Utenfor den lille landsbyen Castelpetroso i Pentria i Sør-Italia skjedde det i følge tradisjonen at to bondekvinner på langfredag i 1888 hadde et syn hvor de så den lidende Maria i en grotte. Rett ved dette stedet sprang det etter hvert fram en kilde, som sies å ha vann som leger sykdom. Senere er det bygd en kirke her, og man har i nyere tid lagt opp til en vandring med sju stasjoner hvor vi kan følge Marias lidelser. I dag har jeg kommet fram til tredje stasjon (første og andre finnes lenger nede)

Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt 12 år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagen var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foredrene visste det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var, og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: “Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.” Men han svarte: “Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.

Kunstneren i Castelpetroso har formet den 12-årige Jesus sittende på en høy stol, nesten som en trone. Maria og Josef har nettopp funnet ham etter å ha lett i folkemengden og trengselen i tre dager. Josef ser på Maria med undring og litt redsel i blikket. Maria har øynene stivt festet på Jesus: “Hva er det med mitt barn, min sønn? Skal jeg allerede miste han? (v.51- Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte.)

I fasteboka jeg skrev for snart 20 år siden, “40 dager – fra karneval til oppstandelse”, introduserte jeg regnbuekalenderen. Kirkens Nødhjelp har senere utviklet den videre og har i sitt materiell for fastetiden en serie regnbuebønner. Her er bønnen for gul uke.

I dag tenner menigheter over hele landet regnbuelys i fastetiden.

Vi følger regnbuen i fastetiden her hjemme, blant annet med lys i regnbuefargene. Bildet under viser et regnbuebord jeg har i drivhuset gjennom fastetiden.

Det er gul uke i fastetidens regnbuekalender og det er gul uke i drivhuset. Vi var på hytta i helga, ute ved kysten. Der har våren kommet et godt stykke lener enn her hjemme, og jeg plukket med meg en bukett blomstrende forsythia fra hyttehagen.

I dag skal vi tilbake til Nepal, til HimalPartners arbeid, i fotsporene til jordmor Ingeborg. Det er mange år siden jeg besøkte Nepal nå, men minnene er fortsatt sterke, og gjennom årets fastetid ønsker jeg å gi en ekstra gave til HimalPartner. Du finner mer info på slutten av innlegget

I Ingeborgs fotspor

”Et underlig syn møtte meg. Her var i sannhet fjell og daler som jeg aldri før hadde sett maken til. Noen steder så jeg høye fjelltopper, andre steder runde koller. Mest var det lange fjellkjeder i retning øst/vest. De hvite Himalayatoppene dekte hele synsranden mot nord. Mellom disse fjellene skulle jeg ha mitt hjem. Her ville han oppfylle alle de løftene han hadde gitt meg.”

Ingeborg Skjervheim (1921-2006) fra Ål i Hallingdal kom til Tansen, en liten fjellandsby i Nepal, som jordmor og misjonær vinteren 1956. Der ble hun værende i til sammen 33 år. Historien om Ingeborg beskrives svært levende i Mirjam Berghs bok ”Ingeborg Skjervheim. Mor til tusen”.  Jeg leste boken som en forberedelse til min reise, og ble mektig imponert, over Ingeborg, men også over Mirjam Bergh som har skrevet ned fortellingen.

Jeg er på vei til sykehuset i Tansen, går bokstavelig talt i Ingeborgs forspor. Jeg har spurt meg fram og vet retningen, men i grunnen ikke så mye mer. Det er mye lengere enn jeg trodde, jeg er tørst og beina begynner å bli slitne. Jeg går og tenker på Ingeborg. Historien om henne, slik Mirjam gjengir den, har vært styrkende for troen min, og med ett føler jeg det som om noen går sammen med meg. Jeg snur meg og aner en skygge over venstre skulder som sakte forsvinner. En engel? Eller Ingeborgs nærvær?

Dagen før forlot jeg de andre i Chitwan. De skulle fly tilbake til Kathmandu og fortsette sitt eget opplegg. I det opplegget var det ikke plass for et besøk i Tansen, så jeg hadde valgt å reise noen dager på egen hånd. Sjåføren vi hadde brukt nede i sør skulle tilbake til Butwan, så etter å ha vinket farvel til de andre på flyplassen, fikk jeg sitte på tilbake dit. Der ble jeg kjørt til bussholdeplassen, og så hadde sjåføren ordnet med nye bil til meg, og ny sjåfør, som tok meg oppover til Tansen. Liten, ubekvem bil, og smale svingete veier, så de få milene mellom Butwan og Tansen tok mange timer. Timer med masse å se på ut gjennom bilvinduene.

Første glimt av Tansen fikk jeg fra langt nede i dalen. Tansen, denne byen som liksom renner nedover den bratte fjellsiden, og hvor Ingeborg la igjen så mye av livet sitt.

