Billedtittel 1: Nydelig dag, mann og barnebarn padler mens jeg nyter strikking, sol og stillhet
Billedtittel 2: Åh, kan ikke knotten holde seg unne et sekund eller to sånn at jeg får tatt et bilde!
Jada, begge disse billedtekstene kan følge dette bildet. Det er en nydelig dag og hadde vært helt perfekt om det ikke var for all myggen og knotten. Etter gårsdagens tordenvær har antallet knott eksplodert, de er bitte bitte små, men det føles virkelig ut som de er over alt, ikke bare i lufta rundt oss, men inn i ørene, munnen, øynene. Utrolig nok holdt Terje og guttene seg ute på vannet nesten en time, jeg klarte ikke å strikke en eneste maske.
Yr meldte masse regn og torden, så vi planla for innendørsaktiviteter. Det har heldigvis ikke slått helt til, så Guttene startet med bading etter frokost. Så skyet det over og vi ringte til Olavsgruva og bestilte billetter, to honnør og to barn. Da vi kom dit hadde det skyet kraftig over, og samtidig med at den guidede turen startet, kom det et kraftig tordenvær. Etter noen brak og masse regn gikk strømmen (heldigvis ikke nødaggregatet) og det var nok for guttene. De ville slett ikke ned i gruva. Vi var heldige og fikk pengene tilbake, og så ble det hver sin suvenir i stedet.
Så har været i grunnen vært ganske bra resten av dagen, men med millioner av knott og tusenvis av mygg, så uteliv frister ikke. Leander prøvde seg med luftgevær, for første gang. Fikk noen gode skudd, men etter hvert ble knotten så intens at han ikke klart å konsentrere seg. Heldigvis har ikke denne knotten gitt mange kløende stikk, men Milian stakkar har kroppen full av myggstikk, som klør. Heldigvis fins det salve her på hytta som vi kan smøre på når kløen blir som verst.
Vi handlet både bøker, lego og fotballfigurer da vi stoppet på Røros for å spise lunsj, så det har vært, og er, mer enn nok å finne på inne i hytta. Jeg har prøvd meg på tredimensjonal nålefilting for første gang. Et aller første forsøk på en ærfugl hann. Forbedringspotensialet er stort, men jammen er det artig.
Sommeren 1980 skjedde det. Den 28.juni. Vielse i Nidaros domkirke, middag på Misjonshotellet. Og dermed var vi mann og kone…….helt til døden skiller oss ad.
46 år siden. Det er jammen store deler av livet det. Jeg kunne skrevet mye om det å leve sammen så lenge, men nøyer meg med at det kjennes godt, det kjennes riktig, det er akkurat som det skal være. Og dagene og livet og ekteskapet består av alle fargene i regnbuen. Vi har vært og er fortsatt heldige. Måtte det vare lenge enda.
Vi feirer dagen på Røros. Nydelig lunsj på SkanckeBua, “Fort Hjort”, burger av hjortekjøtt, med tyttebær og blåmuggost. Kaffe og is på Tryggstad, hvor vi møtte kjente fra Trondheim og fikk en god prat. Avslutning av fotballcupen hvor Leander (som vanlig) skåret mål og denne gang imponerte med to headinger som gikk rett i mål.
Tilbake på hytta til bading, padling og grilling. Ingrid og Marius kjørte etter hvert tilbake til Trondheim, mens Leander og Milian er her sammen med oss et par dager.
Jeg har akkurat vært ute her ved hytta på Røros hvor vi bor noen dager. Naturen her er så vakker, og så totalt uerstattelig. Jeg tar bilde etter bilde, legger fra meg telefonen innimellom for å nyte uten å tenke fokus og linse, og så må jeg ta noen bilder igjen. Her er det tyttebærlyngen som smiler mot meg.
Tenk så heldige vi er som har denne naturen. Men den varer ikke evig. I alle fall ikke om vi ikke er bevisst det ansvaret vi har for å ta vare på den.
