Det er St. Hans-aften, dagen/kvelden før døperen Johannes (jonsok er et annet navn på dagen og Johannes er på norsk både Jon og Hans) sin helgendag. Jeg følger tradisjonen og serverer rømmegrøt. Ikke på kvelden i år, men inviterer venner til lunsj.
Men hvorfor i alle dager rømmegrøt på St Hans-aften? Jeg googler og AI svarer:
Vi serverer rømmegrøt på sankthans fordi grøten tradisjonelt var et symbol på overflod, rikdom og gode avlinger. Sankthans (jonsok) markerte at sommeren var på sitt lyseste, og feiringen krevde festmat. Rømmegrøt ble også ansett som en feiring av at dyrene var kommet på beite og ga den første, gode sommermelken.Tradisjonen holdes i hevd ved at grøten ofte serveres med spekemat, rød saft og flatbrød.
Det var mormor som lærte meg å koke rømmegrøt og i alle år har jeg kokt den på gammelmåten…….helt til i dag. Er det alderen som kommer krypende mon tro? I dag ble det i alle fall ikke hjemmelaget grøt, men nesten like god, fra Rørosmeieriet.
Jeg jukset litt med tradisjonen på blomsterfronten også. I stedet for å plukke sju ulike sorter markblomster, ble det tre ulike sorter fra hagen, hvit og blå akeleie, hvit kule fra snøballbusken og blader fra forglemmegeisøster. De sju sortene markblomster skal etter tradisjonen legges under hodeputa, så ville jeg til natta drømt om han jeg skulle gifte meg med. Men godt gift som jeg er får det holde meg hageblomster på bordet.
Til kaffen etter grøten ble det nybakt rabarbrakake, og mens jeg skriver dette er Terje jammen ute og plukker rabarbra for å lage råsaft. Så her nyter vi markens grøde og gode avlinger.
Nok en nasjonaldag er over (snart), i fred i verdens beste land sammen med verdens beste familie. Min aller første 17.mai uten mor. Hun døde 23.mai i fjor. for et år siden var jeg en tur hjemme hos henne mellom barnetoget og middag med familien, seks dager senere døde hun.
Bilde over er fra 1965 (eller 1966). Børge, mor, meg og Frode. Jeg i ny rød kåpe og røde og hvite hansker, Frode i ny hatt som var altfor stor, så mor hadde stappen den full av avispapir så den ikke skulle ramle ned i øynene hans.
I år har vi, som alle de siste årene, feiret på Flatåsen hvor Leander og Milian er med og går i toget. Etterpå er det dagens tale, avspilling av Ja vi elsker, kafeteria og masse leker inne i Flatåshallen.
Så fikk Terje og jeg noen timer hjemme til hvile og forberedelser før hele gjengen kom hit på middag, innherredsodd med is til dessert, og pavlova til kaffen. Og diverse leker ute i hagen. Forball, boccia, erteposespill og det aller morsomste, kaste våte svamper på “klovnen” (ei diger finerplate påmalt en klovn med åpent hull der ansiktet skulle vært. Så er det opp til de modigste å stikke hode gjennom hullet og vente på den våte svampen. Marius og Leander var de tøffe, Milian var mesterkaspter.
Billie, “bonusbarnebarnet” vårt var også med på festen, så klart. Pyntet med 17mai-sløyfe.
I morgen er det 17.mai. Neste uke er det ett år siden mor døde. I dag var dagen for å pynte på grava. Der er ikke så lenge siden vi var der med ei krukke stemor, og jeg var spent på om stauden jeg satte med i høst hadde overlevd vinteren, så før vi drog til gartneriet tok vi turen innom kirkegården for å se hvordan det stod til. Stauden var død, stemorsplantene levde ” i beste velgående”. Dermed tok vi turen ned til Drivstua og kjøpte to rosa margeritter. Blåfiolett, rosa og grønt mot den grå trondhjemitt-steinen måtte da passe bra.
Enkelt og fint ble det. Akkurat som det skulle være. Ikke noe overdådig, ikke noe fiksfakseri, ingen flagg (som vi så på mange av gravene, i anledning morgendagen). Nei, rett og slett stilrent og akkurat passe. Verdig for mor og far.