Jeg ble kjørt til White Lake Hotel, nesten oppe på toppen av byen, sjåføren pekte ut retningen til United Mission Hospital til meg, bar kofferten min inn i resepsjonen, og så var jeg rett og slett alene ute i den store verden. ”Verden er så stor så stor, Lasse, Lasse liten. Mye større enn du tror, Lasse, Lasse liten” Uvilkårlig tok jeg meg i å nynne mens jeg ventet på at det skulle dukke opp noen i resepsjonen.

Sangen fulgte meg, og jeg kjente selv at hele den første kvelden var jeg litt pysete. Etter å ha installert meg på rommet tok jeg en tur ut i byen, men hva om jeg gikk meg bort? Hva om jeg ikke fant tilbake til hotellet? Hva om…..?  Men jeg hadde i grunnen ikke gått så veldig langt før jeg skjønte at dette ikke kom til å bli noe problem. En enslig, vestlig kvinne, fortsatt lett synlig med sin store grå hårmanke, fikk ikke gå mange skritt i fred før noen kom bort og hilste. ”Namaste! How are you? Can I help you?”

Var tidlig oppe neste morgen, og det var etter frokost jeg fikk ideen om å gå til sykehuset istedenfor å finne en taxi. Jeg hadde massevis av tid, og over alt var det folk jeg kunne spørre om veien. ”Namaste J Mission Hospital?”, og alle jeg møtte var smilende og hjelpsomme, og alle pekte i samme retning. Og dessuten fikk jeg altså følge, av en engel, eller…….

Sykehuset lå litt i utkanten av byen. Jeg hadde en avtale med Gunnar Mollestad, som hadde sin siste arbeidsdag som lege der før han og familien skulle reise tilbake til Norge etter fire år i Nepal. Men jeg var tidlig ute, og fant et lite tehus langs veien hvor jeg gikk inn og ba om en kopp te – uten sukker, uten melk. Det med melken forstod den smilende kvinnen som jobbet der inne, men da teen kom var den søt så det holdt. Jeg prøvde å prate med henne, men hun forstod dessverre bare en håndfull engelske ord. Vi kom et stykke med smil og varme blikk, og så kom etter hvert både mannen hennes, som heller ikke kunne engelsk, og sønnen Dronacharya på 21 år. Han ville gjerne praktisere engelskkunskapene sine, og var tolk for både mor Umakala og far Nandalai.

Etter som samtalen skred fram ble jeg invitert tilbake på middag, som gjest hos den lille familien. Da dukket pysen i meg opp. Middag hos familien Bhusal ville bety at jeg måtte gå tilbake til hotellet mitt alene etter mørkets frambrudd, og så modig er jeg rett og slett ikke. Dermed fikk jeg en ny invitasjon – hva med lunsj etter at jeg hadde vært på sykehuset? Og det kunne jeg smilende takke ja til.

Så var det tid for å møte Gunnar utenfor ”lower gate”, som vi hadde avtalt på epost. Utrolig sprekt gjort av han å sette av tid til meg denne siste arbeidsdagen sin på sykehuset. Han hadde lovet meg en time, og det ble nok godt over det, med stadige avbrytelser underveis når han møtte noen han måtte ta avskjed med.

I løpet av den tilmålte timen fikk jeg sett ”det meste”, fra akuttavdelingen, til poliklinikkene, fødeavdelingen, barneavdelingen og kapellet. Inne på akuttavdelingen var det en egen hylle med giftslanger på sprit. ”Disse er viktige” kunne Gunnar fortelle, ”Når det kommer en pasient som er bitt av en slange, prøver vi sammen med de pårørende å identifisere slangen som har bitt. Det hjelper oss til å finne ut om motgift må gis. Motgift er dyrt, koster omtrent en månedslønn, og den må pasienten betale selv. Dessuten gir den store bivirkninger, så vi bruker den aldri unntatt når det er helt nødvendig.”

Besøket på fødeavdelingen ble det mest spesielle. Nå ble posen med babyluer og babysokker tatt fram, til stor glede blant de ansatte, og forhåpentligvis etter hvert blant mødre og babyer også. Jeg fikk tatt flere bilder av babyer, men dessverre ingen som fikk på seg lue. Det er sommer og varmt i været nå, luene får vente til den kalde årstiden.

Gunnar hadde ordnet med en guide til meg, Madhav,  som skulle ta meg med rundt i Tansen. Jeg møtte Madhav utenfor sykehuset, og han ble med bort på tehuset og spiste lunsj sammen med meg. Forresten en nydelig lunsj som Dronacharya hadde gjort seg stor flid med.

Tansen ligger i ei bratt åsside, så det ble mye vandring opp og ned. Men du verden så mye interessant. Medhav visste at jeg gjerne ville høre om jordmor Ingeborg, og han kunne med stolthet fortelle at han var den første babyen Ingeborg forløste etter at hun kom til Tansen. Vandringen vår startet med at vi gikk forbi alle husene Ingeborg hadde bodd i, og også der hun hadde arbeidet, før dagens sykehus ble bygget. Et sted stoppet plutselig Madhev, og pekte: ”Kan du se den smale stien der nede i ura? Der gikk veien fra byen til sykehuset den gang Ingeborg bodde her. En kveld hun var på vei hjem etter å ha jobbet seint, med bare ei parafinlykt til å lyse for seg, stod hun plutselig ansikt til ansikt med en leopard akkurat der nede. Ingeborg og leoparden ble begge stående stokk stille og glo på hverandre, før leoparden brått snudde og løp sin vei.”

