Jeg var litt spent da det lysnet i dag tidlig og jeg kikket ut på tett, våt tåke. Mon tro om det ville bli tur i dag? Men joda, venninne Inger var optimistisk, klart vi skal på tur. Inger er dyktig på soppsanking, jeg har mange ganger spist hennes nydelige sopp-pai, og har spurt flere ganger om ikke hun kan ta meg med på tur og lære meg litt. Jeg plukket sopp med naturfaglæreren på lærerskolen (og har glemt alt fra den gang) og vi plukker kantareller på hytta, og det er i grunnen alt jeg kan om soppsanking, men jeg har veldig lyst til å lære, så derfor disse spørsmålene til Inger. Joda, Inger ville gjerne ta meg med på soppsanking hun, men hvordan skulle hun få til det når jeg kom til å være på farten hele høsten. Så vi må nok vente til neste år, konkluderte vi med.

Men så har jo denne høsten vært helt fantastisk. Egentlig litt for fantastisk for et godt sopp-år, det har vært for tørt. Men frosten har enda ikke kommet, det har derimot fuktigheten, og med vinteren rett rundt hjørnet ble det endelig en siste mulighet i dag.

Først var jeg sikker på at traktkantarell, nei, det kom jeg aldri til å klare å finne på egen hånd. Inger pekte ut noen for meg, men de var nesten umulig å se der det gjemte seg under våte bjørkeblader. Men så med ett var de der, og så snart øynene fikk innstilt seg på de små, brune soppene, dukket de opp over alt.

Jeg måtte forresten løfte blikket litt også. Skogen var så vakker. Og så stille.

Etter en times tid var vi våte på beina, fornøyde med fangsten og lysten på noe varmt å drikke og noe søtt å spise. Da var Lavollen det rette stedet.

God tid til god prat ble det også. Takk for turen INger.