Category Archives: Blomster

Grønn dagbok, 8.september. Planter i press

©brittarnhild

Husker du herbariene vi hadde da vi gikk på skolen? Jeg elsket å samle nye planter, legge dem i press mellom to trekkpapir og så finne fram fars leksikon, som bestod av fire tykke bøker, og legge oppå. Så var det å vente da, helst i flere uker, før jeg satte leksikonene tilbake i bokhylla og forsiktig delte de to trekkpapirene. Hvordan hadde det gått med blomstene mine? Hvis det hadde gått bra fant jeg fram et av herbariearkene i skoleherbariet, limte inn planten og fylte ut den lille firkanten nede i høyre hjørne med plantens navn både på norsk og latin, dato og funnsted. Både Terje og jeg har fortsatt våre gamle herbarier (bare at jeg vet ikke akkurat hvor jeg har mitt…….)

Jeg presser fortsatt planter. Da jeg i vår en gang fant fram ei gammel blomsterpresse, som jeg kjøpte til en av sønnene da han gikk på skolen og som jeg etter hvert overtok, fant jeg flere ark med pressede blomster. De må ha ligget der i over 20 år!

Carl von Linné presset også planter. I et mørkt, temperert kjellerrom i London et sted oppbevares det den dag i dag ca 14.000 tørkede vekster fra 1700-tallet. Carl von Linnés herbarium. Vekster fra hele verden, katalogisert i bleke mapper og knyttet sammen med brune bomullsbånd. Nå var det nok ikke Linné selv som plukket og presset alle de 14.000 plantene, han hadde mange medhjelpere. Men likevel. Litt av en samling!

I 2025 kom boken “Linnés herbarium. Växtarkens dolda historia” ut. Med fotos av Lena Granfelt og tekst av Sverker Sörlin. Ved hjelp av en spesiell blitzbelysning får Granfelt bilder som gir oss et unikt innblikk i herbarieark fra to av de mest betydningsfulle Linnésamlinger i verden, de som forvaltes av Linnean Society of London, og Naturhistoriske riksmuseet i Stockholm. På et besøk i Vandalorum Museum fö Konst och Design i Småland i Sverige, fant jeg i vår denne boka, som lå og ba så pent om at jeg skulle ta den med hjem. Den kom som gjest, og har nå blitt en kjærkommen beboer som trives med oss to pensjonister som stuller og steller i denne røde villaen i utkanten av Trondheim. Jeg leser og blar, og leser og blar og inspireres og leser og blar videre. Full av beundring for en vitenskapsmann som levde for flere hundre år siden og som veltet fullstendig om på det man den gang visste om planter.

Jeg finner igjen fram mine 20, kanskje allerede 30 år gamle pressede planter og tenker at de er for fine til å gjemmes bort.

Blåklokke

©brittarnhild

Blåklokkene blomstrer. Jeg ser de over alt nå, og kjenner de gir meg en helt spesiell glede, stille flyt, men også boblende, levende. Jeg er vokst opp i Blåklokkeveien, i Blomsterbyen, og bedre sted å vokse opp tror jeg ikke finnes. Ikke finere navn på ei gate heller. Blåklokkeveien. Det måtte jo bare bli blåklokka som ble blomsten min, blåklokke, campanula rotundifolia. Så vakker, så ven, så skjør og så sterk i sin skjønnhet.

Som barn prøvde jeg å vrenge klokka. Det lar seg faktisk gjøre, men de fleste gangene revner blomsten. Jeg plukket buketter og satte i vann på kjøkkenbordet. Det lar seg gjøre det også, men de visner fort. Jeg la blå klokker sirlig i press mellom trekkpapir og skrudde blomsterpressa hardt igjen, og da jeg noen uker senere åpnet for å sjekke, var de blitt brune.

Aller finest er blåklokkene ute i naturen, når de akkurat har åpnet seg. Da ringer de gleden inn.

St Hans-aften

©brittarnhild

Det er St. Hans-aften, dagen/kvelden før døperen Johannes (jonsok er et annet navn på dagen og Johannes er på norsk både Jon og Hans) sin helgendag. Jeg følger tradisjonen og serverer rømmegrøt. Ikke på kvelden i år, men inviterer venner til lunsj.

Men hvorfor i alle dager rømmegrøt på St Hans-aften? Jeg googler og AI svarer:

Vi serverer rømmegrøt på sankthans fordi grøten tradisjonelt var et symbol på overflod, rikdom og gode avlinger. Sankthans (jonsok) markerte at sommeren var på sitt lyseste, og feiringen krevde festmat. Rømmegrøt ble også ansett som en feiring av at dyrene var kommet på beite og ga den første, gode sommermelken.Tradisjonen holdes i hevd ved at grøten ofte serveres med spekemat, rød saft og flatbrød.

