I går, 14.april, var det den første sommerdagen. I dag fryder jeg meg over at den første tomaten er på vei. Det ble ganske mange tomatplanter fra den ene posen med frø jeg hadde, og som vanlig ble de sådd altfor tidlig. Selv om vi nå har hatt en lang periode med varme soldager og langtidsmeldingen framover lover det samme, er det fortsatt bare midt i april, det kan fortsatt komme både frost og snø, så enn så lenge må plantene stå inne. Kunne kanskje satt de ut i drivhuset og hatt en varmeovn på lur dersom nattefrosten melder sin ankomst, men elektrisitet i drivhuset er liksom ikke helt innafor synes jeg…….kanskje jeg ombestemmer meg.
Mange av tomatplantene står oppe i atelieret, de to kraftigste på arbeidsbordet mitt. Men der er vinduet ganske lavt, så planten har vokst seg opp i skyggen. Jeg har vært over blomstene på de to plantene med en liten malerpensel, så det er de som er i ferd med å utvikle de første tomatene. Må nok ta en runde med penselen til alle de andre også.
Jeg flytta forresten avocadoplanten mitt opp i atelieret før jul, da juletreet trengte plassen foran glassdøra ut til hagen. Der ser den ut til å stortrives.
For et par måneder siden dukket de plutselig opp et innlegg på instagram som fanget interessen min, Knit for Wildlife: Stitching Marine Science into Everyday Life. Jeg klikket meg til hjemmesiden, leste, leste litt mer, leste enda litt mer og skjønte at dette ville jeg vite mer om, jeg måtte skrive en søknad, jeg måtte lage et prosjekt.
I søknaden, som jeg sendte bare et par dager senere, skriver jeg blant annet:
Ever since I heard about Lånan, the eiders and the eiderdown, around 30 years ago, I have been dreaming of visiting the island. I checked the possibility to come to the island and take part in the eiderdown harvesting but at that time I was not in the position neither to stay away from my family for the time it would take, nor did I have the money it would cost. The dream has followed me some deep down, and got new energy when I last year read James Rebank´s The Place of Tides. Taking part in this project will hopefully give me the push I need to actually visit the island.
Og så beskriver jeg, veldig kort, ideen min, prosjektet mitt:
As soon as I read about this project, just a couple of days ago, my mind started to play. Several ideas are spinning, but the one I might land on is to make a children´s book. A tale about the eider birds illustrated with photos or watercolours and with information about the birds and their importance, popping up here and there. Then I would like to make patterns and knit two different blankets. A simple one which might be possible for a child to knit, one a bit more complicated, using stranded colorwork knitting, knitting with embroidery or a combination of both.
Det gikk noen uker, og en dag kom det epost:
…….Thank you so much for your application to Knit for Wildlife.
We were genuinely overwhelmed by the level of work, thought, and care that came through in the applications. It made the selection process both inspiring and incredibly difficult.
Because of this, we’ve decided to introduce an additional layer to the cohort; an Open Studio.
While we unfortunately weren’t able to offer you a residency spot this time, we would really love for you to be part of this wider circle. The Open Studio will run alongside the residency, creating space for more voices, ideas, and interpretations to exist within the same theme.
As part of Open Studio:
You can create freely, in your own way and pace
You will be invited to one shared session with the residency knitters
Your work will be shared on the Knit for Wildlife platform
Selected works may also be highlighted further in exhibitions, publications and campaigns
We are also planning a coffee table book for this cohort, and contributors from the Open Studio will have the opportunity to be featured with their work. We truly hope you’ll join us in this way. If this resonates, just reply “yes” and we’ll share the next steps with you next week.
Thank you again for the level of work you put into your application. It was truly noticed
Nå er hele prosjektet i gang. Det er fem såkalte “artists in residence” (alt skal foregå digitalt) og så er vi ni i “Open Studio”. Det har vært et digitalt møte som jeg dessverre ikke kunne delta på, det var midt under bursdagslunsjen min i Palmehaven, vi blir presentert på instagram og vi har ei gruppe på instagram hvor vi kan kommunisere.
