©brittarnhild
Å være tålmodig gjennom en hel konsert når man er 5 1/2 år kan være krevende. Da hjelper det at mamma er en av sangerne og at bestemor har tegnesaker i veska. Det ene portrettet etter det andre ble skapt, alle av en syngende mamma med mikrofon i hånda.
Kunstverkene er bevart i en av bestemors Moleskin notatbøker. Tusen takk Vida, hilsen bestemor.
©brittarnhild
Som lita jente var jeg rett som det var på bytur med bestemor Ragna Josefine. Jeg med rød kåpe og hvit sløyfe i håret for å holde de viltre krøllene på plass. Bestemor med blå kåpe, blå og hvit hatt. Hun holdt alltid et godt tak i hånda mi, hun var lita og som regel ble det til at vi gikk arm i arm, og over den andre armen hadde hun sin brune, innholdsrike håndveske. Jeg husker ikke hvilke butikker vi besøkte, men mens vi vandret rundt pratet vi ofte om blomster, og kaffe og kremkake på Norrøna hørte alltid med.
Bestemor elsket blomster, @mine bestemorblomsterminner er fra hagen på Nidarvoll skole (der det nå ligger ei rundkjøring), og da jeg ble litt eldre og bestemor og bestefar flyttet inn i pensjonistbolig på Heimdal, er det bestemors utrolige steinbed som er festet på netthinna.
I dag har jeg vært på bytur med Vida snart 6 år. Vi har gått hånd i hånd, vi har besøkt den fantastiske scillablomstringen på kirkegården ved Nidarosdomen, vi har vært på kafé og vi har handlet blomster. Vakre blomster i Vidas favorittfarge.
Da vi kom hjem var Vida lenge alene i drivhuset. Vi sådde solsikker og blomkarse her i går, i dag er jeg sikker på at hun drømte seg helt bort mellom blomster, insekter, frøposer og drueranker. Bestemor hadde aldri drivhus. Om hun hadde hatt det vet jeg at jeg kunne ha flyttet rett inn, i lukten av våt jord og lyden av summende bier.
©brittarnhild
Da jeg og mine tre brødre vokste opp var mor “hjemmeværende”, hun fikk husholdningspenger av far og økonomien var trang, men grei nok. Så vokste vi til, mor begynte å ta imot pianoelever, først privat hjemme, de siste årene som lærer på det vi den gang kalte Musikkskolen. Pensjonsalderen kom og hun ble minstepensjonist. Far betalte alle utgifter og mor kunne disponere pengene som kom inn på kontoen hver måned akkurat som hun ville. Hun elsket å kjøpe seg klær, men minst like mye satte hun pris på å gi gaver til oss barna. Etter hvert innførte hun to faste gaver, “familiekos” og “vårgave”.
Familiekos var et pengebeløp hun overførte til oss hver høst, mot jul og som hun ville vi skulle bruke på å gjøre noe koselig, sammen med våre ektefeller og barn.
Vårgaven ønsket hun at vi kun skulle bruke på oss selv, kjøpe oss noe fint. Jeg husker en vår jeg var i London. En dag besøkte jeg Portobello Market og på en stand der fant jeg en nydelig gammel kopp jeg forelsket meg i, men ikke syntes jeg kunne ta meg råd til å kjøpe. Så kom det med ett en sms fra mor “Vårgaven er overført kontoen din. Kos deg!”
Koppen ble min, og jeg har “kost meg” med den i årevis. I dag drikker jeg te i drivhuset, tenker på mor, på far og på en trygg, god barndom.
©brittarnhild
Så var det min tur til å gå på kirkegården med krans på allehelgensøndag. Jeg gjorde det nok da jeg var lita, på grava til morfar, men kan ikke huske at jeg som voksen har gjort det til noen av de andre besteforeldrene mine. Vært på gravene deres, ja, men ikke med egen krans til allehelgen.