Det var mormor som lærte meg å koke rømmegrøt og i alle år har jeg kokt den på gammelmåten…….helt til i dag. Er det alderen som kommer krypende mon tro? I dag ble det i alle fall ikke hjemmelaget grøt, men nesten like god, fra Rørosmeieriet.

Jeg jukset litt med tradisjonen på blomsterfronten også. I stedet for å plukke sju ulike sorter markblomster, ble det tre ulike sorter fra hagen, hvit og blå akeleie, hvit kule fra snøballbusken og blader fra forglemmegeisøster. De sju sortene markblomster skal etter tradisjonen legges under hodeputa, så ville jeg til natta drømt om han jeg skulle gifte meg med. Men godt gift som jeg er får det holde meg hageblomster på bordet.

Til kaffen etter grøten ble det nybakt rabarbrakake, og mens jeg skriver dette er Terje jammen ute og plukker rabarbra for å lage råsaft. Så her nyter vi markens grøde og gode avlinger.

Ode til akeleien

©brittarnhild

“Det vokste akeleier vilt i mormors hage. Jeg husker særlig den vanlige blå som hadde forvillet seg til det tørre, sandholdig området rundt postkassene. Det tok lang tid før jeg fikk akeleier i min egen hage. Nesten litt rart siden blå blomster alltid har vært mine favoritter, og akeleien er ofte blå. Antagelig har de ikke vært lette å få tak i på hagesentrene. Litt gammeldags kanskje? På Moltemyra hadde vi en nabo som hadde akeleier ni hagen, eller akkeleier som hun sa. Jeg kan egentlig ikke selve blomstene fra hagen hennes, men jeg husker jeg syntes det lød så nydelig når hun sa akkeleiene mine blomstrer så fint i år.

Teksten over er starten på ei vakker, innbundet notatbok jeg begynte å skrive i 2012, nettopp om akeleien.

Jeg malte en akvarell som er limt på forsiden, kopierte teksten fra den første sida, og fortsetter å skrive om den vakre blomsten. Akeleie, eller Columbine som den heter på engelsk.

Vet du for eksempel:

  • the columbines were said to resemble the wings of doves
  • they are among the flowers occurring most frequently in religious paintings and manuscrips
  • sorrow and grief is often connected to the columbines
  • Virgin Mary, having seen her son crucified, was believed to share the sorrows of all women, and in this sense the mournful Columbine became one of her particular symbols
  • the sumptuous lapis lazuli blue of the columbines was a pigment brought along the silk routes from Centra Asia

Jeg har hentet denne informasjonen fra “Flowers of the Renaissance” av Cecilia Fisher, ei fantastisk bok som jeg kjøpte på Victoria and Albert Museum i London i mai 2012.

I mai 2015 skriver jeg i Akeleieboka mi:

I boka Den fantastiske blomsten, av Marie og Bjørn Hansson leser jeg: For eksempel var det gamle tyske navnet for akeleie Handshuh der Frigga, Frøyas hansker – senere omdøpt til Unsere Lieben Frau Handshuh, vår elskede frues hansker.

Akeleiehagen (hagen vår) bugner av akeleier akkurat nå. Det har du sett hvis du følger historiene jeg legger ut på Facebook hver dag. Et vell av fargenyanser, fra hvite til nesten helt svarte. Jeg hadde en gang en gul også, men den har forsvunnet. Kanskje dukker den opp en dag.

Blomster og bøker

©brittarnhild

“Solskinn, frihet og en liten blomst må man ha” skal visstnok H.C.Andersen ha sagt/skrevet en gang. Jeg er helt enig. Og gi meg bøker i tillegg så er jeg i paradis.

I dag tidlig leste jeg ferdig biografien om Constance Spry, England mest kjente blomsterdekoratør, som revolusjonerte yrket i det forrige århundre……..hm, jeg startet visst gårsdagens blogginnlegg med nesten de samme ordene…….men altså, hagen har aldri hatt så mye blomster som nå og jeg fryder meg over å lage buketter, både til å ha inne og til i ha i drivhuset. Ikke minst inspirert av Connie, som hun gjerne ble kalt.

Her er en enkel, stilfull bukett jeg har laget i dag. Hvit akeleie, luftløk og gressløkblomster.

