©brittarnhild
Gjennom nesten alle de 20 årene jeg jobbet i Nidaros bispedømme hadde jeg, på vegne av biskop og bispedømmeråd, ansvar for sørsamisk kirkeliv. En utrolig spennende reise med en bratt læringskurve, spennende opplevelser og både noe av det mest krevende og det mest givende jeg jobbet med. Som avskjedsgave fra den sørsamiske menigheten, Saemien Åålmege, fikk jeg den vakre sølja du ser på bildet over, et Fatmomakkesmykke. Jeg ble med en gang nysgjerrig på hva dette smykket er for noe, en forklaring fulgte meg gaven og jeg fikk dessuten en epost med utdypende informasjon , og samtidig ble jeg fortalt at en stor kopi av søljen finnes i Stora kyrkan i Östersund.
Dette vil jeg vite mer om, tenkte jeg, og siden vi nå skulle til Östersund tok jeg kontakt med forsamlingen der og fikk raskt svar tilbake fra kyrkoherde/sokneprest Hanna Brande. Joda, jeg/vi var velkommen til Stora kyrkan, både morgonmässa og på en omvisning bare for oss.
Morgenmessen ville jeg ha med meg. Jeg våknet akkurat da jeg skulle, tok en rask dusj og gikk så de 15 minuttene jeg trengte bort til kirka. Ikke så mange folk i den store kirka, men en stille, god stund, som gjorde inntrykk. Jeg fikk dessuten mine første glimt av kirken, og så fram til besøket på ettermiddagen.
I formiddag har vi besøkt Jamtli museum (et besøk som virkelig krever sin egen fortelling, men det får bli en annen dag) og klokka tre stod vi spente på kirketrappa, og rett etterpå kom Hanna.
Jeg måtte selvsagt ganske raskt bort til den store Mariamaljan, som kom til kirken på Maria budskapsdag i 2023 (du kan lese mer her) Trofast protestant som jeg er, betyr Maria mye for meg, som hun gjør for katolikkene. Da jeg for snart 20 år siden skrev boken min om fastetiden, “40 dager – fra karneval til oppstandelse”, fikk Maria stor plass i boken, og hun er stadig med meg, både til hverdags og fest. Og nå har jeg min helt egen Mariasølje, en Mariamalje som skal få følge meg resten av livet.
Det første som bergtar besøkende når de kommer inn i Stora kyrkan er forresten ikke Mariamaljen, men den enorme altertavlen. På avstand ser den ut som en vevnad, når du kommer nært inntil ser du at det er et maleri, en freske, al-fresco, malt direkte på murveggen. Kunstneren bak maleriet er Hilding Linnquist, en av Sveriges fremste naivistiske kunstnere. Jeg satt langt framme under morgenbønnen, og kunne knapt ta øynene fra altertavlen.
Og nå fikk jeg komme helt fram til den, og kunne beundre alle kvinnene Jesus hadde rundt seg. Ja, tenk, vi hører alltid om de 12 mannlige disiplene, men det er klarte det var kvinner der. Mange kvinner. Bildet er malt mens kirken ble oppført, i 1939/40 og er rundt 170kvm stort. Det viser kvinner i jemtlandske folkedrakter. Jeg var så sikker på at kvinnen i blå kjole og med marialiljer i hånden, skal forestille Maria, men hun er visstnok en av jomfruene i liknelsen om de gode og de dårlige jomfruer. Nå ja, et ekte kunstverk skal tale til den som opplever det, og for meg er hun jomfru Maria, i sin blå kjole.
Jeg kunne vært her inne lenge, men til slutt måtte vi selvsagt la Hanna få avslutte arbeidsdagen sin, og vi dra videre til middag med min kjære kusine Benedikte, som bor rett utenfor Östersund.
