Category Archives: Natur

Først tur, så retrokafé

©brittarnhild

Å sjekke yr.no er noe av det første vi gjør når vi våkner nå i ferien. Intet unntak i dag, og da jeg oppdaget at det ville være oppholds på morgenen og etter hvert ganske mye regn, ble det en rask frokost før vi kledde oss i turklær og kjørte nesten helt vest i Lofoten, til Sørvågen. Svigerinne Rita, som eier bua vi bor i, har tipset oss om at det er en fin vandretur, ikke for bratt der, Og det hadde hun jammen rett i.

Målet var å gå rundt Sørvågsvatnet, men det ble litt for kort, så vi tok en ekstratur opp langs fossen. Den er merket av på google maps, så vi møtte flere utenlandske turister på vei oppover, mer eller mindre godt skodd.

Det er nydelig i naturen her nå, med masse vann i elver og fosser, og røsslyngen som blomster.

Skyene (tåke?) begynte etter hvert å rulle ned fjellsidene, så det var liksom ikke noe poeng i å vandre lenger opp. Yr i lufta og litt bratt for gamle bein å komme seg ned var det også, men det gikk bra og mestringsfølelsen fikk seg en positiv boost.

Det som startet som yr gikk etter hvert over til regn, og det var som to våte katter vi snublet inn i en liten gallerikafé som ligger langs E10. En snubling vi ikke angret på. Her duftet det nydelig hjemmebakt, både dufta, stoler og bord sendt oss rett tilbake til barndommen, og på veggene hang flotte Lofotmalerier.

Jeg falt for dette, men det går liksom ikke an å bare kjøpe et stort maleri til 12.000 sånn på sparket, og dessuten vil ikke blått passe særlig godt med de andre maleriene i stua vår hjemme. Så maleriet henger fortsatt i kaféen.

Her er forresten hytta/bua vi bor i. Regnet ga seg etter noen timer, vi gikk en tur bort til Sakrisøy, som alltid er full av turister. Drakk kaffe og spiste gulrotkake, og…….handlet retroservise på antikvitetsbutikken. Diverse deler til gul Sissel fra Figgjo, som jeg begynte å samle på tidligere i sommer.

Så er vi på Bua

©brittarnhild

Vi har forlatt Vestvågøy og beveget oss vestover i Lofoten, til “Bua” eller Roaldbu som den heter nå.

Dagene i Stamsund og omegn har vært helt fantastiske. Været har spilt på lag og vi har møtt familie og venner på løpende bånd. 2-3 besøk hver dag. Jeg ville ikke vært foruten et eneste ett av besøkene, folkene vi har møtt, samtalene vi har hatt, maten vi har fått servert. Men alt til sin tid. Nå skal vi ha noen dager alene her i Roaldbu, ikke langt fra Reine. Med havet og sjøfuglene rett utenfor vinduet.

Med roligere dager blir det sikkert tid til å skrive litt mer her, nå i kveld får dette holde. Illustrert av et bilde av en svanefamilie (sangsvaner) jeg tok ute på Eggum for noen dager siden.

Liv i fjæra

En skikkelig gråværsdag i dag. Etter lunsj bedret det seg heldigvis litt, og vi tok en tur i fjæra. Her er det mye spennende både for store og små. Vida samlet skjell, Eline kastet stein.

Silje hjalp strandede glassmaneter ut i havet igjen.

Men lot den blå brennmaneten være.

Jeg visste forresten ikke at det finnes blå brennmaneter, og kunne godt løftet opp denne for å hjelpe den ut i sjøen. Det hadde jeg nok fått angre bittert.

Morgenstemning

©brittarnhild

God natts søvn. Tidlig oppe. Ut for å tisse. Og da måtte jeg bare gå en tur i den vakre eventyrskogen. Tåka lå tett over sundet, og skogen lå som en akvarell bak hytta. Tenk å veve et sånt kunstverk, så vakkert, så perfekt.

Naturen har så uendelig mye å by på. Vi lar oss fascinere av vakker utsikt og storslått natur, men minst like viktig er detaljene, de tynne trådene som spinnes. Edderkoppen spinner nettet sitt om morgenen, og bruker halvannen time på vevnaden du ser på bildet. Hvor lang tid hadde jeg brukt om jeg skulle vevd det samme.

