekstiler og kreativitet. La oss skape.
Så er vi hjemme i det gode, gamle huset vårt (kan jeg kalle et hus fra 1975 gammel?). Vi pakker ut, vi inspiserer kort hagen og drivhuset, vi spiser middag, vi ringer ungene (det er fortsatt rart å ikke ringe til mor med en gang jeg kommer hjem), og vi sorterer minner fra de siste ukene.
Det ble mye bilkjøring i dag også, fra Sundsvall til Trondheim, med en lang god stopp i Østersund hvor vi møtte gode venner. Først vandret vi sammen rundt på en utstilling på Jamtli museum, som jeg har planer om å skrive mer om i morgen, og så ble vi med ut på Frösö hvor Margreth og Pär Ola bor ,for å drikke kaffe og prate videre.
Jeg ble kjent med Margreth på 90-tallet en gang, gjennom vår felles interesse quilting. Vi holdt veldig god kontakt noen år, hun kom på besøk til Trondheim, jeg drog til Østersund, og vi skrev brev og sendte eposter. Så dabbet det av fram til vi “oppdaget” hverandre igjen på instagram for noen år siden. I november var Terje og jeg i Østersund sammen med våre amerikanske venner Jane og Lanny. Da tok jeg kontakt med Margareth og vi ble invitert hjem til henne og Pär Ola på lunsj. Vi ble vist rundt både selve huset, i atelieret og i glasshuset som binder bolighuset og atelieret sammen (det første bildet her er tatt i glasshuset i dag), og vi lot oss alle imponere av Margreths utrolige quilts, Lanny sågar såpass at han kjøpte et av dem.
Det ble nytt besøk i atelieret i dag, nye samtaler om prosess og inspirasjon og farger og former. Og jeg fikk se en ny quilt, som for øyeblikket presenteres i et tysk quilteblad. Imponerende. Og inspirerende.
Terje hadde en avtale i byen, og nesten på impuls ble jeg med ned. Vi drog litt før han behøvde, og rakk en kaffe. Valget falt i dag på Bristol, som det i grunnen gjør ofte, og det som overrasker meg nesten hver gang, er hvor lite folk det er her inne. Dette er jo en av kafeene i sentrum som har vært lengst i drift, og uten tvil en av flere med mest sjarm og særpreg.
Etter kaffen drog Terje til sin avtale mens jeg fortsatte ned til K.U.K – Kjøpmannsgata Ung Kunst, som har sin sommerutstilling på gang.
Jeg var spent på å se verkene til Veronica Lund, en ung Trondheimskunstner. Dronning Sonja har besøkt utstillingen, og kjøpte flere av hennes bilder. Spennende.
Her var Sverre Bjertnæs, alltid like interessant,
og her var flere av Ingvild Eirings utrolige dioramaer. Har sett flere av dem tidligere, og blir like målbundet hver gang.
Marianne Mo var her også, med keramikk, men det som fascinerte meg aller mest denne gang var Ingunn S. Ystads serie “over under gjennom farge”. Jeg siterer fra K.U.Ks hjemmeside: Ingunn Ystads malerier utvikles billedflaten gjennom en prosess basert på lagdeling, repetisjon og forskyvning. Strøkene etablerer en rytmisk struktur der motivet ikke fremtrer som et fast punkt, men som noe som kontinuerlig forskyves og holdes åpent.
Det var mange bilder, fordelt på tre rom, og her måtte jeg gå fram og tilbake, over under gjennom, flere ganger. Fargene er mine, og da jeg satte meg ned på en benk for å se nærmere på bildet over, var det som om jeg vandret inn i ulike rom, gjennom porter, bak vegger, over steiner.
Jeg kopierer videre: Rommet i maleriene bygges ikke gjennom tradisjonell perspektivisk illusjon, men oppstår i relasjonene mellom fargene. Fargen fungerer både som overflate og dybde: den kan trekke flaten frem eller skyve den tilbake, skape tetthet eller åpenhet. Transparente lag lar underliggende strøk forbli aktive, slik at rommet fremstår som ustabilt og i bevegelse, som noe som stadig etableres på nytt. I denne utforskningen av farge som romlig erfaring kan arbeidene sees i forlengelse av Mark Rothkos maleri, hvor fargen ikke beskriver rom, men selv er rom.