Etter at Ingeborgvandringen var ferdig hadde tydelig Madhar fått blod på tann og ville fortsette med den mer ordinære sightseeingen. Jeg var med så klart. Vi var innom flere templer, blant annet ett hvor det ble drevet skole, og jeg ble mer eller mindre overfalt av snørrete unger som ville at jeg skulle ta bilde av dem. Jeg fikk kjøpt noen postkort, og så det jeg aller helst ville, en tur innom kryddermarkedet. Det viste seg at Madhar hadde god greie på krydder, og jeg endte opp med både koreander, pepper, timur (eller Himalaya spice som Madhur kalte det), cuminfrø og nellikspiker.  Både på små lapper og i dagboken min noterte Madhar ned hvordan jeg kunne lage ulike blandinger av krydderne mine, for å få fram den spesielle Himalayasmaken.

Det begynner å bli lenge siden lunsjen i det lille tehuset, beina er slitne etter mange timers vandring i de bratte veiene i Tansen, og det nærmer seg sluttet på guidingen vår. Madhav har de siste minuttene brukt mobiltelefonen sin flittig, og nå ser han plutselig på meg med et bredt smil og lurer på om jeg vil bli med hjem til han å spise. Kona har visstnok maten klar. Klart jeg vil. Og dermed bærer det nedover fjellsiden, utrolig bratt og mye lengere enn jeg hadde trodd. I løpet av guidingen hadde Madhev stadig vist meg huset han hadde vokst opp i, et palass nærmest, omtrent midt i byen, og han hadde fortalt om familien sin, som tydeligvis hadde vært en av de mest innflytelsesrike familiene i landet. Men han hadde også fortalt at på et eller annet tidspunkt var familien kommet i unåde, og nå lever Madhav og kona i svært enkle kår i et lite hus i de bratte bakkene nedenfor Tansen.

Maten var klar da vi kom ned, tradisjonell nepalesisk kost, dal bat, ris og linser. Dessuten geitekjøtt. Madhav satte seg på gulvet med beina i kors og spiste med en utrolig appetitt, og jeg satt på en av de to stolene som fantes i huset. Kona Radha gikk fram og tilbake mellom de to rommene de hadde, kjøkken i en ende, soverom og oppholdsrom hvor vi var. Hun hadde spist før vi kom sa hun, og skulle absolutt ikke ha noe mer. Men til slutt ble fristelsen for stor, og hun satte seg ned sammen med oss. I løpet av samtalen kom det fram at kjøtt er noe de spiser maks en gang i måneden, og her satt jeg og bare pirket i maten, bekymret for min tandre mage.

Jeg hadde mange spørsmål å stille, og Madhav fortalte ivrig, og mer og mer etter som han forstod at jeg virkelig var interessert. Fram fra under senga drog han fram en eske med papir og bøker, blant annet et gammelt Tibetaneren fra 2008 hvor Mirjam Bergh har skrevet en artikkel om Madhav og hans familie. Jeg fikk også se to håndskrevne bøker som Madhavs bestefar hadde skrevet, som avskrift. Fra en tid det ikke var bare å stikke innom nærmeste bokhandel når det var en bok man ønsket seg. Tettskrevet. Nydelig håndskrift. For en skatt!

Litteratur:

Bergh, Mirjam: Ingeborg Skjervheim, Mor til tusen.

Bergh, Mirjam – Hilsen fra Bethesda, Fellesbrev som sendes ut på epost

Bibelen

Britt-Arnhild´s House in the Woods: www.brittarnhildshousinthewoods.typepad.com, søk opp kategorien Nepal, eller Himalaya and Beyond

David-Neel, Alexandra: My Journey to Lhasa

HimalPartner http://www.himalpartner.no

:::::::::::::::::::::::::::

Info om hvordan du kan gi til Himalpartner (kopiert fra hjemmesiden deres www.himalpartner.no

En gave til HimalPartner gir mennesker i Himalaya fremtid og håp.

Bankkonto 3000 15 47107  –  Vipps: HIMALPARTNER (eller 15521)

SMS; HIMAL100 til 2160 (kr. 100) eller HIMAL150 til 2160 (kr. 150)

Givertelefon: 822 04 181 (kr. 200)

For mange år siden var det en konkurranse i Storbritannia hvor det gjaldt å finne den beste måten å spare strøm på. Hun som vant var ei ung jente. Hun foreslo at alle burde koke frokostegget sitt ett minutt kortere!