Så rart å være edderkopp
Med nøste i sin egen kropp
Og spinne alle dage
Men hvordan kan den gjemme på
Så mange kilometer tråd
I slik en liten mage?
Inger Hagerup

Det er vanskelig å løsrive seg fra vevkjerringas kunstverk, men jeg går videre inn i skogen, inn i eventyret. Det er vel ikke urskog i ordets egentlige betydning, men du verden så magisk den er denne skogen min, bak hytta. Her er det en skog som får leve sitt eget liv. Trær får legge seg ned og sove uten å bli forstyrret, eller de får strekke seg videre, og videre mot himmelen. Jeg vandrer i mose og bregner og en og annen kantarell.

Til slutt må jeg snu. På hytta venter frokosten, og selv om jeg gjerne skulle ventet litt med den er det jo aller best å spise sammen.

Disse klimaforandringene våre

©brittarnhild

Jeg har akkurat vært ute her ved hytta på Røros hvor vi bor noen dager. Naturen her er så vakker, og så totalt uerstattelig. Jeg tar bilde etter bilde, legger fra meg telefonen innimellom for å nyte uten å tenke fokus og linse, og så må jeg ta noen bilder igjen. Her er det tyttebærlyngen som smiler mot meg.

Tenk så heldige vi er som har denne naturen. Men den varer ikke evig. I alle fall ikke om vi ikke er bevisst det ansvaret vi har for å ta vare på den.

Etter noen en rusletur rundt hytta går jeg inn og åpner Mac´en. Det er tid for det aller siste zoom-møtet i prosjektet Knit for Wildlife – Open Studio. I snart tre måneder en vi en liten gruppe strikkere fra rundt omkring i verden som har fokusert på nedgangen i sjøfugl, og særlig ærfuglene, og prøvd å rope ut vårt varsko gjennom strikking. Jeg er ikke ferdig med mitt prosjekt enda, men godt i gang, og blir ferdig i god tid før deadline for boka som Knit for Wildlife skal gi ut før jul.

Du kan lese mer om Knit for Wildlife her.

Zoom-møtet er over. Dagsrevyen tar over og starter med et innslag om hetebølgen som akkurat nå har lagt seg over Europa. En menneskeskapt hetebølge. Jeg går ut på kjøkkenet, kikker ut gjennom vinduet på denne uerstattelige naturen mens jeg starter forberedelsene til kveldsmaten, bruschetta og taco.

Allt och alla skall få leve

©brittarnhild

Lang dags ferd mot…….hjem. Vi drog fra Karlstad like etter frokost og kom hjem sånn omtrent nesten 12 timer senere. En kaffestopp et sted i den svenske glesbygden, lunsj og “harryhandel” på grensa rett før Trysil. En ny kaffestopp på Drevsjø og litt vandring på Røros, etter stengetid (men jeg var heldig, det var 10 min igjen til bokhandelen stengte, så jeg rakk akkurat å kjøpe ei bok, og selv om favorittblomsterbutikken var stengt kunne jeg forsyne meg av det jeg ville som stod utenfor butikken og så vippes beløpet).

Ganske lange, kjedelige strekk å kjøre, nesten ikke biler, nesten ikke hus, men masse, masse natur. Så det er egentlig ikke sant at det er kjedelig, det bare blir litt sånn når vi sitter så mange timer i bilen.

Det er ikke bare i Norge lupinene sprer seg i veikanten. Fantastisk vakre å se på er de, men invaderer landskapet de vokser i og fortrenger andre arter. For noen år siden besøkte vi en slottsträdgård på østkysten av Sverige. Der fant jeg dette sitatet:

“Allt och alla skall få leva och utvecklas. Lupinerna blir mitt symbol för att alla behövs, men ingen får ta över”

Ære være løvetannen

©brittarnhild

Løvetannfrø.

Når jeg kommer hjem skal jeg plukke noen, mange, legge de på fuktig jord, la de få et par uker i kjøleskap, så ut i varmen. Da vil de spire og etter noen dager/uker har jeg flotte små, sunne, spiselige planter.

Et par, nei to par pulsvarmere med løvetann har blitt til mellom fingrene mine denne uka.

Strikking. Broderi på strikk. Nålefilting på strikk. Naturglede. Skaperverket og troen på en Gud som står bak. Strikkeretreatet i et nøtteskall.

“I maskrosen (det er hva svenskene kaller løvetann) finner du hele himmelen”, så Anna til meg i dag da hun så de ferdige pulsvarmerne. “Den gule blomsten er sola. Den hvite er månen, og alle frøene er stjernene”

“Gud lo, og gull og sølv sprutet ut i verdensrommet. Stjernene tok til å skinne” fra Legenden om da Gud ga snøen farge, som jeg skrev for mange år siden.

