Det er noe helt nytt for meg dette, disse helt spesielle dagene mellom dødsfall og begravelse. Den dagen far døde var det selve sorgen som stod i fokus. Så kom det noen dager hvor praktiske oppgaver krevde alt av oss. Nå er mye på plass og vi vandrer skrittene mot begravelsesdagen. To av mine brødre har kommet til Trondheim nå, og bor hjemme hos mor. Den tredje kommer i morgen, og da fylles huset her også opp etter hvert. Så langt det er mulig har vi oversikt over begravelsen. Ja, det dukker stadig opp småting vi må ta stilling til, men avtaler er gjort, programmet er trykket, bror Frode som er prest skal lede begravelsen og jeg skal holde minnetalen…….som er nesten ferdig.

Jeg kjenner at skuldrene senker seg. Sorgen og vemodet er der. Når jeg legger meg om kvelden er far det siste jeg tenker på. Når jeg ligger våken om natta er det far jeg tenker på, og han er den første jeg tenker på når jeg våkner om morgenen. Det er sårt. Og det er godt. Det er sånn det skal være når døden kommer som utgang på et langt og innholdsrikt liv.

Det står flere ting på kalenderen min disse dagene, men jeg har valgt å melde avbud. Det kjennes riktig at disse dagene mellom dødsfall og begravelse tilhører meg selv, og den nærmeste familien. Det har vært mange telefoner, og flere har vært innom med blomster. Det har vært, og er godt. Men utenom det er stillheten og roen her hjemme det jeg har behov for.

Jeg har mindre ro til å lese enn jeg bruker å ha. Mindre ro til å strikke. Malerskrinet og penslene mine har jeg ikke rørt enda (men jeg fylte vann i “malerglasset” rett før jeg satte meg ned for å skrive dette, så kanskje blir det malt litt i kveld…….) I stedet går jeg rundt og rydder. Kaster visne blomster, pusler med de som fortsatt er friske, skifter på sengene, rydder ekstra på kjøkkenbenken og i atelieret, baker brød og kaker og kjenner at det er alt dette, holde fortet på en måte, som blir det viktigste akkurat nå.

Etter hvert fylles huset opp. Først i forbindelse med begravelsen, så starter jo VM på ski om ikke lenge, og da kommer det nye gjester. Døden og livet går hånd i hånd. Og det føles fint å være midt i det.

Odd Inge Wigum 15.02.1933 – 12.02.2025

Her er den felles teksten jeg og mine tre brødre skrev på Facebook

Five days ago, on the 12th of February, three days before his 92nd birthday, my dear father passed away. The funeral will be on the coming Friday, the 21st of February.

Jeg startet rett og slett morsdagen ute i drivhuset jeg, med noen av blomstene Terje kjøpte til meg i går. Nei, det er ikke helt riktig at jeg startet ute i drivhuset. Før det hadde jeg morgendusjen min, Terje laget frokost, vi spiste og vi hadde vår daglige høytlesning mens vi drakk te. Så drog Terje på ski, og…….jeg tok med meg perleblomstene ut i drivhuset.

Morsdagsmiddagen ble spist med Terje og Marta i byen før vi kjørte opp og hentet mor og tok henne med på sykehjemmet til far.

Vi tar en dag av gangen nå. Far, som blir 92 år om 6 dager, er dårlig. De tre siste dagene har jeg vært hos han hver dag, uten å få kontakt med han. Han har bodd på sykehjemmet i tre år nå, og flere ganger gjennom disse årene har vi trodd at slutten har nærmet seg. Han har kommet seg igjen hver gang, men denne gangen virker det å være annerledes. Jeg satt lenge hos han på fredag. Snakket om hans barndom, på Frei på Nordmøre. Snakket om klokkergården Elva, hvor han vokste opp, om blomstene, om roturene på fjorden, fisken han fikk, om istappene som smeltet om våren, om fuglene. Aller mest om fuglene. Jeg velger å tro at far hørte meg. At han var tilbake på klokkergården. At han hørte fuglene, skilte fuglelydene fra hverandre, samlet fugleegg (hans store hobby). At han var der i paradiset. Et paradis som venter på at han skal komme tilbake.

Vi tar en dag av gangen nå.

