Etter å ha snakket om det i over et år, startet Ann-Sissel og jeg endelig opp med strikkekafe i kirka vår i januar. Annenhver onsdag er det onsdagstreff , ledet av diakonen, så vi har valgt de andre onsdagene. Og det har vært populært fra første gang. Fortsatt er det Ann-Sissel og jeg som står bak, og det håper vi å fortsette med, men det står gode frivillige hjelpere i kø. Trond som låser opp for oss, Sonja som stepper inn på kjøkkenet om en av oss er borte, Anne Johanne som ivrig deler fra sine mange interesser, Lisbeth som koker kaffe, Wenche som spiller for oss…….bare for å nevne noen.
Jeg har ofte med et prosjekt eller to som jeg viser fram og prater litt om, for å dele inspirasjon og gi gode ideer. I dag viste jeg fram noen småting fra nålefiltingen min.
Trond (me nøklene) er også ansvarlig for menighetens facebookside, og det finnes vel knapt en menighet i Norge som har en bedre og mer aktiv side på Facebook enn oss 🙂 Her er et par bilder han tok mens jeg viste fram, og som jeg har kopiert fra Kolstad menighet på Facebook. Følg gjerne siden vår.
Nå er det bare litt over ei uke til vi starter ferden min Sverige og Småland og Gamle Hjälmseryd Prestegård og strikkeretreat…….hvor jeg blant annet skal undervise i nålefilt på strikk. Gleder meg.
Vi har i kveld vært på et arrangement i byen arrangert av Det Norske Misjonsselskap, kalt Livets Scene. Der var det blant annet et intervju med Bella Svanholm, og et av mange spørsmål hun fikk var “Når kjenner du at Gud er nærmest?” Hun tenkte seg om et par sekunder før hun svarte, lenge nok for meg til å fundere på hva mitt svar ville blitt på det samme spørsmålet. Naturen? Litteraturen?…….
Bellas svar var fellesskapet. I gudstjenesten, sammen med mennesker.
Ja, selvsagt er det et riktig svar for meg også. Samtidig som både naturen og litteraturen også er “riktige” svar.
Jeg satt i et fellesskap da spørsmålet kom. Tidligere i dag var jeg i et annet fellesskap, strikkekafé i Kolstad kirke, som jeg arrangerer annenhver onsdag sammen med Ann-Sissel. Det er et uformelt møtepunkt hvor jeg hver gang utfordrer de som er der om de har noe å dele. I dag var det Anne Johanne som delte sin hobby, knivlaging. Det slo an, vi fikk se på både verktøy og ferdige kniver og det ble flere spennende samtaler i etterkant.
Anne Johanne fikk spørsmål om hvilken tresort hun brukte på skaftene og kunne fortelle at det er valbjørk. Valbjørk? Det hadde jeg aldri hørt om før og måtte google. Det viser seg at valbjørk er betegnelsen på bjørk med en spesiell sykdom, en genfeil, som…….er resultat av misvekst hos bjørk. Knopper eller korkkambiet vokser innover i veden og danner ved med kaotisk fiberretning og striper av barklignende materiale. Dette danner et fint mønster i veden, noe som kommer spesielt godt fram i våt eller oljet ved (kopiert fra Wikipedia)
“Tenk at en genfeil kan skape noe så vakkert” utbrøt ei som satt på samme bord som meg da jeg delte denne informasjonen. “Ja, dette gir jo stoff til minst en andakt” repliserte jeg. Og det gjør det jo. Dette må jeg reflektere videre rundt.
Ja, Gudsnærværet er i fellesskapet. Det er i naturen. Det er i litteraturen.
Jeg fikk en koselig sms fra diakonen her forleden dag – om jeg ville komme opp i kirka på lunsj nå i formiddag. Klart jeg ville! Der var det dekket på med “finserviset”, kaffe, te, brød og masse godt pålegg. Rundt bordet satt noen av de ansatte og noen av oss frivillige fra onsdagstreffenes kjøkkengjeng, samt Ann-Sissel og meg som i et år nå har hatt planer om å starte opp med strikkekafé i kirka, noe som nå endelig blir en realitet.
