I november i fjor fikk vi besøk av Jane og Lanny, våre gode venner fra California. De mellomlandet i Amsterdam og på flyplassen der kjøpte de med seg en pose tulipanløker til Akeleiehagen. Det var en svært mild høst her i fjor, så jorda hadde enda ikke frosset. Nå skal egentlig løker ha litt tid i jorda før frosten kommer til å “sette seg”, men jeg grov de ned og håpet et beste.
Og det beste skjedde!
Alle de andre tulipanene i hagen er avblomstret, men tulipanene fra Amsterdam holder ut…….i alle fall noen av dem.
Det er jammen lenge siden jeg har vært turist i egen by nå. Bare vandre omkring med fotoapparat og åpne øyne. I mange år brukte jeg å gjøre det nesten ukentlig. Vandret rundt i byen før eller etter jobb, eller drog ned tidlig lørdag morgen, vandret, fotograferte og fant en café hvor jeg satte meg ned og skrev dagbok. Og da jeg kom hjem blogget jeg om det (på plattformen Typepad som dessverre ikke eksisterer lenger)
Vi skulle egentlig reist på hytta i dag, så ble det i går kveld forandring i planene sånn at hytteturen er utsatt til søndag. Det er jo ikke lenge siden vi kom hjem fra Sverige, og jeg kjenner det er så mye jeg har lyst til å gjøre her hjemme akkurat nå, så da utsettelsen var et faktum kjentes det som at jeg fikk tre dager, tre helt blanke ark, i gave.
Og har altså fylt deler av det første arket med en byvandring.
De tre første bildene er fra en av Trondheims skjulte perler, hagen som tilhører Thomas Angells Hus. Selve huset, som består av mange små leiligheter, er bygget rundt denne hagen og du må gå gjennom en ganske trang port for å komme inn. Det er vel egentlig en privat hage, eid av Thomas Angells Stiftelse, men gjennom sommeren bruker porten å stå åpen på dagtid, noe jeg tar som en invitasjon til å titte inn.
Jeg var forresten ikke den eneste i dag, flere turister fulgte mitt eksempel.
Etterpå vandret jeg over Bakklandet. Det er vært veiarbeid der i flere somre, men nå er endelig i alle fall deler av veien åpnet. Jeg elsker sånne små bibliotek, og må alltid bort og sjekke om det er noe spennende bak glassdøra som jeg har lyst på.
Det ble etter hvert kaffe på meg (og litt shopping), men ikke her. Disse stolene var bare så sjarmerende der de sto at jeg måtte ha et bilde av dem.
Det var nydelig vær mens jeg vandret, men meldt tordenvær utpå dagen, og jeg ønsket å sitte utendørs på café og drikke kaffe, så etter Bakklandet-vandringen gikk jeg inn til sentrum og gjorde unna et par ærend før jeg gikk på til Streif bakeri & café, som er tilknyttet Nidaros pilegrimsgård. Både pilegrimsgården og caféen har vært stengt en periode, grunnet økonomiske utfordringer, men nå er begge deler åpnet, i alle fall for sommeren. Det bar litt preg av at stedet har vært stengt ei stund, men om jeg lukket øynene for det, finnes det ikke noe vakrere sted i Midtbyen å sitte ute og drikke kaffen sin.
Vi hadde ei helt fantastisk uke på strikkeretreatet i Småland. Akkurat som vi hadde i fjor og året før. Ei uke som ga påfyll, nye venner, masse energi…….og som tappet meg fullstendig for krefter.
Jeg strikket et par pulsvarmere på de to dagene det tok oss å kjøre hjem, men etter det har det omtrent vært full stopp. Sliten. Rett og slett tom for krefter…….nesten. Jeg vet jeg skal klare å bygge meg opp igjen, samtidig kjenner jeg at denne oppbyggingen går saktere og tar lengre tid jo eldre jeg blir. Det frustrerer meg, det er så mye jeg vil gjøre, så mange planer, så orker jeg liksom ikke, og så blir jeg enda mer sliten av det å ikke orke, ikke gjøre. Jeg har startet på et nytt par pulsvarmere, det går av seg selv så snart jeg har lagt opp maskene som trengs, men montere og ferdigstille det paret jeg strikket på bilturen, det har jeg knapt orket å tenke på.
Jeg tok de fram nå for en halv time siden, fant fram nål og begynte å sy ned picot-kanten, klarte sju sting og så ble jeg bare sittende å se ut av vinduet. Orker liksom ikke løfte handen til neste sting. Det suser i ørene, frustrasjonen løper nesten litt løpsk blant tankene, jeg vil så gjerne, men hvor er kreftene…….
Vi lever i et samfunn som hele tiden krever noe av oss, krever at vi skal produsere, prestere, skape. Å sitte og se ut av vinduet uten å gjøre noe som helst, er bortkastet tid. Å ikke orke er latskap. Latskap er negativt. Jeg vil jo være et overskuddsmenneske. Vi hadde historien om søstrene Marta og Maria med oss som bakteppe på strikkeretreatet. Om Marta som strevde og Maria som satte seg ned ved Jesus føtter og fikk høre av Jesus at hun hadde valgt “den gode del”. Hvor kommer det fra dette kravet som omgivelsene eller kanskje først og fremt jeg selv stiller om at jeg hele tiden må være i aktivitet, gjøre, skape, ha noe å vise fram, alltid hige etter noe der fremme?
