Category Archives: Familie

Grønn dagbok. Årets gulrotavling

Leave a reply

Da vi flyttet inn her for nøyaktig 25 år siden, fikk vi høre av en nabo at de tidligere eierne hadde dyrket gulrøtter i åkeren bak huset. Jeg var litt tvilende for jorda bestod av svært mye leire, og det er som kjent ikke akkurat den jordtypen gulrøtter liker. Så vi prøvde oss aldri på gulrøtter der, men har gjort flere mer og mindre vellykkede forsøk med gulrøtter i sandholdig jord i melkekartonger.

Opp gjennom årene har vi forbedret jorda i åkeren, blant annet ved å dyrke poteter og bønner, og ved å tilføre bøtte på bøtte med bokhasi, og i vår falt jeg for fristelsen til å prøve meg på gulrot enda en gang.

Frøene, som var ganske gamle, spirte, og etter hvert som vi tynnet ut, kunne vi dra opp bittesmå oransje godbiter.

Nå er det høst, frostnetter kan komme når som helst, og da de tre yngste barnebarna kom på middag og lek i hagen i går, var det på tide å høste avlingen.

Absolutt ingen stor avling, men nok til at jeg kommer til å prøve meg igjen neste år.

Flygelet har fått nytt hjem

Leave a reply

©brittarnhild

Mors kjære flygel har fått et nytt hjem i en lite gult “Pippi-hus” utenfor Göteborg. Her sitter jeg på pianokrakken omkranset av to av mine brødre, Børge og Torodd. Frode var dessverre ikke her da bildet ble tatt.

Det har blitt søndag, dagen etter bryllupet, “dagen derpå”. Terje og jeg tilbringer formiddagen i Göteborg Kunstmuseum, som viser seg å være en svært positiv overraskelse, her er det mye å se og oppleve. Det er umulig å få med seg alt, så vi konsentrerer oss om tredje etasje og de faste samlingene der. Carl Larssons Ulf og Pontus får illustrere besøket. Vi rakk et besøk i første etasje også, der var det en utstilling med svenske kvinnelige fotografer. Veldig interessant.

På ettermiddagen var vi invitert hjem til brudeparet på middag, og etter pizzaen feiret vi Frans sin 3års dag med tradisjonell svensk prinsessetårta.

Som alltid når jeg er i “Pippihuset” fikk jeg med meg en vandring i hagen, en hage som stort sett får leve sitt eget svært sjarmerende liv.

Mon tro om mine duehoder noen gang blir så store.

Her var epler nok til alle,

og koselige steder både å sette seg ned og å gjømme seg bort.

Så rakk vi jammen et besøk i husbåten bror Børge hadde leid for helga for seg og sin familie,

med spennende utsikt fra taket…….

…….før vi avsluttet kvelden på italiensk restaurant med bror Frode og hans kjære Rita.

Bryllup og bryllupsfest

Leave a reply

©brittarnhild

I dag er det bryllup, og små hjerter er strikket inn…….

…….oppdateres

Niese Mathilde giftet seg i dag med sin kjære Alexander. Hun norsk, han svensk, de møttes i LA for 10 år siden, kjærlighet ved første blikk, nå bor de i et nydelig Pippi-hus i Sverige, har to skjønne barn, et tredje på vei og feiret i dag bryllup i Haga kirke i Göteborg. Heldige oss som har fått lov til å følge Mathilde helt siden hun ble født, som ei ekstra datter og som ei lillesøster får vår attpåklatt Marta, og nå fikk oppleve den store dagen sammen med dem, familie på begge sider og massevis av venner.

Wigum-slekta er der for hverandre, i gode og onde dager, og etter full samling i to begravelser i fjor, far i februar, mor i mai, var det fantastisk godt å møtes i glede denne gang. Har er jeg sammen med mine tre brødre, største lillebror Frode til høyre for meg, mellomste lillebror helt til vendte og lillebror Torodd, brudens far til venstre for meg. Ser jeg lykkelig ut, sier du? Ikke så rart det vel.

Ikke så verst lykkelig her heller, sammen med min kjære Terje, livsledsager gjennom snart 50 år.

Bryllupsfesten fant sted i Villa Odinslund. Nydelig og helt perfekt for en sånn fest.

Midt under middagen fikk vi overraskende besøk.

