Category Archives: Natur

Tåkemorgen på hytta

©brittarnhild

Tåka henger lavt

regndråper legger seg i håret

gule blader faller uten en lyd

gule blader holder fast.

1/365

Tåka har kommet og gått gjennom hele dagen og gjort verden så vakker, så vakker. Jeg har vært på butikken og handlet mat, og jeg har gått tur med Billie, men ellers stort sett holdt meg inne og nydt både fugler og utsikt gjennom de store stuevinduene. Alt er annerledes nå på seinhøsten enn hva det er om våren, sommeren og tidlighøsten, den tida vi bruker hytta mest. Annerledes, men fortsatt vakkert.

Terje har tilbragt timer inne i annekset. Er ferdig med panelingen inne i soverommet og etter at jeg tok dette bildet er han også ferdig med veggen han holder på med her.Dette går virkelig framover. Reisverket ble satt opp av fagfolk, han har hatt litt hjelp nå og da innimellom, men stort sett er huset bygd av Terje alene. Jeg er imponert.

Sånn så det forresten ut nede ved veien da Billie og jeg var ute og gikk tur i ettermiddag. Rett etter at sola forsvant bak fjellet.

Den vakre naturen i dag har gitt meg et puff til noe jeg har tenkt på lenge (og som jeg har prøvd med vekslende hell tidligere) – et bilde med tekst fra naturen hver dag gjennom et helt år. Dagens bilde er det aller første i dette innlegget, det jeg tok i dag tidlig, og dagens tekst ligger under bildet. Kjærlighet til naturen er en forutsetning for å ta vare på naturen. Jakten på 365 bilder og 365 tekster håper jeg skal styrke min kjærlighet, og kanskje vil det bety noe for flere også?

___________________________________________

Det er en god stund siden jeg har skrevet om “dagens bok” nå. Jeg leser ikke mindre enn før, absolutt ikke, har bare ikke tatt meg tid til å bokskrive her på bloggen. Kanskje kan jeg komme gang igjen? Her er i alle fall den boka Terje og jeg har som høytlesing etter frokost nå, “Himmelrike og helvete” av Jón Kalman Stefansson. Boka, som er fra 2007, er første bok i en triologi som på mange måter tar oss med inn i Islands historie gjennom “guttens” liv, fra slutten av 1800-tallet. En sterk beskrivelse som jeg har lest tidligere og nå nyter å oppleve på nytt sammen med Terje.

Vi møter den foreldreløse gutten, vi vet ikke navnet hans, i en fattig islandsk fiskerlandsby, gjennom livsglede, savn og dyp sorg, Mennesker, natur, slit, savn, kjærlighet. Det er noe med islandske forfattere altså…….Stefánsson er langt fra den eneste.

Når naturen overtar

©brittarnhild

Etter timer i kirka med høstfestival, sammen med to av barnebarna, satt jeg i godstolen på stua med bøkene mine. Reflekterte rundt hva jeg leser, hva jeg lytter til og hva jeg ikke leser, og bestemte meg for å skrive et blogginnlegg om det. Boka jeg leste i ble liggende i fanget og jeg ble sittende å se ut av vinduet, uten egentlig å se…….men så måtte jeg se likevel. Sola var i ferd med å gå ned, det hadde egentlig gått ned bak åsen, men ville ikke ta kvelden og fortsatte med å sende stråler opp på skyene som passerte og reflekterte lyset ned til meg. Et fantastisk skue, som ikke lot seg fange på minnebrikken, som bare måtte nytes der og da.

“Se Terje, er det ikke vakkert!”

Terje så, Terje skrudde av støvsugeren, Terje gikk ut i hagen for å fotografere. Og for å se!

Det er så mye jeg skal rekke i livet mitt (jfr listeinnlegget jeg skrev i går) og dagene blir alltid for korte. Men hvor ofte glemmer jeg ikke det viktigste? Ikke alle bøkene jeg skal lese, alle “kunstverkene” jeg skal strikke”, alle plantene jeg skal stelle, alle skuffene jeg skal rydde, alt jeg bare “må” rekke før jeg legger meg. Hvor ofte glemmer jeg ikke å bare sitte helt stille og se! Lytte! Kjenne! Føle! Lukte! Rett og slett bare være.

Så får bokinnlegget komme en annen dag.

Grønn dagbok. Herlig vandring i Store Mosse Nationalpark

©brittarnhild

Hvilken herlig dag. Vi våknet til sol og 3 grader, men temperaturen steg heldigvis raskt, så etter frokost, mens Eva og Michael var vel plassert på hver sin jobb, pakken vi sekken og kjørte en liten time til Store Mosse Nationalpark. Nå skulle det “tures”.

Og hvilken tur det ble. Det var flere muligheter å velge mellom, men vi gikk for den som var merket med rødt, rundt Kävsjön, 12 kilometer. Jeg var litt skeptisk til lengden, vi er jo mest vant til turer på 5+ kilometer vi, men terrenget var flatt og forholdsvis enkelt å bevege seg i, så vi lot det stå til. Og angret ikke et sekund.

