Category Archives: Sverige

I tystnad

Leave a reply

©brittarnhild

Det har vært ganske så stille på strikkeretreatet i dag. Vi hadde undervisning før lunsj, men etter lunsj og fram til etter completorium/kveldsbønn i kirka har vi vært helt stille. Det er ganske intenst med prating når så mange flotte strikkedamer er samlet, så jeg kjente at jeg gledet meg til stillheten, at hodet virkelig trengte det. Men da det endelig ble stilt kjente jeg meg helt tom. Det har jo vært mange inntrykk de siste dagene, og tomheten kom nok av at jeg var sliten, veldig sliten.

Et par timer ute i sola med natur, fargeblyanter og maleskrin ga meg tilbake de kreftene jeg trengte.

Så hvilte jeg litt. Så drakk jeg litt te. Og så tok jeg med meg kamera og kikkert og gikk en lang tur.

Det er så vakker natur her nede. Jeg kan vandre i timesvis, tenker jeg, men det er det jo ikke tid til. Så gikk jeg i stedet og drømte om hva jeg skulle gjøre om jeg kunne bo her en hel sommer. Helt uten forpliktelser. I en liten rød stuga. Med ei bokhylle full av bøker.

Det er lov å drømme. Det koster ingen ting. Og enda ligger det tre morgener med “før frokost-vandringer” foran meg. Som jeg skal nyte.

Morgenvandring

Leave a reply

©brittarnhild

Ei hel uke på strikkeretreat. Det er jammen ganske intenst. Selv om vi denne uka har fokus på det å slappe av, eller for å si det bibelsk, å være Maria framfor å hele tiden være Marta (du vet, Marta, Marta, du gjør deg strev og uro med mange ting, osv…….) Programmet er kanskje ikke så veldig travelt, men vi er sammen med mange folk hele tiden, og praten kan skape mye lyd, som setter seg i hodet…….

Da er det godt (og for meg veldig viktig) å gå en lang god morgentur helt alene. Aller helst etter ei natt med god søvn, som jeg hadde i natt. Før frokost og før første tidebønn i kirka.

Naturen er fantastisk her i Småland, og ekstra fin nå på senvåren. Dette er tredje gang jeg tilbringer ei hel uke på Gamla Hjälmseryd Prestegård. Jeg har etter hvert gått mange morgenturer, men finner stadig nye veier og stier å vandre. Og stadig både nye blomster og trær og fugler. Ta glente for eksempel, eller glada som den heter i Sverige. Den fugler så jeg for aller første gang i fjor. I går ettermiddag så jeg den igjen. Kikker etter den på morgenvandringene også, men den er ikke enkel å få øye på. Derimot så jeg en hare i dag tidlig, og spor etter villsvin er det “over alt”.

I morgen skal vi forresten ha noen timer med stille retreat. Det gleder jeg meg til.

Tusenfryd i herbariet

Leave a reply

©brittarnhild

Sommeren 1972 var jeg 14 år. Året før hadde far kjøpt campingvogn og han hadde spart opp litt ferie, så da sommeren kom stappet han kone og fire unger inn i sin gamle Volvo Amazon, koblet på campingvogna og kjørte sørover med Italia som må. Ei uke i bilen på vei sørover, to uker i Italia, ei uke på vei nordover igjen. Det ble en drømmeferie.

Jeg hadde skoleåret før denne reisen jobbet iherdig med herbariet mitt, men ville gjerne ha flere planter i samlingen, så da vi kom til Tyskland og jeg oppdaget de vakre tusenfrydene som vokste i plena på en av campingplassene vi besøkte, ble jeg i fyr og flamme. Denne planten hadde jeg ikke fra før. Den ble plukket, lagt i press…….og om den havnet i herbariet da vi kom hjem husker jeg ikke.

Jeg ble minnet om dette da jeg gikk morgenturen min i dag tidlig og fant tusenfryd i plena her ved Gamla Hjälmseryd prestegård.

Jeg har faktisk med meg ei blomsterpresse på denne turen (bruker den i undervisningen), og kom på nå i kveld at jeg ville ta en tur ut for å plukke noen tusenfryd og presse dem. Det jeg ikke tok med i beregningen var at blomstene har lukket seg for kvelden, så pressingen får vente til i morgen.

Jeg har fortsatt mitt gamle herbarium, og jeg har Terje sitt. Og se hva jeg fant i gavebutikken på Vandalorum i går!” Linnés Herbarium. Växtarkens folda historia”. av Lena Granefelt og Sverker Sörlin.