Jeg er helt ferdig med bursdagsfeiring, tre dager til ende, vi har tømt mor og fars leilighet og våre overnattingsgjester har reist, så i ettermiddag kunne jeg endelig sette meg ned og starte den kreative prosessen. Om jeg i det hele tatt klarer å få til ei barnebok eller om dette blir noe helt annet gjenstår å se. Jeg har også oppfattet at jeg er i meget godt selskap, så hvordan lille meg skal klare å hevde seg i denne gruppa, vel…….å hevde seg er vel ikke så viktig, nå skal jeg kose meg med denne kreative utfordringen, og så blir det det det blir.
Noe av det aller beste med våren er å leite etter vårtegnene. Jeg har i flere tiår hatt ulike bøker hvor jeg noterer ned, både når og hvor jeg finner den første hvitveisen, når skjæra starter reirbyggingen, små betraktninger og legender, og gjerne skisser og tegninger. Den boka jeg har for øyeblikket og som jeg har hatt et par år nå, kaller jeg “vårboka mi” og den har for meg etter hvert blitt litt av en skatt.
Jeg fant årets første hvitveis på hytta, allerede en av de siste dagene i mars, og i formiddag fikk jeg endelig tid til å gå på hvirveisjakt i nærområdet her hjemme. Alle steder jeg har bodd har jeg hatt mitt eget hvitveissted, her er det i Firbladskogen, en liten kilometer fra huset vårt, og jammen fant jeg hvitveis der i dag, og kunne plukke en bukett som står på spisebordet nå.
Firbladskogen er en sjarmerende liten oase, klemt litt inne mellom ulike borettslag. Her får skogen vokse fritt, her synger fuglene av full hals om våren (det er først og fremt som våren jeg er her), her plukker jeg hvitveis og her finner jeg de første brenneslene. De har allerede begynt å komme opp, jeg må nok ta på meg hansker og gå ned dit og plukke en dag. Det er på tide med brenneslesuppe nå. Og det vakreste i dag var de første grønne bladene som så ut som en vakker blonde der sola skinte gjennom trærne.
Se her da, det er slett ikke bare hvitveis som blomstrer i Firbladskogen nå midt i april, det gjør maigull også. Den lager et grønt teppe på bakken under trær som enda ikke har fått løv, så får den nyttet sollyset. Det finnes forresten en historie fra ei grotte i Østerrike hvor maigull blomstrer dypt inne i grotta, helt uten dagslys, kun med lys fra ei elektrisk lampe.
Heldigvis er vi inne i årets lyse halvår nå. Her jeg sitter har klokka blitt 20.20 og ute er det fortsatt fullt dagslys.
Jeg startet dagen i drivhuset. Eller, det hadde jo skjedd litt før det også da, blant annet en veldig koselig søndagsfrokost med bror Frode på besøk. Han drog etter hvert til byen og Nidarosdomen, Terje tok en sykkeltur og jeg fikk et par timer i drivhuset. Med blomster, te, bok og strikketøy,
og ikke minst, jeg er endelig skikkelig i gang med dyrkesesongen. Har sådd litt inne tidligere, men nå er jeg i gang i drivhuset og kan rote så mye jeg vil 🙂 Starter litt forsiktig da, planen er å så en ny ting hver dag. I dag ble det første ladning med erteblomster. De står inne i en vinduskarm i stua nå, det er for kaldt i drivhuset enda, men de skal ut dit etter hvert og selvsagt videre ut i hagen til slutt.
Etter hvert kjørte vi opp til leiligheten til mor og far. Den er solgt nå, endelig, og i løpet av i dag og i morgen skal vi tømme den helt. Kom langt i dag, og mens vi holdt på kom den nye eieren. Leiligheten vil fortsatt på et flygel i mors flygelhjørne, og vi har god tro på at eieren vil ta godt vare på leiligheten. Terje, Frode og Torodd skal opp og tømme garasjen i morgen, men jeg tok farvel i dag. Vemodig.
Naboens høne får æren av å “avslutte” dette innlegget. Hun kom på besøk i hagen i formiddag. Og før jeg avslutter kan jeg jo nevne at jeg i dag har feiret bursdag for tredje dag på rad – med barn, svigerbarn og barnebarn på Pincho Nation. Stor stas.
