I dag har vi hatt nytt zoom-møte i forbindelse med Knit for Wildlife prosjektet. Heldige meg som får være med på dette, og heldige meg som kan sitte oppe i atelieret mitt og møte strikker fra hele verden som brenner for noe av det samme som meg.
Etter møtet var inspirasjonen på topp, så jeg måtte bare strikke, og brodere, og reflektere, og la tankene vandre.
Og se, det begynner jammen å likne er ærfugl, gjør det ikke?
Sjekk hashtaggen #knitforwildlife under her hvis du vil vite mer om selve prosjektet. Jeg har allerede skrevet flere innlegg og det kommer mer, mye mer vil jeg tro.
Dette var altså det vi våknet til i dag, den 4.mai. Våren har kommet langt i hagen, så jeg var ikke akkurat forberedt på dette, men uvanlig er det vel ikke. Og perfekt for en innedag.
Det er så mye som skjer hele tiden, så jeg kan nesten ikke huske sist jeg hadde god tid i atelieret. Det er så mye jeg har lyst til å holde på med her oppe (sitter i atelieret og skriver dette), så det var litt sånn valgets kval. Som endte med at jeg først skrev en refleksjon/andakt som skal bli med til strikkeretreatet i Småland. Det er jo bare litt over tre uker til vi kjører sørover, og mye som skjer før den tid med både Kristi Himmelfartsdag, diverse bursdager, 17.mai og pinse, så det var godt å få reflektert litt rundt mine oppgaver på retreatet.
Etterpå tok jeg fram ærfuglene mine igjen, dette prosjektet som er knyttet til Knit for Wildlife som jeg har skrevet om tidligere (se hashtag på slutten av innlegget)
Jeg har landet på garn og farger, og har lagt opp til første rute i et lite teppe jeg håper å strikke, med ea, e-kaill, blomster fra Lovund, ærfuglhus og bølger…….hvis det blir som jeg har planlagt. Det gjenstår enda å se da 🙂
Sola kom etterhvert og smeltet all snøen, og skapte sommer i drivhuset, så etter middag hadde jeg en times tid der ute. Beste stedet å være. Dagens “bukett” ble scilla som flyter i ei søt skål jeg fikk til bursdagen min.
Går det an å si at man ikke kan å lese dikt? Jeg har lest hele livet, hele tiden, jeg har Nordisk grunnfag fra en gang i forrige århundre, jeg har flere tusen bøker og kjøper stadig nye, jeg var en gang medlem av Bokklubbens Lyrikklubb og har en hyllemeter sånn omtrent med diktbøker. Men jeg kan altså ikke å lese dikt…….
Det har jeg tenkt å gjøre noe med. Så nå har jeg tatt fram Triumf att finnas til, en samling av Edith Södergrans dikt, som jeg kjøpte da den kom ut i 1982, og leste halve forordet før boka gjemte seg bort i bokhylla.
Nå er boka gravd fram, og jeg skal ta meg tid, god tid, til å lese, virkelig lese, ett dikt hver dag.
Jag såg ett träd: Jag såg ett träd som var större än alla andra och hängde fullt av oåtkomliga kottar: jag såg en stor kyrka med öppna dörrar och alla som kommo ut voro bleka och starka och färdiga att dö; jag såg en kvinna som leende och sminkad kastade tärning om sin lycka och såg at ho förlorade.
En krets var dragen kring dessa ting den ingen överträder
Jeg har vært sliten i det siste, veldig sliten, og da strever jeg med å finne kreativiteten. Årsakene til slitenheten er mange, og ikke noe jeg ønsker å gå inn på her, men jeg merker raskt at når humøret synker, som det gjerne gjør når jeg ikke føler at jeg er helt meg selv, leker kreativiteten gjemsel, og jammen kan den være god til å gjemme seg.
Men nå er vi på hytta noen dager, bare jeg og Terje. Været er nydelig, Terje har gått inn i sin egen “bygge anneks- boble” og jeg har ryggsekken full av kreative “verktøy”, eller “leker” om du vil., så nå må det da skje noe, eller hva?
Det var en fryd å komme ut hit til Rastarbo med sol og 18 varme grader i formiddag. Vi spiste lunsj, Terje gikk ut til annekset og jeg la meg på sofaen og sov, lenge. Våknet etter hvert. Terje var fortsatt ute, jeg leste ferdig boka jeg holdt på med, og laget te m kanelsnurrer (som Torgeir bakte på lørdagskvelden, nesten 100 stykker, så vi går ikke tok med det første). Vi drakk te ute og så fortsatte Terje med snekringen mens jeg gikk inn og la meg på sofaen, og sovnet, igjen!