Vi hadde egentlig flere planer for dagen i dag, men det har vært travelt i det siste, så vi valgte en hjemmedag, med ett lite avbrekk. Etter lunsj kjørte vi ned til Sluppen for litt shopping på Strå & Spire. Jeg kjøpte en plante (klarte ikke å dy meg, men vet ikke helt hvor jeg skal få plass til den i hagen), kjøpte boka Kunsten å dyrke snittblomster (fra Abildsø blomsterhage) og jeg kjøpte en blomstervase med lokk med hull i. Det er den jeg brukte til dagens bukett (forrige bilde). Jeg synes ikke den fungerer helt optimalt, det ble ikke helt som jeg hadde tenkt, men morsom effekt likevel.

“Solskinn, frihet, en liten blomst og en masse bøker må jeg ha”. Fritt etter H.C.Andersen.

Svinviks Arboret, i år som i fjor som så mange ganger før…

©brittarnhild

Det er jammen ikke lett å time besøket på Svinviks Arboret sånn at vi kommer hit på akkurat riktig tidspunkt, altså når rododendronene er på sitt aller beste, og kaféen er åpen! Hagen er for såvidt åpen døgnet rundt hele året, kaféen er det verre med.

Vi er på vei til hytta, og bestemte oss for å ta omveien om Surnadal og det vakre arboret med sin helt spesielle samling med nærmere 400 rhododendron. Vi har vært der mange ganger før, men blir aldri lei av å vandre rundt i det ulendte terrenget på jakt etter de skjønne fargene, formene, duftene.

Hagen ble startet en gang på 1940-tallet av ekteparet Halvor og Anne Svinvik, og jeg leser på nettet at på 1960-tallet inneholdt hagen den største samling planter i noen norsk privat hage. Her var det hovedsakelig frukttrær, nåletrær og rhododendron samlet av Halvor, og hvis jeg husker riktig – en stor samling stauder som Anne stod for.

I 1971 ble hagen donert til Vitenskapsmuseet i Trondheim, mens i dag eies hagen av Surnadal kommune og driftes av Nordmøre Museum.

Inne i hovedbygningen finnes det en liten kafé og de gangene vi har vært så heldige og funnet den åpen, har vi kunnet kost oss med nydelig hjemmebakte kaker, pyntet med blomster fra hagen. I fjor kom våren tidlig, så da vi kom hit da og kunne nyte en aldeles fantastisk blomsterflor, var ikke kaféen åpnet for sesongen enda. I år er nok våren minst like tidlig, men jeg leste på nettet at kaféen er åpen lørdag og søndag, så vi kjørte forventningsfulle avgårde hjemmefra etter frokost.

Skuffelsen var stor da vi ble møtt med stengt dør og et lite A4-ark hvor det stod at kaféen dessverre var stangt pga strømutkobling! Flaks for oss at vi i siste liten hadde pakket med ei nistekurv med termos med kaffe og hver vår skillingsbolle.

Men vi lot oss selvsagt ikke stoppe av en stengt kafé, og antydning til regndråper i lufta. Her var det, som hvert år, mye å se på.

Døra til drivhuset var åpen, og her inne fant vi noen fantastiske vinranker med druer mye større enn de vi har hjemme. Bundet opp på en annen måte enn våre var de også, så her fikk vi et godt tips.

Masse pelarginer var det der inne også. Jeg har en liten samling og ønsker meg alltid flere. Skulle veldig gjerne hatt en avlegger av denne.

Så altså, et svært vellykket besøk, og det er slett ikke umulig at vi kommer tilbake neste år, også!

Tusenfryd i herbariet

©brittarnhild

Sommeren 1972 var jeg 14 år. Året før hadde far kjøpt campingvogn og han hadde spart opp litt ferie, så da sommeren kom stappet han kone og fire unger inn i sin gamle Volvo Amazon, koblet på campingvogna og kjørte sørover med Italia som må. Ei uke i bilen på vei sørover, to uker i Italia, ei uke på vei nordover igjen. Det ble en drømmeferie.

Jeg hadde skoleåret før denne reisen jobbet iherdig med herbariet mitt, men ville gjerne ha flere planter i samlingen, så da vi kom til Tyskland og jeg oppdaget de vakre tusenfrydene som vokste i plena på en av campingplassene vi besøkte, ble jeg i fyr og flamme. Denne planten hadde jeg ikke fra før. Den ble plukket, lagt i press…….og om den havnet i herbariet da vi kom hjem husker jeg ikke.

Jeg ble minnet om dette da jeg gikk morgenturen min i dag tidlig og fant tusenfryd i plena her ved Gamla Hjälmseryd prestegård.

