©brittarnhild

(KI-generert bilde, kanskje et ønskebilde, hvem vet…….)

Jeg spiste lunsj på en restaurant i byen i dag. På bordet ved siden av meg satt ei bittelita gammel dame. Mørke bukser, dyp himmelblå genser, et stort ullsjal i ultramarin, sjøgrønt, hvitt og svart rundt halsen, en svart alpelue på hodet. En trillebag på gulvet ved siden av stolen. Hun var først opptatt av menyen, deretter mobilen, mens hun innimellom tittet opp og kikket seg rundt i lokalet, smilte til meg. Jeg smilte tilbake.

Jeg kunne ikke la være å kikke på henne mens tankene begynte å vandre. Jeg har aldri vært redd for å bli gammel. Hvis jeg lar være å tenke på alle ulemper som følger med knyttet til helse, er det på en måte noe jeg alltid, i bakhodet, har sett fram til. Tenk så koselig å få være ei Miss Marple som sitter med strikketøyet og observerer livet, ei bestemor/oldemor som baker cookies med non-stop og serverer oldebarna når de kommer på besøk, ei som kan sitte en hel kveld å lytte til Beethoven og Bach mens hun nipper til portvinsglasset (bortsett fra at jeg ikke liker portvin), ei som sammen med stokken sin vandrer rundt i hagen og klipper døde roser av rosebuskene, ei som sitter ved stafelliet og maler blomsterbilder, eller som den gamle damen som spiser lunsjen sin på restaurant, iført himmelblå genser og svart alpelue.

Ønsketenking? Ja, kanskje det. Men hvorfor ikke?