©brittarnhild

Vi har i kveld vært på et arrangement i byen arrangert av Det Norske Misjonsselskap, kalt Livets Scene. Der var det blant annet et intervju med Bella Svanholm, og et av mange spørsmål hun fikk var “Når kjenner du at Gud er nærmest?” Hun tenkte seg om et par sekunder før hun svarte, lenge nok for meg til å fundere på hva mitt svar ville blitt på det samme spørsmålet. Naturen? Litteraturen?…….

Bellas svar var fellesskapet. I gudstjenesten, sammen med mennesker.

Ja, selvsagt er det et riktig svar for meg også. Samtidig som både naturen og litteraturen også er “riktige” svar.

Jeg satt i et fellesskap da spørsmålet kom. Tidligere i dag var jeg i et annet fellesskap, strikkekafé i Kolstad kirke, som jeg arrangerer annenhver onsdag sammen med Ann-Sissel. Det er et uformelt møtepunkt hvor jeg hver gang utfordrer de som er der om de har noe å dele. I dag var det Anne Johanne som delte sin hobby, knivlaging. Det slo an, vi fikk se på både verktøy og ferdige kniver og det ble flere spennende samtaler i etterkant.

Anne Johanne fikk spørsmål om hvilken tresort hun brukte på skaftene og kunne fortelle at det er valbjørk. Valbjørk? Det hadde jeg aldri hørt om før og måtte google. Det viser seg at valbjørk er betegnelsen på bjørk med en spesiell sykdom, en genfeil, som…….er resultat av misvekst hos bjørk. Knopper eller korkkambiet vokser innover i veden og danner ved med kaotisk fiberretning og striper av barklignende materiale. Dette danner et fint mønster i veden, noe som kommer spesielt godt fram i våt eller oljet ved (kopiert fra Wikipedia)

“Tenk at en genfeil kan skape noe så vakkert” utbrøt ei som satt på samme bord som meg da jeg delte denne informasjonen. “Ja, dette gir jo stoff til minst en andakt” repliserte jeg. Og det gjør det jo. Dette må jeg reflektere videre rundt.

Ja, Gudsnærværet er i fellesskapet. Det er i naturen. Det er i litteraturen.