Det var en litt vemodig start på bursdagen min. Hvert år, så lenge jeg kan huske, har mor (og far mens han bodde hjemme) ringt tidlig på morgenen og spilt og sunget bursdagssangen. Til og med i fjor, bare uker før mor døde og mens hun slet veldig med å bruke mobilen sin, klarte hun å få med seg mobilen bort til flygelet, sette den opp der, ringe meg og så spille og synge “Hurra for deg”. Det ble den aller siste gangen.
Så var jeg likevel heldig litt utpå dagen i går. Pianisten i Palmehaven spilte bursdagssangen, bare for meg 🙂
To av brødrene mine, Frode og Torodd, er i byen denne helga, og da kunne jeg jo ikke fått en bedre feiring enn lunsj i Palmehaven. Savnet mellomstebror Børge, men det ble for langt å reise fra Island…….
Etter lunsjen kjørte vi opp til Moholt kirkegård og mor og fars gravsted. Stoppet på Drivstua på veien og kjøpte med litt friske blomster. Det er for tidlig å stelle grava for sommeren enda, det får bli rett for 17.mai og mors dødsdag 23.mai.
Før lunsjen var jeg forresten innom Vår Frue kirke. Godt å legge lystenning og bønn inn i en sånn dag.
I dag blir det feiring med noen få venninner. Kaffebordet er dekket.
Det var en frisk, strålende morgen, en dag da verden ennå var ny og uerfaren. Gud vandret rundt i sitt skaperverk, med malerskrinet sitt, og lommene fulle av pensler i alle lengder og tykkelser. Malerskrinet inneholdt hele regnbuen, Gud åpnet det, tok fram sin palett og en pensel og startet arbeidet. Han nynnet mens penslene danset, malte ivrig, beundret det han skapte, klødde seg litt på haken, blandet noen farger, malte videre. En hvit markjordbærblomst, en gul marikåpe, en skinnende oransje mandarin, masse røde tomater. Et lite fjellvann ble blått, det skulle jo speile himmelen. Fargene gjorde Gud mer frimodig, han våget seg ut på havet; blått, turkis, akvamarin, indigo, sølvgrått. Fiskene fikk også farge, og sjøstjernene, rekene, den digre hvalen, blekksprutene. Gud moret seg ekstra med blekksprutene, og med ett var det ganske lite blått igjen i malerskrinet. Gud lo, og gull og sølv sprutet ut i verdensrommet. Stjernene tok til å skinne.
Det ble en lang, travel dag for Gud. Utpå ettermiddagen hadde dyrene fått farge, en grå elefant, en stripete sebra, fugler i alle fargekombinasjoner, sommerfuglene fikk de vakreste mønstre, blomstene, fruktene, trærne sloss nesten om å vise seg fram – en rød kamelia, lilla auberginer, han kjente en helt spesiell glede over grønnfargen han blandet til oliventrebladene.
Malerskrinet var nesten tomt nå. Men enda var det litt igjen og en solsikkeåker fikk farge, en dompap kunne ikke holde tilbake forfengeligheten og ba om å få pyntet opp brystet sitt med litt rødt. Da kunne ikke hanen være dårligere. Han kom rett og slett og dyppet kammen sin i restene av rødfargen.
Så var skrinet tomt, bortsett fra en bitteliten dråpe blått. Og godt var det, den lille dråpen altså. Gud hadde jo nesten glemt forglemmegeien. Med skapende fingrer, med kjærlighet, fant Gud fram sin aller minste pensel, dyppet den i den blå dråpen og malte dagens siste strøk.
Gud så seg rundt, og han så at alt var godt. Solen gikk ned, det ble natt og verden sov.
I løpet av natta ble det kaldt, og det begynte å snø. Svarttrosten var den første som våknet. Med sin karakteristiske sang satte han i gang med sin frydefulle oppgave, å vekke verden. Men hva var nå dette? Verden føltes så kald og rar, han frøs. Fylt av undring, skjelvende av frost, fløy den bort din hvor Gud lå og sov: ”Tutui, tutui, du må våkne Gud, jeg kan ikke kjenne igjen verden.”