Hver dag er en sjelden gave.
Da vi kom hjem, etter diverse ærend, var det tid for å lage dekorasjoner til 17.mai-middagsbordet her hjemme. Våren har kommet langt i år, og til at vi fortsatt bare er midt i mai er det godt med blomster i hagen. To blå krukker ble fylt med ulike røde, hvite og blå blomster, og dekorative blader. Godt fornøyd jeg!
I bakken nedenfor hytta vokser det kusymre, primula vulgaris. Både blomstene og bladene på kusymre er spiselige og har gjennom historien vært brukt som en medisinsk urteplante. Jeg kunne ha plukket både blader og blomster i dag og brukt i salaten vi hadde sammen med lasagne til middag. Men den var så vakker der den sto, jeg hadde ikke hjerte til å plukke noen deler.
Men jammen fant jeg en annen plante, og den plukket jeg, litt av. Jeg har “kjøkkentjeneste” på hytta mens de andre er travelt opptatt med skogrydding og anneksbygning. Enhver kjøkkenpike har heldigvis pause mellom matlaging og oppvask, så etter at vi alle hadde spist nystekte vafler til lunsj, og jeg hadde ryddet og vasket opp, gikk jeg ned til sjøen, til det hemmelige ramsløkstedet. Det er tidlig og våren er egentlig ganske sein i år, men jammen fant jeg de første ramsløkbladene. Jeg hadde med en liten pose og plukket noen få. Halvparten ble brukt i middagens lasagne, resten skal med i morgendagens pastarett. Og med all anneksbyggingen som ligger foran oss blir det mange turer til hytta og helt sikkert masse ramsløkplukking framover.
Det er nydelig i skogen nå. Tidligvåren er den absolutt beste tiden. Det skjer noe hele tiden, og en lang vår og en enda lengre sommer ligger foran oss, med alt håpet det innebærer.
Rett ved ramsløkstedet står ei stor ask, i full blomst.
I full blomst er selja også, og langs kjerreveien jeg gikk, var bakken strødd med vårkålblader. Ingen blomster enda, jeg kikket nøye og fant ikke en eneste en. Men neste gang…….
Hvitveis blir det flere av for hver dag som går. Kanskje plukker jeg med meg en bukett når vi drar hjem om et par dager. Kanskje gjør jeg det ikke. Det er fint å ha noe å glede seg til hjemme også.
Det finnes forresten flere legender knyttet til kusymre. Den er en av vårens første blomster, blir gjerne kalt nøkkelblomst og skal være nøkkelen som åpner jorda så alle andre blomster også kan blomstre. En annen legende forteller at St Peter en gang mistet nøklene sine, de falt ned på jorda og der de traff vokste det opp nøkkelblomster. Og vet du hva, blomsten beskytter mot hekser og underjordiske. Det er jo godt å vite (en dag må jeg kanskje skrive en legende om kusymra…….)
13.dag jul og tid for å “kaste jula ut” i følge gammel tradisjon. En annen tradisjon sier at jula skal kastes ut 20.dag jul, altså om ei uke, og det er den jeg aller helst liker å følge. Men på søndag reiser vi på vår årlige tur til Tenerife og blir borte to uker, dermed ble det utkasting 13.dag jul i år.
Og igjen tenner vi helligtrekongerslysene. Jeg fikk noen kommentarer i går på det at jeg tente lysene 5.januar, det måtte jo være en dag for tidlig? Men så er det sånn da at vi tradisjonen tro også feirer kvelden før på noen av de viktigste hellgendagene. Julaften feires kvelden før juledagen som er dagen vi egentlig feirer Jesu fødsel. St. Hans aften feirer vi kvelden før St. Hans, Olsok feirer vi kvelden før olsokdagen, og altså, helligtrekongersaften feires kvelden før helligtrekongersdagen. Vi har jo litt av det samme hver uke egentlig, i alle fall fra “gamle” dager, helga ringes inn kl 17 på lørdag, altså kvelden før søndagen.
