Monthly Archives: November 2025

Første søndag i advent

Leave a reply

©brittarnhild

Det er to dager i året jeg gleder meg mer til enn alle andre dager, mer enn til både bursdag og julaften og 17.mai og jeg vet ikke hva. Det er den første dagen i året, og den første dagen i advent. Første dagen i året er alltid 1.januar, men første dagen i advent kan variere litt, det kommer helt an på om første søndag i advent kommer før, etter eller akkurat på 1.desember. I år kommer den dagen før første desember, og dermed gir den adventstiden en ekstra dag.

Som barn hadde jeg “nissemors juleverksted” på rommet mitt gjennom adventstiden. Da var det strengt forbudt for andre å komme inn, for rommet ver gjort om til et sted hvor jeg laget julegaver, og da skulle jo ingen se hva jeg holdt på med så klart. Jeg klippet og limte og malte og broderte og strikket og heklet. Hadde ei nissemor av filt sammen med meg, og nøt hvert et minutt.

Som voksen har adventstiden gjerne vært annerledes. Ikke minst var det ei travel tid de årene jeg jobbet i kirka og skulle kombinere alt som skjedde der i desember med små barn, alle deres aktiviteter og alt som skulle forberedes til jul. Så vokste ungene til og jeg fikk bedre tid. De fløy etter hvert ut av redet, en etter en, jeg jobbet ikke fullt så mye lenger og en dag var jeg pensjonist. Og nå har jeg god tid gjennom de fire adventsukene. Og kan vandre gjennom denne spesielle tiden på min måte.

I dag startet vi med gudstjeneste og fikk så med oss en utstillingsåpning etterpå, før vi drog hjem. Terje har dratt ut på ski, det er hans måte å ha gode dager på, mens jeg tenker gjennom hvordan jeg vil at årets adventsuker skal være. Legger planer, ser gjennom bøker, magasiner, hobbysaker, tenner lys, har fyr på peisen, lager en kopp varm sjokolade med krem og kjenner roen senke seg.

I rundt 25 år har jeg blogget daglig i adventstiden. Vel, de første årene fantes ikke ordet blogg, jeg visste i alle fall ikke hva det var, så da sendt jeg ut daglige eposter til en lang liste med venner jeg hadde fått gjennom internet. Så startet jeg min første blogg i 2005, noe som gjorde det mye enklere og finere å lage adventsrefleksjoner (nå også med bilder). Noen år seinere ble YouTube stedet for deling, noen år laget jeg daglige videoer, andre år bare på adventsøndagene. Så forsvant alle bloggene mine da Typepad stengte, og jeg har tatt en pause fra YouTube…….

…….og håper å kunne blogge meg gjennom advent her på WordPress nå i år. Jeg har enda ikke funnet ut hvordan jeg kan håndtere flere ulike blogger på denne plattformen, men jeg har laget ei egen side jeg har kalt Advent i Britt Arnhilds verden, som du finner i menyfeltet øverst her. Planen er å legge ut en adventsfortelling der hver dag, fra “Erielle og den Evige Sangen”, som jeg skrev (og heklet) for noen år siden. Den har 24 små kapitler, altså et for hver dag fra 1. til 24.desember. Og så er planen i tillegg å ha et daglig blogginnlegg her, men har ikke helt landet på hva det skal være i år. Fikk en ide i natt som har med “steder og stunder for bøker” å gjøre, men jeg må spinne litt videre på den før jeg helt bestemmer meg.

Uansett hva temaet blir, så vil jeg her og nå ønske deg ei velsignet adventstid, og du, ikke ta hele jula på forskudd da, å glede seg har sin helt egen verdi.

Utstillingsåpning og mere til

Leave a reply

©brittarnhild

Noen dager er hjemmedager. Andre dager er ikke hjemmedager. I dag har så absolutt vært en ikke-hjemmedag. Jeg hadde for så vidt en rolig morgen, alene i huset, god tid til frokost, lydbok, te og mer te, vanning av planter og så enda mer strikking og te, før jeg tok bussen til byen.

Noen førjuls-ærend der først, og nydelig lunsj på yndlingscaféen, Onkel Svanhild, før jeg hastet videre over til Solsiden og videre til Gråmølna og Trondheim Kunstmuseum. Der var det nemlig utstillingsåpning med Håkon Blekens Kirketekstiler. Først nydelig sang av Trondheim Kvinnelige Studentersangkor, så åpningsord av direktør Ingrid Lunnan, og så var det fritt fram for å gå rundt og se selve utstillingen, og innimellom veldig hyggelige samtaler med venner og kjente.