Rundt 18.000 skritt ble det, over mo og myr, langs klopper og krøtterstier, i åpent landskap og gjennom skog. Fulgt av både tranesang og kvitring fra bokfink og granmeis og toppmeis og grønnspett og en hel masse andre fugler.

Ingen gnagsår, ingen vonde føtter, ingen slitne knær, bare skjønt, skjønt, skjønt for å si det på godt svensk.

Det er femte gangen vi besøker Småland på 4 år, og jeg tror vi har forelsket oss litt begge to. Her har vi fått gode venner, og her er det så mye å oppleve.

Et lite souvenir blir med hjem.

Jeg avsluttet forresten turen på den best tenkelige måten. Ett dopp i sjön. Aner ikke hvor mange grader det var i vannet, men det var 15 grader i lufte og det kjentes vidunderlig.

Først tur, så retrokafé

©brittarnhild

Å sjekke yr.no er noe av det første vi gjør når vi våkner nå i ferien. Intet unntak i dag, og da jeg oppdaget at det ville være oppholds på morgenen og etter hvert ganske mye regn, ble det en rask frokost før vi kledde oss i turklær og kjørte nesten helt vest i Lofoten, til Sørvågen. Svigerinne Rita, som eier bua vi bor i, har tipset oss om at det er en fin vandretur, ikke for bratt der, Og det hadde hun jammen rett i.

Målet var å gå rundt Sørvågsvatnet, men det ble litt for kort, så vi tok en ekstratur opp langs fossen. Den er merket av på google maps, så vi møtte flere utenlandske turister på vei oppover, mer eller mindre godt skodd.

Det er nydelig i naturen her nå, med masse vann i elver og fosser, og røsslyngen som blomster.

Skyene (tåke?) begynte etter hvert å rulle ned fjellsidene, så det var liksom ikke noe poeng i å vandre lenger opp. Yr i lufta og litt bratt for gamle bein å komme seg ned var det også, men det gikk bra og mestringsfølelsen fikk seg en positiv boost.

Det som startet som yr gikk etter hvert over til regn, og det var som to våte katter vi snublet inn i en liten gallerikafé som ligger langs E10. En snubling vi ikke angret på. Her duftet det nydelig hjemmebakt, både dufta, stoler og bord sendt oss rett tilbake til barndommen, og på veggene hang flotte Lofotmalerier.

Jeg falt for dette, men det går liksom ikke an å bare kjøpe et stort maleri til 12.000 sånn på sparket, og dessuten vil ikke blått passe særlig godt med de andre maleriene i stua vår hjemme. Så maleriet henger fortsatt i kaféen.

Her er forresten hytta/bua vi bor i. Regnet ga seg etter noen timer, vi gikk en tur bort til Sakrisøy, som alltid er full av turister. Drakk kaffe og spiste gulrotkake, og…….handlet retroservise på antikvitetsbutikken. Diverse deler til gul Sissel fra Figgjo, som jeg begynte å samle på tidligere i sommer.

Så er vi på Bua

©brittarnhild

Vi har forlatt Vestvågøy og beveget oss vestover i Lofoten, til “Bua” eller Roaldbu som den heter nå.

Dagene i Stamsund og omegn har vært helt fantastiske. Været har spilt på lag og vi har møtt familie og venner på løpende bånd. 2-3 besøk hver dag. Jeg ville ikke vært foruten et eneste ett av besøkene, folkene vi har møtt, samtalene vi har hatt, maten vi har fått servert. Men alt til sin tid. Nå skal vi ha noen dager alene her i Roaldbu, ikke langt fra Reine. Med havet og sjøfuglene rett utenfor vinduet.

Med roligere dager blir det sikkert tid til å skrive litt mer her, nå i kveld får dette holde. Illustrert av et bilde av en svanefamilie (sangsvaner) jeg tok ute på Eggum for noen dager siden.

Liv i fjæra

En skikkelig gråværsdag i dag. Etter lunsj bedret det seg heldigvis litt, og vi tok en tur i fjæra. Her er det mye spennende både for store og små. Vida samlet skjell, Eline kastet stein.

Silje hjalp strandede glassmaneter ut i havet igjen.

Men lot den blå brennmaneten være.

Jeg visste forresten ikke at det finnes blå brennmaneter, og kunne godt løftet opp denne for å hjelpe den ut i sjøen. Det hadde jeg nok fått angre bittert.

Morgenstemning

©brittarnhild

God natts søvn. Tidlig oppe. Ut for å tisse. Og da måtte jeg bare gå en tur i den vakre eventyrskogen. Tåka lå tett over sundet, og skogen lå som en akvarell bak hytta. Tenk å veve et sånt kunstverk, så vakkert, så perfekt.

