©brittarnhild

Da jeg og mine tre brødre vokste opp var mor “hjemmeværende”, hun fikk husholdningspenger av far og økonomien var trang, men grei nok. Så vokste vi til, mor begynte å ta imot pianoelever, først privat hjemme, de siste årene som lærer på det vi den gang kalte Musikkskolen. Pensjonsalderen kom og hun ble minstepensjonist. Far betalte alle utgifter og mor kunne disponere pengene som kom inn på kontoen hver måned akkurat som hun ville. Hun elsket å kjøpe seg klær, men minst like mye satte hun pris på å gi gaver til oss barna. Etter hvert innførte hun to faste gaver, “familiekos” og “vårgave”.

Familiekos var et pengebeløp hun overførte til oss hver høst, mot jul og som hun ville vi skulle bruke på å gjøre noe koselig, sammen med våre ektefeller og barn.

Vårgaven ønsket hun at vi kun skulle bruke på oss selv, kjøpe oss noe fint. Jeg husker en vår jeg var i London. En dag besøkte jeg Portobello Market og på en stand der fant jeg en nydelig gammel kopp jeg forelsket meg i, men ikke syntes jeg kunne ta meg råd til å kjøpe. Så kom det med ett en sms fra mor “Vårgaven er overført kontoen din. Kos deg!”

Koppen ble min, og jeg har “kost meg” med den i årevis. I dag drikker jeg te i drivhuset, tenker på mor, på far og på en trygg, god barndom.