Etter noen en rusletur rundt hytta går jeg inn og åpner Mac´en. Det er tid for det aller siste zoom-møtet i prosjektet Knit for Wildlife – Open Studio. I snart tre måneder en vi en liten gruppe strikkere fra rundt omkring i verden som har fokusert på nedgangen i sjøfugl, og særlig ærfuglene, og prøvd å rope ut vårt varsko gjennom strikking. Jeg er ikke ferdig med mitt prosjekt enda, men godt i gang, og blir ferdig i god tid før deadline for boka som Knit for Wildlife skal gi ut før jul.
Zoom-møtet er over. Dagsrevyen tar over og starter med et innslag om hetebølgen som akkurat nå har lagt seg over Europa. En menneskeskapt hetebølge. Jeg går ut på kjøkkenet, kikker ut gjennom vinduet på denne uerstattelige naturen mens jeg starter forberedelsene til kveldsmaten, bruschetta og taco.
Sommer og ferie. Ingen utenlandsferie på oss i år, hva skal vi med 40 grader + i utlandet når vi har verdens vakreste land som byr seg fram for oss her hjemme. Eller kanskje jeg skal se de to vakreste landene. Vi skal nemlig fram og tilbake og rundt omkring i Norge og Sverige denne sommeren. Er jo allerede ferdige med første Sverigetur (strikkeretreat i Småland) og nå er det Norge sin tur. Fem dager på svigerinne og svoger sitt hytteparadis på Røros. Denne gangen er de ikke her selv, så foreløpig har vi hytta (hyttene) helt alene, og så blir de to eldste barnebarna her sammen med oss så snart fotballcupen er over.
Grunnen til at det ble Røros akkurat nå er nemlig at eldste barnebarnet spiller fotball og laget hans er denne helga med på Bergstadcup, nettopp på Røros. Og som de gode besteforeldrene vi er, er vi selvsagt på plass på sidelinjen som heiagjeng.
Første kamp er over, så fortsetter det i morgen og på søndag. Nå teller man ikke seire og mål i aldersklassen 12 år, men myrsnipebestemor må jo få lov til å glede seg over at laget vi heier på vant første kamp, og barnebarnet skåret 2 av de 4 målene.
Kampen er for lengst over. Terje og jeg er tilbake på hytta, vi har spist reker og Terje ser på fotball på datamaskina si, VM kamp, Norge vs Frankrike. Mens jeg nyter naturen utenfor vinduet, og skriver dagbok.
Ser du forresten hvilken fugl jeg har festet på brikken? (Jada, jeg vet det jeg 😉 )
Jeg måtte tidlig opp i dag, jeg hadde nemlig en time på St.Olav (sykehuset her i Trondheim). Ikke noe alvorlig, og fort gjort, og etterpå tok jeg meg god tid til vandring og mimring.
I 1970, da jeg var 12 år, hadde jeg et par opphold på sykehuset, det ene på et par uker, det andre kortere. Ikke noe alvorlig det heller, og i dag ville jeg helt sikkert ikke blitt innlagt en gang, bare kommet ned på diverse undersøkelser og etter hvert et lite inngrep. Men altså, med en ganske nyfødt lillebror hjemme, som jeg savnet veldig, bodde jeg i to uker på et firemannsrom sammen med tre voksne damer i den gamle bygningen som i dag bare kalles 1901-bygget.
Jeg har vært der flere ganger som godt voksen, i jobbsammenheng (prestetjenesten holder nå til i dette bygget, de gjorde i alle fall det mens jeg var i jobb), og hver gang jeg går forbi kjenner jeg smaken av søt, rød saft i munnen. Det var jo ganske kjedelig å ligge så lenge på sykehuset, og en av adspredelsene var å vandre ut på gangen og hente meg et glass saft, fra trillebordet som alltid hadde saft og mariekjeks på lur. Jeg tror jeg la på meg et par kilo de to ukene.