Mye folk og mange spennende bilder å se på, umulig å få med seg alt på en gang. Men det gjør ingen ting, for jeg kjøpte rett og slett et årsmedlemskap i Kunstklubben til Trondheim Kunstmuseum, så nå kan jeg komme og gå så mye jeg vil det kommende året. Ta med meg en vann kan jeg også, uten at det koster noe ekstra.

Bildene på utstillingen bestod for en stor del av skisser som etter hvert ble glassmalerier i noen norske kirker. Bildet over har fått tittelen “Skapelsen av universet” og er et utkast til et glassmaleri i Vålerenga kirke.

Her er “Drueklasene fra det lovede landet”, også et utkast til glassmaleri i Vålerenga kirke.

Og denne tror jeg heter “Den tomme graven” eller noe sånt. Glemte å ta bildet av tittelen.

Jeg har jo “alltid” visst om glassmaleriene i Strindheim kirke som er Håkon Bleken verk, men at han også står bak utsmykningen i Vålerenga kirke og ikke minst Spjelkavik kirke, var nytt for meg. Nå står besøk i de to kirkene på lista mi over “things to do before I die” 🙂

Ei heller visste jeg at maleren Håkon Bleken har skrevet en god del. Han hadde et ønske om at tekster han har skrevet skulle offentliggjøres etter hans død, og ei stund etter utstillingsåpningen i dag var det presentasjon av den helt ferske boka “Håkon Bleken Signert” redigert av Sverre M. Nyrønning. Jeg kjøpte boka, og gleder meg til å lese, men fikk dessverre ikke mulighet til å overvære samtalen med Nyrønning, for…….

…….jeg skulle nemlig videre til Ilen kirke og foredrag og strikkecafé med min gode venninnne og “kollega” Sofia Karlsson

På date med yngstedatter

Leave a reply

©brittarnhild

Terje er på hytta. Samboeren til yngstedatteren er på hytta. En perfekt ettermiddag og kveld for mor og datter til å kose seg. Marta kom hit rett etter jobb, skiftet i full fart og så tok vi bussen ned til byen. Der hadde Marta bestilt bord på Phoenix, og heldige oss, vi fikk bord med utsikt rett ut mot Torget, hvor de er i ferd med å montere årets julemarked, som starter i neste uke. Ikke så lett å se på bildet, eller kanskje er det nettopp et sånt bilde som viser stemningen. Varmt og godt inne, litt gjenskinn i vinduene, utsikt ut mot Vår Frue kirke, det store juletreet midt på Torget, som skal tennes på søndag, og masse lys både her og der. God mat, god prat, to små glass med noe godt i og et mammahjertet som frydet seg over stunden.

Etter maten og praten rakk vi litt julegavehandel før veien gikk videre til Nye Hjorten teater og Nøtteknekkeren. Det er snart et år siden Nye Hjorten åpnet, og du verden for en suksess det har vært! Dette var tredje forestilling for min del, og jeg er like imponert hver gang. Over bygget. Over skuespillerne. Over kostymer og rekvisitter. Vi har jo allerede gode, gamle Trøndelag Teater i Trondheim, vi har massevis av små og litt større frie scener, og nå har vi dessuten Nye Hjorten. Heldige oss.

I kveld var det Nøtteknekkeren, en fargerik og flott forestilling full av lyd og liv og lekenhet fra start til slutt. Hovedrollen som Maria, jenta i forestillingen, deles av to 11 åringer, Iben og Lykke. I kveld var det Lykke Eiriksdatter sin tur, og du verden for en prestasjon.

Takk for daten Marta!

Mellom utpust og innpust

Leave a reply

©brittarnhild

Du vet, den der lille pausen mellom utpust og innpust, mellom å gi og å få, mellom aktivitet og hvile, det der lille sekundet hvor du rett og slett gjør ingenting! Eller er det da du gjør alt? På en måte?

Jeg har ryddet hus i dag. Gjort stue og kjøkken klar til advent. Ikke så mye jobb kanskje, men jeg valgte å ta meg god tid. Ryddet, kastet noen gamle planter som hadde levd ferdig livene sine, skiftet tekstiler, byttet lys i stakene, vannet blomster, sorterte stabelen med nye og gamle magasiner, tørket støv…….når jeg prøver å skrive ned det jeg har gjort kan jeg ikke skjønne at det tok mesteparten av dagen fram mot middag. Men heldigvis, når jeg setter meg ned i godstolen og ser på stua og videre inn på kjøkkenet, joda, her har det virkelig skjedd noe. Skjedd mye.

