Yes! Jeg har vært på utstillingen “Tråder i tid” i Dronning Sonja Kunststall. En fantastisk reise gjennom norske billedvevhistorie, ikke minst samlet av Kong Haakon og Dronning Maud. Før sommersesongen setter inn er utstillingen kun åpen fra torsdag til søndag, så jeg har akkurat fått den med meg før SJ nå frakter meg tilbake til Trondheim.
Jeg kjøpte selvsagt utstillingskatalogen, og gleder meg til å lese. Og så tok jeg bilder. Masse, masse bilder. Ikke minst nærbilder som viser litt av teknikkene som er brukt, og som kanskje kan inspirere meg til å bli modigere i min egen veving.
Store tepper vil jeg nok aldri klare å lage, men kanskje noen fugler, noen blomster…….
HKH Dronning Sonja sammen med HKH Kronprinsesse Mette-Marit står bak utstillingen. To sterke kvinner jeg beundrer, og som jeg støtter fullt ut midt i alt som er.
Jeg spiste forresten frokost på samme kafé i dag som i går. Hadde jeg bodd i nærheten tror jeg nesten jeg hadde oppsøkt den hver dag. Ikke vet jeg navnet på hun som serverte meg, ikke vet jeg om hun er eier eller “bare” ansatt, men en mester i å skape en hjemmekoselig atmosfære er hun, der hun kjenner “alle” på navn, gir klemmer til høyre og venstre, gir godbiter til alle hundene som kommer innom, husker bursdager og er full av smil og latter.
Det var en fryd å sitte der inne og prøve å la cappuccinoen vare lengst mulig mens jeg nøt alle samtalene som danset i lufta rundt meg.
Så er jeg på vei hjem, masse gode opplevelser rikere og gleder meg til å fortsette dette eventyret som kalles livet.
Takk kjære bror og svigerinne for lån av leiligheten. jeg kommer helt sikkert til å spørre om husrom siden også.
“Tout est relatif” Jeg tror det er omtrent den eneste setningen jeg husker fra tre år med fransk på gymnaset, med fransklærer Evensen som hadde sko som knirket når har gikk fram og tilbake oppe ved kateteret mens vi strevde med med franskoppgavene. Fransklærer Evensen som dessverre døde så altfor tidlig, og som i tillegg til fransk (og, jeg husker mer enn den ene franske setningen altså) også lærte meg det fantastiske talende uttrykket “gravid som en grasiøs elefant. Husker ikke i hvilken forbindelse han brukte det, men det var i alle fall ikke om meg, haha.
Men nå snakker jeg meg helt bort. Hvorfor i alle dager starter jeg med den franske setningen om at alt er relativt? Ja, det var det ja, tiden! Tiden er uten tvil relativ. Noen ganger snegler dagen seg av sted, andre ganger forsvinner den bare. Noen ganger fylles dagen så det rinner over, andre ganger blir den knapt halvfull. Og i dag har vært en sånn dag som, om den ikke renner over, for det gjør den slett ikke, er fylt helt opp til randen.
Startet med frokost i en bitteliten café rett oppe i gata her, “åpent bakeri”. Med symaskinbord og korguttbenker, med grovt rundstykke med ost og skinke, med ingefærjuice og med en av de beste cappuccinoene jeg har smakt, og det sier ikke lite!
God og mett gikk jeg ned til byen, i vind og småregn, med paraply og lånt skjerf. Fotograferte hus. Var innom den katolske bokhandelen og kjøpte ei bok av Erik Varden, om påska. Var innom Bok og Media og kjøpte det vakre påskemagasinet til Det Norske Misjonsselskap og Verbum (anbefales på det varmeste!!!). Passerte Oslo domkirke på vei for å møte ei venninne, oppdaget at det skulle være formiddagsmesse der, så jeg gikk inn.
Og dermed fikk jeg feiret Maria budskapsdag på selve dagen, fikk ikke med meg gudstjenesten på søndag for da var vi på hytta. Og ikke bare Maria budskapsdag, men vaffeldagen også. Her er hva jeg har skrevet på Facebook i dag:
Fra Maria budskapsdag til vårfrumesse til våffru til vaffeldag. Og jeg har feiret, både med nylagede pulsvarmere i helt ny teknikk hvor Maria, Josef og Jesus er nålefiltet på en strikket bakgrunn, jeg har vært på formiddagsmesse i Oslo domkirke med profeti om jomfruen som skulle føde et barn, med magnificat og med bebudelsesglasskunst av Emanuel Vigeland, jeg har spist vafler i Krypten under domkirka og jeg avsluttet en nydelig torskemiddag med ei halv vaffelplate med ostekakekrem og jordbærsorbet i kafeen på Nasjonalmuseet.