Jeg har faktisk med meg ei blomsterpresse på denne turen (bruker den i undervisningen), og kom på nå i kveld at jeg ville ta en tur ut for å plukke noen tusenfryd og presse dem. Det jeg ikke tok med i beregningen var at blomstene har lukket seg for kvelden, så pressingen får vente til i morgen.

Jeg har fortsatt mitt gamle herbarium, og jeg har Terje sitt. Og se hva jeg fant i gavebutikken på Vandalorum i går!” Linnés Herbarium. Växtarkens folda historia”. av Lena Granefelt og Sverker Sörlin.

Jeg har bare såvidt rukket å bla i den enda, og du verden, her har jeg mange timers leseglede og titteglede foran meg.

Det er vårdag i skogen

©brittarnhild

Noe av det aller beste med våren er å leite etter vårtegnene. Jeg har i flere tiår hatt ulike bøker hvor jeg noterer ned, både når og hvor jeg finner den første hvitveisen, når skjæra starter reirbyggingen, små betraktninger og legender, og gjerne skisser og tegninger. Den boka jeg har for øyeblikket og som jeg har hatt et par år nå, kaller jeg “vårboka mi” og den har for meg etter hvert blitt litt av en skatt.

Jeg fant årets første hvitveis på hytta, allerede en av de siste dagene i mars, og i formiddag fikk jeg endelig tid til å gå på hvirveisjakt i nærområdet her hjemme. Alle steder jeg har bodd har jeg hatt mitt eget hvitveissted, her er det i Firbladskogen, en liten kilometer fra huset vårt, og jammen fant jeg hvitveis der i dag, og kunne plukke en bukett som står på spisebordet nå.

Firbladskogen er en sjarmerende liten oase, klemt litt inne mellom ulike borettslag. Her får skogen vokse fritt, her synger fuglene av full hals om våren (det er først og fremt som våren jeg er her), her plukker jeg hvitveis og her finner jeg de første brenneslene. De har allerede begynt å komme opp, jeg må nok ta på meg hansker og gå ned dit og plukke en dag. Det er på tide med brenneslesuppe nå. Og det vakreste i dag var de første grønne bladene som så ut som en vakker blonde der sola skinte gjennom trærne.

Se her da, det er slett ikke bare hvitveis som blomstrer i Firbladskogen nå midt i april, det gjør maigull også. Den lager et grønt teppe på bakken under trær som enda ikke har fått løv, så får den nyttet sollyset. Det finnes forresten en historie fra ei grotte i Østerrike hvor maigull blomstrer dypt inne i grotta, helt uten dagslys, kun med lys fra ei elektrisk lampe.

Heldigvis er vi inne i årets lyse halvår nå. Her jeg sitter har klokka blitt 20.20 og ute er det fortsatt fullt dagslys.

Den blomstertid er kommet…….

©brittarnhild

Det er nok en fare for at det blir mye blomster framover her på bloggen min nå når våren endelig er her, og naturen våkner opp og kler seg i annet enn hvitt og skittengrått. Jeg plukket buketter med både leirfivel og hvitveis i påska, og jeg kan såvidt begynne å plukke litt i hagen her hjemme også. Snøklokkene blomstrer i små tuer rundt omkring, helleborusene blomstrer, eranthusen blomstrer og flere ting kommer etter hvert.

Jeg har aldri vært på Sissinghurst, Vita Sackville-West sin sagnomsuste hage i Kent, sørøst i England. Jeg har vært heldig og besøkt både Monk House, Virginia Woolf sin sommerresidens, og Charleston hvor Vanessa Bell og kunstnere tilknyttet Bloomsbury-gruppen holdt til, så på en måte er det bare Sissinghurst som mangler. Men jeg har i mange år fulgt dagens Sissinghurst på instagram og jeg leser Sarah Ravens bok Vita Sackville-West´s Sissinghurst opp og i mente. Den ligger i grunnen alltid framme.

Jeg får jo aldri noen hage tilsvarende Sissinghurst, men boka kan ingen ta fra meg, og den har blant annet fortalt meg at Vita alltid hadde friske blomster fra hagen på skrivebordet sitt. Det er selvsagt umulig med friske blomster fra hagen året rundt her på mine breddegrader, men gjennom sommerhalvåret er det så absolutt mulig. Og det er en Vita-leveregel jeg har fulgt i mange år nå. Alltid friske blomster på skrivebordet (i sommerhalvåret)!