Plantene vi satte ned i høst står fint enda, så de får stå videre. Kirkegårdslys bryr jeg meg ikke om, vil heller tenne lys foran portrettene av mor og far jeg har stående framme hjemme, men en krans på allehelgensøndag føltes fint og rett. Navnene deres er fortsatt helt synlige, og viktig er det også at mor og fars motto synes – “hver dag er en sjelden gave”.
Bestemor og bestefar, fars foreldre, har sin grav ikke langt unna. Den grava fikk også en krans i dag.
Og så var det tid for allehelgensgudstjeneste, i Strinda kirke, min barndoms kirke, mor og fars kirke de 17 årene de bodde i Håkon Odd Christiansens vei.
Fars gravferd var i denne kirka, da mor skulle begraves var kirka stengt pga en eller annen renovasjon, så vi var i seremonirommet til begravelsesbyrået rett ved. Det var rart å komme tilbake til kirka, til alle minnene. Og jeg opplevde noe jeg ikke var forberedt på. I de to gravferdene var jeg så konsentrert om at alt skulle gå bra, det ble knapt tid til min egen sorg. Nå kom jeg hit igjen, hele gudstjenesten var lagt opp for oss sørgende og jeg hadde en helt annen mulighet til å være meg selv, til å være i sorgen og i savnet. Da kom gråten, noe den knapt gjorde under de to gravferdene. Det kjentes godt. Og riktig.
Fint var det også å tenne lys for mor og far. Og å skrive navnene deres på et hjerte som jeg hang opp på minneveggen. Begge navnene på samme hjerte. De hørte sammen. De hører sammen. I livet. I døden.
Da vi gikk ut av kirka fikk jeg med meg to lys. De står på pianoet nå, ved portrettene av mor og far, de vi brukte på minnebordet i kirka og i seremonirommet. De skal få brenne ned.
Flokken er samlet denne helga, noe som kjennes veldig godt, selv om foranledningen er fars begravelse. I dag, lørdag, har de fleste tatt en tur til byen. Jeg velger å være hjemme. I ettermiddag kommer alle hit. Da serverer vi rester fra minnesamværet, nyinnkjøpt sodd, og kaker bakt av meg og svigerdatter Silje.
Vi blir et sted mellom 20 og 30 stykker, avhengig av om alle kommer. Vi har ryddet både barnerommet og atelieret mitt her oppe på loftet så de som vil kan gå opp hit, og vi har ryddet unna litt nede i stua. Det kan jo godt hende at vi ønsker å være samlet mesteparten av tiden, og det har vi mulighet til nå.
Det er godt å kunne ta det med ro nå i formiddag. Det er mange minner som skal fordøyes. Været er fint, sola har kommet så høyt at den såvidt varmer opp drivhuset, og jeg har ei fin stund der ute med snøklokker, ei mugge te og ei hagebok.
Å komme inn i kirka til dette. En sterk og god, og sår opplevelse.
Far var en mann med stor familie, stor slekt og enormt med venner og kjente. Likevel var det overraskende, og veldig fint å komme inn i kirka til dette blomsterhavet.
Vi er fire søsken som sammen, i samråd med nor så klart, hadde ansvar for begravelsen. Frode, som er prest, ledet det hele, og jeg fikk gleden og æren av å holde minnetalen. Det har jeg aldri gjort før, og jeg har heller aldri mistet pappaen min så klart, så jeg var veldig spent på om jeg ville klare det. Men styrken jeg trenger kom, og det føltes godt å stå der framme og fortelle om far.
Jeg startet talen med et dikt far har skrevet
Skapelse
Jeg går langs en sti
en sommerdag,
og ånder inn luften
i gode drag.
Med fryd kan jeg føle
mine hjerteslag.
Naturen omkring meg
byr opp til fest,
og lille meg
er den ønskede gjest.
Det er vel det
som gleder meg mest.
Jeg ser meg omkring:
Ser en blomstereng,
en tiriltungetue
og en soleieseng.
Her er hvite og røde
kløver i fleng.
Så kvitrer en lerke,
en bokfink, en stær:
De har alle toner
som er meg så kjær.
Jeg føler at sommerens
glede er nær.