Jeg har bare såvidt rukket å bla i den enda, og du verden, her har jeg mange timers leseglede og titteglede foran meg.

Kjente og kjære barnemøbler

Leave a reply

©brittarnhild

Dette bilde måtte altså bli “forsidebilde” på dagens blogginnlegg. Disse kjente og kjære barnemøblene.

Vi har kommet fram til reisens mål, Hjälmseryd i Småland. Vi har sovet ei natt hos våre gode venner Eva og Michael. Terje er fortsatt der, og skal bo der ei uke, mens jeg har flyttet over til Gamla Hjälmseryd prestegård, hvor årets strikkeretreat nå er i gang.

Men før det startet hadde Terje og jeg formiddagen fri. Vi kjørte da til Värnamo og kunstmuseet Vandalorum. Vi oppdaget det museet helt tilfeldig for fire år siden da vi kjørte E4 sørover på vei til Danmark, ble med ett veldig kaffetørste, som vi ofte blir, og svingte av ved det første og beste kaffeskiltet vi så. Det viste seg å føre oss til restauranten i Vandalorum, og i tillegg til kaffe og fika, ble det omvisning i museet og ikke minst bokhandling i den fantastiske gavebutikken de har. Ikke visste vi da at vi året etter skulle besøke Eva og Michael som bor i nærheten, og dermed fikk anledning til å besøke museet igjen, og deretter for to år siden da Eva arrangerte sitt første retreat her og jeg fikk undervise, likedan i fjor med det andre retreatet og nå igjen i år. Tenk, fem år på rad har vi fått besøke dette flotte museet (med en Piet Odoulf – hage) som vi ikke visste at fantes den gang vi kjørte forbi.

Men tilbake til forrige bildet, og barnemøblene, en stol og et bord, som kan snues og vendes så de begge blir stoler eller begge blir bord. Svigerfar var møbelsnekker, og laget utrolig mye fint til barnebarna etter hvert som de ble født. Sommeren 1983, da Torgeir, vår eldste sønn og det eldste barnebarnet, var ett år, snekret svigerfar nettopp en sånn stol og et sånn bord til han. De lever fortsatt, nå i dukkestua vi har i hagen. Nå skjønner jeg at han må ha vært inspirert av Alvar Aalto, og møblene, som jeg har vært glad i alltid, har blitt enda kjærere.

Den jula Øystein var 10 mnd og såvidt var i ferd med å lære seg å gå, lå det ei farfarsnekret dukkevogn under juletreet, ikke så veldig ulik denne.

Jeg kunne ha skrevet masse mer om Vandalorum, og den vakre Piet Oudolf-hagen som omgir de låveliknende museumsbygningene (hagen var forresten akkurat åpnet da vi var her første gang), men det har vært en lang ettermiddag og kveld med start på retreatet, så jeg gir meg her.

Folkparker og sånt

Leave a reply

©brittarnhild

De siste årene har vi reist mye i Sverige, ikke minst sør i landet. Det er stadig nye ting å oppdage, og stadig nye ting å bli glad i. I år er det tredje året jeg underviser på strikkeretreat i Småland. Hver gang er Terje med som sjåfør, og hver gang prøver vi å kjøre en ny vei. I år kom vi inn ved Morokulien, kjørte noen mil videre og har overnattet i Arvika, en by vi aldri har vært i før, og som vi gjerne kommer tilbake til.

Vi spurte i resepsjonen på hotellet etter middagen i går kveld om hvor det var fint å gå en kveldstur, og ble anbefalt Folkparken. Og bedre kunne det vel ikke blitt. Vakkert vær, fortsatt nesten 20 grader, massevis av blomster og massevis av fugler.

Det er et litt annet fugleliv her enn hjemme, og rundt den lille dammen i parken var det hettemåkene som regjerte. Massevis av fugler ute på den lille øya i parken og inne langs stiene der vi gikk, og jammen holdt de litt av et leven. Ikke minst de som parret seg brukte utrolig mye lyd. Ingen fare med tilveksten der i gården nei.

Her vi tilbake på hotellrommet, og Terje er i full gang med å planlegge dagens kjøring.

Vi fortsatte vandringen i Arvika etter frokost, her var både kunstgalleri, diverse antikvitetsbutikker, bokhandlere og gavebutikker jeg bare “måtte” innom, før vi fortsatte videre til neste by, Säffle.

