©brittarnhild
Tidlig, tidlig første vintertidsmorgen. Jeg sitter i godstolen og får strikket masse. Så våkner Terje etter hvert, vi spiser frokost, vi pakker sekken og før “alle andre” er vi på vei inn i Bymarka. Denne gang med Sølvskakkeltjønna som mål. Denne vakre lille Tjønna som er et av mine favorittvann i marka. Navnet har den får fordi en eller annen konge en eller annen gang kjørte over den på vinterstid, med sin dyrebare slede med sølvmeier/sølvskakler. Isen holdt ikke, slede og konge falt igjennom og siden har ingen sett dem. Det skal visstnok ha blitt lett lenge og mange ganger etter sølvskaklene, men aldri er noe blitt funnet. Ikke har letingen vært enkel heller, trolldom og overnaturlige hendelser vokter sølvet.
Men å sitte tosom på ei rot ved vannet tidlig den siste søndagen i oktober, er fredelig og godt. Ikke noe som skremmer, eller forresten, de to ravnene som flyr over tjønna, er det noe mystisk med den, eller?
Termosen er tom, bollene oppspist og vi trasker videre, langs oppgåtte stier.
De oppgåtte stiene viser seg å være nye for oss, men godt kjent som vi er i Bymarka, jeg mest gjennom sommerhalvåret, Terje gjennom sine mange skiturer, vet vi at vi er på vei ned til Leirsjøen, fra en annen kant enn vi bruker.
Vi stopper opp og forundres over hvor innholdsrik denne marka er, og alt ligger “rett utenfor stuedøra vår”.
Takk for nok en tur Terje. Jeg ser fram imot massevis av nye opplevelser med deg.