Dagene er litt annerledes for oss for tiden. Jeg har begge foreldrene mine i live, far blir 92 i neste uke, mor blir 95 i neste måned. Mor klarer seg bra hjemme alene, med litt hjelp av barn, svigerbarn, barnebarn og hjemmesykepleie. Far har bodd tre år på sykehjem nå, på demensavdeling. Han har det bra der, men innimellom strever han med helsa, noe han gjør disse dager. Det betyr usikkerhet, hva skjer framover, vil far komme seg gjennom dette, er dette slutten?

Vi tar en dag om gangen, og etter et besøk først på sykehjemmet, så kaffe og lauper hjemme hos mor, er det godt med en rolig ettermiddag og kveld. Byens beste blomsterbutikk ligger rett ved fars sykehjem. I morgen er det morsdag, så i dag var vi innom der, Terje handlet tulipaner til meg, og jeg la på handelen med noen perleblomster. Så var det hjem til rolig ettermiddag. Jeg har sette på Monty Don, strikket, lest, kost meg med blomstene og slappet godt av. Litt seinere spiste vi tapas, Terje og jeg, og nå ser vi Monsen og  Nasjonalparkene.

Hva morgendagen bringer vet vi ikke, men akkurat nå tar vi en dag om gangen.

Dagsrevyen er akkurat over, og igjen sitter jeg med gråten i halsen, håpløsheten pressende på. Hvor er verden på vei? Jeg trenger ikke nevne eksempler her, vi kjenner dem alle. Hvordan kan jeg holde mot og håp oppe?

Noen timer tidligere var jeg i kirka, på øvelse med barnekoret, hvor barnebarnet Vida 4 1/2 er med. Der var det full fart, glede, latter og sang, akkurat som det er hver torsdag ettermiddag. Jeg smiler meg gjennom hver øvelse, og ekstra bredt var smilet i dag da lederne Randi og Torkel kom med en overraskelse…….

Randi og Torkel har laget en Snedi-sang. Snedi er maskoten til VM på ski som snart går av stabelen i Granåsen. Kolstad kirke er nabo til Granåsen, Snedi-sangen er spilt inn av koret, og lagt ut på Spotify, sangen vil bli spilt på arenaen, koret skal opptre flere ganger under mesterskapet og i dag fikk de sin egen “Snedi-kostyme”

På slutten av øvelsen ble det fotografering, fantastiske unger og massevis av stolte foreldre…….og besteforeldre.

Det er lite jeg kan gjøre med verden og hengslene, men smilet og hverdagsgleder, det vil jeg beholde.

Det er planleggingsdag i barnehagen, og de to yngste barnebarna, Vida 4 1/2 og Eline 1 1/2 tilbringer dagen hos oss. Vida kom allerede i går hun, Terje hentet henne i barnehagen, hun spiste middag her og så drog hun og jeg på korøvelse i kirka. Dette er fast hver torsdag. Jeg bruker å kjøre henne hjem etter øvelsen, men siden hun likevel skulle være her i dag fikk hun tilbud om å overnatte, og det svarte hun smilende ja til. Det er første gang Eline er her uten en eller begge foreldrene. Mamma og pappa har nok vært litt spente, men Eline takler dette helt uten problemer, fant seg til rette med en gang. Akkurat nå ligger hun ute i vogna og sover, mens Vida leker med de gamle dukkene våre inne på stua (og jeg sniker meg til litt bloggetid mens jeg venter på at lunsjpausen til hjemmesykepleien er over, har noen spørsmål til de knyttet til mor)

Etter frokost og litt lek her hjemme kledde vi på oss og gikk ut. Målet var biblioteket på Saupstad. Vi kom ganske rett etter åpningstid og hadde lenge hele biblioteket for oss selv, rakk å lese mange bøker før en SFO-gruppe kom inn for å låne. Nå var ikke de særlig bråkete, så vi kunne fint fortsette lesingen ei stund til.

Det er en spennende undergang å gå gjennom på vei til og fra biblioteket. Flere drager, som Vida synes er ganske skumle, da er det godt å ha ei hånd å holde i, men også fine bilder av dyr og blomster. Det er ei god stund siden undergangen ble “pusset opp”, og utrolig nok har alle disse veggmaleriene fått stå i fred.