Kanskje er det å trekke det for langt å bruke teksten fra Forkynneren, eller kanskje ikke. Mon tro om det ikke har noe viktig å lære meg i dag. Kanskje er det nettopp nå tid for å bare sitte her og kikke ut gjennom vinduet……. …….en tid for å prestere, en tid for å kikke ut gjennom vinduet…….
Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen: en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp, en tid for å drepe, en tid for å lege, en tid for å rive ned, en tid for å bygge, en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse, en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner, en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være, en tid for å lete, en tid for å miste, en tid for å bevare, en tid for å kaste, en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen, en tid for å tie, en tid for å tale, en tid for å elske, en tid for å hate, en tid for krig og en tid for fred. Forkynneren 3, 1-8
Jeg hadde i mange år en egen hagedagbok-blogg, på plattformen Typepad, en plattform som på kort varsel som altså ble lagt ned i høst.. Her på WordPress skriver jeg jo av og til om hagen, og har en egen kategori jeg kaller Akeleiehagen (du finner de ulike kategoriene, altså hvordan jeg sorterer innleggene mine, på slutten av hvert innlegg). Jeg satt ute i drivhuset i går kveld og leste i ei hagebok, og dermed kom lysten til hageskriving tilbake for fullt.
Hadde mobilen med meg, gikk ut og tok noen bilder, og skrev følgende på facebookgruppa Akeleiehagen som jeg har:
På nordsiden av huset, øst for drivhuset, ligger åkeren vår. Ganske dumt at den ligger mot nord, men det var her det var plass til den da vi anla hagen, og helt uten sol er det da heldigvis ikke.
Terje satte poteter for snart en måned siden, og de fleste har kommet godt opp av jorda. I dag fikk de ei dyne av gress rundt seg, til gjødsel, hjelp til å holde på fuktighet og til å “drepe” ugress. Et hjørne av potetåkeren er satt av til jordskokkene, som kommer villig år etter år. Og et område er satt av til jordbærplanter. Det er ikke så mange, tanken er først og fremst at barnebarna skal kunne kose seg i jordbærsesongen, og litt blir det da heldigvis på oss også. Hagen vår ligger i en slak nedoverbakke som jevner seg ut her hvor åkeren er. For to år siden hadde vi en vinter med kraftig veksling mellom frost, nedbør og mildvær. Mye vann samlet seg i åkeren, frosten gikk dypt og alle jordbærplantene døde. De nye, som vi kjøpte etter den vinteren, har brukt litt tid på å etablere seg, men i år ser det ut til at det kan bli mye bær.
Så står det igjen et lite område hvor vi prøver å dyrke litt. Med vekslende resultat. Bønnene jeg hadde sådd inne i drivhuset satte vi ut for tidlig, frosten kom og tok knekken på dem. Men jeg sådde nye, som har vokst seg ganske kraftige inne i drivhuset og fikk komme ut i dag. En hel pose sukkererter resulterte i kun en plante. Skal se om det er mulig å få kjøpt noen, og så plantet vi i dag ut salatplanter i deler av sukkerertområdet.
Jeg ryddet i gamle frø for noen uker siden, poser med frø fra rødbeter, gulrot, reddik og ruccola fikk komme i jorda. Utrolig nok har, alle spiret, så her er det håp. Jeg har tynnet litt i dag, og Terje har luket.
Kan ikke akkurat si at vi er selvberget, men dette er da noe.
35 år gammel genser. Snart 3 år gammel jente. Blomstrer om kapp med georginene.
Det ble litt kaldt med bare sommerkjole da sola forsvant. Ingen jakke var med, så da måtte jeg opp og lete i skapet, og fant denne vakre genseren jeg strikket til Ingrid i 1991, da hun var 2 år gammel. Eline gikk rett inn i den, stilte villig og smilende opp da bestemor ville fotografere før hun gikk inn og hentet Den Lille Larven Aldrimett.
Is i blå glasskål, spist med skje av tynn 60grams nysølv. Smaken av barndom og sommer og duftende syriner. I den gamle hagen bak overlærerboligen på Nidarvoll skole. Tante Gunvor, den eldste av tantene stod inne på kjøkkenet og sendte kopper og kaffekanne og bestemorheklet duk ut gjennom det åpne kjøkkenvinduet hvor blondegardinene flagret i brisen, mens mor og de andre tantene tok imot. Det hvitmalte trebordet ble festens midtpunkt. Bestemor hadde allerede sunket ned den dype hagestolen mens vi andre nøyde oss med kjøkkenstoler, også de sendt ut gjennom vinduet, krakker og en benk fra et av klasserommene på loftet. Praten gikk ivrig mellom bestemor, tantene og mor, bestefar, onklene, far og guttesøskenbarna spilte fotball mens jeg, i min hvite, korte sommerkjole, nøt å sitte musestille midt i kvinnefellesskapet. Med ei iskald sølvskje i munnen.