Gud åpnet øynene sakte. Han hadde hatt så vakker en drøm. To vesener, de kalte seg Adam og Eva, mann og kvinne, hadde kommet vandrende ut i hans nyskapte fargerike. Rett ut av regnbuen kom de, kvinnen hadde fremdeles vanndråper i håret. Mannen plukket en bukett løvetann til kvinnen, sammen bandt de en krans av blomstene, og akkurat da mannen skulle til å sette kransen på kvinnens hode, ble han vekket av svarttrosten. Gud så seg rundt. Skjønte ikke først hvorfor verden var blitt så annerledes enn i går. Men så, selvfølgelig; ”Snø” utbrøt han, ”det har snødd i løpet av natta, og jeg har glemt å gi snøen farge. Nå kan ingen se den.” Han tok opp malerskrinet, men han hadde gjort en grundig jobb dagen før. Hvert eneste lille pigment var oppbrukt.
”Vel” sa Gud til seg selv, ”jeg må da kunne finne noen som kan avgi litt av fargen sin.” Gud tok en stor slurk blått vann før han la ut på sin vandring, med det mål for øyet å finne farge til snøen.
Det viste seg å bli en vanskelig oppgave. Det var slett ingen som hadde farge å avgi. ”Dersom du tar gulfargen min” sa vepsen, ”hvordan kan jeg da få fortalt verden hvor farlig jeg er?” Doggpilen hadde slett ikke tid til å svare der den bøyde seg dypere og dypere ned mot vannet for å speile den nye fargen sin. Blåklokkene viftet i vinden og Gud hadde ikke hjerte til å spørre dem, de var så vakre å se på.
Gud gikk fra blomst til blomst, fra tre til tre, fra isbjørn, til nesehorn, til maursluker, til flaggermus. Ingen hadde farge å avgi til snøen.
Hele dagen gikk, det ble kveld og Gud satte seg sliten ned på en gammel trerot. Hvordan skulle han nå få gitt snøen farge? Da hørte han en svak, svak bjelleklang: ”Bruk oss, bruk oss, bruk oss.” Gud så seg rundt, og nede ved føttene sine, han hadde nesten trampet på dem, så han noen små, hvite blomster titte opp av bakken. ”Bruk oss, bruk oss, bruk oss.” Snøklokkene ringte ivrig med bjellene sine. Et bredt smil brøt fram over Guds ansikt. Forsiktig bøyde han seg ned, men uendelig varsomhet tok han litt hvitfarge fra snøklokkene som spilte så vakkert. I kjærlighet løftet han hånden og gav snøen farge.
Det blomstrer krokus i hagene rundt omkring, men her hos oss har den latt vente på seg. Vi ligger i en nordvendt skråning, det har nok mye av skylda, men nå er all snøen borte fra hagen og selv om frosten ligger nede i jorda er det øverste laget frostfritt. Og når det i tillegg ikke er minusgrader på natta og et tosifret antall varmegrader på dagen, ja, da skjer det plutselig mye. Som at denne lille krokusen ser sitt snitt til å bli førstemann ut i år for eksempel.
Inne i drivhuset skjer det også litt av hvert, men det jeg venter aller mest på har ikke vist seg enda, nemlig aspargesen jeg satte ned i fjor. Det er jo enda et par år før jeg kan høste de første, men spenningen nå er om de i det hele tatt har overlevd. Det har jo vært dyp frost inne i drivhuset også, så jeg la i høst et teppe av visne blader over aspargesstedet, som jeg nå har tatt sjansen på å luke vekk.
Jammen er det godt å stå og gartnerere ved plantebordet inne i drivhuset, i stedet for ved kjøkkenbenken som jeg har gjort i vinter. Jeg har handlet vårplanter både på Mester Grønn og på Plantasjen i dag. Det meste er plantet ut nå, men jeg rakk ikke alt. Har ikke helt funnet plass til disse tre oransje stemorens enda, og bak de står fire bittesmå potter med stiklinger ov fuksia som skal over i større potter etter hvert.