Så enkelt. Og samtidig så genialt. Det tenkte jeg i alle fall den gang. Nå har verden blitt sånn at jeg lurer på om det er noe vits i at jeg som enkeltmenneske prøver å spare strøm i det hele tatt. Det har kanskje en liten innvirkning på min egen strømregning, men redde verden vil det jo ikke så lenge vi stadig fortsetter å bygge ut disse enorme fabrikkene som på sekunder sluker det en husstand bruker på flere år.

Men nei, jeg kan ikke tenke sånn. “Gjør det lille du kan” har Lina Sandell skrevet i en av sine salmer. Dråpen i havet teller.

Jeg har forresten et gammelt innlegg om egg også jeg, fra den gang butikkene solgte “snål frukt” men dessverre stoppet med det – antagelig fordi vi forbrukere ikke benyttet tilbudet (tror jeg) Her er innlegget:

:::::::::::::::::::::::

Vi har naboer som har høner i hagen. Høner legger som kjent egg, og det blir ofte flere egg enn det nabofamilien på fire klarer å spise opp. Dermed kommer det med ujevne mellomrom to små jenter og ringer på hos oss for å spørre om vi vil kjøpe egg. Og det vil vi. Hver eneste gang. Bestefaren til de to jentene har dekorert kartongen eggene kommer i, seks egg i hver kartong. Seks egg med ulik farge og størrelse. Jeg har aldri hjerte til å bruke disse eggene med en gang. De er så fine, i fargesjateringer i hvitt, brunt og blått. Og jeg vet at de er gode, mye bedre enn eggene vi kjøper på butikken.

Jeg er alene hjemme noen dager, og i dag tidlig bestemte jeg meg for å gjøre noe ekstra utav frokosten.To skiver hjemmebakt brød, verdens beste hjemmebakte brød, bakt av mor på 86. Nyrørt bringebær fra hagen, og likedan mynteblader fra hagen til teen min. Og så egg fra naboen. Jeg tok de minste i kartongen, og siden de er så små bevilget jeg meg hele tre stykker. For en luksus.

Det er forresten ikke bare former og farger som er annerledes enn de eggene vi kjøper på butikken. Eggeplommen er gulere enn kveldssola, og fyller munnen med en herlig smak.

Mens jeg spiste ble jeg sittende å reflekrere over maten vi kjøper i butikken. Egg som passer perfekt inn i kartongene, epler som alle er nesten like, tomater som ser ut som om de er støpt i samme form. En standard på alt som egentlig fjerner oss langt fra det naturen skaper. Det var en periode Bunnpris solgte Snål Frukt, gulrøtter som så annerledes ut, ganske små rødløk, poteter i svært ulik størrelse. Jeg elsket å handle fra Snål Frukt disken, fikk nesten en bitteliten følelse av å være tilbake på marked i India. Snåle Egg ble også innført, en kort periode.  Men nå er dette “snåle” borte. I alle fall på den Bunnprisbutikken jeg handler.

Mon tro hva som skjer med alt dette “snåle” nå? Blir det kastet, eller har det sin egen bruksverdi?

Jeg fryder meg over naboens egg, med sine ulike farger og størrelser, og med sin vidunderlige smak. Og kan ikke la være å undre med – kommer vi til å glemme hvordan egg, og grønnsaker for den del, egentlig ser ut?

(første del av dette innlegget er klippet fra fasteboka “40 dager – fra karneval til oppstandelse”, andre del fra et tidligere blogginnlegg)

I dyrelivet betyr gult fare. “Kom ikke nær meg,” sier bien, “ellers stikker jeg deg.” I Asia er gult en farge som symboliserer makt. I Kina var keiserne de eneste som kunne ha solskinnsfargene drakter. Men gult kan også være et tegn på kraft som svinner, tenk bare på de gule bladene om høsten.

Da sa Gud: “Det bli lys!” Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld og det ble morgen, første dag.
1.Mos 1, 3-5

“Det finnes malere som forandrer sola til en gul flekk, men det er andre som takket være deres kunst og deres intellekt, forandrer en gul flekk til sola.”
Pablo Picasso

Hver regnbueuke sår jeg frø som skal gi blomster eller frukter i ukas farge. I gul uke er solsikkefrø det naturlige valget. Solsikker er spennende frø å så. De gir flotte planter til sommeren, og når de har blomstret ferdig, kan du ta vare på frøhodene og bruke dem som fuglemat til vinteren.

::::::::::::::::::

Det var en helt spesiell følelse å stå med det aller første eksemplaret av 40 dager – fra karneval til oppstandelse i hendene. Og der og da bestemte jeg meg – jeg vil skrive flere bøker. Nå har ikke det skjedd enda, selv om flere ting er underveis, på en måte……. men året etter at fasteboka kom skrev jeg 24 adventsfortellinger som jeg håpet kunne bli en adventsbok/adventskalender for barn. IKOforlaget takket nei “dette passer ikke målgruppen”, og jeg prøvde meg ikke på andre forlag. Kirkerådet sa imidlertid ja til å kjøpe fortellingene for at jeg kunne legge dem ut som en adventsblogg for barn knyttet til trosopplæringsprosjektet Lys Våken. Dette ble gjort ett år, men så ble det hele bare glemt. Kirkerådet hadde rettighetene på materialet, men ingen planer om å bruke det videre, men heldigvis ga de meg derfor rettighetene tilbake, til fritt bruk. Så jeg sitter altså her med 24 små fortellinger, av ulik kvalitet, det innrømmer jeg gjerne, og lurer på om jeg kanskje skal ta dem frem igjen, finpusse, forkaste noen, skrive noen nye……og kanskje lage en bok.

