Jeg kan ikke huske at jeg noen gang i min barndom og ungdom smakte suksessterte, eller kanskje laget tante Solbjørg det noen ganger? Jeg har et svakt minne om det. Men da jeg kom til Moi og ble kjent med Terjes familie ble jeg “utsatt” for denne fantastiske smaksbomben. Ikke minst når vi besøkte tante Synnøve, som var gift med svigerfars bror.
Til helga skal vi (enda en gang) feire Terjes 70års dag, og jeg har bestemt meg for at det nå er på høy tid å prøve å lage denne søte kaken, som er en av Terjes favoritter. Jeg googler ulike oppskrifter, leser om hvordan jeg skal få kremen fløyelsmyk, og setter i gang. Og jammen lykkes jeg! Nå har jeg jo ikke smakt på selve kaken enda da, bare kremen, men den ser i alle fall veldig god ut.
Det er fortsatt iskaldt ute, så jeg holder meg inne, rydder og vasker og koser meg med strikketøy og bøker.
Venezia er en by som har en stor plass i mitt hjerte. Jeg var der første gang da jeg var 14, på campingtur med mor og far og tre små brødre, og har siden kommet tilbake igjen og igjen og igjen. Til farger, til lukter, til spaghetti vongole, til kirker, til mennesker jeg har blitt glad i, til stadig nye eventyr. Og til perler. Det blir med nye perler hjem hver gang jeg besøker byen, antikke perler, nye perler.
Her er pulsvarmerpar nr 29 i samlingen min. I tweedgarnet ser du antydning til små perler, de påsydde er såkalte millefiori, tusen blomster.
Etter frokost i går tok jeg opp Doggerland. Da jeg la meg var jeg ferdig. Kunne rett og slett ikke legge den fra meg. Likte, den kjempegodt helt til slutten, da ble det rett og slett for mange tråder å nøste opp, og historien fikk et mageplask.
Jeg fikk en koselig sms fra diakonen her forleden dag – om jeg ville komme opp i kirka på lunsj nå i formiddag. Klart jeg ville! Der var det dekket på med “finserviset”, kaffe, te, brød og masse godt pålegg. Rundt bordet satt noen av de ansatte og noen av oss frivillige fra onsdagstreffenes kjøkkengjeng, samt Ann-Sissel og meg som i et år nå har hatt planer om å starte opp med strikkekafé i kirka, noe som nå endelig blir en realitet.
Jeg har akkurat lagt ut dette på facebook og instagram – og gjett om vi gleder oss. Jeg tror det var seint på høsten 2024 at Ann-Sissel og jeg begynte å leke med tanken på en strikkekafé i kirka, på de onsdagsformiddagene det ikke er onsdagskafé. Så har litt av hvert kommet i veien. For min del så gikk jo våren i fjor bort til mor og fars dødsfall og begravelser, og høsten til utenlandsreiser. Så slet vi med å finne en dag til planlegging nå på nyåret, men heldigvis møttes Ann-Sissel og diakon Liv mens jeg var på Tenerife, og så fikk vi fortsatt praten og planleggingen under lunsjen i dag.
Tanken er at strikkekafeen skal være et uformelt sted, rett og slett åpen kirke med kaffe og vafler, litt sånn i sjømannskirkens ånd, med mulighet til å ta med seg strikketøy, eller hekling, eller et annet håndarbeide. Og selv om det er i Kolstad kirke det foregår, er det selvsagt åpent for alle som ønsker det, uansett bosted og kirketilhørighet.
Rett etter at min far, døde, i februar 2025, var jeg på et møte i Melhus Husflidslaghvor tekstilkunstneren Bjørg Eigard presenterte noen av sine bilder, og sin helt spesielle teknikk som hun kaller #trådgrafikk I løpet av kvelden kjøpte jeg dette bildet som har tittelen “Et hei fra en svunnen tid” Jeg vet ikke hvorfor Bjørg har satt nettopp denne tittelen på bildet, men for meg ble det et kjært hei fra min fugleelskende pappa. Det er iskaldt i Trondheim i dag, jeg trenger lange, varme pulsvarmere og da falt valget på disse enkle fiolette med påsydde perler. De er blant de første pulsvarmerne jeg strikket, så sånn sett er de også et hei fra en svunnen tid. Og de vises her som par 28 i min #pulsvarmerreisen hvor jeg dag for dag presenterer et nytt par (og samtidig teller hvor mange jeg faktisk har)
Ser du hvilken bok dette er? Jada, det er starten på Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken. Etter to uker på Tenerife er vi igang med høytlesing etter frokost igjen.