Og jeg har vært flink. Jeg har vekslet mellom arbeid og hvile, mellom utpust og innpust. Men ikke minst, jeg har tatt med tid til disse små mellomrommene, disse korte pausene som er mellom det at jeg puster ut og at jeg puster inn, pausene som du egentlig ikke merker. De bare er der. Det er godt noen ganger å bare stå helt stille i stua, bare være, bare la tiden stoppe opp. Eller sitte ned og la tekopp, strikketøy og bok være der de er. Mens jeg er der jeg er.

Prinsippfast?

Leave a reply

©brittarnhild

I dag brøt jeg rett og slett ett av mine prinsipper! Jeg kjøpte blomster på Rema! Jeg mener dypt og inderlig at blomster og planter skal kjøpes hos blomsterhandlerne eller på hagesentrene. Det går fint an å ha det prinsippet når man bor i en by og det er blomsterhandlere både her og der. Og så skal bøker kjøpes i bokhandelen, garn i garnbutikken, og som sagt blomster hos blomsterhandleren osv. Det å ta vare på småbutikkene, de selvstendige nisjebutikkene, er viktig, både for de som driver dem men også for at jeg som kunde skal få større valgfrihet og hjelp når jeg trenger det fra personer som vet hva de snakker om. Nå må jeg innrømme at jeg av og til synder når det gjelder bøker, det er alt for fristende å handle på Amazon, men jeg er også en ivrig bruker av de fysiske bokhandlerne (bare spør de som jobber på favorittboklhandelen min i byen). Men når det gjelder garn og blomster er jeg prinspiifast og firer ikke en tomme…….altså ikke før i dag. Vi var innom en Rema-butikk på vei fra lunsj på en av byens nye cafeer, skulle bare handle noen småting når vi likevel gikk forbi, og ved kassen stod det massevis av vakre amaryllis.

Jeg har flere potter stående i kjelleren med røde amaryllis på gang, må snart ta de opp i litt mer varme så de får startet på veksten og kan blomstre til jul. Men de hvite avskårne var så vakre der de stod og ringte med bjellene sine, en vakker melodi bare jeg kunne høre. Så jeg måtte bare ta med to buketter hjem, jeg måtte jo det, ikke sant?

Nå er, i mitt hode og hjerte, amaryllis en plante som hører jula til, og da må jeg, når jeg først driver og bekjenner “synder”, ta med en synd til. I år har jeg nemlig bestemt meg for å ta jula på forskudd, ikke tviholde på at advent er advent fram til treet pyntes på lille julaften, og så er det noen timer “pause” fram til det dufter pinnekjøtt på formiddagen 24.desember og jula er her! Jeg skal feire advent som jeg/vi alltid pleier, men jeg skal la det dryppe litt jul innimellom. Så nå har jeg kjøpt både ribberull og julekake. Og jammen smaker det godt i mørketida!

Tid for julekort

Leave a reply

©brittarnhild

Jeg har akkurat vært i Heimdal kirke og snakket om juletradisjoner. For et par uker siden var jeg i Kolstad og snakket om adventstradisjoner. Jeg har holdt begge foredragene flere ganger tidligere, men forandrer litt hver gang. Både når jeg forbereder meg, men også mens jeg står der foran forsamlingen og prater. Dette er stoff jeg kan godt, jeg føler meg trygg og jeg liker å dele. Og så oppdager jeg på nytt og på nytt at advents- og juletradisjoner henger sammen. Det er vanskelig å snakke om det ene uten å nevne det andre.

Ta julekort for eksempel. Det er jo på en måte en juletradisjon, men må jo gjøres i advent om brevene/kortene skal komme fram til jul. Vet du forresten at de aller første julekortene ble trykket i England i 1843. Tradisjonen spredte seg ganske raskt i England men det tok flere tiår før den nådde Norge.

Å sende julebrev/kort i posten er på vikende front i dag. Noen kutter helt ut, andre sender digitalt. Jeg har i mange år tatt vare på julekortene vi får, og jeg har også veldig mange av de mormor fikk på 60- og 70-tallet. Brev vi får digitalt blir lest, men aldri printet ut, så de forsvinner.