Her spiste vi lunsj, og nøt syrinblomstringen.

På farten…….igjen

Leave a reply

©brittarnhild

Tidlig, tidlig våknet vi. Bilen var allerede pakket ferdig i går, så da var det bare å dusje, spise frokost og dra avsted. Målet er Småland i Sverige, hvor jeg skal undervise på strikkeretreat (for tredje året på rad). Terje er med som sjåfør og reisefølge, og skal nyte gode dager, blant annet med lånt sykkel rundt omkring i vakre Småland.

Første stopp, beinstrekk og kaffe, var nede i Østerdalen et sted. Da hadde vi lagt regnværet bak oss, himmelen var blå og temperaturen var stigende.

Ferden gikk videre ned til Kongsvinger, en by vi nok har kjørt gjennom/forbi, men aldri besøkt, så der ble det stopp, kaffe og en vandring langs Glomma. Vi strevde litt med å finne sentrum. Parkerte på sørsiden av byen, spurte to ungdomsskolejenter og ble henvist til andre siden av elva, nordsiden. Vi fant broen over, men noe særlig sentrum kan vi vel ikke si at vi fant. To kjøpesentre derimot, mon tro om det har skjedd her som i så mange andre småbyer, at kjøpesentrene ødelegger den koselige, intime utendørs sentrumsopplevelsen.

En kafe fant vi selvsagt, i et av kjøpesentrene, men en riktig så koselig utsikt ut mot Glomma. Og en riktig så tørr ostekake.

Fra brua over Glomma tok jeg dette bilde, med utsikt opp til Kongsvinger festning, som jeg aldri har hørt om. Spørs om den må besøkes senere en gang.

Nå har vi krysset riksgrensen, ved Morokulien (bildet over er fortsatt fra Kongsvinger), og innkvartert oss på et hotell i Arvika.

Nede i resepsjonsområdet sitter det forresten en gjeng strikkedamer, hotellet arrangerer “Strikk og Drikk” en gang måneden. Jeg ble invitert til å sitte sammen med dem, men velger Terje i kveld.

Søte fristelser

Leave a reply

©brittarnhild

Perfekt stopp på vei hjem fra Østersund til Trondheim, Åre Chocladfabrik. Heldig for oss passet  det perfekt med kaffe og kake da vi stoppet, men først handling av søte fristelser til å ta med hjem.

En titt inn i det søte kjøkkenet.

Klar for Halloween.

Har du sett Netflix-serien Mordene i Åre? Her er både bøkene bak serien, og spesialsjokolade til hver episode.

Åre Chokladfabrik

 

Stora kyrkan og Mariamaljan i Östersund

2 Replies

©brittarnhild

Gjennom nesten alle de 20 årene jeg jobbet i Nidaros bispedømme hadde jeg, på vegne av biskop og bispedømmeråd, ansvar for sørsamisk kirkeliv. En utrolig spennende reise med en bratt læringskurve, spennende opplevelser og både noe av det mest krevende og det mest givende jeg jobbet med. Som avskjedsgave fra den sørsamiske menigheten, Saemien Åålmege, fikk jeg den vakre sølja du ser på bildet over, et Fatmomakkesmykke. Jeg ble med en gang nysgjerrig på hva dette smykket er for noe, en forklaring fulgte meg gaven og jeg fikk dessuten en epost med utdypende informasjon , og samtidig ble jeg fortalt at en stor kopi av søljen finnes i Stora kyrkan i Östersund.

Dette vil jeg vite mer om, tenkte jeg, og siden vi nå skulle til Östersund tok jeg kontakt med forsamlingen der og fikk raskt svar tilbake fra kyrkoherde/sokneprest Hanna Brande. Joda, jeg/vi var velkommen til Stora kyrkan, både morgonmässa og på en omvisning bare for oss.

Morgenmessen ville jeg ha med meg. Jeg våknet akkurat da jeg skulle, tok en rask dusj og gikk så de 15 minuttene jeg trengte bort til kirka. Ikke så mange folk i den store kirka, men en stille, god stund, som gjorde inntrykk. Jeg fikk dessuten mine første glimt av kirken, og så fram til besøket på ettermiddagen.

I formiddag har vi besøkt Jamtli museum (et besøk som virkelig krever sin egen fortelling, men det får bli en annen dag) og klokka tre stod vi spente på kirketrappa, og rett etterpå kom Hanna.