En milepæl

Leave a reply

©brittarnhild

Det er mange milepæler i livet, sorg og glede, kamp og seier, og heldigvis mest av alt gode minner.

I dag har vi avlevert nøkkelen til mor og fars siste bosted, til ny eier, og nå sitter jeg og blar i gamle og nye bilder og fryder meg over alt det levde livet som denne leiligheten har opplevd.

Et av de beste minnene er å tenke på at mor og far hver eneste kveld gjennom mange, mange år avsluttet dagen ved flygelet. Der spilte og sang de “Hver dag er en sjelden gave”, der ba de for barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn, der nøt de byens vakreste utsikt og der takket de for dagen som snart var over.

Tegnetime

Leave a reply

©brittarnhild

Hver kveld tegner og skriver jeg i sommerens hyttedagbok. Milian har bladd igjennom den flere ganger og latt seg inspirere, så mens de andre så fotballkamp for et par kvelder siden (ikke Norge som et av lagene) satte vi oss ned for å tegne.

“Å vil tægn Titanic” sa Milian. Og Titanic ble det. Med et bilde vi fant på nettet som inspirasjon.

Etterpå ville han tagne ei jordhumle, sånn som jeg hadde tegnet i hyttedagboka. Igjen fant vi et bilde på nettet. Og til slutt ble det en tegning av Sundbåten i Kristiansund.

Han hadde lyst til å ta med tegneblokka hjem da de drog hjem i går, men jeg klarte å overtale han til å la den ligge igjen. Så kan han tegne videre neste gang han kommer utover.

Fotografiet over viser tistelsommerfuglen jeg tegnet i går kveld. Bilde jeg brukte som utgangspunkt fant jeg i Anne Sverdrup-Thygesons “Insekter i Norge”. Der står det blant annet:
“Noen sommerfugler er trekksommerfugler og tilbakelegger enorme avstander. Tistelsommerfuglens årlige migrasjon kan spenne fra Kenya til Nord-Norge og tilbake, en strekning på rundt 15.000 kilometer, med flere generasjoner involvert.”

Jeg leser for tiden Lea Korsgaards bok “innen året er omme. Hva 64 sommerfugler lærte meg om naturens største gåte.”

Blomstrende masker

Leave a reply

©brittarnhild

35 år gammel genser. Snart 3 år gammel jente. Blomstrer om kapp med georginene.

Det ble litt kaldt med bare sommerkjole da sola forsvant. Ingen jakke var med, så da måtte jeg opp og lete i skapet, og fant denne vakre genseren jeg strikket til Ingrid i 1991, da hun var 2 år gammel. Eline gikk rett inn i den, stilte villig og smilende opp da bestemor ville fotografere før hun gikk inn og hentet Den Lille Larven Aldrimett.

Tidlig krøkes som god kunstner skal bli…….

Leave a reply

©brittarnhild

Å være tålmodig gjennom en hel konsert når man er 5 1/2 år kan være krevende. Da hjelper det at mamma er en av sangerne og at bestemor har tegnesaker i veska. Det ene portrettet etter det andre ble skapt, alle av en syngende mamma med mikrofon i hånda.
Kunstverkene er bevart i en av bestemors Moleskin notatbøker. Tusen takk Vida, hilsen bestemor.

Bytur med bestemor

Leave a reply

©brittarnhild

Som lita jente var jeg rett som det var på bytur med bestemor Ragna Josefine. Jeg med rød kåpe og hvit sløyfe i håret for å holde de viltre krøllene på plass. Bestemor med blå kåpe, blå og hvit hatt. Hun holdt alltid et godt tak i hånda mi, hun var lita og som regel ble det til at vi gikk arm i arm, og over den andre armen hadde hun sin brune, innholdsrike håndveske. Jeg husker ikke hvilke butikker vi besøkte, men mens vi vandret rundt pratet vi ofte om blomster, og kaffe og kremkake på Norrøna hørte alltid med.

Bestemor elsket blomster, @mine bestemorblomsterminner er fra hagen på Nidarvoll skole (der det nå ligger ei rundkjøring), og da jeg ble litt eldre og bestemor og bestefar flyttet inn i pensjonistbolig på Heimdal, er det bestemors utrolige steinbed som er festet på netthinna.