Når starter egentlig et hageår? Er det den 1.januar, eller når snøen smelter i hagen, eller kanskje når de første snøklokkene kommer opp av jorda? Vi kom hjem fra to uker på Tenerife i går. To uker med sol og varme og blomster i massevis. Det er iskaldt her i Akeleiehagen nå, minus 16 i formiddag, og jeg lengtet ikke akkurat hjem mens vi var nede i varmen. Så for å få opp motivasjonen begynte jeg å planlegge den kommende hagesesongen, så for meg store kopper med te i drivhuset mens jeg leste hagebøker, rydding og vasking av gamle potter og rusk og rask, beskjæring av vinrankene og etter hvert få de første frøene i jorda.
Så kom vi hjem og så er alt så kaldt, så kaldt. Jeg har såvidt vært ute i drivhuset og kikket, men der er det bare frost. Veggene er helt dekket av rimfrost, så selv om sola har kommet såpass høyt nå at den finner veien ned til drivhuset, hindrer rimfrosten varmen i å komme gjennom. Ikke akkurat noe fristende sted å være.
Hva med blomsterverkstedet i kjelleren da, begynner det å likne på vår der nede? Nei, altfor kaldt der også enda, selv om det er varmegrader, så plantene overlever. Dessuten er mye av rommet fylt opp med kasser etter av vi i fjor tømte mor og far sin leilighet. Jeg skulle ha vært ferdig med å tømme de kassene nå, men enn så lenge står de der…….
Da var det bare ett å gjøre – dra til nærmeste hagesenter og kjøpe litt såjord (umulig å få gravd fram jord utendørs) og den aller første posen med tomatfrø. Den lave krukketomaten som jeg bruker å så, og som jeg ikke husker navnet på, har visstnok gått ut av produksjon, men jeg fant en lav sort som heter Tiny Tim og håper den oppfører seg sånn som jeg vil den skal. Den skal bli 30-40 cm i høyden, står det på posen, så da skal det gå fint å ha den i krukker inne fram til det blir varmt nok til at den kan flyttes ut i drivhuset, og kanskje til og med ut i hagen etter hvert.
Nålefilting på strikk, en spennende teknikk med massevis av muligheter som vi skal jobbe litt med på @emilorosa sitt strikkeretreat i Småland i juni. Påmeldingen har akkurat åpnet, så det er fortsatt ledige plasser, men det kan være lurt å ikke vente for lenge hvis du vil være med.
Her har jeg kardet den oransje ulla og stukket den fast i de strikkede pulsvarmerne ved hjelp av den spesielle filtenåla med mothake.
Det lå en bokpakke og ventet da vi kom hjem fra Tenerife i går. Flere spennende bøker, blant annet A Literary Letter for every Day of the Year redigert av Liz Ison. Mon tro om denne kan få meg tilbake til håndskrevne brev igjen? Jeg har helt siden jeg var lita vært en svært ivrig brevskriver, men de siste par årene har det bare blitt sosiale medier. Nå følger jeg en konto her på Instagram hvor man utfordres til å skrive et brev hver søndag, @thesundayletterproject Kanskje det kan være noe?
Hotellfrokost grytidlig mandag morgen på et av flyplasshotellene på Gardermoen. Når vi egentlig skulle vært hjemme på Huseby! Hva i alle dager?
Hjemturen tok litt lenger tid enn vi hadde sett for oss. Ei flyvertinne var blitt syk på et SAS-fly på vei fra Norge til Tenerife. Akkurat det flyet vi skulle hjem med. Dermed kunne de ikke ta med alle passasjerene, det finnes regler for hvor mange passasjerer det kan være pr flyvert/inne. 31 av oss fikk ikke være med, og blant dem var selvsagt Terje og jeg.
Litt frustrasjon mens vi ventet på nærmere informasjon, men ganske snart ble vi ombooket til et fly som skulle til Oslo. Der måtte vi overnatte, klokken åtte i dag tidlig kunne vi gå ombord i Trondheimsflyet, og på Værnes stod koffertene og ventet på oss.
Nå er vi hjemme, i et iskaldt hus, men ble veldig varmt ønsket velkommen av lille Billie, hunden til Marta og Kristian, som vi passer i dag.
Vi er hjemme igjen etter 2 uker i varmen. Her er det iskaldt både ute og inne, fyr i peisen, kanner med te, og masse lesestoff. Fuglene har heldigvis ikke forlatt hagen mens vi har vært borte, jeg hadde hengt ut masse godbiter til dem før vi dro, og fylt på igjen i dag. Og da passer det jo fint å lese Len Howard sin morsomme bok Living with Birds. I årevis levde hun med Hage fuglene både inne og ute, ga dem navn og lærte seg deres personligheter.