I denne forstand kan arbeidene også leses i lys av Maurice Merleau-Pontys forståelse av persepsjon, hvor rom ikke er noe fast, men noe som oppstår i møtet mellom betrakter og verk. Bildene etablerer ikke én samlet romlighet, men et felt av samtidighet, der flere visuelle retninger eksisterer parallelt.
Dette bilde måtte altså bli “forsidebilde” på dagens blogginnlegg. Disse kjente og kjære barnemøblene.
Vi har kommet fram til reisens mål, Hjälmseryd i Småland. Vi har sovet ei natt hos våre gode venner Eva og Michael. Terje er fortsatt der, og skal bo der ei uke, mens jeg har flyttet over til Gamla Hjälmseryd prestegård, hvor årets strikkeretreat nå er i gang.
Men før det startet hadde Terje og jeg formiddagen fri. Vi kjørte da til Värnamo og kunstmuseet Vandalorum. Vi oppdaget det museet helt tilfeldig for fire år siden da vi kjørte E4 sørover på vei til Danmark, ble med ett veldig kaffetørste, som vi ofte blir, og svingte av ved det første og beste kaffeskiltet vi så. Det viste seg å føre oss til restauranten i Vandalorum, og i tillegg til kaffe og fika, ble det omvisning i museet og ikke minst bokhandling i den fantastiske gavebutikken de har. Ikke visste vi da at vi året etter skulle besøke Eva og Michael som bor i nærheten, og dermed fikk anledning til å besøke museet igjen, og deretter for to år siden da Eva arrangerte sitt første retreat her og jeg fikk undervise, likedan i fjor med det andre retreatet og nå igjen i år. Tenk, fem år på rad har vi fått besøke dette flotte museet (med en Piet Odoulf – hage) som vi ikke visste at fantes den gang vi kjørte forbi.
Men tilbake til forrige bildet, og barnemøblene, en stol og et bord, som kan snues og vendes så de begge blir stoler eller begge blir bord. Svigerfar var møbelsnekker, og laget utrolig mye fint til barnebarna etter hvert som de ble født. Sommeren 1983, da Torgeir, vår eldste sønn og det eldste barnebarnet, var ett år, snekret svigerfar nettopp en sånn stol og et sånn bord til han. De lever fortsatt, nå i dukkestua vi har i hagen. Nå skjønner jeg at han må ha vært inspirert av Alvar Aalto, og møblene, som jeg har vært glad i alltid, har blitt enda kjærere.
Den jula Øystein var 10 mnd og såvidt var i ferd med å lære seg å gå, lå det ei farfarsnekret dukkevogn under juletreet, ikke så veldig ulik denne.
Jeg kunne ha skrevet masse mer om Vandalorum, og den vakre Piet Oudolf-hagen som omgir de låveliknende museumsbygningene (hagen var forresten akkurat åpnet da vi var her første gang), men det har vært en lang ettermiddag og kveld med start på retreatet, så jeg gir meg her.
«Så å si hver dag siden begynnelsen av juni har jeg tatt med meg en blomst eller en kvist fra hagen vår, satt den i vann og malt den samvittighetsfullt inn i et stort bilde som langsomt har tatt sin barokke form ettersom stadig nye vekster har blomstret eller bare lokket med sitt sommerlige, forgjengelige.» Tor-Arne Moen, 8. august 2025
Jeg har vært på Galleri Ismene i dag, på utstillingen “I kunstnerens hage”. Med bilder malt av Tor-Arne Moen. Det er jo selvsagt umulig å gjengi bildene her på bloggen ved hjelp av bilder jeg tok på mobilen, men du verden, dette var fantastisk fint. Se på den blomsterenga da! Tenk at det går an å male sånn.
I tillegg til bildet “Humlehimmel” hadde han også et stort bilde fra et vannliljetjern om høsten, og dessuten små bilder fra samme tjernet.
Og ikke nok med det. I et lite rom i kjelleren ble det vist en film av selve prosessene, både fra hagen, fra tjernet, fra hvordan han fraktet med seg blomster, vannliljeblader og humler til atelieret sitt, og både nærbilder og avstandsbilder av selve malingen. Jeg var alene i galleriet den timen jeg var der, og drømte meg fullstendig bort.
Heldigvis er vi fortsatt bare knapt midt i mai. Jeg har måneder foran meg hvor jeg kan vandre ute i naturen, og ikke minst i hagen. Og her i Akeleiehagen kan jeg i tillegg “male” små og store bilder rundt om i bedene våre. Og i drivhuset.