Naturen har så uendelig mye å by på. Vi lar oss fascinere av vakker utsikt og storslått natur, men minst like viktig er detaljene, de tynne trådene som spinnes. Edderkoppen spinner nettet sitt om morgenen, og bruker halvannen time på vevnaden du ser på bildet. Hvor lang tid hadde jeg brukt om jeg skulle vevd det samme.

Så rart å være edderkopp
Med nøste i sin egen kropp
Og spinne alle dage
Men hvordan kan den gjemme på
Så mange kilometer tråd
I slik en liten mage?
Inger Hagerup

Det er vanskelig å løsrive seg fra vevkjerringas kunstverk, men jeg går videre inn i skogen, inn i eventyret. Det er vel ikke urskog i ordets egentlige betydning, men du verden så magisk den er denne skogen min, bak hytta. Her er det en skog som får leve sitt eget liv. Trær får legge seg ned og sove uten å bli forstyrret, eller de får strekke seg videre, og videre mot himmelen. Jeg vandrer i mose og bregner og en og annen kantarell.

Til slutt må jeg snu. På hytta venter frokosten, og selv om jeg gjerne skulle ventet litt med den er det jo aller best å spise sammen.

Disse klimaforandringene våre

©brittarnhild

Jeg har akkurat vært ute her ved hytta på Røros hvor vi bor noen dager. Naturen her er så vakker, og så totalt uerstattelig. Jeg tar bilde etter bilde, legger fra meg telefonen innimellom for å nyte uten å tenke fokus og linse, og så må jeg ta noen bilder igjen. Her er det tyttebærlyngen som smiler mot meg.

Tenk så heldige vi er som har denne naturen. Men den varer ikke evig. I alle fall ikke om vi ikke er bevisst det ansvaret vi har for å ta vare på den.

Etter noen en rusletur rundt hytta går jeg inn og åpner Mac´en. Det er tid for det aller siste zoom-møtet i prosjektet Knit for Wildlife – Open Studio. I snart tre måneder en vi en liten gruppe strikkere fra rundt omkring i verden som har fokusert på nedgangen i sjøfugl, og særlig ærfuglene, og prøvd å rope ut vårt varsko gjennom strikking. Jeg er ikke ferdig med mitt prosjekt enda, men godt i gang, og blir ferdig i god tid før deadline for boka som Knit for Wildlife skal gi ut før jul.

Du kan lese mer om Knit for Wildlife her.

Zoom-møtet er over. Dagsrevyen tar over og starter med et innslag om hetebølgen som akkurat nå har lagt seg over Europa. En menneskeskapt hetebølge. Jeg går ut på kjøkkenet, kikker ut gjennom vinduet på denne uerstattelige naturen mens jeg starter forberedelsene til kveldsmaten, bruschetta og taco.

Allt och alla skall få leve

©brittarnhild

Lang dags ferd mot…….hjem. Vi drog fra Karlstad like etter frokost og kom hjem sånn omtrent nesten 12 timer senere. En kaffestopp et sted i den svenske glesbygden, lunsj og “harryhandel” på grensa rett før Trysil. En ny kaffestopp på Drevsjø og litt vandring på Røros, etter stengetid (men jeg var heldig, det var 10 min igjen til bokhandelen stengte, så jeg rakk akkurat å kjøpe ei bok, og selv om favorittblomsterbutikken var stengt kunne jeg forsyne meg av det jeg ville som stod utenfor butikken og så vippes beløpet).

Ganske lange, kjedelige strekk å kjøre, nesten ikke biler, nesten ikke hus, men masse, masse natur. Så det er egentlig ikke sant at det er kjedelig, det bare blir litt sånn når vi sitter så mange timer i bilen.

Det er ikke bare i Norge lupinene sprer seg i veikanten. Fantastisk vakre å se på er de, men invaderer landskapet de vokser i og fortrenger andre arter. For noen år siden besøkte vi en slottsträdgård på østkysten av Sverige. Der fant jeg dette sitatet:

“Allt och alla skall få leva och utvecklas. Lupinerna blir mitt symbol för att alla behövs, men ingen får ta över”

Ære være løvetannen

©brittarnhild

Løvetannfrø.

Når jeg kommer hjem skal jeg plukke noen, mange, legge de på fuktig jord, la de få et par uker i kjøleskap, så ut i varmen. Da vil de spire og etter noen dager/uker har jeg flotte små, sunne, spiselige planter.

Et par, nei to par pulsvarmere med løvetann har blitt til mellom fingrene mine denne uka.

Strikking. Broderi på strikk. Nålefilting på strikk. Naturglede. Skaperverket og troen på en Gud som står bak. Strikkeretreatet i et nøtteskall.

“I maskrosen (det er hva svenskene kaller løvetann) finner du hele himmelen”, så Anna til meg i dag da hun så de ferdige pulsvarmerne. “Den gule blomsten er sola. Den hvite er månen, og alle frøene er stjernene”

“Gud lo, og gull og sølv sprutet ut i verdensrommet. Stjernene tok til å skinne” fra Legenden om da Gud ga snøen farge, som jeg skrev for mange år siden.