Jeg har mange andre minner fra de to ukene også, egentlig bare gode minner – om Birgit i nabosenga som syntes synd på den lille jenta og tok seg av meg, om en lærer på sykehuset som av og til stakk innom for å gi meg undervisning, om min egen lærer, Harald Kalland, som kom på besøk, og det aller beste minnet – far som stadig kom innom på vei hjem fra jobb. En dag hadde han vært innom biblioteket, der hadde han spurt ei han kjente som jobbet der om hun kunne finne et par bøker til meg, og tenk, der kom han med triologien om hesten Flicka, skrevet av Mary 0`Hara; Hans venn Flicka, Flickas sønn og Grønne grassganger. Åh, som jeg elsket de bøkene.
Rommet mitt var i 2.etasje og hadde utsikt ut mot sykehusparken. Den gang en typisk 60/70-talls park med masse gressplen, grusganger og store trær.
I dag er parken for lengst oppgradert og blitt et nydelig sted med vanndam, roser, iris, marikåpe og en hel masse andre vakre planter. Et nydelig sted å rusle rundt og tenke på en barndom en gang for over 50 år siden…….
St Hans-dagen startet grå og våt, og fortsatte grå og våt. Jeg var så altfor tidlig oppe, som jeg ofte er, er blitt flinkere til å takle disse tidlige morgenene, og fikk noen gode timer med lesing og fugletitting før frokost.
Etter frokost var det liksom ikke noe vits i å gå ut, og det gjorde slett ingen ting, for dermed fikk jeg jobbet videre på “fars flora” et minneteppe jeg startet på rett etter at far døde. Jeg strikker små ruter, og så broderer jeg villblomster i rutene. Rutene skal til slutt sys sammen, aner ikke enda hvor stort (eller lite) det blir. Så langt har jeg brodert blomster i åtte ruter, har fortsatt noen som er strikket ferdig men som ikke har fått blomst, og har garn igjen til mange flere.
Jeg skriver ei lita, kreativ notatbok samtidig som jeg lager lappene. Det lille maleriet av en løvetann er nå limt inn der, men jeg har ikke kommet så langt at jeg har skrevet om den enda. Har god tid, fars flora er mye mer enn pågående (sorg)prosess enn et ferdig produkt.
Været har bedret seg, det er slett ikke så vått lenger. Vi har hatt etter lunsj-te og is i drivhuset, Terje har luket åkeren og jeg har vandret rundt i hagen og pjusket og tatt litt bilder og luket litt innimellom.
Og jeg sier som bestemor Ragna Josefine alltid brukte å si, dette har vært “…….ein fine dage…..”
Det er St. Hans-aften, dagen/kvelden før døperen Johannes (jonsok er et annet navn på dagen og Johannes er på norsk både Jon og Hans) sin helgendag. Jeg følger tradisjonen og serverer rømmegrøt. Ikke på kvelden i år, men inviterer venner til lunsj.
Men hvorfor i alle dager rømmegrøt på St Hans-aften? Jeg googler og AI svarer:
Vi serverer rømmegrøt på sankthans fordi grøten tradisjonelt var et symbol på overflod, rikdom og gode avlinger. Sankthans (jonsok) markerte at sommeren var på sitt lyseste, og feiringen krevde festmat. Rømmegrøt ble også ansett som en feiring av at dyrene var kommet på beite og ga den første, gode sommermelken.Tradisjonen holdes i hevd ved at grøten ofte serveres med spekemat, rød saft og flatbrød.
Det var mormor som lærte meg å koke rømmegrøt og i alle år har jeg kokt den på gammelmåten…….helt til i dag. Er det alderen som kommer krypende mon tro? I dag ble det i alle fall ikke hjemmelaget grøt, men nesten like god, fra Rørosmeieriet.
Jeg jukset litt med tradisjonen på blomsterfronten også. I stedet for å plukke sju ulike sorter markblomster, ble det tre ulike sorter fra hagen, hvit og blå akeleie, hvit kule fra snøballbusken og blader fra forglemmegeisøster. De sju sortene markblomster skal etter tradisjonen legges under hodeputa, så ville jeg til natta drømt om han jeg skulle gifte meg med. Men godt gift som jeg er får det holde meg hageblomster på bordet.
Til kaffen etter grøten ble det nybakt rabarbrakake, og mens jeg skriver dette er Terje jammen ute og plukker rabarbra for å lage råsaft. Så her nyter vi markens grøde og gode avlinger.