Haha, ut fra det jeg skrev nå skjønner du vel at jeg ikke akkurat er noen tilhenger av digitale julekort (selv om det er billigere, enkle, mer miljøvennlig osv), og jeg klarer heller ikke å bestemme meg for om jeg er stor tilhenger av de kopierte “familiekrønikene” som sendes ut i stor stil. Jada, jeg har skrevet sånne brev jeg også, med bilder av barn og barnebarn og fortellinger om alle våre reiser det siste året. Men altså, det er ikke alltid like interessant å lese. Når det gjelder familie og nære venner vet jeg jo gjerne det meste på forhånd. Når det gjelder mer fjerne venner aner jeg jo knapt hva barna og barnebarna deres heter.

Nå er det slett ikke meningen å være surmulende her altså. Jeg elsker julekort, og julebrev (selv om jeg ikke alltid leser de lengste like grundig), og jeg elsker å sende julekort.

I mange år nå har jeg sendt enkle kort, som jeg fant innerst i et skap hos svigermor og svigerfar da vi ryddet huset deres etter at de døde. Kun med god jul og godt nytt år påskrevet, akkurat som det står på mormors gamle julekort. Og så har jeg gjerne lagt ved en liten ekstra hilsen til de som står meg nærmest.

De fleste av de kortene hadde ikke noe spesifikt kristent motiv, som beskriver julens egentlige innhold, og om du ønsker å kjøpe ferdige julekort i dag er det nesten umulig å finne noen som formidler det jula egentlig handler om.

Så for noen år siden bestemte jeg meg for å lage mine egne julekort, med en av mine mange julekrybber som motiv. Og så klarer jeg ikke å dy meg, jeg skriver en liten “familiekrønike” jeg også som jeg/vi kopierer og legger inne i kortet. I fjor var jeg forresten seint ute med bestillingen av julekortene, og Fotoknudsen, som jeg bruker, hadde altfor stor pågang, så kortene kom ikke for i starten av januar. Nå blir de årets julekort.

Og motivet er en julekrybbe jeg heklet for mange år siden.

Hvilke tradisjoner har du med julekort/julebrev?

Nå kommer alt garnet mitt til nytte

Leave a reply

©brittarnhild

Helgas kurs i billedvev er over, og etter frokost i dag var det rett opp i atelieret for å komme i gang med veving på egen hånd. Måtte rydde litt først, det gamle kjøkkenbordet jeg har arvet fra tante Oddrun forrige gang hun flyttet, var fullt av alskens prosjekt jeg jobber med. Atelieret mitt er heldigvis ganske stort ( lurt at det ikke er større enn det er, da hadde jeg nok bare fylt det opp med enda flere prosjekter…….) så jeg klarte å rydde unna alt på bordet. Terje fant to tvinger til meg nede i verkstedet sitt, og dermed var jeg klar.

Å veve kan se og høres lett ut, men det er mye som må passes på om vevnaden skal bli fin, og mange små teknikker som kan være nyttige å kunne. Selvsagt er det fristende å begynne på noe stort og innviklet med en gang, eller nei, det er egentlig ikke det. Dette skal jeg kose meg med, og det viktigste nå i første omgang er å øve, øve, øve på det jeg lærte i helga. Så kan jeg ta nye steg etter hvert, kanskje…….

Enkle, geometriske trær, det må være tingen! Jeg får øvd på skrå linjer og å veve med flere farger. I kjelleren har jeg flere plastbokser fulle av finullgarn. Nå er det egentlig strikkegarn, jeg burde sikkert brukt vevgarn, men det er jo helt unødvendig å kjøpe nytt så lenge jeg har alle disse boksene…….tenker jeg. Så kan jeg jo alltids gå over til mer eksklusivt vevgarn etter hvert.

Artisjokker hos Anna Rita i fjerde

Leave a reply

©brittarnhild

Nesten hele oktober i Italia, ja, det var livet vårt i år. Og gjett om vi koste oss. Sol og bading, utflukter, kirker og kunst, god mat, familie og venner, og masse, masse mer.

En dag på markedet klarte jeg ikke å gå forbi de fristende artisjokkene. Jeg hadde ansvar for middag den dagen, vi var fire stykker som skulle ha mat og dermed kjøpte jeg fire artisjokk. Akkurat nok til forrett tenkte jeg.

Men hvordan skulle jeg tilberede dem? Artisjokk er ikke akkurat hverdagsmat på kjøkkenet mitt hjemme, for å si det sånn. Jeg husker en gang på ett marked i Venezia at vi fikk en inngående leksjon av en av grønnsakselgerne som absolutt ville selge oss artisjokker. Husker faktisk ikke om vi kjøpte, men tror kanskje vi gjorde det, og på et vis klarte vi å få noe spiselig utav dem. Men her sto jeg altså med fire artisjokker og vann i munnen. En måned (nesten) i Italia med fullt utstyrt kjøkken, klart jeg ville prøve å servere en god artisjokk-forrett. Men hvordan?