En enkel reinfann i veikanten ga inspirasjon til et par pulsvarmere på @emilorosa sitt strikkeretreat i Småland i fjor. Sammen med @sofiastaleshar jeg to år på rad undervist på @evasvensson74 sitt strikkeretreat i Gamla Hjälmseryd, midt i Astrid Lindgren-land i Sverige. I juni blir det nytt retreat. Påmeldingen åpnet i går, og de første påmeldingene har allerede kommet. Her blir det helt sikkert undervist i broderi på strikk igjen, og vi har også andre spennende ting på lur. Ta kontakt med @emilorosa om du vil vite mer.
Disse reinfannpulsvarmerne, som jeg liker så godt at jeg har strikket flere par og brukt som gaver, er par 25 i pulsvarmerreisen min.
Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen…….en tid for å danse…….en tid for å le…….en tid for å ta i favn…….en tid for å nyte solnedgang og sjøtunge……. en tid for å reise hjem igjen og alltid tid for å elske (fritt etter Forkynneren)
En formiddag ved klippene, med fiskere, bølger, cappuccino og de beste croissanten vi vet om, lørdagsgrøt på Sjømannskirka hvor nesten 120 besøkende skrapte grøtgryta tom og hvor vi klemte gamle og nye venner på gjensyn, bad i bølgene og nå sjøtunge, levende musikk, sangria, solnedgang og fløyelsmørke på El Pincho (mon tro om denne blir stamrestaurant nr 2).
I morgen reiser vi hjem, og da blir jeg nok litt mer aktiv her på facebook (kanskje). Takk for oss for denne gang Tenerife. Vi sees igjen, Deo Volente.
En vakker sommerdag for noen år siden kjørte vi over Haukelifjell. Tunnelene var stengt, så vi fikk kjøre den gamle veien, og fjellbjørk og mosegrodde steiner inspirert meg til å lage mønsteret #haukelifjellvegenkofte Startet med et par pulsvarmere, så ble det sokker og til slutt den vakre Kofta du kan se på bilde 3 (på instagram)
Podcasten Leseklubben på NRK med @olsenkr og @christinelossi er i gang med The Handmaid”s Tale av Margaret Atwood, og endelig er jeg igang også. Måtte bare lytte ferdig Ingeborg Arvolas Vestersand først. Jeg leste boka på originalspråket da den kom ut, en meget sterk historie. Nå skal det bli spennende å lytte til den på norsk, og høre Kristoffer og Kristine samtale med Jenny Skavland diskutere den. Ganske sterkt forresten å se kvinner i Minnesota kle seg som rollefigurene i dramaserien i de pågående demonstrasjonene. Snakker om en dagsaktuell leseklubb!
Heldag på farten, som skulle toppes med opera i konserthuset i Santa Cruz.
Vi drog fra hotellet vårt rett etter frokost og stoppet for vår obligatoriske cappuccino i Candelaria. Der var det som vanlig vanskelig å finne parkeringsplass. Vi måtte lit utenfor sentrum før vi fant noe ledig, men det viste seg å være ganske fint, dermed fant vi nemlig en liten kafe helt nede ved sjøen. Og vi var heldige og fikk et bord helt ytterst. På vårt spørsmål om de hadde croissant eller noe liknede til kaffen finn vi bare hoderistende svar. Derimot hadde de churros. Vi bestilt en hver og skjønner at vi har gått glipp av noe, for dette var kjempegodt. På google leser jeg at: churros er en populær søt snack fra spansk og portugisisk matkultur, som består av friterte deigstrimler laget av vannbakkelslikgnende deig…….de ligner på smultringer, men har en særegen stjerneformet profil fra pipingposen de formes med, og gir en sprø overflate med myk kjerne.
Jeg hadde håpet å finne små figurer til Vida og Eline sine julekrybbelandsbyer, men det ble boktur. Derimot fant jeg en kjempesøt liten bokhandel som jeg måtte utforske. Hadde håpet å få tatt et bilde utenfor uten denne eldre mannen på bildet, men han stod der så trofast og ventet på kone si som var inne i butikken og hadde veeeeeldig god tid.
(tok bilder inne i butikken også, men de har jeg planer om å bruke en annen gang)
Vi startet timene i Santa Cruz med å bade. Dette fantastiske badeanlegget ligger rett ved konserthuset (som du ser i bakgrunnen). Vi har vært her før, så vi visste hva vi gikk til. I dag viste det seg at flere av bassengene var tomme, men et var heldigvis fylt med vann, klart til å bade i. Vi hadde tenkt å ligge litt i sola, men det blåste en iskald vind, så det holdt med et bad før vi kledde på oss og gikk inn i byen.
