Etter mange uker som har vært helt annerledes, først sorg knyttet til min fars død, så glede knyttet til VM på ski “rett bak huset vårt”, og hele tiden fullt hus med familie og venner, er jeg i dag rett og slett hjemme alene. Terje er på trening, jeg sitter oppe i atelieret mitt og titter ut på den svinnende vinteren og leter etter de første vårtegnene. Skjæra som flyr med kvister i nebbet travelt opptatt med å bygge rede, sola som smelter snøen, de første snøklokkene og krokusene som titter opp, ekornet som fortsatt har vinterpels men som mister mer og mer av vintergårfargen hver dag, blåmeisen som svermer to og to.

Og endelig har jeg tid til å gå inn i fastetiden sånn på ordentlig. Fastetiden som er en av mine favorittider i kirkeåret, tiden for å plukke vekk det som er vissent og dødt for å gjøre rom for ny vekst. Tiden for refleksjon og ettertanke. Tiden for bønn.

Jeg har lest litt både i den gamle fasteboken min, og bladd meg tilbake her i denne bloggen, og før jeg setter meg ned med dagens fasterjefleksjon fra Turvey Abbey, vil jeg gjerne dele dette innlegget:

:::::::::::::::::

På badet har jeg en skål med
tre røde roser.
Synet av disse vakre rosene
er det første som møter meg
om morgenen.
En påminnelse om den
hellige treenighet.

Jeg skrur opp
vannkrana og vasker
ansiktet med hendene.
Tre ganger.
I Faderens, Sønnens og Den
Hellige Ånds navn.

Og jeg ber med den hellige
Birgitta:
Herre, vis meg din vei, og
gjør meg villig til å gå den.

Jeg er klar til å starte dagen.

Sitatet ovenfor er fra fasteboken “40 dager – fra karneval til oppstandelse”. På samme side har jeg også med et kapittel om rosens symbolikk, og på de to påfølgende sidene kommer eventyret “Verdens vakreste rose”

Rosene minner meg om at fastetid handler om mer enn faste, om mer enn det å gi avkall på visse typer mat for å kunne bruke mer tid på å gå inn i seg selv, inn i selvrefleksjonen. De tre rosene symbolisere mer enn treenigheten, eller, nei, det er jo nettopp i treenigheten vi finner det – bønn, faste og almisser.

 Ordet almisser fascinerer meg. Hva menes egentlig med det? Jeg slår opp i Store norske leksikon, og leser:

(over tysk fra mlat., av gr. ‘barmhjertighet’), barmhjertighetsgjerning, gave til nødlidende, barmhjertighetsgave. Liksom de fleste religioner innskjerper den kristne religion plikten til å gi almisse. En almisseblokk eller kirkeblokk er en bøsse i eller utenfor en kirke til å legge almisser i.

……..en bøsse til å legge almisser i. Dette lyder kjent, og dette vil jeg komme tilbake til stadig vekk i løpet av fastetiden. Det er tid for å gjøre om spisebordet til et fastetidsbord, og midt på fastetidsbordet vårt står det to bøsser. En lilla en som jeg har fått av Kirkens Nødhjelp. I den vil jeg putte våre “en usynlig middagsgjest”-penger. Den andre bøssen er også lilla, opprinnelig en boks som har innehold postkort. Nå har den fått pålimt en lilla engel brodert i korssting. I denne boksen vil jeg også putte penger, og disse skal ved fastens slutt sendes HimalPartner.

::::::::::::::::::::::::::::

I dag ligger det ingen fastebøsser på spisebordet lenger. Tiden for mynter og sedler er forbi. I stedet har jeg ei notatbok hvor jeg noterer inn hvilket beløp jeg vil gi i dag, og så skal jeg, når fastetiden er over, legge sammen beløpene jeg har notert, og sende det til Himalpartner (en av organisasjonene jeg støtter)