Kjøkken-eier og svært god venninne Brit kom meg til unnsetning. Hun tok kontakt med italienske Anna Rita i etasjen over for å høre hvilke tips hun hadde, og jammen ble både Brit og jeg invitert opp til kjøkkenet hennes for å lære.

Nå ble det ganske vanskelig for meg da vi kom opp å følge med på artisjokk-kurset, for her var det så mye spennende å se på (jeg kunne vandret rundt å denne leiligheten i timesvis og stadig oppdage nye ting, tror jeg), men jeg var jo her for å lære, så jeg tok meg sammen og fulgte meg. Og med det samme jeg kom ned i vår leilighet noterte jeg det jeg husket:

– først skar Anna Rita av det ytterste laget av stilkene, og de ytterste trælete bladene på selve artisjokken
– hun grov litt inne i selve artisjokken med en skarp kniv for å løsne “hårene”, og så satte hun dem på hodet i en skål med sitronvann, en sitron ble delt og saften klemt ut i vannet, og der fikk også sitronen være, men ble stadig tatt opp og klemt på så mere saft ble presset ut, og hun grov flere ganger med kniven rundt i “hårene”
– Anna Rita hadde tidligere på dagen vært ute ved det romerske teateret og plukket en slags mynte, og nå knuste hun myntebladene med fingrene, la de i ei skål med grovsalt og tilsatte hakket chili (chilien oppbevarte hun i fryseren for at de skulle holde seg friske) og rørte rundt
– artisjokkene skulle nå stå med hodene nede i sitronvannet i 20 minutter, så Anna Rita forklarte Brit prosessen videre (på italiensk) og vi tok med oss skåla ned til vårt eget kjøkken

Etter 30 minutter fylte jeg hullene, der hårene var, med krydderblandingen. Vi fylte en kjele med olje, salt og vann og satte artisjokkene oppi, og så skulle de stå å trekke på svak varme i en time.

Artisjokkene ble servert “rene”, uten noe tilbehør. Stilkene var møre og gode, bladene slikket vi rene for smak, hjertet smakte aldeles nydelig.

Og så har jeg skrevet helt til slutt i dagboka mi den kvelden: Og jeg er en superduper opplevelse rikere.

Da jeg et par dager senere var ute og gikk i gamlebyen tok jeg turen opp rundt det gamle romerske teateret, og der fant jeg jammen den spesielle mynten Anna Rita hadde plukket. Poleimynte. Måtte plukke med meg en liten kvist for å kunne lukte på den gjennom dagen. La den på bordet foran meg da jeg kom ned til cafeen til Ingrid og Angelo. “Åh, menta poleggio”utbrøt Angelo da han kom ut med cappuccinoen min, og snuste fornøyd.

Aldri for seint å lære noe nytt

Leave a reply

©brittarnhild

Tidlig på 80-tallet bodde vi i Etnedal i Valdres et par år, og den andre vinteren vi bodde der gikk jeg på vevkurs. Kjøpte meg en ganske stor vev som stod i stua, og vevde både det ene og det andre. Et par år senere, etter at vi hadde flyttet hjem til Trondheim, gikk jeg et nytt vevkurs, denne gang mindre vev og mindre arbeider, blant annet et vakkert ullstoff som jeg sydde vester med hetter på til guttene våre, som den gang var små. Var litt bitt av basillen den gang, kjøpte meg en billedvev som jeg fikk hjelp til å renne, men kom ikke videre, og det hele ble lagt bort…….unger, jobb og studier fylte dagene.

Så ble jeg sittende på bord sammen med Kari og Anne Kristin (to bekjente) i et selskap i sommer. De snakket om at de hadde så lyst til å lære billedvev, de visste om en lærer, men trengte flere interesserte til å være med for å få ei stor nok gruppe. Jeg meldte meg sporenstreks, og denne helga er det endelig tid for kurs. 8 deltakere og lærer kunsthåndverker Anne-Kirsti Espenes. Hjemme hos Anne-Kirsti, i atelieret hennes, midt blant hennes vevstoler, garn og fantastiske tepper.