Lang dags ferd mot…….hjem. Vi drog fra Karlstad like etter frokost og kom hjem sånn omtrent nesten 12 timer senere. En kaffestopp et sted i den svenske glesbygden, lunsj og “harryhandel” på grensa rett før Trysil. En ny kaffestopp på Drevsjø og litt vandring på Røros, etter stengetid (men jeg var heldig, det var 10 min igjen til bokhandelen stengte, så jeg rakk akkurat å kjøpe ei bok, og selv om favorittblomsterbutikken var stengt kunne jeg forsyne meg av det jeg ville som stod utenfor butikken og så vippes beløpet).
Ganske lange, kjedelige strekk å kjøre, nesten ikke biler, nesten ikke hus, men masse, masse natur. Så det er egentlig ikke sant at det er kjedelig, det bare blir litt sånn når vi sitter så mange timer i bilen.
Det er ikke bare i Norge lupinene sprer seg i veikanten. Fantastisk vakre å se på er de, men invaderer landskapet de vokser i og fortrenger andre arter. For noen år siden besøkte vi en slottsträdgård på østkysten av Sverige. Der fant jeg dette sitatet:
“Allt och alla skall få leva och utvecklas. Lupinerna blir mitt symbol för att alla behövs, men ingen får ta över”
Strikkeretreatet er over. Ei uke har gått så altfor fort, og samtidig føles det som vi har vært på prestegården i Gamla Hjälmseryd veldig lenge. I dag var det tid for å klemme og si på gjensyn til gamle og nye (gooooode) venner.
Fotografering av deltakere er et selvsagt punkt på avskjedsprogrammet, likedane ta bilder av det vi har laget underveis. Sofia, den andre læreren, hadde laget et eget mønster på en liten veske som deltakerene laget, mens jeg underviste i nålefilt på strikk og på filt som vises på boktrekkene på bildet. Kjempepopulært både veska og nålefilten.
Fotografering fullført, så kom Terje og hentet meg, vi pakket bilen og startet på hjemreisen. Første stopp ble vakre Vadstena, en by ved Vättern som jeg har besøkt flere ganger og som jeg gjerne kommer tilbake til. Vi drakk kaffe på Gamla Konditoriet, handlet kniplinger (som man gjør i Vadstena…….
…….hilste på Hellige Birgitta, som man også gjør i Vadstena…….
…….og nøt synet av de vakre valmuene, som JEG alltid gjør i Vadstena.
Nå har vi kommet til Karlstad, hvor vi skal overnatte på Home Hotel Bilan, et hotell som tidligere var et fengsel.
Fra prestegård til fengsel, og i morgen kveld er vi, Deo Volente, hjem i Akeleiehagen.
Så er siste kvelden på årets strikkeretreat i Småland her. I morgen skal vi spise frokost sammen, ha et lite avskjedsmøte og så går ferden nordover for Terje og meg. Ei fantastisk uke full av gode minner og nye vennskap. Vi bruker å ha Afternoon Tea siste kvelden her i Gamle Hjälmseryd prestegård. I år ble ikke det mulig, men vi fikk noe like bra, en buffét med alskens gode smaker og farger som ble avsluttet med etterretten/desserten kaffepannecotta med blåbær, servert i de nydeligste kaffekopper fra den klassiske serien Sanssouci fra tyske Rosenthal.
Her forteller en av kokkene, Anders, oss om maten.
Det har blitt skapt så mye fint i løpet av uka. Her har Gunilla prøvd seg på nålefilting for første gang, og så ble det så vakkert.
Marit har vist fram og fortalt om et livstre-teppe hun har strikket.
Anna, som bor i nærheten, har kommet med ferskt hjemmebakt hver dag…….
…….og det har skjedd masse, masse mer. I morgen før vi avslutter, skal jeg ta flere bilder av ting vi har laget, kanskje har jeg mer å vise fram da.
Når jeg kommer hjem skal jeg plukke noen, mange, legge de på fuktig jord, la de få et par uker i kjøleskap, så ut i varmen. Da vil de spire og etter noen dager/uker har jeg flotte små, sunne, spiselige planter.
Et par, nei to par pulsvarmere med løvetann har blitt til mellom fingrene mine denne uka.
Strikking. Broderi på strikk. Nålefilting på strikk. Naturglede. Skaperverket og troen på en Gud som står bak. Strikkeretreatet i et nøtteskall.
“I maskrosen (det er hva svenskene kaller løvetann) finner du hele himmelen”, så Anna til meg i dag da hun så de ferdige pulsvarmerne. “Den gule blomsten er sola. Den hvite er månen, og alle frøene er stjernene”
“Gud lo, og gull og sølv sprutet ut i verdensrommet. Stjernene tok til å skinne” fra Legenden om da Gud ga snøen farge, som jeg skrev for mange år siden.