Tradisjonen sier at vaffeldagen rett og slett har med det kristne innholdet i denne dagen å gjøre. Maria budskapsdag, eller vårfrumesse som den også blir kalt, er en festdag midt i fastetiden, og på festdager kunne man unne seg noe ekstra. Våren er på vei (et perfekt tidspunkt å feire vårfrumesse), hønene har begynt å legge egg, riktignok skal en gjemme flest mulig av eggene til påskekaka som ble servert påskemorgen, på selve oppstandelse dagen, men noen kunne man jo bruke i vaffelrøre…….og dermed ble det vaffeldagen.
Og her er bildene som fulgte med:
Fascinerende å se Emanuel Vigelands glasskunst. Et besøk på hans museum stod egentlig på lista over det jeg ønsket å gjøre disse dagene i Oslo, men så er det dessverre bare åpent på søndager, så det får bli en annen gang.
Venninne Kari kom mens vi spiste vafler. Vi fikk pratet litt sammen nede i Krypten, og drog etter hvert videre til en Joe & the Juice hvor vi drakk sunn juice og pratet videre.
Etter å ha sagt farvel til Kari burde jeg sikkert dratt hjem for å hvile litt, jeg er jo ingen ungdom lenger og hadde nå gått ca 15.000 skritt. Men jeg var ikke langt unna Nasjonalmuseet, og det bare skulle jeg besøke, så da ville det være dumt å dra helt opp forbi Bislett og så ned igjen etter hvilen.
Jeg kan skrive mange innlegg om opplevelsene der, og det blir helt sikkert noen glimt om både det ene og det andre framover. Nå vil jeg nøye meg med bare et par ting. Som det vevde teppet på bildet over, av svenske Märte Måås.Fjetterströmm (1873-1941). Jeg har blitt kjent med hennes vevkunst i Sverige, har ei fantastisk vakker bok med bilder av hennes tepper hjemme, og følger en konto på instagram viet hennes kunst og inspirasjon. Har bare sett ett av hennes tepper “live” tidligere, så dette var stort, og jeg hadde ingen anelse om at Nasjonalgalleriet faktisk har et av hennes tepper.
Teppet heter “Enhörningen i skogen” og jeg måtte selvsagt gå nært innpå teppet og ta bilder av teknikkene 🙂
Mye inspirasjon å hente her for en nybegynner som meg.
Det var billedvev som stod i fokus for meg i dag, og her var tepper vevd av både Hanna Ryggen, Brit Fuglevåg, Synnøve Anker Aurdal, Ulrikke Greve, Frida Hansen og Gerhard Munthe.
Det ble en tidlig middag på Nasjonalmuseet Cafe. Fikk vindusplass og kunne kikke ut på politiet som forberedte ettermiddagens store begivenhet, kongebesøk.
Nå har jeg hatt en lang, god kveld her hjemme med bøker og strikketøy, og i morgen blir det mer billedvev, Deo Volente.
Det var ei stund her i vinter jeg følte at jeg stod helt fast, at alt ble feil, at ingenting ble sånn som jeg hadde sett det for meg. Billedvev ser så enkelt ut, men det er vel med dette som med det meste ellers, “alt er lett når du kan det”.
Jeg er sammen med “Vevdamene” noen kvelder hvert semester, og hadde nok aldri kommet videre i vevingen min uten disse kveldene. Anne-Kirsti er den som inviterer og som er både kunstneren og eksperten, og i tillegg til meg er det seks andre damer som er på ulike nivåer i vevkunnskapen. Alle har kommet lengre enn meg, så jeg har noe å lære av alle.
Jeg klippet ned tre-teppet mitt på torsdag, og på tross av feil både her og der ble det da slett ikke så verst. Flere av feilene kan gå gjennom nåløyet som “planlagt kreativitet”, andre feil kan nok ikke helt forklares på den måten. Men hele prosessen har vært lærerik og gitt meg det puffet jeg trenger for å gå videre.
Renningen er nå satt opp til et nytt bilde, og etter endel fram og tilbake har jeg bestemt meg for å veve et nytt bilde med samme farger og mer eller mindre samme design. Kanskje er jeg modig nok til å prøve meg på noen flere teknikker underveis. Vi får se.
Pensjonist med “fast lønn” hver måned. Frisk både mentalt og fysisk. Bor i et fritt, demokratisk land langt unna krig. Stor, nær familie. Rikt nettverk av venner og bekjente. Masse, masse, massevis av interesser. Nei, jeg tar det ikke for gitt. Ja, jeg kjenner på takknemlighet. Hver eneste dag. Nei, alle dager er ikke like gode. Ja, jeg klager rett som det er. Men altså. Du verden så heldig jeg er. Du verden så heldige vi er!