En god hagelag, og innimellom andre gjøremål ble det både en og to timer med hagearbeid.
Det er onsdag og tid for onsdagskafé i kirka, noe jeg og Ann-Sissel arrangerer annenhver onsdag, delvis i samarbeid med frivillige Trond og diakon Liv. I dag var det kun meg og Ann-Sissel, og jeg var tidlig ute for å være sikker på å rekke alt. Vi har akkurat fått ny kantor i menigheten, Patrick. Han skal ha sin presentasjonskonsert i kveld, og jammen var han på plass for å øve da jeg kom. Heldige meg fikk flott orgelmusikk der jeg gikk rundt og ordnet i stand.
Fra kjøkkenvinduet i kirka kunne jeg se rett ut i det vakre vårværet, og fryde meg over en skoleklasse som tydeligvis var på vei ut på tur.
Strikkekaféene er ganske uformelle, men jeg har et lite innslag hver gang hvor jeg snakker litt om strikking, viser fram et prosjekt eller to og har gjerne en liten opplesing også hvis det passer sånn. I dag hadde jeg med en serie pulsvarmere med påbroderte gåsunger, som jeg holder på med, og et par sokker som jeg strikker til Vida som også får søte gåsunger som pynt. Dessuten leste jeg legenden om Da Gud gjorde neslen til brennesle, som jeg skrev for noen år siden.
Da jeg kom hjem var Terje i full gang med å bygge nye kompostbinger nede i bakhagen. De gamle forsvant i fjor sommer da vi fikk ny støyskjerm ut mot veien. De trengte dessuten absolutt fornying, og Terje er strålende fornøyd med at han kan gjenbruke materialer fra den gamle terrassen på forsiden av huset.
Jeg holdt på inne i drivhuset da Terje ropte på meg: “Britt Arnhild, det har dukket opp en plante i komposten, jeg er ganske sikker på at det ikke er ugress, vil du komme og se?”
Og tenk, det var en vinterblom, eller eranthus som den heter på latin. Jeg har i flere år prøvd å få eranthus til å etablere seg både i hagen her hjemme og på hytta uten å lykkes, men så dukker det altså plutselig en opp en i den gamle komposten. Nå har jeg satt den midlertidig i ei potte og så skal den få plass i den lille bakken ned mot støyskjermen, utenfor kjøkkenvinduet etter hvert.
Etter middag fikk jeg jammen puttet inn en time med hagearbeid, før vi snart skal opp i kirka for å høre Patrick spille. Jeg har vært ganske bekymret i det siste for om jeg i det hele tatt skal klare å jobbe i hagen, med mine betente fingre og håndledd, men timen i dag gikk kjempefint, så det er så absolutt håp.
Det er nok en fare for at det blir mye blomster framover her på bloggen min nå når våren endelig er her, og naturen våkner opp og kler seg i annet enn hvitt og skittengrått. Jeg plukket buketter med både leirfivel og hvitveis i påska, og jeg kan såvidt begynne å plukke litt i hagen her hjemme også. Snøklokkene blomstrer i små tuer rundt omkring, helleborusene blomstrer, eranthusen blomstrer og flere ting kommer etter hvert.
Jeg har aldri vært på Sissinghurst, Vita Sackville-West sin sagnomsuste hage i Kent, sørøst i England. Jeg har vært heldig og besøkt både Monk House, Virginia Woolf sin sommerresidens, og Charleston hvor Vanessa Bell og kunstnere tilknyttet Bloomsbury-gruppen holdt til, så på en måte er det bare Sissinghurst som mangler. Men jeg har i mange år fulgt dagens Sissinghurst på instagram og jeg leser Sarah Ravens bok Vita Sackville-West´s Sissinghurst opp og i mente. Den ligger i grunnen alltid framme.
Jeg får jo aldri noen hage tilsvarende Sissinghurst, men boka kan ingen ta fra meg, og den har blant annet fortalt meg at Vita alltid hadde friske blomster fra hagen på skrivebordet sitt. Det er selvsagt umulig med friske blomster fra hagen året rundt her på mine breddegrader, men gjennom sommerhalvåret er det så absolutt mulig. Og det er en Vita-leveregel jeg har fulgt i mange år nå. Alltid friske blomster på skrivebordet (i sommerhalvåret)!
