©brittarnhild

Dette bilde måtte altså bli “forsidebilde” på dagens blogginnlegg. Disse kjente og kjære barnemøblene.

Vi har kommet fram til reisens mål, Hjälmseryd i Småland. Vi har sovet ei natt hos våre gode venner Eva og Michael. Terje er fortsatt der, og skal bo der ei uke, mens jeg har flyttet over til Gamla Hjälmseryd prestegård, hvor årets strikkeretreat nå er i gang.

Men før det startet hadde Terje og jeg formiddagen fri. Vi kjørte da til Värnamo og kunstmuseet Vandalorum. Vi oppdaget det museet helt tilfeldig for fire år siden da vi kjørte E4 sørover på vei til Danmark, ble med ett veldig kaffetørste, som vi ofte blir, og svingte av ved det første og beste kaffeskiltet vi så. Det viste seg å føre oss til restauranten i Vandalorum, og i tillegg til kaffe og fika, ble det omvisning i museet og ikke minst bokhandling i den fantastiske gavebutikken de har. Ikke visste vi da at vi året etter skulle besøke Eva og Michael som bor i nærheten, og dermed fikk anledning til å besøke museet igjen, og deretter for to år siden da Eva arrangerte sitt første retreat her og jeg fikk undervise, likedan i fjor med det andre retreatet og nå igjen i år. Tenk, fem år på rad har vi fått besøke dette flotte museet (med en Piet Odoulf – hage) som vi ikke visste at fantes den gang vi kjørte forbi.

Men tilbake til forrige bildet, og barnemøblene, en stol og et bord, som kan snues og vendes så de begge blir stoler eller begge blir bord. Svigerfar var møbelsnekker, og laget utrolig mye fint til barnebarna etter hvert som de ble født. Sommeren 1983, da Torgeir, vår eldste sønn og det eldste barnebarnet, var ett år, snekret svigerfar nettopp en sånn stol og et sånn bord til han. De lever fortsatt, nå i dukkestua vi har i hagen. Nå skjønner jeg at han må ha vært inspirert av Alvar Aalto, og møblene, som jeg har vært glad i alltid, har blitt enda kjærere.

Den jula Øystein var 10 mnd og såvidt var i ferd med å lære seg å gå, lå det ei farfarsnekret dukkevogn under juletreet, ikke så veldig ulik denne.

Jeg kunne ha skrevet masse mer om Vandalorum, og den vakre Piet Oudolf-hagen som omgir de låveliknende museumsbygningene (hagen var forresten akkurat åpnet da vi var her første gang), men det har vært en lang ettermiddag og kveld med start på retreatet, så jeg gir meg her.