Fortellingen til 7.desember passer godt til gul uke, så mens jeg tenker videre på hva jeg skal gjøre med alle disse fortellingene kan jeg jo dele denne med leserne av denne bloggen.

Hellige Frans frø

“Hellige Frans-frø?” Lars Erik kikket enda en gang på handlelista som bestefar hadde skrevet. “Hva i alle dager mente han nå med det da?” Bestefar hadde falt stygt på isen og satt hjemme med foten i gips, og Lars Erik hadde lovet å komme innom etter skolen for å gå i butikken for ham. Han angret nå på at han hadde sagt ja da bestefar ringte i går kveld. De hadde akkurat fått ny ballbinge på skolen, og de andre guttene løp over dit så fort det ringte etter siste time. De hadde spurt om Lars Erik ville være med, og han hadde vært fristet til å late som om han hadde glemt hele løftet sitt, men så kom han på at bestefar satt der alene uten å komme seg ut av huset.

Hvis han løp fort kunne han kanskje likevel rekke å være med på fotballspillingen. Han stormet inn til bestefar og fikk med seg handleliste og penger. Bestefar hadde prøvd å rope noe til ham da han løp ut igjen, men Lars Erik hadde det altfor travelt. Og nå stod han her da og ante ikke hva hellige Frans-frø betydde. Det var sikkert det bestefar ville forklare da han ropte etter Lars Erik.

Lars Erik fylte handlekurven med brød, melk, en boks leverpostei, en agurk, fiskekaker, men tankene hans vandret. Hva kunne bestefar ha ment! Jaja, nå måtte han vel gå til butikken enda en gang, og dermed ble det i alle fall ikke noe fotballspilling i dag. Han visste at 7.klassingene hadde planlagt å spille fotball i ettermiddag, og de ville nok ikke slippe til 5.klassingene sammen med seg.

Bestefar skrudde av radioen da Lars Erik kom tilbake med varene. Lars Erik satte melka og fiskekakene inn i kjøleskapet, fylte to glass med saft og satte seg ned sammen med bestefar. Nå ville han ha en forklaring.

Bestefar smilte: “Hadde du hatt litt bedre tid i sted skulle jeg forklart deg hva hellige Frans-frø er, men du løp så fort og hørte ikke når jeg ropte på deg.

Bestefar kunne fortelle at det var bestemor som hadde funnet på navnet hellige Frans-frø. Det var rett og slett solsikkefrø som småfuglene skulle få. Utenfor vinduet sitt hadde han et fuglebrett, og nå når han satt her hele dagen med foten i gips, var det så koselig å se på fuglene som besøkte fuglebrettet. Bestemor brukte å kalle småfuglene for hellige Frans-fugler, oppkalt etter Frans av Assisi som var så glad i fugler og dyr.

……………og så følger det med en faktaboks hvor jeg forteller om Frans………….

Fastetiden er en tid for å dele. Det har jeg skrevet lite om så langt i årets fastetidsblogging, men nå er tiden her. Kirkens Nødhjelp har jo sin fasteaksjon på slutten av fastetiden, hvor menighetene, med konfirmantene i spissen, går rundt med de etter hvert godt gjenkjennelige grå bøssene og samler inn penger til Kirkens Nødhjelps arbeid rundt om i verden. Da jeg var ansatt som diakon på 90-tallet var det å lede menighetens fasteaksjon en viktig del av min jobb, nå er jeg frivillig medhjelper i kirka mi på selve aksjonsdagen, og så har jeg i tillegg utfordret til å være med å gi her på “Vandring gjennom året”. Da er det ikke bare KN jeg har støttet, men også en annen organisasjon jeg har et bankende hjerte for, nemlig misjons- og bistandsorganisasjonen HimalPartner. I 2013 fikk jeg gleden av å besøke flere av HimalPartners prosjekter i Nepal og jeg skrev en serie reisebrev jeg kalte “Soloppgang over Himalaya”. I dag vil jeg dele det første reisebrevet, og så lenker jeg til HimalPartner helt på slutten av innlegget, med en utfordring om å bruke fastetiden til å dele, det være seg med KN, med HimalPartner eller med en annen organisasjon du selv velger.