I tystnad

©brittarnhild

Det har vært ganske så stille på strikkeretreatet i dag. Vi hadde undervisning før lunsj, men etter lunsj og fram til etter completorium/kveldsbønn i kirka har vi vært helt stille. Det er ganske intenst med prating når så mange flotte strikkedamer er samlet, så jeg kjente at jeg gledet meg til stillheten, at hodet virkelig trengte det. Men da det endelig ble stilt kjente jeg meg helt tom. Det har jo vært mange inntrykk de siste dagene, og tomheten kom nok av at jeg var sliten, veldig sliten.

Et par timer ute i sola med natur, fargeblyanter og maleskrin ga meg tilbake de kreftene jeg trengte.

Så hvilte jeg litt. Så drakk jeg litt te. Og så tok jeg med meg kamera og kikkert og gikk en lang tur.

Det er så vakker natur her nede. Jeg kan vandre i timesvis, tenker jeg, men det er det jo ikke tid til. Så gikk jeg i stedet og drømte om hva jeg skulle gjøre om jeg kunne bo her en hel sommer. Helt uten forpliktelser. I en liten rød stuga. Med ei bokhylle full av bøker.

Det er lov å drømme. Det koster ingen ting. Og enda ligger det tre morgener med “før frokost-vandringer” foran meg. Som jeg skal nyte.

Morgenvandring

©brittarnhild

Ei hel uke på strikkeretreat. Det er jammen ganske intenst. Selv om vi denne uka har fokus på det å slappe av, eller for å si det bibelsk, å være Maria framfor å hele tiden være Marta (du vet, Marta, Marta, du gjør deg strev og uro med mange ting, osv…….) Programmet er kanskje ikke så veldig travelt, men vi er sammen med mange folk hele tiden, og praten kan skape mye lyd, som setter seg i hodet…….

Da er det godt (og for meg veldig viktig) å gå en lang god morgentur helt alene. Aller helst etter ei natt med god søvn, som jeg hadde i natt. Før frokost og før første tidebønn i kirka.

Naturen er fantastisk her i Småland, og ekstra fin nå på senvåren. Dette er tredje gang jeg tilbringer ei hel uke på Gamla Hjälmseryd Prestegård. Jeg har etter hvert gått mange morgenturer, men finner stadig nye veier og stier å vandre. Og stadig både nye blomster og trær og fugler. Ta glente for eksempel, eller glada som den heter i Sverige. Den fugler så jeg for aller første gang i fjor. I går ettermiddag så jeg den igjen. Kikker etter den på morgenvandringene også, men den er ikke enkel å få øye på. Derimot så jeg en hare i dag tidlig, og spor etter villsvin er det “over alt”.

I morgen skal vi forresten ha noen timer med stille retreat. Det gleder jeg meg til.

Tett på naturen

©brittarnhild

Midt inne i skogen ligger den, hytta vår. Nei, ikke akkurat midt inne i da, for mot sør har vi verdens beste utsikt innover Aursundet (du kan såvidt se den på det tredje bildet). Men på tre kanter er det skogen som gjelder, og dermed er vi tett på naturen hele tiden.

Jeg stod inne på kjøkkenet i ettermiddag og kokte bolognesesaus til dagens pastamiddag da jeg tittet ut av kjøkkenvinduet og så spettmeisen travelt opptatt med å mate unger inne i kassa. Det måte selvsagt foreviges, og jeg rakk både foto og snap.

Mor likte aldri den tette skogen rett utenfor kjøkkenvinduet bak hytta og ville at far skulle hogge ned i alle fall de nærmeste trærne. Heldigvis ble det aldri gjort, magien er det fortsatt.

Tidligere på dagen holdt jeg nesten på å “snuble” i dette eggeskallet. Sannsynligvis er det en måltrostunge som har kakket seg ut av egget, og så har en av voksenfuglene “ryddet” i redet. Det er så utrolig vakker blåfarge på måltrosteggene, og det som kanskje overrasker meg mest er hvor små de er.

Å sanke fugleegg er ikke noe vi gjør i dag, men da far var gutt, på Frei på 1930 og -40 tallet, var sanking og samling av fugleegg hans store hobby. Samlingen hans ble etter hvert så omfattende og innholdsrik at det kom forskere fra universitetet i Trondheim på besøk for å se og beundre. Dessverre forsvant samlingen da familien flyttet fra Frei til Trondheim i 1947, da far var 14 år gammel.

Da vi var på hytta for 1 1/2 uke siden stod flere liljekonvall i knopp. Jeg var så sikker pøj at jeg ville finne utsprunget liljekonvall denne gang, men det har nok vært for kaldt. Litt lengre hadde de kommet og noen flere stod i knopp, men noen fullt utsprungne fant jeg ikke.