I dag har jeg vært på bytur med Vida snart 6 år. Vi har gått hånd i hånd, vi har besøkt den fantastiske scillablomstringen på kirkegården ved Nidarosdomen, vi har vært på kafé og vi har handlet blomster. Vakre blomster i Vidas favorittfarge.

Da vi kom hjem var Vida lenge alene i drivhuset. Vi sådde solsikker og blomkarse her i går, i dag er jeg sikker på at hun drømte seg helt bort mellom blomster, insekter, frøposer og drueranker. Bestemor hadde aldri drivhus. Om hun hadde hatt det vet jeg at jeg kunne ha flyttet rett inn, i lukten av våt jord og lyden av summende bier.

Vårgave fra Portobello Market

Leave a reply

©brittarnhild

Da jeg og mine tre brødre vokste opp var mor “hjemmeværende”, hun fikk husholdningspenger av far og økonomien var trang, men grei nok. Så vokste vi til, mor begynte å ta imot pianoelever, først privat hjemme, de siste årene som lærer på det vi den gang kalte Musikkskolen. Pensjonsalderen kom og hun ble minstepensjonist. Far betalte alle utgifter og mor kunne disponere pengene som kom inn på kontoen hver måned akkurat som hun ville. Hun elsket å kjøpe seg klær, men minst like mye satte hun pris på å gi gaver til oss barna. Etter hvert innførte hun to faste gaver, “familiekos” og “vårgave”.

Familiekos var et pengebeløp hun overførte til oss hver høst, mot jul og som hun ville vi skulle bruke på å gjøre noe koselig, sammen med våre ektefeller og barn.

Vårgaven ønsket hun at vi kun skulle bruke på oss selv, kjøpe oss noe fint. Jeg husker en vår jeg var i London. En dag besøkte jeg Portobello Market og på en stand der fant jeg en nydelig gammel kopp jeg forelsket meg i, men ikke syntes jeg kunne ta meg råd til å kjøpe. Så kom det med ett en sms fra mor “Vårgaven er overført kontoen din. Kos deg!”

Koppen ble min, og jeg har “kost meg” med den i årevis. I dag drikker jeg te i drivhuset, tenker på mor, på far og på en trygg, god barndom.

Allehelgenssøndag

Leave a reply

©brittarnhild

Så var det min tur til å gå på kirkegården med krans på allehelgensøndag. Jeg gjorde det nok da jeg var lita, på grava til morfar, men kan ikke huske at jeg som voksen har gjort det til noen av de andre besteforeldrene mine. Vært på gravene deres, ja, men ikke med egen krans til allehelgen.

Plantene vi satte ned i høst står fint enda, så de får stå videre. Kirkegårdslys bryr jeg meg ikke om, vil heller tenne lys foran portrettene av mor og far jeg har stående framme hjemme, men en krans på allehelgensøndag føltes fint og rett. Navnene deres er fortsatt helt synlige, og viktig er det også at mor og fars motto synes – “hver dag er en sjelden gave”.

Bestemor og bestefar, fars foreldre, har sin grav ikke langt unna. Den grava fikk også en krans i dag.

Og så var det tid for allehelgensgudstjeneste, i Strinda kirke, min barndoms kirke, mor og fars kirke de 17 årene de bodde i Håkon Odd Christiansens vei.

Fars gravferd var i denne kirka, da mor skulle begraves var kirka stengt pga en eller annen renovasjon, så vi var i seremonirommet til begravelsesbyrået rett ved. Det var rart å komme tilbake til kirka, til alle minnene. Og jeg opplevde noe jeg ikke var forberedt på. I de to gravferdene var jeg så konsentrert om at alt skulle gå bra, det ble knapt tid til min egen sorg. Nå kom jeg hit igjen, hele gudstjenesten var lagt opp for oss sørgende og jeg hadde en helt annen mulighet til å være meg selv, til å være i sorgen og i savnet. Da kom gråten, noe den knapt gjorde under de to gravferdene. Det kjentes godt. Og riktig.

Fint var det også å tenne lys for mor og far. Og å skrive navnene deres på et hjerte som jeg hang opp på minneveggen. Begge navnene på samme hjerte. De hørte sammen. De hører sammen. I livet. I døden.

Da vi gikk ut av kirka fikk jeg med meg to lys. De står på pianoet nå, ved portrettene av mor og far, de vi brukte på minnebordet i kirka og i seremonirommet.  De skal få brenne ned.