Soloppgang over Himalaya
del I

En reise til Nepal april 2013

Tekst og bilder Britt Arnhild Wigum Lindland

Før avreise

Svært så vanskelig det var å få plass i kofferten denne gangen da. Jeg er ofte på tur og vet hva det er mulig å få med seg i den gamle, svarte kofferten min, den som har fargerike oransje sløyfer både her og der slik at den skal være lett gjenkjennelig på bagasjebåndene rundt omkring i verden. Men når det rett før avreise med ett kommer dumpende inn gjennom døra over 50 par babysokker og en haug med babyluer, blir plutselig det hele litt mer krevende. ”Men hvorfor så mye babytøy da?” spør du kanskje. Nei forresten, kanskje du slett ikke spør. Kanskje vet du at jeg i Nepal skal besøke prosjekter som støttes av HimalPartner (tidl. Tibetmisjonen), kanskje vet du at i Himalaya, på verdens tak, kan det være isende kald, og da legger du gjerne sammen to og to og skjønner at luer og sokker til nyfødte babyer er gull verdt. Kanskje vet du også at i årevis har norske kvinner, og muligens noen menn også, strikket babytøy og sendt til Nepal. Til Normisjonens arbeid i Okhaldunga, til HimalPartners arbeid i Tansen, eller til andre steder.

Jeg visste faktisk ikke dette. I alle fall ikke før for noen måneder siden. Men nå har kunnskapen min om dette fjellandet ved foten av Himalaya økt betraktelig, og om mindre enn et døgn skal jeg sette foten på nepalesisk jord.

Men kanskje jeg skal starte med begynnelsen. Min begynnelse. Det var da jeg som lita jente var med mormor på misjonsmøter. Santalmisjonen var hennes misjon, og Bangladesh var landet. Interessen min for reiselitteratur ble vakt på disse møtene, hvor det var fast opplesing av fortellinger fra misjonsmarken. Reiselitteraturinteressen har bare vokst med årene, og da jeg for mange år siden kom over Alexandra David-Neels beretning om hvordan hun som første vestlige kvinne tok seg over fjellene til Lhasa, den forbudte byen i Tibet, slukte jeg boken. Og måtte selvsagt finne ut mer om denne delen av verden og dette folket. Dermed ble ikke veien til HimalPartner lang, og da jeg oppdaget at de hadde en facebookside var jeg rask til å trykke ”liker”, og dermed var det gjort.

Flere år har gått siden den gang. Jeg har blitt fast giver og bedre kjent med HimalPartner, jeg har vervet flere givere og jeg har fortsatt å lese alt jeg har kommet over om folkeslagene ved foten av Himalaya.

Da far i vinter publiserte en bok med diktene sine, opprinnelig tenkt som gave til familie og venner, fant han ut at han gjennom boken kunne gjøre en innsats for misjonen. Dermed kom ideen om å selge boka, og la hele inntekten gå til HimalPartner. Mor ville slett ikke være dårligere hun, og da hun hørte at jeg skulle besøke Nepal, satte hun i gang med å strikke babyklær. Og fikk med seg ei venninne ”på kjøpet”. Så nå har jeg altså satt meg på kofferten  min, i håp om å få presset den nok sammen til at jeg kan få dratt igjen glidelåsen. Og jeg gleder meg enormt til å åpne den på sykehuset i Tansen, og kanskje til og med få møte et av de nyfødte barna som skal få en babylue og et par sokker fra Norge.

Jeg har forresten lovt både mor og venninnen hennes at jeg både skal ta bilder og skrive om både dette og det jeg ellers opplever i Nepal. Og legge alt ut på bloggen min.

Elefantsafari

Jeg hadde knapt landet i hovedstaden Katmandu før jeg var på vei videre. Videre sørover mot nasjonalparken Chitwan. Dagene mine i Nepal er delvis sammen med en gruppe misjonsrådgivere fra Den norske kirke, delvis på egen hånd for å oppsøke HimalPartner-prosjekter. Misjonsådgiverne hadde allerede vært flere dager i landet da jeg ankom, og omtrent samtidig med at jeg landet, var de allerede på vei ut av Katmandu. Tanken var at jeg skulle rekke samme fly som dem, og det gikk …….nesten. Jeg ble plukket opp på flyplassen av Buddhi, en nepaleser som har lang erfaring i å ta seg av nordmenn på reise. Vi mer eller mindre løp fra den internasjonale flyplassen over til den lokale, men nei, vi ble for seine. De andre var allerede om bord i flyet da vi kom og gaten var lukket.

Så ble jeg isteden kjørt til Greenwich Village Hotel, basen vår i Katmandu, for å vente på neste fly. Jeg fikk sette fra meg kofferten, jeg fikk et stort håndkle og kunne tilbringe formiddagen ved bassenget. Og skrev i dagboken min: nå sitter jeg ved et av bordene ved bassengkanten. Har spist momo, en slags dumplings, som i følge kelneren er det mest typisk nepalesiske jeg kunne velge. Har prøvd å hvile litt, men det er ikke lett når det eneste kroppen ønsker er å strekke seg ut på ei god, norsk seng

Ble etter hvert hentet og kjørt tilbake til innenriksflyplassen. Der hadde jeg veldig god tid, og mens jeg satt der og ventet sier plutselig den unge mannen som sitter ved siden av meg:

”Where are you from?”