Kan tro jeg var spent da jeg møtte opp i dag tidlig! Kan tro jeg er glad nå etter en dag ved veven! Alt virket så innviklet i starten, nye ord, nye teknikker, fingre som ikke alltid vil det samme som hjernen. Men Anne-Kirsti viste seg å være en svært dyktig lærer. Brukte slett ikke for vanskelige ord, tok seg god tid til å gå rundt og prate med hver enkelt skryte av det vi gjorde riktig, forklare og vise når vi strevde.

Seks timer, avbrutt av en nydelig hjemmelaget lunsj tilberedt og servert av Anne-Kirsti, såvidt tid til å prate med de andre deltakerne, det var jo så spennende å komme bare en rad til og en rad til på vevnadene våre, lære renning og de ulike teknikkene jeg ikke husker navnet på men husker godt hvordan jeg skal bruke…….tror jeg.

Ikke mye tid til å ta bilder heller, jeg måtte jo veve 🙂 Kurset fortsetter i morgen. Håpet er å bli ferdig med prøvelappen, og så blir det spennende å se hvor denne veien fører meg videre.

Nei, virkelig, det er aldri for seint å lære noe nytt.

Hvor lenge skal Meta “styre” meg?

Leave a reply

©brittarnhild

Jeg har vært en svært ivrig bruker av både Facebook og Instagram helt siden de to plattformene kom på banen, og har hatt og har fortsatt stor glede av det. I tillegg har jeg i over 20 år blogget daglig på plattformen Typepad. Så ble Typepad lagt ned på tidlighøsten i år, og jeg havnet her på WordPress. Startet med en gratisløsning, har nå gått over til å betale en årlig sum, og begynner så smått å kjenne meg hjemme her.

En enslig, liten blogg forsvinner fort totalt i den store verdensveven. For å prøve å synliggjøre bloggen min litt, legger jeg ut lenker til innleggene, noen ganger bare på Facebook, andre ganger også på Instagram. Men så er det dette med Meta da. Både eierskapet, hva de eventuelt gjør/kan gjøre med ord og bilder som vi legger ut, og så de svært så frustrerende algoritmene som gjør at innlegg jeg legger ut ikke blir synlige, og at innlegg fra personer jeg følger og ønsker å se innlegg fra, ikke kommer opp i ferden min. Flere og flere forlater Meta. Jeg er langt fra der enda, men tanken på å kun være en “stille, usynlig følger” modnes mer og mer. Jeg teller på knappene, for å bruke bildet fra fotoene jeg bruker i dag.

Jeg la ut et innlegg på en av instagram-kontoene mine i går kveld, @brittarnhildskreativeverden hvor jeg skriver litt om dette, om at jeg vil gjøre meg mer usynlig, og om begrunnelsen for det (altså Meta). Jeg kommer til å legge ut et liknende innlegg på Facebook, i gruppa Britt Arnhilds verden, nå i dag, og så tenker jeg å starte usynlighetsprosessen. Sakte men sikkert.

Det betyr blant annet at jeg ikke kommer til å dele lenken når jeg skriver et nytt innlegg her på bloggen, noe som mest sannsynlig vil føre til at jeg “mister” de få følgerne jeg har. Jeg tar den risikoen, for til syvende og sist er det først og fremst for meg selv jeg skriver, som en digital dagbok (og det var jo nettopp det å miste “dagboka” mi som var den store sorgen da Typepad stengte ned)

Men selv om jeg ikke deler lenker på Facebook og instagram lenger vil bloggen ligge her, den vil oppdateres hver dag (stort sett), og det skal være mulig å følge bloggen og få tilsendt varsel om nye innlegg på epost om du ønsker det. Jeg har bare ikke funnet ut hvordan enda 🙂 Hvis du har lyst til å lese bloggen min er det enkleste å legge den som en favorittfane på skjermen din, prøve å finne ut hvordan du kan få epostoppdateringer (jeg skal jobbe litt med det jeg også) eller rett og slett bare søke opp brittarnhild.com

første PS: jeg prøver å lese meg opp på hvordan eierskapet til WordPress fungerer. Det er mer innviklet enn å finne ut at Mark Zuckerberg har aksjemajoritet og er både styreleder og administrerende direktør i Meta.

enda en PS: jeg håper du fortsatt ønsker å lese bloggen min. Ta gjerne kontakt om det er noe du lurer på, via å kommentere her eller sende meg en epost på brittarnhild@gmail.com

og en tredje PS: aner ikke om jeg klarer å usynliggjøre meg på Meta-plattformene, kanskje er jeg allerede altfor avhengig. Men jeg gjør et forsøk