Men da jeg våknet for andre gang tittet kreativiteten fram fra gjemmestedet sitt. Tittei, her er jeg!
Knit for Wildlife-prosjektet har ligget litt på is siden forrige gang jeg skrev om det. Eller, ikke helt på is egentlig, mer sånn i bakholdet et sted. Og på veien ut hit i dag stoppet vi hos Solrunns Heimlaga på Orkanger, og jeg kjøpte garn. I ærfuglfarger. E-kaill og ea.
Kan kanskje ikke si at jeg har kommet så veldig mye lenger enn sist, ikke konkret i alle fall. Men tankene er der, og ideene. Og “godt begynt er halvt fullendt”, det vet vi da alle, ikke sant.
For et par måneder siden dukket de plutselig opp et innlegg på instagram som fanget interessen min, Knit for Wildlife: Stitching Marine Science into Everyday Life. Jeg klikket meg til hjemmesiden, leste, leste litt mer, leste enda litt mer og skjønte at dette ville jeg vite mer om, jeg måtte skrive en søknad, jeg måtte lage et prosjekt.
I søknaden, som jeg sendte bare et par dager senere, skriver jeg blant annet:
Ever since I heard about Lånan, the eiders and the eiderdown, around 30 years ago, I have been dreaming of visiting the island. I checked the possibility to come to the island and take part in the eiderdown harvesting but at that time I was not in the position neither to stay away from my family for the time it would take, nor did I have the money it would cost. The dream has followed me some deep down, and got new energy when I last year read James Rebank´s The Place of Tides. Taking part in this project will hopefully give me the push I need to actually visit the island.
Og så beskriver jeg, veldig kort, ideen min, prosjektet mitt:
As soon as I read about this project, just a couple of days ago, my mind started to play. Several ideas are spinning, but the one I might land on is to make a children´s book. A tale about the eider birds illustrated with photos or watercolours and with information about the birds and their importance, popping up here and there. Then I would like to make patterns and knit two different blankets. A simple one which might be possible for a child to knit, one a bit more complicated, using stranded colorwork knitting, knitting with embroidery or a combination of both.
Det gikk noen uker, og en dag kom det epost:
…….Thank you so much for your application to Knit for Wildlife.
We were genuinely overwhelmed by the level of work, thought, and care that came through in the applications. It made the selection process both inspiring and incredibly difficult.
Because of this, we’ve decided to introduce an additional layer to the cohort; an Open Studio.
While we unfortunately weren’t able to offer you a residency spot this time, we would really love for you to be part of this wider circle. The Open Studio will run alongside the residency, creating space for more voices, ideas, and interpretations to exist within the same theme.
As part of Open Studio:
You can create freely, in your own way and pace
You will be invited to one shared session with the residency knitters
Your work will be shared on the Knit for Wildlife platform
Selected works may also be highlighted further in exhibitions, publications and campaigns
We are also planning a coffee table book for this cohort, and contributors from the Open Studio will have the opportunity to be featured with their work. We truly hope you’ll join us in this way. If this resonates, just reply “yes” and we’ll share the next steps with you next week.
Thank you again for the level of work you put into your application. It was truly noticed
Nå er hele prosjektet i gang. Det er fem såkalte “artists in residence” (alt skal foregå digitalt) og så er vi ni i “Open Studio”. Det har vært et digitalt møte som jeg dessverre ikke kunne delta på, det var midt under bursdagslunsjen min i Palmehaven, vi blir presentert på instagram og vi har ei gruppe på instagram hvor vi kan kommunisere.
Jeg er helt ferdig med bursdagsfeiring, tre dager til ende, vi har tømt mor og fars leilighet og våre overnattingsgjester har reist, så i ettermiddag kunne jeg endelig sette meg ned og starte den kreative prosessen. Om jeg i det hele tatt klarer å få til ei barnebok eller om dette blir noe helt annet gjenstår å se. Jeg har også oppfattet at jeg er i meget godt selskap, så hvordan lille meg skal klare å hevde seg i denne gruppa, vel…….å hevde seg er vel ikke så viktig, nå skal jeg kose meg med denne kreative utfordringen, og så blir det det det blir.