            ”From Norway” svarer jeg smilende.

            ”Where in Norway”
”A city north of Oslo called Trondheim.”

 Så viser det seg at Suresh Pondel, som han heter, har studert i Trondheim, og jobber for tiden med å få stipend slik at han kan komme tilbake og ta doktorgrad. Han kjenner godt de som driver Nepalgruppa i Trondheim, og kan fortelle at han faktisk har vært på et av møtene i gruppa for å presentere studiene sine.

Flyturen var en opplevelse, som jeg forresten til dels sov meg gjennom. Da jeg kom ut til flyplassen var det enda for tidlig å sjekke inn, så jeg satte meg ned for å vente. Spent, dette opplevdes jo tross alt som litt i utkanten av komfortsonen, å reise helt alene i et land så langt, langt vekk fra Norge. Men jeg trengte slett ikke bekymre meg. Som europeisk middelaldrende kvinne med stor, grå hårmanke var jeg godt synlig, og da innsjekkingen endelig åpnet kom med en gang en ung mann bort til meg for å vise vei.

Inne i selve avgangshallen var det ny venting. Billettene hadde farge ut fra hvilke fly vi skulle reise med. Min var grønn, så det viktigste jeg hadde å gjøre var å prøve å følge med de andre med grønne billetter og se hva de gjorde. Og jeg hadde slett ikke trengt å gjøre det en gang. Avreise var satt til 16.10 og rett før klokka fire ble jeg vinket fram og kunne gå ut i den lille bussen som fraktet oss ut til flyet.

Flyet, et lite propellfly med plass til 20 passasjerer, stod klart, her var det bare å finne seg en plass. Jeg fikk sete helt foran og så rett inn i ryggen på flygeren. Dessverre ble døren lukket da turen startet, men da sovnet jeg, med ryggsekk og fotobag i fanget og beina godt sammenfoldet under setet, så jeg ville ikke fått med meg så mye uansett.

Framme på flyplassen i Bhairahawa ble jeg i grunnen litt usikker på hvor i verden jeg egentlig var. Jeg hadde ikke funnet stedet på kartet mitt, men det var jo hit det var kjøpt billett til meg, så jeg måtte jo bare tro at det var rett. Det virket nesten helt øde utenfor flyplassen, men det stod heldigvis en taxi der. Jeg viste fram en lapp jeg hadde hvor det var skrevet Hotel New Era, Butwan, og siden sjåføren smile og nikket, kunne jeg senke skuldrene, da kunne jeg i alle fall ikke ha landet helt ute på viddene. Og snart hadde jeg både fått kjørt en liten time gjennom dette spennende landet, møtt de andre, spist middag og fått tildelt rom. Oppdaget forresten fort at hotellsenga var omtrent like hard som om jeg hadde ligget rett på gulvet. Men jeg har vært på reise før og visste råd – tok pleddet som lå over senga og brettet det i to, over det la jeg to sofaputer og så brettet jeg lakenet over det hele. Det fungerte utmerket, og jeg sov som en stein. Og kunne med et smil dele min ”oppfinnelse” med en gjeng svært trøtte rådgivere neste dag.

Du verden så godt det var å våkne opp, full av eventyrlyst, og vite at nå var jeg jammen endelig i Nepal. Drømmen var gått i oppfyllelse, faktisk gikk den i oppfyllelse der og da. Jeg møtte de andre nede ved resepsjonen, som også var frokostsal. Frokosten var enkel, en omelett stekt som en pannekake, tynt, søtt, hvitt brød, og en kopp svart te. Det tok den unge mannen som serverte oss lang tid å finne ut rett antall kopper te og kaffe uten og med melk og sukker, men etter adskillige forsøk satt vi alle med den drikken vi hadde bestilt.

Så var det, for min del, endelig tid for første prosjektbesøk. De andre i gruppa, Jostein, Jo, Vetle, Knut, Åslaug og Hilde Gunn hadde allerede rukket flere besøk i Kathmandu, og også et par her i Butwan dagen før. UNM, United Mission to Nepal, som er hovedsamarbeidspartneren til HimalPartner, har et regionkontor i Butwan, og dit drog vi nå for å få en innføring i arbeidet de driver i regionen, og særlig høre om et freds- og forsoningsprosjekt som støttes av HimalPartner, Peace Attainment through Community Engagement. Sittende i en stor ring på gulvet fikk vi høre om hvordan et langvarig tålmodighetsarbeid for å skape fred mellom to folkegrupper, såkalte ”fastboende” og ”inntrengere”, har båret frukt slik at folkene nå lever mer eller mindre fredelig side ved side i samme landsby. Alle vi møtte, og alle som jobbet med prosjektene her var lokale innbyggere. Joda, dette er det virkelig mening i å støtte.