Jeg måtte selvsagt ganske raskt bort til den store Mariamaljan, som kom til kirken på Maria budskapsdag i 2023 (du kan lese mer her) Trofast protestant som jeg er, betyr Maria mye for meg, som hun gjør for katolikkene. Da jeg for snart 20 år siden skrev boken min om fastetiden, “40 dager – fra karneval til oppstandelse”, fikk Maria stor plass i boken, og hun er stadig med meg, både til hverdags og fest. Og nå har jeg min helt egen Mariasølje, en Mariamalje som skal få følge meg resten av livet.

Det første som bergtar besøkende når de kommer inn i Stora kyrkan er forresten ikke Mariamaljen, men den enorme altertavlen. På avstand ser den ut som en vevnad, når du kommer nært inntil ser du at det er et maleri, en freske, al-fresco, malt direkte på murveggen. Kunstneren bak maleriet er Hilding Linnquist, en av Sveriges fremste naivistiske kunstnere. Jeg satt langt framme under morgenbønnen, og kunne knapt ta øynene fra altertavlen.

Og nå fikk jeg komme helt fram til den, og kunne beundre alle kvinnene Jesus hadde rundt seg. Ja, tenk, vi hører alltid om de 12 mannlige disiplene, men det er klarte det var kvinner der. Mange kvinner. Bildet er malt mens kirken ble oppført, i 1939/40 og er rundt 170kvm stort. Det viser kvinner i jemtlandske folkedrakter. Jeg var så sikker på at kvinnen i blå kjole og med marialiljer i hånden, skal forestille Maria, men hun er visstnok en av jomfruene i liknelsen om de gode og de dårlige jomfruer. Nå ja, et ekte kunstverk skal tale til den som opplever det, og for meg er hun jomfru Maria, i sin blå kjole.

Jeg kunne vært her inne lenge, men til slutt måtte vi selvsagt la Hanna få avslutte arbeidsdagen sin, og vi dra videre til middag med min kjære kusine Benedikte, som bor rett utenfor Östersund.

Gammelt vennskap ruster ikke

Leave a reply

©brittarnhild

For sånn ca 30 år siden drev jeg mye med quilting. Veldig mye egentlig. Var hjemme med tre små barn noen år, og all fritid gikk med til stoffer og farger og søm. Sydde hjemme, holdt kurser rundt omkring, var leder i Trondheim Quiltelag, satt i landsstyret til Norske Quilteforbund, og skrev en egen spalt i bladet til forbundet om barn og quilting. Det ble mange reiser rundt omkring for å møte andre quiltere, og da var det jo umulig ikke å få nye venner. Blant annet ble jeg godt kjent med to svenske quiltere, Margreth og Gunilla, fra Östersund og Örnskjöldsvik.

Årene gikk, livet “kom i veien” på en måte, jeg sluttet med quilting og vi mistet kontakten. Så kom Instagram jeg fikk flere kontoer der, blant annet en jeg kaller @brittarnhildskreativedagbok, og en dag dukket Margreth opp der. Husker  ikke om det var jeg som fant henne eller hun som fant meg, det viktigste er at vi fant hverandre. Mens jeg har gått over til (tilbake til) strikking, har Margreth fortsatt med quiltingen. Og hun har blitt god. Veldig god!

Da jeg begynte å leke med tanken på å ta med våre amerikanske venner til Sverige et par dager prøvde jeg å tenke gjennom hvem jeg kjenner her, og i tillegg til min kjære kusine Benedikte, som vi skal møte i morgen, dukket minnet om koselig besøk hos Margreth for snart 30 år siden opp. Jeg skrevet en melding til henne om at vi skulle til Östersund og lurte på om vi kanskje kunne møtes. Og det kunne vi. Ikke bar møtes, vi ble invitert på lunsj hele gjengen hjem til henne og hennes Pär Ola.

Ved god hjelp av google maps fant vi i dag fram til et nydelig hus med fantastisk utsikt over Storsjön, fargerik høsthage, frodig vinterhage, et atelier hvor Margreth skaper sine kunstverk og et stort, åpent kjøkken hvor vi fikk servert en kjempegod fiskesuppe. Og tenk, etter nesten 30 år, og litt prat for å oppdatere hverandre på barn, barnebarn og pensjonisttilværelse, var det som om vi bare hadde vært fra hverandre noen dager.

Så er det sant! Gammelt vennskap ruster ikke! Og nå skal det jammen ikke bli lenge til neste gang vi møtes.