I dag er det en enslig tulipan fra en bukett vi hadde på hytta i påska som står her. Verken fra denne hagen, eller fra hyttehagen, men rett og kjøpt på Extra (jeg er egentlig prinsipielt i mot å handle blomster andre steder enn i blomsterbutikker eller på gartneri, men i Aure sentrum er det ingen blomsterbutikk, så da får Extra duge) Den skal få stå her et par dager til, men fredag morgen, på selveste bursdagen min, skal jeg tidlig ut i hagen og plukke en bukett snøklokker, og da er jeg i gang.

______________________________________

Fra @brittarnhildscreativeworld:

Tidlig på 2000-tallet fikk jeg tilsendt selvstripende sokkegarn fra ei venninne i Tyskland, og det ene paret sokker etter det andre fløy av pinnene. Norsk Husflid fikk nyss om disse spesielle sokkene (garnet hadde ikke kommet til Norge enda), og kom for å intervjue meg. Jeg jobbet i Erkebispegården og flotte bilder ble tatt i historiske omgivelser. Som takk for å stille opp fikk jeg tilsendt boka Perler på pulsen. Denne teknikken måtte jeg selvsagt prøve, og mitt første par pulsvarmere så dagens lys

____________________________________________

Fra @brittarnhilds_bokhylle:

Gaute Heivoll har i mange år hørt til blant mine favorittforfattere. Med sine vare, sakte, dype fortellinger fra områdene rundt hjemstedet sitt treffer han er nerve som jeg tenker er svært viktig i dagens samfunn. Her møter vi hverdagsmennesker som på ulike tider i historien vandrer sine skritt på jorden, med sine gleder, sine sorger og sin ensomhet. I Himmelens krystall møter vi Tomas som tidlig i forrige århundre vandrer timesvis hver dag for å dele ut posten til bygdefolket. Vi følger Tomas fra han som liten gutt får høre at den han tror er faren slett ikke er det, vi følger han gjennom sorgen etter broren som dør ung, gjennom hverdager i ensomhet og hverdager med noen få mennesker han såvidt kan snakke med. Men mest av alt følger vi hans tanker i en ensom tilværelse. Det er vanskelig å legge fra seg denne boka, det er vanskelig å ta farvel med Tomas. Ja, Gaute Heivolls forfatterskap og de menneskene han skaper, trengs i vår tid.

Prinsippfast?

©brittarnhild

I dag brøt jeg rett og slett ett av mine prinsipper! Jeg kjøpte blomster på Rema! Jeg mener dypt og inderlig at blomster og planter skal kjøpes hos blomsterhandlerne eller på hagesentrene. Det går fint an å ha det prinsippet når man bor i en by og det er blomsterhandlere både her og der. Og så skal bøker kjøpes i bokhandelen, garn i garnbutikken, og som sagt blomster hos blomsterhandleren osv. Det å ta vare på småbutikkene, de selvstendige nisjebutikkene, er viktig, både for de som driver dem men også for at jeg som kunde skal få større valgfrihet og hjelp når jeg trenger det fra personer som vet hva de snakker om. Nå må jeg innrømme at jeg av og til synder når det gjelder bøker, det er alt for fristende å handle på Amazon, men jeg er også en ivrig bruker av de fysiske bokhandlerne (bare spør de som jobber på favorittboklhandelen min i byen). Men når det gjelder garn og blomster er jeg prinspiifast og firer ikke en tomme…….altså ikke før i dag. Vi var innom en Rema-butikk på vei fra lunsj på en av byens nye cafeer, skulle bare handle noen småting når vi likevel gikk forbi, og ved kassen stod det massevis av vakre amaryllis.

Jeg har flere potter stående i kjelleren med røde amaryllis på gang, må snart ta de opp i litt mer varme så de får startet på veksten og kan blomstre til jul. Men de hvite avskårne var så vakre der de stod og ringte med bjellene sine, en vakker melodi bare jeg kunne høre. Så jeg måtte bare ta med to buketter hjem, jeg måtte jo det, ikke sant?

Nå er, i mitt hode og hjerte, amaryllis en plante som hører jula til, og da må jeg, når jeg først driver og bekjenner “synder”, ta med en synd til. I år har jeg nemlig bestemt meg for å ta jula på forskudd, ikke tviholde på at advent er advent fram til treet pyntes på lille julaften, og så er det noen timer “pause” fram til det dufter pinnekjøtt på formiddagen 24.desember og jula er her! Jeg skal feire advent som jeg/vi alltid pleier, men jeg skal la det dryppe litt jul innimellom. Så nå har jeg kjøpt både ribberull og julekake. Og jammen smaker det godt i mørketida!