Satte oss etter hvert ned for å spise en tidlig middag før operaen, og jeg bare måtte forevige dette synet 🙂
Mens vi satt og spiste bestemte jeg meg for å sjekke operabillettene en gang til, for å være sikker på at forestillingen startet 19.30. Det gjorde den, men…….
…….her er hva jeg skrev på facebook:
Tenk deg at du oppdager at operaen Orfeus og Evrydike oppføres i operahuset mens du er på Tenerife. Du kjøper billetter, du gleder deg, du forteller alle at “vi skal på opera”. Tenk deg at du drar avgårde etter frokost, stopper i Candelaria for cappuccino, kjører videre til Santa Cruz og lader opp med bading og soling i det flotte anlegget rett ved operahuset. Tenk deg at du vandrer rundt i Santa Cruz, mer og mer forventningsfull. Du setter deg ned på en restaurant for å spise en tidlig middag, og tar opp telefonen for å sjekke billettene en gang til. Er det kl 19.30 det starter? Joda, tidspunktet er riktig, vi har god tid. Men……….Jeg kikker opp på Terje. “er det torsdag 22. i dag???????” Oi, vi har billetter til gårsdagens forestilling!!!!! Hva gjør vi nå? Jeg leter fram telefonnummer. Finner prefikset til Spania. Møter bare en telefonsvarer. Jeg klarer knapt å spise, lar Terje få resten av maten min. Vi betaler, går raskt til operahuset, finner billettkontoret, men nei, dagens forestilling er utsolgt…………..men vent litt, kanskje finnes det håp, kvinnen bak skranken tar en telefon, snakker litt, ser opp på oss, smiler bredt og utbryter “a miracle” Så nå sitter vi i foajeen med to nye billetter, og snart er det forestilling.
Det ble forestilling på oss. Vi slapp å betale for nye billetter. Og vi fikk oppleve en av de flotteste operaforestillingene vi har vært på (og det er ikke få skal jeg si deg, og en av de flotteste har de vært alle sammen, nesten)
Kveldene kan være litt kjølige her på Tenerife. Da er det godt med en blomsterkrans rundt håndleddene. Disse pulsvarmere var blant de første jeg broderte blomster på, små blomster inspirert av blomster i veikanten. Nå har de vært i nesten daglig bruk i mange år. Her presenteres de som det 23. paret i min samling av pulsvarmere. Hvilket par er din favoritt så langt?
Så finner jeg innimellom små skatter i bruktbokhylla på Sjømannskirka. Marianne Fredriksson er blant mine favorittforfattere. Denne boka, Trekkfugler, er ny for meg. Den handler om to middelaldrende kvinner, svenske Inger og chilenske Mira som blir venner, deler minner, bearbeider fortid. Varm og til dels dramatisk.
Så kom vi oss endelig opp på platået bak hotellet, det hører liksom med når vi er her. God stigning for å komme opp (krevende for gamle knær å gå ned), fantastisk fint når vi er der oppe med stier og gamle traktorveier i alle retninger. En skoleklasse var på vei opp sammen med oss. Skulle gjerne hørt læreren fortelle om livet og jordbruket på platået i gamle dager.
Jeg hadde kikkert og kamera med og fikk etter hvert noen “nye” fugler på lista mi. Møtte en irsk fugletitter som vi pratet litt med. Da han hørte at vi kom fra Norge utbrøt han med et smil “well, you are not much liked by Mr President, are you?” Og vi var enige om at det blir færre fugler å se for hvert år.
Vi startet dagen oppe i Vilaflor, denne lille byen som ligger høyest oppe på øya, på veien opp mot Teide. Målet mitt var å besøke Rossi i hennes lille kunsthåndtverksbutikk igjen, denne gang med ferdige pulsvarmere, inspirert av ei veske jeg kjøpte av henne i fjor.
Butikken var åpen, Rossi var på plass og vi fikk igjen en god prat. Og jeg fikk ta så mange bilder jeg ville 🙂
Jeg ville gjerne gi noe tilbake som takk for hennes vennlighet, og valgte ut ei ny veske å kjøpe. Den var akkurat ferdigmontert ,og Rossi ville gjerne stryke den før jeg overtok. Så mens hun ordnet det, gikk vi over til den andre siden av parken midt i byen og fant en liten cafe vi ikke har besøkt før. Den viste seg å ligge i en vakker, frodig hage, og til cappuccinoen fikk vi servert pistasj-tiramisu. Du verden så godt.