Galleri Ismene skriver på nettsiden sin: “Vi håper utstillingen vil gi publikum et vakkert pusterom i en urolig verden, og en forsmak på sommerens overflod av vekster og farger.” Og jeg kan bare svare med et rungende, smilende JA!
Yes! Jeg har vært på utstillingen “Tråder i tid” i Dronning Sonja Kunststall. En fantastisk reise gjennom norske billedvevhistorie, ikke minst samlet av Kong Haakon og Dronning Maud. Før sommersesongen setter inn er utstillingen kun åpen fra torsdag til søndag, så jeg har akkurat fått den med meg før SJ nå frakter meg tilbake til Trondheim.
Jeg kjøpte selvsagt utstillingskatalogen, og gleder meg til å lese. Og så tok jeg bilder. Masse, masse bilder. Ikke minst nærbilder som viser litt av teknikkene som er brukt, og som kanskje kan inspirere meg til å bli modigere i min egen veving.
Store tepper vil jeg nok aldri klare å lage, men kanskje noen fugler, noen blomster…….
HKH Dronning Sonja sammen med HKH Kronprinsesse Mette-Marit står bak utstillingen. To sterke kvinner jeg beundrer, og som jeg støtter fullt ut midt i alt som er.
Jeg spiste forresten frokost på samme kafé i dag som i går. Hadde jeg bodd i nærheten tror jeg nesten jeg hadde oppsøkt den hver dag. Ikke vet jeg navnet på hun som serverte meg, ikke vet jeg om hun er eier eller “bare” ansatt, men en mester i å skape en hjemmekoselig atmosfære er hun, der hun kjenner “alle” på navn, gir klemmer til høyre og venstre, gir godbiter til alle hundene som kommer innom, husker bursdager og er full av smil og latter.
Det var en fryd å sitte der inne og prøve å la cappuccinoen vare lengst mulig mens jeg nøt alle samtalene som danset i lufta rundt meg.
Så er jeg på vei hjem, masse gode opplevelser rikere og gleder meg til å fortsette dette eventyret som kalles livet.
Takk kjære bror og svigerinne for lån av leiligheten. jeg kommer helt sikkert til å spørre om husrom siden også.
Så er det blitt kveld denne andre dagen og jeg er i leiligheten til Torodd og Kristin, slapper av og fordøyer alt jeg har rukket over i løpet av dagen. Det blir umulig å skrive om alt, så jeg “glemmer” Oslo Kunstforening i Oslos eldste hus, jeg sier ikke noe om at jeg vinket til både den norske og den belgiske kongen da de kjørte forbi og ingen ting om Deichman bibliotek eller Elling bokkafé. For ikke å snakke om Nasjonalbiblioteket og utstillingen “Med pennen på strupen”…….eller kanskje kommer det et bilde derfra til slutt.
Det jeg vil skrive om er to ting – formiddagskaffen og en ukjent perle jeg fant i ettermiddag.
Så la meg komme igang, med formiddags-, eller rettere sagt morgenkaffen, hos Halvorsens konditori. Her er hva jeg skrev på Facebook:
Halvorsens konditori, Oslos eldste konditori, er for livsnytere og dype samtaler. Her er ingen ungdommer skjult bak pc-skjermer, her er (flest) menn og kvinner på min alder, og jeg er slett ikke den eneste som kjøper søt, fristende marsipankake klokka 10 på formiddagen.
I den lille parken utenfor, Wessels Plass, er det busker med fantastiske gule, ganske store blomster. Jeg stoppet og tok bilder før jeg gikk inn på konditorier, spurte ei som jobba der om hun visste navnet, men det gjorde hun dessverre ikke. Har prøvd Artsorakelet uten å få et sikkert svar. Det kan være vårkornell, men blomstene likner liksom ikke helt.
Noen som vet?
Og Facebook ga svar. Takk Ragnhild som kunne fortelle at dette er blomstrende trollhassel.
Og så var det den skjulte hemmeligheten da.
Etter en kort hvil i leiligheten i ettermiddag stod Nasjonalbiblioteket for tur. Der har jeg aldri vært, ikke visste jeg hvor det ligger heller før jeg sjekket google maps i dag, men da fant jeg ut at jeg fint kan gå fra her jeg bor og til biblioteket. Valgte å følge Oscars gate, og det var jammen ikke noe dumt valg, for her var det masse fine hus å se på (og drømme om å bo i). Hadde ikke gått så veldig langt før jeg så dette skiltet (se bildet over) og ble nysgjerrig.
Jeg vippset 100 kr for en honnørbillet, og kunne gå rett inn i eventyret – TBS Gallery. TBS står for Tore Bjørn Skjølsvik, og i hagen, inne i huset, i bakgården og i den vakkert restaurerte stallen kunne jeg beundre over 200 kunstverk laget av den nå 87 år gamle kunstneren.
Inne i Stallen ble det vist to filmer om Skjølsvik, og jeg oppdaget fort at jeg har sett, og beundret, flere av skulpturene hans. Han har nemlig flere flotte verk som står rundt omkring i Kristiansund, en by vi gjerne besøker flere ganger hvert år. Neste gang vi skal dit kan jeg brife litt med min kunnskap, haha.
Hele stedet var så flott, så fint, så gjennomført, og tenk, i formiddag ante jeg ingen ting verken om villaen, hagen, bakgården, stallen eller kunstneren. Nå bærer jeg med meg bilder av mange av verkene hans på netthinnen. Besøket gjorde meg så glad, jeg danset nesten videre bortover Oscars gate 🙂
Det var nesten så jeg danset en times tid senere også, da jeg besøkte utstillingen “Med pennen på strupen” om satiretegninger, på Nasjonalbiblioteket. Jeg lo i alle fall høyt. Bildet under gir tekst til tegningen på bildet over:
Og så litt om bøker helt til slutt. Jeg har liksom gitt meg selv lov til å kjøpe ei bok pr dag på denne “husmorferien”. I går kjøpte jeg “Min bokverden” av Kerstin Ekman, og har allerede lest masse av den. Så gårsdagen var grei, jeg holdt meg innafor kan man si.
I formiddag var jeg innom garnbutikken Fru Kvist. Der håpet jeg å finne “Et Strikkeliv 3” av Marianne Isager, en dansk strikkedesigner. Jeg følger Marianne på Facebook og har i det siste kost meg med å lese lange fortellinger om hennes liv. I et av innleggene skriver hun om sin nye bok, om Japan og sitt mangeårige kjennskap til japansk kunst og kultur, noe som har inspirert strikkemodellene i boka. Jada, Fru Kvist hadde boka, jeg kjøpte den og gikk ned til Deichman hvor jeg fant en ledig plass hvor jeg kunne sette meg ned og lese.
Så gikk jeg forbi Bislett Bok i ettermiddag, på vei ned til Oscars gate, og der lå jammen Hamnet av Maggie O´Farrell og vinket til meg. Ikke bare vinket forresten, den ropte ut at den var på Mammut-salget og derfor nesten ikke kosten noen ting. Jeg kunne jo ikke bare gå forbi da vel? Kort fortalt, Hamnet handler om Shakespeare og bakgrunnen for Hamlet, og er kjempeinteressant lesing.
Den siste fristelsen var jeg helt, totalt uforberedt på. I den lille bokhandelen på Nasjonalbiblioteket lå “Hanna Resvoll-Holmsen – en arktisk pioner” av Anka Ryall. Jeg har lest Anka Ryall før, både “En kvinnelig oppdagelsesreisende i det unge Norge. Catharine Hermine Kølle”, og “Odyssevs i skjørt. Kvinners erobring av reiselitteraturen” og vet at hun er god, og at hun skriver om ting jeg elsker å lese om. Dermed bare måtte denne også bli med meg hjem. Om Norges første kvinnelige polarforsker, botanikeren Hanna Resvoll-Holmsen (1873-1943) som ikke minst var en tidlig, svært viktig stemme for bevaring av naturmangfoldet på Svalbard.
Gjett om jeg gleder meg til togturen hjem på torsdag da. De sju timene på Doverbanen kommer til å gå som en røyk. Og så spør du om jeg nå ikke skal kjøpe bok i morgen og på torsdag? Ha, hvem har sagt at jeg ikke kan det…….
Det ble et langt innlegg dette. Men jeg sitter jo her i leiligheten alene da, og klarer ikke helt å bestemme meg for hvilken bok jeg skal lese først. Så da kan jeg like godt dele tre bilder til før jeg gir meg. Snøklokker i Oscars gate, hettemåke ved operaen, og to konger som kjører forbi i full fart.
Pensjonist med “fast lønn” hver måned. Frisk både mentalt og fysisk. Bor i et fritt, demokratisk land langt unna krig. Stor, nær familie. Rikt nettverk av venner og bekjente. Masse, masse, massevis av interesser. Nei, jeg tar det ikke for gitt. Ja, jeg kjenner på takknemlighet. Hver eneste dag. Nei, alle dager er ikke like gode. Ja, jeg klager rett som det er. Men altså. Du verden så heldig jeg er. Du verden så heldige vi er!
Pensjonist ja, og mulighet til å styre dagene mine helt selv. Stort sett. Som å ta buss ned til byen, drikke morgenkaffe på en kaffebar jeg aldri har besøkt før, møte en gjeng ganske nye venner, ta båt ut til Ørlandet, gå på billedvevutstilling, spise lunsj med de nye vennene, gå tilbake til utstillingen, samtale om bildene, fargene, motivvalgene, teknikkene, kunstneren, ta båt tilbake til byen, buss hjem, få servert te og varm skillingsbolle av Terje, lage middag og så til slutt (nesten til slutt, det er litt igjen av kvelden enda) sitte oppe i atelieret mitt med klassiske favoritter på høyttaleren, reflektere over dagen og snart ta fram pensel og malerskrin før kvelden etter hvert avsluttes med en episode av Team Pølsa, en kopp te, et par kjeks med god, fransk ost. Og så senga (hvor jeg får sove uten å bli vekket av en eneste flyalarm……bare litt tett nese, litt tissing og sånne bagateller).
Jeg gikk på et helgekurs i billedvev hos Anne-Kirsti Espenes i høst og fikk etter det mulighet til å bli en del av en gruppe billedvevere hun samler hjemme hos seg seks ganger i semesteret. I morgen kveld skal jeg dit. I dag var noen av oss i “Vevdamene” på “studietur” til Galleri Hans på Brekstad Hvor det for tiden er en utstilling med noen av teppene til Reidunn Standahl. Reidun ble født på Kongsvoll stasjon sør for Oppdal i 1931. Hun begynte å veve billedvev da hun var 40 år, og etter å ha bodd mesteparten av sitt voksne liv på Østlandet flyttet hun i 2020 til Ørlandet.
I galleriet fikk vi se over 20 tepper som Reidunn og hennes døtre har samlet. Noen av teppene var Reidunns egen design, de fleste var fantastisk vakre kopier av gamle kjente tepper, som Badisholteppet som ble vevd for øver 1000 år siden, og mange av teppene til Gerhard Munthe. Neste uke skal jeg etter planen besøke Nasjonalmuseet i Oslo, og håper å få se noen av originalene, men i dag var det 94 år gamle Reidunn Standahl sine tepper som stod i fokus.
Jeg har langt fra knekt koden når det gjelder billedvev, og lurer innimellom på om jeg kommer til å gjøre det. Men jeg “jobber på” og tenk for en herlig bonus å få bli kjent med Anne-Kirsti og de andre Vevdamene, få sitte og veve og prate sammen med dem disse torsdagskveldene, og i tillegg få dra på nesten impulsiv studietur med dem.
Jeg satt på terrasen og leste etter frokost, som jeg gjør hver dag. I dag var det ei bok om urbefolkningen på Tenerife, guanchene. Så kom Terje og lurte på om vi skulle kjøre opp til San Miguel hvor det ligger en liten cafe som vi har forelsket oss i, og bare må besøke minst en gang mens vi er her. Jeg var med så klart, og ikke lenge etterpå var vi på vei.
Det er mange grader kaldere oppe i fjellene enn nede ved kysten, men det var sol og egentlig perfekt for en vandretur, så vi bestemte oss for å se oss litt rundt i San Miguel mens vi var der oppe. Tidligere har vi bare kjørt gjennom byen, bortsett fra en gang Terje stoppet mens jeg løp ut og fikk tatt bilde av ei stor julekrybbe som stod på et lite torg.
Vi hadde ikke gått langt før vi oppdaget et historisk museum med dørene på vidt gap, og da klarte vi selvsagt ikke å gå forbi. Noe vi jammen ikke angret på.
Her var det mye spennende å se på, og jeg som hadde lest meg opp litt allerede kunne nikke gjenkjennende til både det ene og det andre.
Museet er ikke så stort, men vakkert lagt opp, og heldigvis var all informasjon på flere språk, deriblant engelsk. Det som virkelig fanget oppmerksomheten vår, og som vi brukte mest tid på, var leirkrukkene og fortellingen om tidligere tiders pottemakere.
På bildet over kan du se litt av informasjonen vi fant.
Flere år har vi besøkt ei pottemakerske oppe i en liten fjellandsby i nærheten av Santiago de Teide. Jeg har kjøpt flere krukker av henne og hun har på stotrende engelsk fortalt oss hvordan hun lager krukkene sine uten dreieskive, og ved å brenne dem på den gamle, tradisjonelle måten. Jeg har et par av hennes krukker hjemme, og har et håp om å kjøpe flere, men som regel når vi har kjørt forbi har verkstedet hennes vært stengt.
Så viste det seg å være et pottemakerverksted inne i museet. En av pottemakerne kunne litt engelsk, og fortalte ivrig om hvordan de laget krykkene, om leira, om fargen, om brenningen, alt mens både han og en til jobbet på sine store krukker.
Vi fikk også høre om de spesielle symbolene de preger inn i krukkene, symboler som kan føres tilbake til den gang guanchene var øyas innbyggere.
Det var ikke mulig å handle krukker eller andre leirgjenstander på museet, men vi fikk vite at det hver lørdag og søndag er et “farmer´s market” i nærheten av El Medano, så nå må vi prøve å finne ut nøyaktig hvor og når det markedet går av stabelen.
Etter “høydeoppholdet” kjørte vi forresten ned til kysten og der ble det både sjømatlunsj og oppholdets første havbad.
De minste nøstene av restegarn kan brukes til så mye, her ble det for eksempel fire par pulsvarmere med broderte små blomster. Mye bedre å ha sånne en små garn nøster liggende i ei kurv.
Brit Fuglevaag på Galleri Ismene, Åh, så spennende! Det må jeg virkelig få med meg før vi reiser!
Og det fikk jeg i dag. Den snart 87 år gamle veversken, som fortsatt holder det gående. Ut fra navnet hennes, og det at hun har ett av sine atelierer på Ertvågøya i Aure, der stedsnavnet Fuglevåg finnes, har jeg vært så sikker på at hun kom derfra. Men ser nå at hun er født i Kirkenes og oppvokst i Trondheim. Men en eller annen tilknytning til Aure har hun, et av bildene på utstillingen på Galleri Ismene hadde tittel Mjosundet, og det er bare et steinkast unna der vi har besøkt henne i atelieret hennes.
Mjosundet.
Teppene i utstillingen var ganske grove, nesten litt som matteveving, ikke slik jeg husker henne fra tidligere utstillinger jeg har vært på. Men så er det likevel noe med fargene, med livet hun klarer å skape.
Ta disse trærne for eksempel, som hun har “funnet” i Estenstadmarka. Det er noe med dem, noe som gir liv, som gjør at jeg får lyst til å krype inn under dem og søke ly, gjemme meg bort fra verden.
Her er resultatet av min veving de siste par månedene. Startet friskt, frydet meg over hver ny runde med tråden, men så ble treet så skjevt og det stoppet seg litt opp. I mitt hode hadde jeg sett for meg tre ulike grantrær, rette, stolte……. Men hvilke trær er rette i naturen? Er det ikke nettopp det skjeve, det skakke, det forblåste, som viser levd liv. Kanskje er treet mitt akkurat slik det skal være.
Så kjenner jeg at jeg sitter igjen med takknemlighet etter at jeg har besøkt Brit Fuglevaag utstilling. Hun er en kunstner og i kunsten hennes fant jeg noe som sender meg videre, på min skjeve, skakke, vindblåste vei.
Dagens pulsvarmere, elva som renner under brua der trollet bok: Sakset fra @brittarnhildskreativeverden på instagram:
Det var en gang tre bukkene bruse som skulle til seters og gjøre seg fete. På vei til setra var det ei bru, og under den brua bodde det et troll.
Bestemor forteller eventyr med pulsvarmere som ei fossene elv, med både små og store kampesteiner.
Dagens bok, One Fine Day av Mollie Panter-Downes. Jeg sakser fra @brittarnhilds_bokhylle på instagram
En søt fortelling om en eneste, dag i en liten småby sør i England rett etter krigen.
*funfakt: Da jeg jobbet som diakon i Sverresborg på slutten av 80-tallet, starten av 90-tallet, brukte jeg å besøke en gammel dame som het Fuglevaag. Hun hadde så mange spennende fortellinger som hun delte med meg fra da hun bodde i Kirkenes under krigen, historier fra livet inne i hulene hvor de gjemte seg for russerne. Mon tro om det var en slektning av Brit…….
