©brittarnhild

Så var det min tur til å gå på kirkegården med krans på allehelgensøndag. Jeg gjorde det nok da jeg var lita, på grava til morfar, men kan ikke huske at jeg som voksen har gjort det til noen av de andre besteforeldrene mine. Vært på gravene deres, ja, men ikke med egen krans til allehelgen.

Plantene vi satte ned i høst står fint enda, så de får stå videre. Kirkegårdslys bryr jeg meg ikke om, vil heller tenne lys foran portrettene av mor og far jeg har stående framme hjemme, men en krans på allehelgensøndag føltes fint og rett. Navnene deres er fortsatt helt synlige, og viktig er det også at mor og fars motto synes – “hver dag er en sjelden gave”.

Bestemor og bestefar, fars foreldre, har sin grav ikke langt unna. Den grava fikk også en krans i dag.

Og så var det tid for allehelgensgudstjeneste, i Strinda kirke, min barndoms kirke, mor og fars kirke de 17 årene de bodde i Håkon Odd Christiansens vei.

Fars gravferd var i denne kirka, da mor skulle begraves var kirka stengt pga en eller annen renovasjon, så vi var i seremonirommet til begravelsesbyrået rett ved. Det var rart å komme tilbake til kirka, til alle minnene. Og jeg opplevde noe jeg ikke var forberedt på. I de to gravferdene var jeg så konsentrert om at alt skulle gå bra, det ble knapt tid til min egen sorg. Nå kom jeg hit igjen, hele gudstjenesten var lagt opp for oss sørgende og jeg hadde en helt annen mulighet til å være meg selv, til å være i sorgen og i savnet. Da kom gråten, noe den knapt gjorde under de to gravferdene. Det kjentes godt. Og riktig.

Fint var det også å tenne lys for mor og far. Og å skrive navnene deres på et hjerte som jeg hang opp på minneveggen. Begge navnene på samme hjerte. De hørte sammen. De hører sammen. I livet. I døden.

Da vi gikk ut av kirka fikk jeg med meg to lys. De står på pianoet nå, ved portrettene av mor og far, de vi brukte på minnebordet i kirka og i seremonirommet.  De skal få brenne ned.