Men nå hadde det vært nok arbeid for ei stund for resten av gruppa, nå var det tid for et av turens høydepunkter, elefantsafari i nasjonalparken Chitwan. Først en tre times biltur vestover. Jeg var heldig og fikk sitte i forsetet sammen med reiselederen vår Jostein. Både hadde jeg god utsikt rett ut frontruta, og i tillegg benyttet jeg anledningen til å få Jostein til å fortelle, både om sine mange år i arbeid for HimalPartner, gjennom et opphold i Nepal for mange år siden og gjennom styrearbeid hjemme i Norge, og også om Himalaya Reiseklubb hvor Jostein er aktiv både som administrativ leder og som reiseleder. Neste høst skal han forresten arrangere en tur til Tibet. Den turen skulle jeg gjerne vært med på!

I utkanten av nasjonalparken ble vi innkvartert i små bungalower. Et svømmebasseng i hagen så ikke ut til å være særlig flittig brukt, men jeg var rask til å skifte til badedrakt, og fikk en god svømmetur før middag.

Neste morgen var vi tidlig opp. Faktisk hadde jeg satt vekkeklokka på fem i et tappert forsøk på å få med meg soloppgangen over Himalaya halv seks. Chitwan ligger langt sør i Nepal, på grensa til India, og det er langt opp til fjellene. Men med den ekstreme høyden de har kan de sees over enorme avstander. Vel og merke så sant det er klarvær, og det var det ikke denne morgenen. Tvert imot, da jeg kom ut ble jeg møtt av regn og gråvær. Jeg gikk bortover veien til der vi hadde fått vite at det skulle være mulig å skimte fjellene, men møtte bare lave, våte skyer. Tok et par bilder likevel, av gråværet. Kanskje ville dette ble ”det eneste glimtet” av den berømte fjellkjeden?

Så var det avgang til nasjonalparken og elefantsafari. En buss kom og hentet oss og kjørte oss inn i parken. På veien kjørte vi forbi flere og flere elefanter og elefantpassere som tydeligvis var på vei til plassen der safariene starter. For noen fascinerende dyr! Men så store. Så enorme.

Elefantpasserne så ut til å ha full kontroll der de klatret opp og ned på dyrene for å gjøre dem klare til ridning, men vi ble fortalt at det å være elefantpasser slett ikke var noe ufarlig yrke. Med jevne mellomrom, sånn en gang i året omtrent, ble et dyr irritert på passeren, og det fikk som oftest en dødelig utgang, for elefantpasseren.

Og så lita som kassen på elefantryggen var da. Kunne det virkelig være plass til fire personer i den? Til og med om bittelille, store meg var en av de fire? Nei, dette føltes rett og slett langt utenfor komfortsonen min. Skulle jeg rett og slett gi meg mens leken enda var god? Reiseleder Jostein visste heldigvis råd. Vi er åtte i gruppen vår, altså fire av oss i hver kasse, men siden Jostein har tatt denne turen mange ganger før, valgte han å stå over for heller å ta en kopp te og slappe av litt. Dermed ble vi bare tre i den kassen jeg skulle sitte i. Og godt var det. De fire andre hadde problemer nok med å få plass i sin kasse.

Vel plassert i kassen, og med spørsmålet om jeg noen gang ville komme meg ut av den igjen, skjøvet langt bak i bevisstheten, var det bare å holde seg fast, nå var det ”jungelens lov” som gjaldt. Og for en fantastisk tur det ble! Jeg tror jammen jeg satt og smilte hele veien. Vi så verken leoparder eller krokodiller, men kom helt på kloss hold av to nesehorn, vi så flokker med hjort, en enslig ape og massevis av fugler og sommerfugler. Det var mange elefanter ute denne dagen, men parken er stor, så underveis delte vi oss i mindre grupper, av og til gikk vår elefant en tur helt på egen hånd. Og der jeg satt med beina dinglende over rompa dens, og med ryggen mot de andre, kunne jeg nesten få en aldri så liten følelse av at jeg var ute på det store eventyret helt på egen hånd. Dessverre gikk morgenen så alt for fort, elefantene fant tilbake til utgangspunktet, og på et eller annet vis kom jeg meg ut av kassen på egen hånd

::::::::::::::::::::::::::::::

Du finner HimalPartners hjemmeside, og informasjon om hvordan du kan gi en gave, her.

Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: “Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.” Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren hadde talt gjennom profeten:
Fra Egypt kalte jeg min sønn.
Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene. Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia:
I Rama høres rop,
gråt og høylytt klage:
Rakel gråt over sine barn
og vil ikke la seg trøste.
For de er ikke mer.
                       Matt 2, 13-18

Maria har nettopp kommet ridende inn til Betlehem på et esel. Nå, bare noen dager etter at Jesus er født, er hun igjen på et esel, denne gangen med den nyfødte Jesus i armene. Gleden over det nyfødte barnet er blandet med redsel for hva som venter dem alle. Hun, Jesus og Josef flykter for å berge livet. Maria føler det som om et nytt sverd skjærer seg gjennom hennes hjerte: Hvorfor vil kong Herodes ta livet av hennes nyfødte sønn?