©brittarnhild
Vi har vandret langs strandpromenaden i dag, 13 km tilsammen. Som vanlig er det selvsagt en kaffestopp underveis. Jeg hadde tenkt å greie meg med kun en kopp cappuccino, men Terje ville gjerne ha noe søtt til kaffen og bestilte kake, noe med ricotta skjønte vi. Og der kom verdens største kakestykke, servert på middagstallerken med suppeskje til å spise kaken med. Dette kan jeg virkelig ikke la Terje spise alene, tenkte jeg, og forbarmet meg over han. Servitøren hadde nok tenkt det samme, for her var det to suppeskjeer.
Her er det jeg la ut på facebook etter dagens vandring:
Mine foreldre, som døde i fjor begge to, besøkte i et par tiår Gran Canaria hver vinter. En av de tingene de likte aller mest i løpet av de tre novemberukene de tilbragte der hvert år, var å vandre langs strandpromenaden. Der møtte de kjente fra Norge, der fikk de trimmet gåmusklene, der slikket de sol og varme. Terje og jeg har besøkt Tenerife siden 2011, først oppe i nordvest, så ei uke på naboøya La Gomera, og nå ni vintre i Los Cristianos, hver gang på samme hotell. I løpet av disse årene har vi jammen ikke gått mye langs strandpromenaden, det er jo så veldig mye vi vil gjøre og oppleve hele tiden. Men i dag “tok vi oss på tak” og gikk kilometer på kilometer langs promenaden. Drakk kaffe underveis, spiste lunsj, tok fuglebildene og badet i havet. Men først og fremst gikk vi. Og gikk. Og gikk.
Vår neste vandring blir nok i fjellene, men jeg er sikker på at det blir flere skritt langs strandpromenaden også etter hvert.
Vi møtte ingen kjente på turen vår, som mor og far pleide å gjøre. Men vi har det svært så greit med bare hverandre også vi 🙂
En riktig så god lunsj ble det underveis. Grillet tunfisk på Terje, sjøtunge på meg, og vi var heldige og fikk plass helt ute mot sjøen (og som vanlig “tok” jeg beste plassen, med utsikt rett ut i havet, mens Terje fikk gleden av å se på meg)
_____________________________________________________________________________________________
Fra dagens @brittarnhildskreativeverden:
Inspirert av en nesten utdøende sømteknikk fra fjellene på Tenerife, la roseta, er første pulsvarmer av et nytt par ferdig. I fjor kjøpte jeg en liten veske dekorert med med røde, oransje og svarte rosetas, og det er denne vesken som har inspirert meg. På de to siste bildene kan du se hvordan den originale sømmen utføres.
Jeg besøkte en kvinne som syr rosetas i forrige uke, og har planer om å besøke henne igjen, når begge pulsvarmerne mine er ferdige.
Vestersand av Ingeborg Arvola. Bok 2 i sagaen om Brita Caisa fra Lappland. Jeg lytter, og klarer nesten ikke å legge, den fra meg.