©brittarnhild

Det er mange milepæler i livet, sorg og glede, kamp og seier, og heldigvis mest av alt gode minner.

I dag har vi avlevert nøkkelen til mor og fars siste bosted, til ny eier, og nå sitter jeg og blar i gamle og nye bilder og fryder meg over alt det levde livet som denne leiligheten har opplevd.

Et av de beste minnene er å tenke på at mor og far hver eneste kveld gjennom mange, mange år avsluttet dagen ved flygelet. Der spilte og sang de “Hver dag er en sjelden gave”, der ba de for barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn, der nøt de byens vakreste utsikt og der takket de for dagen som snart var over.

©brittarnhild

Å være tålmodig gjennom en hel konsert når man er 5 1/2 år kan være krevende. Da hjelper det at mamma er en av sangerne og at bestemor har tegnesaker i veska. Det ene portrettet etter det andre ble skapt, alle av en syngende mamma med mikrofon i hånda.
Kunstverkene er bevart i en av bestemors Moleskin notatbøker. Tusen takk Vida, hilsen bestemor.

©brittarnhild

Så var det min tur til å gå på kirkegården med krans på allehelgensøndag. Jeg gjorde det nok da jeg var lita, på grava til morfar, men kan ikke huske at jeg som voksen har gjort det til noen av de andre besteforeldrene mine. Vært på gravene deres, ja, men ikke med egen krans til allehelgen.

Plantene vi satte ned i høst står fint enda, så de får stå videre. Kirkegårdslys bryr jeg meg ikke om, vil heller tenne lys foran portrettene av mor og far jeg har stående framme hjemme, men en krans på allehelgensøndag føltes fint og rett. Navnene deres er fortsatt helt synlige, og viktig er det også at mor og fars motto synes – “hver dag er en sjelden gave”.

Bestemor og bestefar, fars foreldre, har sin grav ikke langt unna. Den grava fikk også en krans i dag.

Og så var det tid for allehelgensgudstjeneste, i Strinda kirke, min barndoms kirke, mor og fars kirke de 17 årene de bodde i Håkon Odd Christiansens vei.

Fars gravferd var i denne kirka, da mor skulle begraves var kirka stengt pga en eller annen renovasjon, så vi var i seremonirommet til begravelsesbyrået rett ved. Det var rart å komme tilbake til kirka, til alle minnene. Og jeg opplevde noe jeg ikke var forberedt på. I de to gravferdene var jeg så konsentrert om at alt skulle gå bra, det ble knapt tid til min egen sorg. Nå kom jeg hit igjen, hele gudstjenesten var lagt opp for oss sørgende og jeg hadde en helt annen mulighet til å være meg selv, til å være i sorgen og i savnet. Da kom gråten, noe den knapt gjorde under de to gravferdene. Det kjentes godt. Og riktig.

Fint var det også å tenne lys for mor og far. Og å skrive navnene deres på et hjerte som jeg hang opp på minneveggen. Begge navnene på samme hjerte. De hørte sammen. De hører sammen. I livet. I døden.

Da vi gikk ut av kirka fikk jeg med meg to lys. De står på pianoet nå, ved portrettene av mor og far, de vi brukte på minnebordet i kirka og i seremonirommet.  De skal få brenne ned.

Flokken er samlet denne helga, noe som kjennes veldig godt, selv om foranledningen er fars begravelse. I dag, lørdag, har de fleste tatt en tur til byen. Jeg velger å være hjemme. I ettermiddag kommer alle hit. Da serverer vi rester fra minnesamværet, nyinnkjøpt sodd, og kaker bakt av meg og svigerdatter Silje.

Vi blir et sted mellom 20 og 30 stykker, avhengig av om alle kommer. Vi har ryddet både barnerommet og atelieret mitt her oppe på loftet så de som vil kan gå opp hit, og vi har ryddet unna litt nede i stua. Det kan jo godt hende at vi ønsker å være samlet mesteparten av tiden, og det har vi mulighet til nå.

Det er godt å kunne ta det med ro nå i formiddag. Det er mange minner som skal fordøyes. Været er fint, sola har kommet så høyt at den såvidt varmer opp drivhuset, og jeg har ei fin stund der ute med snøklokker, ei mugge te og ei hagebok.

Å komme inn i kirka til dette. En sterk og god, og sår opplevelse.
Far var en mann med stor familie, stor slekt og enormt med venner og kjente. Likevel var det overraskende, og veldig fint å komme inn i kirka til dette blomsterhavet.

Vi er fire søsken som sammen, i samråd med nor så klart, hadde ansvar for begravelsen. Frode, som er prest, ledet det hele, og jeg fikk gleden og æren av å holde minnetalen. Det har jeg aldri gjort før, og jeg har heller aldri mistet pappaen min så klart, så jeg var veldig spent på om jeg ville klare det. Men styrken jeg trenger kom, og det føltes godt å stå der framme og fortelle om far.

Jeg startet talen med et dikt far har skrevet

Skapelse

Jeg går langs en sti
en sommerdag,
og ånder inn luften
i gode drag.
Med fryd kan jeg føle
mine hjerteslag.

Naturen omkring meg
byr opp til fest,
og lille meg
er den ønskede gjest.
Det er vel det
som gleder meg mest.

Jeg ser meg omkring:
Ser en blomstereng,
en tiriltungetue
og en soleieseng.
Her er hvite og røde
kløver i fleng.

Så kvitrer en lerke,
en bokfink, en stær:
De har alle toner
som er meg så kjær.
Jeg føler at sommerens
glede er nær.

Så stanser jeg opp
med en undring så stor.
Hvordan ble dette skapt?
Hvem fyller vår jord?
Det må være en Gud: Og jeg tror.

Vi har hatt syning i kveld, i lokalene til begravelsesbyrået.
Far lå der så fredfullt. Vakkeert stelt i hvit skjorte, en hvit rose over teppet som dekket nedre del av kroppen hans. Vi hadde en felles samling hvor vi blant annet sang mors og fars yndlingssang, Hver dag er en sjelden gave, og mange av oss valgte å ha en liten stund alene inne i seremonirommet sammen med far. Han var iskald å ta på, men det hvite krøllete håret var mykt og godt som det alltid har vært. Og det var far som lå der, det var nesten så jeg kunne se at han pustet. Og det var ikke far som lå der, bare et tomt skall.

Jeg var godt voksen før jeg første gang så et dødt menneske. En kollega jeg en gang hadde, hadde mistet sin far. Han lå på likstrå hjemme hos dem, og hun kom og spurte om jeg noen gang hadde sett et dødt menneske. Nei, jeg måtte innrømme at det hadde jeg ikke. “Vel, du er jo diakon, du kommer til å møte døden i mange sammenhenger. Jeg tror det vil være fint for deg å komme hjem til oss og se min far.” Jeg kom, jeg så og jeg er henne evig takknemlig.