Vi ble sittende lenge å bare nyte dagen og sola. Det var bare 14 grader der oppe, men sola varmet godt så det gikk helt fint å sitte ute.
Ei vintererle trippet rundt i hagen nedenfor oss. Jeg skulle gjerne tatt bilde av den, men jeg hadde bare mobilkamera med og da ble avstanden for stor. Så ble det i stedet en liten akvarell av fuglen da jeg kom hjem, som etter hvert ble lagt ut på @en_liten-blaafugl
Vi bestemte oss for å spise lunsj ved lavaklippene i Puerto Santiago, byen på nordvestkysten, som vi bodde i de to første gangene vi besøkte øya. Kjørte opp forbi Teide og ned igjen på andre siden til vi etter hvert kom til motorveien. Fulgte den et stykke og tok så av ned mot kysten. Der ble det plutselig bråstopp med en bom over veien. Vi lurte på om vi måtte snu og finne en annen vei, men så kom det en bil bak oss som svingte ned en smal vei vi ikke hadde sett. Terje fulgte etter og vi fikk en “svimlende” tur ned langs en utrolig bratt og svingete vei, mellom bittesmås landsbyer og store bananplantasjer. Vi møtte etter hvert flere biler og jammen ble det trangt når møtende biler skulle forbi.
Men vi kom velberget ned (heldige meg som har sånn en dyktig sjåfør). Vi spiste på den lille cafeer rett ved dønningene, og gikk etterpå vår 5km+-tur først inn mot Los Gigantes, og så tilbake til Puerto Santiago.
Og jammen fant vi en bitte liten skobutikk som solgte sketcher-sko. Resultatet ble et par sandaler til Terje, to par “slip-on” til meg, en helt ny utforming som gjør at jeg glatt får på meg skoene uten bruk av skoskje og slipper å bruke vonde artrosefingre.
Vi har vandret langs strandpromenaden i dag, 13 km tilsammen. Som vanlig er det selvsagt en kaffestopp underveis. Jeg hadde tenkt å greie meg med kun en kopp cappuccino, men Terje ville gjerne ha noe søtt til kaffen og bestilte kake, noe med ricotta skjønte vi. Og der kom verdens største kakestykke, servert på middagstallerken med suppeskje til å spise kaken med. Dette kan jeg virkelig ikke la Terje spise alene, tenkte jeg, og forbarmet meg over han. Servitøren hadde nok tenkt det samme, for her var det to suppeskjeer.
Her er det jeg la ut på facebook etter dagens vandring:
Mine foreldre, som døde i fjor begge to, besøkte i et par tiår Gran Canaria hver vinter. En av de tingene de likte aller mest i løpet av de tre novemberukene de tilbragte der hvert år, var å vandre langs strandpromenaden. Der møtte de kjente fra Norge, der fikk de trimmet gåmusklene, der slikket de sol og varme.Terje og jeg har besøkt Tenerife siden 2011, først oppe i nordvest, så ei uke på naboøya La Gomera, og nå ni vintre i Los Cristianos, hver gang på samme hotell.I løpet av disse årene har vi jammen ikke gått mye langs strandpromenaden, det er jo så veldig mye vi vil gjøre og oppleve hele tiden. Men i dag “tok vi oss på tak” og gikk kilometer på kilometer langs promenaden. Drakk kaffe underveis, spiste lunsj, tok fuglebildene og badet i havet. Men først og fremst gikk vi. Og gikk. Og gikk.
Vår neste vandring blir nok i fjellene, men jeg er sikker på at det blir flere skritt langs strandpromenaden også etter hvert.
Vi møtte ingen kjente på turen vår, som mor og far pleide å gjøre. Men vi har det svært så greit med bare hverandre også vi 🙂
En riktig så god lunsj ble det underveis. Grillet tunfisk på Terje, sjøtunge på meg, og vi var heldige og fikk plass helt ute mot sjøen (og som vanlig “tok” jeg beste plassen, med utsikt rett ut i havet, mens Terje fikk gleden av å se på meg)
Inspirert av en nesten utdøende sømteknikk fra fjellene på Tenerife, la roseta, er første pulsvarmer av et nytt par ferdig. I fjor kjøpte jeg en liten veske dekorert med med røde, oransje og svarte rosetas, og det er denne vesken som har inspirert meg. På de to siste bildene kan du se hvordan den originale sømmen utføres. Jeg besøkte en kvinne som syr rosetas i forrige uke, og har planer om å besøke henne igjen, når begge pulsvarmerne mine er ferdige.