Pensjonist ja, og mulighet til å styre dagene mine helt selv. Stort sett. Som å ta buss ned til byen, drikke morgenkaffe på en kaffebar jeg aldri har besøkt før, møte en gjeng ganske nye venner, ta båt ut til Ørlandet, gå på billedvevutstilling, spise lunsj med de nye vennene, gå tilbake til utstillingen, samtale om bildene, fargene, motivvalgene, teknikkene, kunstneren, ta båt tilbake til byen, buss hjem, få servert te og varm skillingsbolle av Terje, lage middag og så til slutt (nesten til slutt, det er litt igjen av kvelden enda) sitte oppe i atelieret mitt med klassiske favoritter på høyttaleren, reflektere over dagen og snart ta fram pensel og malerskrin før kvelden etter hvert avsluttes med en episode av Team Pølsa, en kopp te, et par kjeks med god, fransk ost. Og så senga (hvor jeg får sove uten å bli vekket av en eneste flyalarm……bare litt tett nese, litt tissing og sånne bagateller).
Jeg gikk på et helgekurs i billedvev hos Anne-Kirsti Espenes i høst og fikk etter det mulighet til å bli en del av en gruppe billedvevere hun samler hjemme hos seg seks ganger i semesteret. I morgen kveld skal jeg dit. I dag var noen av oss i “Vevdamene” på “studietur” til Galleri Hans på Brekstad Hvor det for tiden er en utstilling med noen av teppene til Reidunn Standahl. Reidun ble født på Kongsvoll stasjon sør for Oppdal i 1931. Hun begynte å veve billedvev da hun var 40 år, og etter å ha bodd mesteparten av sitt voksne liv på Østlandet flyttet hun i 2020 til Ørlandet.
I galleriet fikk vi se over 20 tepper som Reidunn og hennes døtre har samlet. Noen av teppene var Reidunns egen design, de fleste var fantastisk vakre kopier av gamle kjente tepper, som Badisholteppet som ble vevd for øver 1000 år siden, og mange av teppene til Gerhard Munthe. Neste uke skal jeg etter planen besøke Nasjonalmuseet i Oslo, og håper å få se noen av originalene, men i dag var det 94 år gamle Reidunn Standahl sine tepper som stod i fokus.
Jeg har langt fra knekt koden når det gjelder billedvev, og lurer innimellom på om jeg kommer til å gjøre det. Men jeg “jobber på” og tenk for en herlig bonus å få bli kjent med Anne-Kirsti og de andre Vevdamene, få sitte og veve og prate sammen med dem disse torsdagskveldene, og i tillegg få dra på nesten impulsiv studietur med dem.
Brit Fuglevaag på Galleri Ismene, Åh, så spennende! Det må jeg virkelig få med meg før vi reiser!
Og det fikk jeg i dag. Den snart 87 år gamle veversken, som fortsatt holder det gående. Ut fra navnet hennes, og det at hun har ett av sine atelierer på Ertvågøya i Aure, der stedsnavnet Fuglevåg finnes, har jeg vært så sikker på at hun kom derfra. Men ser nå at hun er født i Kirkenes og oppvokst i Trondheim. Men en eller annen tilknytning til Aure har hun, et av bildene på utstillingen på Galleri Ismene hadde tittel Mjosundet, og det er bare et steinkast unna der vi har besøkt henne i atelieret hennes.
Mjosundet.
Teppene i utstillingen var ganske grove, nesten litt som matteveving, ikke slik jeg husker henne fra tidligere utstillinger jeg har vært på. Men så er det likevel noe med fargene, med livet hun klarer å skape.
Ta disse trærne for eksempel, som hun har “funnet” i Estenstadmarka. Det er noe med dem, noe som gir liv, som gjør at jeg får lyst til å krype inn under dem og søke ly, gjemme meg bort fra verden.
Her er resultatet av min veving de siste par månedene. Startet friskt, frydet meg over hver ny runde med tråden, men så ble treet så skjevt og det stoppet seg litt opp. I mitt hode hadde jeg sett for meg tre ulike grantrær, rette, stolte……. Men hvilke trær er rette i naturen? Er det ikke nettopp det skjeve, det skakke, det forblåste, som viser levd liv. Kanskje er treet mitt akkurat slik det skal være.
Så kjenner jeg at jeg sitter igjen med takknemlighet etter at jeg har besøkt Brit Fuglevaag utstilling. Hun er en kunstner og i kunsten hennes fant jeg noe som sender meg videre, på min skjeve, skakke, vindblåste vei.
Dagens pulsvarmere, elva som renner under brua der trollet bok: Sakset fra @brittarnhildskreativeverden på instagram:
Det var en gang tre bukkene bruse som skulle til seters og gjøre seg fete. På vei til setra var det ei bru, og under den brua bodde det et troll.