“Det vokste akeleier vilt i mormors hage. Jeg husker særlig den vanlige blå som hadde forvillet seg til det tørre, sandholdig området rundt postkassene. Det tok lang tid før jeg fikk akeleier i min egen hage. Nesten litt rart siden blå blomster alltid har vært mine favoritter, og akeleien er ofte blå. Antagelig har de ikke vært lette å få tak i på hagesentrene. Litt gammeldags kanskje? På Moltemyra hadde vi en nabo som hadde akeleier ni hagen, eller akkeleier som hun sa. Jeg kan egentlig ikke selve blomstene fra hagen hennes, men jeg husker jeg syntes det lød så nydelig når hun sa akkeleiene mine blomstrer så fint i år. “
Teksten over er starten på ei vakker, innbundet notatbok jeg begynte å skrive i 2012, nettopp om akeleien.
Jeg malte en akvarell som er limt på forsiden, kopierte teksten fra den første sida, og fortsetter å skrive om den vakre blomsten. Akeleie, eller Columbine som den heter på engelsk.
Vet du for eksempel:
the columbines were said to resemble the wings of doves
they are among the flowers occurring most frequently in religious paintings and manuscrips
sorrow and grief is often connected to the columbines
Virgin Mary, having seen her son crucified, was believed to share the sorrows of all women, and in this sense the mournful Columbine became one of her particular symbols
the sumptuous lapis lazuli blue of the columbines was a pigment brought along the silk routes from Centra Asia
Jeg har hentet denne informasjonen fra “Flowers of the Renaissance” av Cecilia Fisher, ei fantastisk bok som jeg kjøpte på Victoria and Albert Museum i London i mai 2012.
I mai 2015 skriver jeg i Akeleieboka mi:
I boka Den fantastiske blomsten, av Marie og Bjørn Hansson leser jeg: For eksempel var det gamle tyske navnet for akeleie Handshuh der Frigga, Frøyas hansker – senere omdøpt til Unsere Lieben Frau Handshuh, vår elskede frues hansker.
Akeleiehagen (hagen vår) bugner av akeleier akkurat nå. Det har du sett hvis du følger historiene jeg legger ut på Facebook hver dag. Et vell av fargenyanser, fra hvite til nesten helt svarte. Jeg hadde en gang en gul også, men den har forsvunnet. Kanskje dukker den opp en dag.
“Solskinn, frihet og en liten blomst må man ha” skal visstnok H.C.Andersen ha sagt/skrevet en gang. Jeg er helt enig. Og gi meg bøker i tillegg så er jeg i paradis.
I dag tidlig leste jeg ferdig biografien om Constance Spry, England mest kjente blomsterdekoratør, som revolusjonerte yrket i det forrige århundre……..hm, jeg startet visst gårsdagens blogginnlegg med nesten de samme ordene…….men altså, hagen har aldri hatt så mye blomster som nå og jeg fryder meg over å lage buketter, både til å ha inne og til i ha i drivhuset. Ikke minst inspirert av Connie, som hun gjerne ble kalt.
Her er en enkel, stilfull bukett jeg har laget i dag. Hvit akeleie, luftløk og gressløkblomster.
Vi hadde egentlig flere planer for dagen i dag, men det har vært travelt i det siste, så vi valgte en hjemmedag, med ett lite avbrekk. Etter lunsj kjørte vi ned til Sluppen for litt shopping på Strå & Spire. Jeg kjøpte en plante (klarte ikke å dy meg, men vet ikke helt hvor jeg skal få plass til den i hagen), kjøpte boka Kunsten å dyrke snittblomster (fra Abildsø blomsterhage) og jeg kjøpte en blomstervase med lokk med hull i. Det er den jeg brukte til dagens bukett (forrige bilde). Jeg synes ikke den fungerer helt optimalt, det ble ikke helt som jeg hadde tenkt, men morsom effekt likevel.
“Solskinn, frihet, en liten blomst og en masse bøker må jeg ha”. Fritt etter H.C.Andersen.