Så stanser jeg opp
med en undring så stor.
Hvordan ble dette skapt?
Hvem fyller vår jord?
Det må være en Gud: Og jeg tror.
Vi har hatt syning i kveld, i lokalene til begravelsesbyrået.
Far lå der så fredfullt. Vakkeert stelt i hvit skjorte, en hvit rose over teppet som dekket nedre del av kroppen hans. Vi hadde en felles samling hvor vi blant annet sang mors og fars yndlingssang, Hver dag er en sjelden gave, og mange av oss valgte å ha en liten stund alene inne i seremonirommet sammen med far. Han var iskald å ta på, men det hvite krøllete håret var mykt og godt som det alltid har vært. Og det var far som lå der, det var nesten så jeg kunne se at han pustet. Og det var ikke far som lå der, bare et tomt skall.
Jeg var godt voksen før jeg første gang så et dødt menneske. En kollega jeg en gang hadde, hadde mistet sin far. Han lå på likstrå hjemme hos dem, og hun kom og spurte om jeg noen gang hadde sett et dødt menneske. Nei, jeg måtte innrømme at det hadde jeg ikke. “Vel, du er jo diakon, du kommer til å møte døden i mange sammenhenger. Jeg tror det vil være fint for deg å komme hjem til oss og se min far.” Jeg kom, jeg så og jeg er henne evig takknemlig.
Det er noe helt nytt for meg dette, disse helt spesielle dagene mellom dødsfall og begravelse. Den dagen far døde var det selve sorgen som stod i fokus. Så kom det noen dager hvor praktiske oppgaver krevde alt av oss. Nå er mye på plass og vi vandrer skrittene mot begravelsesdagen. To av mine brødre har kommet til Trondheim nå, og bor hjemme hos mor. Den tredje kommer i morgen, og da fylles huset her også opp etter hvert. Så langt det er mulig har vi oversikt over begravelsen. Ja, det dukker stadig opp småting vi må ta stilling til, men avtaler er gjort, programmet er trykket, bror Frode som er prest skal lede begravelsen og jeg skal holde minnetalen…….som er nesten ferdig.
Jeg kjenner at skuldrene senker seg. Sorgen og vemodet er der. Når jeg legger meg om kvelden er far det siste jeg tenker på. Når jeg ligger våken om natta er det far jeg tenker på, og han er den første jeg tenker på når jeg våkner om morgenen. Det er sårt. Og det er godt. Det er sånn det skal være når døden kommer som utgang på et langt og innholdsrikt liv.
Det står flere ting på kalenderen min disse dagene, men jeg har valgt å melde avbud. Det kjennes riktig at disse dagene mellom dødsfall og begravelse tilhører meg selv, og den nærmeste familien. Det har vært mange telefoner, og flere har vært innom med blomster. Det har vært, og er godt. Men utenom det er stillheten og roen her hjemme det jeg har behov for.
Jeg har mindre ro til å lese enn jeg bruker å ha. Mindre ro til å strikke. Malerskrinet og penslene mine har jeg ikke rørt enda (men jeg fylte vann i “malerglasset” rett før jeg satte meg ned for å skrive dette, så kanskje blir det malt litt i kveld…….) I stedet går jeg rundt og rydder. Kaster visne blomster, pusler med de som fortsatt er friske, skifter på sengene, rydder ekstra på kjøkkenbenken og i atelieret, baker brød og kaker og kjenner at det er alt dette, holde fortet på en måte, som blir det viktigste akkurat nå.
Etter hvert fylles huset opp. Først i forbindelse med begravelsen, så starter jo VM på ski om ikke lenge, og da kommer det nye gjester. Døden og livet går hånd i hånd. Og det føles fint å være midt i det.
Odd Inge Wigum 15.02.1933 – 12.02.2025
Her er den felles teksten jeg og mine tre brødre skrev på Facebook
Five days ago, on the 12th of February, three days before his 92nd birthday, my dear father passed away. The funeral will be on the coming Friday, the 21st of February.