Bestemor forteller eventyr med pulsvarmere som ei fossene elv, med både små og store kampesteiner.
Dagens bok, One Fine Day av Mollie Panter-Downes. Jeg sakser fra @brittarnhilds_bokhylle på instagram
En søt fortelling om en eneste, dag i en liten småby sør i England rett etter krigen.
*funfakt: Da jeg jobbet som diakon i Sverresborg på slutten av 80-tallet, starten av 90-tallet, brukte jeg å besøke en gammel dame som het Fuglevaag. Hun hadde så mange spennende fortellinger som hun delte med meg fra da hun bodde i Kirkenes under krigen, historier fra livet inne i hulene hvor de gjemte seg for russerne. Mon tro om det var en slektning av Brit…….
Helgas kurs i billedvev er over, og etter frokost i dag var det rett opp i atelieret for å komme i gang med veving på egen hånd. Måtte rydde litt først, det gamle kjøkkenbordet jeg har arvet fra tante Oddrun forrige gang hun flyttet, var fullt av alskens prosjekt jeg jobber med. Atelieret mitt er heldigvis ganske stort ( lurt at det ikke er større enn det er, da hadde jeg nok bare fylt det opp med enda flere prosjekter…….) så jeg klarte å rydde unna alt på bordet. Terje fant to tvinger til meg nede i verkstedet sitt, og dermed var jeg klar.
Å veve kan se og høres lett ut, men det er mye som må passes på om vevnaden skal bli fin, og mange små teknikker som kan være nyttige å kunne. Selvsagt er det fristende å begynne på noe stort og innviklet med en gang, eller nei, det er egentlig ikke det. Dette skal jeg kose meg med, og det viktigste nå i første omgang er å øve, øve, øve på det jeg lærte i helga. Så kan jeg ta nye steg etter hvert, kanskje…….
Enkle, geometriske trær, det må være tingen! Jeg får øvd på skrå linjer og å veve med flere farger. I kjelleren har jeg flere plastbokser fulle av finullgarn. Nå er det egentlig strikkegarn, jeg burde sikkert brukt vevgarn, men det er jo helt unødvendig å kjøpe nytt så lenge jeg har alle disse boksene…….tenker jeg. Så kan jeg jo alltids gå over til mer eksklusivt vevgarn etter hvert.
Tidlig på 80-tallet bodde vi i Etnedal i Valdres et par år, og den andre vinteren vi bodde der gikk jeg på vevkurs. Kjøpte meg en ganske stor vev som stod i stua, og vevde både det ene og det andre. Et par år senere, etter at vi hadde flyttet hjem til Trondheim, gikk jeg et nytt vevkurs, denne gang mindre vev og mindre arbeider, blant annet et vakkert ullstoff som jeg sydde vester med hetter på til guttene våre, som den gang var små. Var litt bitt av basillen den gang, kjøpte meg en billedvev som jeg fikk hjelp til å renne, men kom ikke videre, og det hele ble lagt bort…….unger, jobb og studier fylte dagene.
Så ble jeg sittende på bord sammen med Kari og Anne Kristin (to bekjente) i et selskap i sommer. De snakket om at de hadde så lyst til å lære billedvev, de visste om en lærer, men trengte flere interesserte til å være med for å få ei stor nok gruppe. Jeg meldte meg sporenstreks, og denne helga er det endelig tid for kurs. 8 deltakere og lærer kunsthåndverker Anne-Kirsti Espenes. Hjemme hos Anne-Kirsti, i atelieret hennes, midt blant hennes vevstoler, garn og fantastiske tepper.
Kan tro jeg var spent da jeg møtte opp i dag tidlig! Kan tro jeg er glad nå etter en dag ved veven! Alt virket så innviklet i starten, nye ord, nye teknikker, fingre som ikke alltid vil det samme som hjernen. Men Anne-Kirsti viste seg å være en svært dyktig lærer. Brukte slett ikke for vanskelige ord, tok seg god tid til å gå rundt og prate med hver enkelt skryte av det vi gjorde riktig, forklare og vise når vi strevde.
Seks timer, avbrutt av en nydelig hjemmelaget lunsj tilberedt og servert av Anne-Kirsti, såvidt tid til å prate med de andre deltakerne, det var jo så spennende å komme bare en rad til og en rad til på vevnadene våre, lære renning og de ulike teknikkene jeg ikke husker navnet på men husker godt hvordan jeg skal bruke…….tror jeg.
Ikke mye tid til å ta bilder heller, jeg måtte jo veve 🙂 Kurset fortsetter i morgen. Håpet er å bli ferdig med prøvelappen, og så blir det spennende å se hvor denne veien fører meg videre.
Nei, virkelig, det er aldri for seint å lære noe nytt.
