©brittarnhild

Noe av det aller beste med våren er å leite etter vårtegnene. Jeg har i flere tiår hatt ulike bøker hvor jeg noterer ned, både når og hvor jeg finner den første hvitveisen, når skjæra starter reirbyggingen, små betraktninger og legender, og gjerne skisser og tegninger. Den boka jeg har for øyeblikket og som jeg har hatt et par år nå, kaller jeg “vårboka mi” og den har for meg etter hvert blitt litt av en skatt.

Jeg fant årets første hvitveis på hytta, allerede en av de siste dagene i mars, og i formiddag fikk jeg endelig tid til å gå på hvirveisjakt i nærområdet her hjemme. Alle steder jeg har bodd har jeg hatt mitt eget hvitveissted, her er det i Firbladskogen, en liten kilometer fra huset vårt, og jammen fant jeg hvitveis der i dag, og kunne plukke en bukett som står på spisebordet nå.

Firbladskogen er en sjarmerende liten oase, klemt litt inne mellom ulike borettslag. Her får skogen vokse fritt, her synger fuglene av full hals om våren (det er først og fremt som våren jeg er her), her plukker jeg hvitveis og her finner jeg de første brenneslene. De har allerede begynt å komme opp, jeg må nok ta på meg hansker og gå ned dit og plukke en dag. Det er på tide med brenneslesuppe nå. Og det vakreste i dag var de første grønne bladene som så ut som en vakker blonde der sola skinte gjennom trærne.

Se her da, det er slett ikke bare hvitveis som blomstrer i Firbladskogen nå midt i april, det gjør maigull også. Den lager et grønt teppe på bakken under trær som enda ikke har fått løv, så får den nyttet sollyset. Det finnes forresten en historie fra ei grotte i Østerrike hvor maigull blomstrer dypt inne i grotta, helt uten dagslys, kun med lys fra ei elektrisk lampe.

Heldigvis er vi inne i årets lyse halvår nå. Her jeg sitter har klokka blitt 20.20 og ute er det fortsatt fullt dagslys.