I dag er det en enslig tulipan fra en bukett vi hadde på hytta i påska som står her. Verken fra denne hagen, eller fra hyttehagen, men rett og kjøpt på Extra (jeg er egentlig prinsipielt i mot å handle blomster andre steder enn i blomsterbutikker eller på gartneri, men i Aure sentrum er det ingen blomsterbutikk, så da får Extra duge) Den skal få stå her et par dager til, men fredag morgen, på selveste bursdagen min, skal jeg tidlig ut i hagen og plukke en bukett snøklokker, og da er jeg i gang.
Tidlig på 2000-tallet fikk jeg tilsendt selvstripende sokkegarn fra ei venninne i Tyskland, og det ene paret sokker etter det andre fløy av pinnene. Norsk Husflid fikk nyss om disse spesielle sokkene (garnet hadde ikke kommet til Norge enda), og kom for å intervjue meg. Jeg jobbet i Erkebispegården og flotte bilder ble tatt i historiske omgivelser. Som takk for å stille opp fikk jeg tilsendt boka Perler på pulsen. Denne teknikken måtte jeg selvsagt prøve, og mitt første par pulsvarmere så dagens lys
Gaute Heivoll har i mange år hørt til blant mine favorittforfattere. Med sine vare, sakte, dype fortellinger fra områdene rundt hjemstedet sitt treffer han er nerve som jeg tenker er svært viktig i dagens samfunn. Her møter vi hverdagsmennesker som på ulike tider i historien vandrer sine skritt på jorden, med sine gleder, sine sorger og sin ensomhet. I Himmelens krystall møter vi Tomas som tidlig i forrige århundre vandrer timesvis hver dag for å dele ut posten til bygdefolket. Vi følger Tomas fra han som liten gutt får høre at den han tror er faren slett ikke er det, vi følger han gjennom sorgen etter broren som dør ung, gjennom hverdager i ensomhet og hverdager med noen få mennesker han såvidt kan snakke med. Men mest av alt følger vi hans tanker i en ensom tilværelse. Det er vanskelig å legge fra seg denne boka, det er vanskelig å ta farvel med Tomas. Ja, Gaute Heivolls forfatterskap og de menneskene han skaper, trengs i vår tid.
Så er påskeferien over for denne gang. Hytteliv alene, hytteliv med mange. Den eneste vi har savnet er Torgeir som bor i Stockholm. Han feiret påske der i år, men kommer til Trondheim om et par uker, så det gleder vi oss til. Og hytta har virkelig “fått prøvd seg”, 12 stykker har vi vært, men ikke samtidig da, det er det rett og slett ikke plass til. Ei natt var vi ti, og det gikk overraskende greit. Taket er jo lagt på annekset nå, og hvis alt går som vi har planlagt kan noen av oss overnatte der neste påske, så det blir jo riktig plass-luksus.
Men nå er vi altså hjemme. Kom hjem i ettermiddag, og som vanlig, det første jeg gjør når jeg har vært borte noen dager, er å inspisere drivhus og hage. Nesten all snøen har smeltet i hagen, og selv om det ikke har vært noen varme å snakke om har det da skjedd litt i hagen. Ikke minst har den største av helleborusene nytt godt av de siste par ukene, og står nå fram i all sin prakt.
Jeg har i flere år prøvd å få vinterblom/eranthus til å trives i hagen, uten å lykkes. I høst kjøpte jeg løker som jeg satte ned i to krukker i drivhuset, og de blomstrer nå for fullt. Skal grave de ned i et av bedene når de er ferdigblomstret, og kanskje, kanskje kommer de opp igjen neste år.
Strever litt med å få snøklokker til å spre seg også, men etter mange år vet jeg i alle fall hvor de blomstrer tidligst, og det blir noen flere små tuer rundt omkring for hvert år.
I morgen blir det jobbing i drivhuset, og fra onsdag av er det meldt en lang periode med tosifrede varmegrader.