Jeg er opptatt av tradisjoner. Har skrevet bok om fastetiden, hadde i mange år en blogg jeg kalte “Vandring gjennom året” som dessverre forsvant da bloggplattformer min ble lagt ned i høst, og prøver så godt jeg kan å leve både hverdager og festdager gjennom året. Jeg har ingen planer om en ny egen blogg, men har laget en kategori her jeg har kalt Vandring gjennom året. Nederst på hvert blogginnlegg vil du finne en lenke til kategorien innlegget er lagt under, så da er det bare å trykke på den lenken.
Jeg har en heklet julekrybbe stående på skrivebordet i atelieret mitt. I dag har gjetere, sauer og engler flyttet seg litt i bakgrunnen, ja, til og med Maria, Josef og Jesus har det. I dag er det vismennene som er hovedpersonene i det hellige dramaet. Caspar, Melcior og Balthasar.
13.dag jul markerer slutten på romjula. I mange land er det en fridag og en dag som markeres både i familien og i offentligheten. På Tenerife bruker vi å overvære en fantastisk parade på helligetrekongersaften, som avsluttes med at de tre kongene kommer ridene på kameler og kaster mengder med godteri ut til barna (og de voksne). Så drar familiene etter hvert hjem og feirer sin julaften, og neste dag, helligtrekongersdagen, er det fridag.
Et gammelt værtegn er at trettendedagsværet skal vare i 13 uker. Jeg håper virkelig at det ikke holder stikk, det var nesten 20 minusgrader da jeg stod opp i dag tidlig. Men himmelen har vært både rosa og blå, verden er nydelig med rim i trærne, og inne fyrer vi godt i ovnen, så vi lider ingen nød (bare jeg som strever med å få gått mine 10.000 daglige skritt, det er jo altfor kaldt til å være ute lenge om gangen)
Tor Åge Bringsværd og Hilde Kramer har skrevet og illustrert en nydelig fortelling om De tre hellige narrene. Kongene hadde jo helt sikkert med seg et stort følge når de la ut på sine lange reiser hvor de fulgte stjernen til Betlehem. Og i følgene hadde de nok helt sikkert hver sin narr, som skulle holde motet oppe, skape liv og latter. Narrene ble med helt til Betlehem, fant et lite nyfødt barn som virket nedtynget av verdens sorg og elendighet, og klarte å få både det og foreldrene til å smile.
Dagens pulsvarmere viser både den hellige familie og de hellige tre konger, vismenn fra østerland, som kom med gull, røkelse og myrra til den nye kongen som var varslet. Selve pulsvarmere er strikket ensfarget, og så har jeg brodert figurene med maskesting.
De som har kjent meg lenge og kjenner meg godt vet at jeg er glad i opera. Interessen hadde nok en topp for rundt 20 år siden, men jeg tror knapt det har vært et år uten at jeg har vært på en operaforestilling eller flere dette århundrede, bortsett fra under pandemien. Nå ser det ut til at 2026 kan by på en ny topp. I går bestilte vi billetter til to oppsettinger, Operaen i Kristiansund sin Edvard Fliflet Bræins Anne Pedersdotter i det nye kulturhuset Normoria, og Orfeo ed Euridice i Auditorie de Tenerife. Og i dag er jo selve dagen for å lytte til Amahl and the Night Visitors.
Det er helligetrekongersaften, jeg har funnet fram helligetrekongerslyset, jeg har funnet fram et par heklede pulsvarmere med “tre små gaver” heklet som små blomster, jeg har funnet fram små hellige konger og jeg har funnet fram, og les,t Gian-Carlo Menotti som bok, og libretto, fra 1951 om Amahl.
De tre kongene nederst på bildet er små figurer jeg har funnet i helligetrekongerkaker på Tenerife. De selges rundt helligtrekongersdagen og er kjempepopulære. De tre litt mindre kongene over har jeg kjøpt i en bitteliten antikvitetsbutikk i en bakgård i Firenze.
Boka, som er illustrert av Michèle Lemieux, har nydelige bilder. Det er en fryd å bla gjennom boka kun for å se på bildene.
Og dermed er både bok og pulsvarmere inkludert i dagens innlegg. Jeg lytter til operaen nå, og i kveld skal vi tenne helligetrekongesrslyset.
Et bildet fra feiringen i Los Cristianos på Tenerife i fjor.