Jeg har akkurat lagt ut dette på facebook og instagram – og gjett om vi gleder oss. Jeg tror det var seint på høsten 2024 at Ann-Sissel og jeg begynte å leke med tanken på en strikkekafé i kirka, på de onsdagsformiddagene det ikke er onsdagskafé. Så har litt av hvert kommet i veien. For min del så gikk jo våren i fjor bort til mor og fars dødsfall og begravelser, og høsten til utenlandsreiser. Så slet vi med å finne en dag til planlegging nå på nyåret, men heldigvis møttes Ann-Sissel og diakon Liv mens jeg var på Tenerife, og så fikk vi fortsatt praten og planleggingen under lunsjen i dag.
Tanken er at strikkekafeen skal være et uformelt sted, rett og slett åpen kirke med kaffe og vafler, litt sånn i sjømannskirkens ånd, med mulighet til å ta med seg strikketøy, eller hekling, eller et annet håndarbeide. Og selv om det er i Kolstad kirke det foregår, er det selvsagt åpent for alle som ønsker det, uansett bosted og kirketilhørighet.
Rett etter at min far, døde, i februar 2025, var jeg på et møte i Melhus Husflidslaghvor tekstilkunstneren Bjørg Eigard presenterte noen av sine bilder, og sin helt spesielle teknikk som hun kaller #trådgrafikk I løpet av kvelden kjøpte jeg dette bildet som har tittelen “Et hei fra en svunnen tid” Jeg vet ikke hvorfor Bjørg har satt nettopp denne tittelen på bildet, men for meg ble det et kjært hei fra min fugleelskende pappa. Det er iskaldt i Trondheim i dag, jeg trenger lange, varme pulsvarmere og da falt valget på disse enkle fiolette med påsydde perler. De er blant de første pulsvarmerne jeg strikket, så sånn sett er de også et hei fra en svunnen tid. Og de vises her som par 28 i min #pulsvarmerreisen hvor jeg dag for dag presenterer et nytt par (og samtidig teller hvor mange jeg faktisk har)
Ser du hvilken bok dette er? Jada, det er starten på Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken. Etter to uker på Tenerife er vi igang med høytlesing etter frokost igjen.
Hver lørdag kl. 13.30 er det orgelmeditasjon i Nidarosdomen. Tekstlesing, bønn og musikk. Vi hadde et par ærend i byen i dag, blant annet bytte en julegave, ei bok jeg har fra før, så da passet det bra å sette seg ned i domen og lytte, meditere, til teksten, til bønnen, og kanskje særlig til musikken.
Et av stykkene kantor Petra Bjørkhaug spilte, på det fantastiske nyrestaurerte Steinmeyerorgelet, var parafrase over Glade jul. Den spilte mor hver eneste jul, hver eneste adventstid, så lenge jeg kan huske. Nå er ikke mor her lenger, og mange av de gamle notebladene hennes er nå blitt mine. Det var sterkt følelsesmessig å sitte i den majestetiske katedralen i dag og høre dette stykket, denne første jula uten mor..
Jeg har også spilt denne parafrasen, dog på et helt annet nivå enn både Petra og mor, men nå har jeg funnet fram notene og skal øve, øve, øve videre.
Men ikke akkurat nå, for nå er det sjakk og Magnus Carlsen på NRK som gjelder.
Teksten som ble lest i kirka i dag var forresten var morgendagens evangelietekst, fra Matteus, om da Josef tok med seg Maria og Jesus og flyktet til Egypt. De flyktet nok ikke med Vespa den gangen, men julekrybba på bildet over er en av mine favoritter, kjøpt i Portugal, laget av en portugisisk kunstner.
Jeg har en (stadig voksende) samling på rundt 200ish julekrybber. Legger hver dag ut bilde av en ny krybbe på instagramkontoen min et_liv_med_julekrybber Målet med å legge ut er å prøve å få en oversikt over hvor mange krybber jeg faktisk har, og så langt, på denne kontoen, har jeg kommet til 45, så jeg har et godt stykke igjen. Kommer sikkert til å skrive mer om krybbene her etter hvert.
