“Hvor lenge har du bodd her i klosteret?” spurte jeg den eldre nonnen. “Har du vært her siden du var ung?” Hun kikket opp på meg med store, brune øyne, virket litt bedrøvet. “Nei. Jeg var lærer. Jeg elsket jobben min, elsket ungene. Jeg var en dyktig lærer.” Hun stoppet opp og vi ble stående i taushet foran et av ikonene i den vakre kirken.
“Så skjedde det noe” Hun så bort på helgenikonet. “Gud bestemte for meg at jeg måtte gå i kloster. Jeg har vært her lenge. Mange, mange år. I starten var det vanskelig. Jeg var sint på Gud. Jeg var ulykkelig. Følte at jeg mistet så mye. Nå har det forandret seg. Dette er hjemmet mitt. Det er her jeg vil være. Jeg er ikke sint på Gud lenger. Han vet best. Han har en plan med livet mitt og jeg lever godt i den planen.”
Hun møtte øynene mine og ansiktet hennes var med ett fullt av smil.

Hvordan ville jeg ha reagert om Gud med ett hadde sendt meg en helt annen vei enn det som var min egen plan? Om livet plutselig ble snudd på hodet og veien ut absolutt ikke var “min” vei?

Om han hadde sendt meg i kloster, ville det da ha hjulpet om klosteret var en hel landsby, med pelargonier over alt? Hundrevis. Tusenvis. Titusenvis. Den ene vakrere enn den andre?

Det er nesten umulig å holde bloggen oppdatert disse, dagene, det skjer så mye, så skriving får vente til jeg kommer hjem. Men i løpet av ei lita pause i ettermiddag fikk jeg skrevet noen ord på facebook, og de kan jeg jo dele her:

Målet med reisen vår til Romania er å besøke Mia Casa, en skolefritidsordning+ for noen av de fattigste barna i området der Mia Casa ligger. Berit Lånke har vært med i dette arbeidet fra starten av, og 3T representert ved familien Tommessen er en svært viktig bidragsyter.
Mange av barna kommer fra familier ødelagt av alkohol. Hit kommer de etter skoletid, får et godt måltid mat, får leksehjelp og tilsyn av lege, og gode muligheter til å drive med fritidsaktiviteter. