©brittarnhild

Noen dager er hjemmedager. Andre dager er ikke hjemmedager. I dag har så absolutt vært en ikke-hjemmedag. Jeg hadde for så vidt en rolig morgen, alene i huset, god tid til frokost, lydbok, te og mer te, vanning av planter og så enda mer strikking og te, før jeg tok bussen til byen.

Noen førjuls-ærend der først, og nydelig lunsj på yndlingscaféen, Onkel Svanhild, før jeg hastet videre over til Solsiden og videre til Gråmølna og Trondheim Kunstmuseum. Der var det nemlig utstillingsåpning med Håkon Blekens Kirketekstiler. Først nydelig sang av Trondheim Kvinnelige Studentersangkor, så åpningsord av direktør Ingrid Lunnan, og så var det fritt fram for å gå rundt og se selve utstillingen, og innimellom veldig hyggelige samtaler med venner og kjente.

Mye folk og mange spennende bilder å se på, umulig å få med seg alt på en gang. Men det gjør ingen ting, for jeg kjøpte rett og slett et årsmedlemskap i Kunstklubben til Trondheim Kunstmuseum, så nå kan jeg komme og gå så mye jeg vil det kommende året. Ta med meg en vann kan jeg også, uten at det koster noe ekstra.

Bildene på utstillingen bestod for en stor del av skisser som etter hvert ble glassmalerier i noen norske kirker. Bildet over har fått tittelen “Skapelsen av universet” og er et utkast til et glassmaleri i Vålerenga kirke.

Her er “Drueklasene fra det lovede landet”, også et utkast til glassmaleri i Vålerenga kirke.

Og denne tror jeg heter “Den tomme graven” eller noe sånt. Glemte å ta bildet av tittelen.

Jeg har jo “alltid” visst om glassmaleriene i Strindheim kirke som er Håkon Bleken verk, men at han også står bak utsmykningen i Vålerenga kirke og ikke minst Spjelkavik kirke, var nytt for meg. Nå står besøk i de to kirkene på lista mi over “things to do before I die” 🙂

Ei heller visste jeg at maleren Håkon Bleken har skrevet en god del. Han hadde et ønske om at tekster han har skrevet skulle offentliggjøres etter hans død, og ei stund etter utstillingsåpningen i dag var det presentasjon av den helt ferske boka “Håkon Bleken Signert” redigert av Sverre M. Nyrønning. Jeg kjøpte boka, og gleder meg til å lese, men fikk dessverre ikke mulighet til å overvære samtalen med Nyrønning, for…….

…….jeg skulle nemlig videre til Ilen kirke og foredrag og strikkecafé med min gode venninnne og “kollega” Sofia Karlsson

©brittarnhild

Jeg har akkurat kommet hjem fra en tur i en mørk, vintervakker by. Jeg har nemlig vært på utstillingsåpning på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, med vevde tepper av Synnøve Anker Aurdal. Magisk i byen denne vinterkvelden, og en annen type magi inne i museet med de vevde teppene.

Jeg skal ikke si så mye om utstillingen, annet enn at jeg som vanlig når jeg ser på kunst får en sånn kriblende inspirasjonsfølelse som fyller meg og som blir sittende i meg lenge. Noen ganger dager, andre ganger både måneder og år.

Teppene som vises på denne samlingen er fra museets egen samling, og jeg bet meg først og fremst merke i dette, vevd i sterke, varme, brennende rødfarger fylt med bokstaver. Ikke helt lett å lese alle bokstavene, men jeg mener at det i de tre feltene øverst står “er ikke dette lykke”, så er det et stort felt på midten som jeg ikke klarer å tolke, ikke en gang om det er bokstaver, jo, det er nok bokstaver, men hvilke??????? Og så kommer det nederste feltet, som jeg tolker som bunnen av et hjerte, og her er bokstavene svært tydelige – “aa stå opp om morgenen og male bokstaver”.

Ja, nemlig, lykken er virkelig å få lov til å stå opp hver morgen, og “male bokstaver”, å leve liv, å sette spor, å drømme, å skape.

I begynnelsen var Ordet. Og Ordet var Gud, og Ordet var hos Gud! Kanskje ikke kunstnerens hensikt denne tolkningen, men det er jo kunstens vesen, å tolke livet.

Godt å komme hjem etter en sånn rik opplevelse. Godt å komme inn til fyr på peisen, ei kanne rykende te og ferske julekaker kjøpt på julemesse i formiddag. Godt å vite at i helga skal jeg på billedvevkurs. Kanskje kan jeg ta med meg bokstaver dit?

©brittarnhild

Jeg fikk for noen uker siden en helt spesiell sølje, en sørsamisk Mariasølje, eller Mariamalja. Søljen, som er smidd i sølv av Doris og Sven-Åke Risfjell i Vilhelmina i Sverige, er en kopi av en sølje som ble funnet i Fatmomakke nord i Sverige under en utgraving i 1981. Maljan ble funnet på 30 cms dyp i urørt jord, i utkanten av kirkegården i den lille bygda, og alt tyder på at den har ligget der svært lenge.

Jeg kopierer fra et informasjonsskriv av funnet fra Västerbottens museum:

“Fyndet i Fatmomakke påminner om den så kallade Maria-maljan, en symbol för Jesu mor, som finns i varierande utföranden. Maria-maljan består av ett gotisk M och är ofta försedd med en krona och därtill en löst hängande berlock som påminner om bokstaven A. Tolkningen av bokstäverna har i vissa sammanhang varit Ave Maria (var hälsad Maria) men en annan tolkning som finns är at A skulle kunna stå för Anna, Marias mor.“

Gaven, som jeg fikk fra Saemien Åålmege, sørsamisk menighet, som takk for arbeidet jeg har gjort for dem gjennom nesten 20 år (mens jeg jobbet som rådgiver for Nidaros biskop og bispedømmeråd), er noe av det vakreste jeg kunne fått. Ikke kunne de vite om min helt spesielle interesse for Maria, Jesu mor, ikke kunne de vite hvor mye hun betyr for meg, ikke kunne de vite at jeg har skrevet et “Mariaevangelium” (Kanskje deler jeg det med dere her en dag…….), ikke kunne de vite om min interesse for Anna, Marias mor heller. Jeg bærer sjelden sølje, og denne er altfor fin til å ligge bortgjemt i en skuff, så jeg bestemte meg for å veve et “dronningteppe” til å feste søljen på, og så henge den på veggen over arbeidsbordet mitt.

Ei helt enkel papp-plate med små hakk i begge ender ble veven, himmelblått lingarn ble selve teppet, og i mitt utømmelig lager av hobbysaker fant jeg noen enkle filtengler jeg en eller annen gang har laget med ei barnegruppe. Noen av dem hang i sølvtråder.

Nå ble trådene klippet av på et par av englene, og fikk bli med inn i dronningteppet.

Jeg fikk overlevert søljen under en middag og i løpet av kvelden fikk jeg blant annet fortalt at en stor Mariamalje, maken til min lille sølje, henger i Stora kyrkan i Östersund. Vi skulle til Östersund rett etterpå, og da fikk jeg sett den…….det har jeg skrevet om her.

©brittarnhild

Tenk, så ble det kunst på oss i dag også. Og hvilken kunst! Vernissage på Midtsandtangen, starten på festivalen “Lys & Refleks” som hvert år arrangeres av Bjørg Eigard. Jeg møtte Bjørg på et møte i Melhus Husflidslag i vår, hvor hun presenterte sin helt spesielle teknikk “trådgrafikk”. Jeg ble fascinert så klart, og kjøpte, helt på impuls, et av hennes bilder. Hun fortalte om den årlige festivalen sin, og da jeg så at hun reklamerte for den på Facebook visste jeg at dit skulle jeg. Og så passer det jo godt at våre amerikanske venner fortsatt er her, og at vår felles venninne Solveig også ville være med.

Bjørg har alltid med seg andre kunstnere på den årlige festivalen. I år var det Randi Antonsen, Elisabeth Holan og  Ragnhild B. Rønning. Flotte, fargerike bilder fra alle sammen, men jeg var så fokusert på Bjørg sin trådgrafikk og hennes lek med ord, jeg klarte knapt å konsentrere meg om de andre.

Her er en av favorittene mine, det var mange andre. Og som jeg skrev på Facebook tidligere i dag; jeg må begynne å spare, for ett bilde av Bjørg er langtfra nok.

Etter åpningen og enda en titt på alle bildene, vandret vi litt rundt i det vakre området, og spiste nydelig  lunsj på Brød og Sånt.

Bare knapt 30 minutter å kjøre hjemmefra, og likevel, jeg har aldri vært her før. Var riktig på tide, og det blir ikke siste gang!

 

©brittarnhild

Hos meg starter dagen med fugletitting. Fra godstolen i stua. På denne tiden av året er jeg oppe før lyset, men så fort dagen begynner å gry er kjøttmeisen der, så kommer andre etter og snart er hele fuglerestauranten full. I tillegg til alle de vanlige kom både svartmeis og løvmeis i dag, eller kanskje var det granmeis. Jeg klarer ikke å skille de to. Når jeg ser ut i hagen har jeg utsikt til en tett barlind, et piletre og rogn langs muren rett fram. Så er det tette rosebusker til venstre og en kraftig rhododendron til høyre. Innenfor muren henger foringsautomatene og der er det flere blomsterbed. I trærne og buskene er det ofte fullt av fugler. Det er en fryd å bare sitte der og la fuglene leve sitt eget liv mens tankene mine får vinger og flyr litt hit og dit de også.

I formiddag har vi vært på K.U.K – Kjøpmannsgata Ung Kunst. En av utstillerne der for tiden er Eigil Nordstrøm og da jeg så noen av hans bilder var det som å vandre rett inn i mitt fugleparadis. Å få til greiner som ser så naturlig ut er en ting, men at flekkene han legger oppå blir til fugler! I mine øyne er det virkelig kunst.

Nordstrom legger lag på lag med maling på gamle presenninger. Bildene blir sprø og jeg vil tro at de forandre seg litt for hver gang de tas ned og henges opp igjen. Og sånn er jo naturen også. I stadig forandring.,

Jeg vil kikke ekstra godt etter fuglene “mine” når jeg våkner i morgen tidlig.

 

Jeg var en tur i byen i formiddag, hadde noen ærend i forbindelse med begravelsen. Gjorde raskt ferdig det jeg “måtte” og fant ut at når jeg først var i byen, og hadde tid, ville jeg besøke det nye museet, PoMo, Reitan-familien storsatsing. Det var åpning med brask og bram på lørdag og jeg hadde opprinnelig tenkt meg dit, men det ble for kort tid etter dødsfallet, og jeg visste det ville bli enormt mye folk.

PoMo åpner klokka elleve hver dag unntatt mandager, og mens jeg ventet på at klokka skulle bli åpningstid, tok jeg en kopp kaffe på Kaffebrenneriet. Ved nabobordet satt det fem kvinner på min alder og pratet om bøker, og jeg trengte slett ikke spisse ørene for å få med meg alt de sa. De snakket lenge om ei bok de alle nettopp hadde lest og jeg ble selvsagt interessert. De nevnte ikke verken tittel eller navn på forfatter, men “magisk realisme, Finland, katt” var nok til at jeg googlet meg fram til denne, Katten min, Jugoslavia av Pajtim Statovic.

Litt morsomt var det at jeg “traff” damene igjen på PoMo, men det er en annen historie.

Du finner PoMo i det gamle Postkontor-bygget i Trondheim. Et fantastisk bygg, og spenningen har vært stor blant trondhjemmere de siste årene mens huset har blitt både utvidet og pusset opp, med Nye Hjorten teater, og kunstmuseet PoMo.

Wow, tenkte jeg med en gang jeg kom inn i bygget, og gikk rett bort til skranken og kjøpte meg et årsabonnement.

Det blir helt sikkert flere innlegg fra PoMo her etter hvert, men jeg bare må vise et bilde av mitt nye favorittroman, midt i byen. Leserommet helt opp på toppen, under mønet. Hit kommer jeg tilbake.

Da jeg jobbet savnet jeg mer tid til kunst og kultur. “Når jeg bare blir pensjonist, da skal jeg bli flinkere til å oppsøke både kunsten og kulturen” sa jeg til meg selv stadig vekk. Så ble jeg pensjonist og akkurat samtidig stengte Norge ned pga pandemien. Bråstopp! Det er ei god stund siden landet åpnet igjen nå, og jeg har blitt flinkere til å oppsøke det kreative. “Men du kan bli endre bedre, det vil helt sikkert være godt for deg” har jeg sagt til meg selv mange ganger. Og joda, jeg/vi er flinkere, blant annet er vi mye oftere på teater. I går kveld var vi det igjen, denne gang på musikalen The Last Five Years på Trøndelag Teater.

Det jeg ikke har blitt flinkere til er å gå på utstillinger, så i dag tidlig satte jeg meg selv et nytt mål; sånn en gang i uka, eller i alle fall flere ganger i måneden, skal jeg gå på utstilling! Og da var det jo bare å sette i gang, like godt først som sist, så da vi tok en bytur i dag, Terje og jeg, etter formiddagskaffe hos mor, inviterte jeg han med på K.U.K, Kjøpmannsgata Ung Kunst.

Der er det for tiden to utstillinger, En de kaller Ski VM-utstillingen, og en annen Killi og hans venner. Vi tilbragte mest tid på den siste. Absolutt mye vi ikke forstår i den moderne kunsten, og heldigvis andre ting som er veldig spennende.

Det øverste bildet i dette innlegget er av Maiken Hauksdatter. Hun har gitt det navnet The Mirror og teknikken er vevd fotografi/matt syrefritt papir.

Bildene 2 og 3 er av Yola Maria Tsolis. Teknikken her er digitaltrykk på bomullssateng, bomullstråd, sateng og ramme i eik. Veldig fascinerende.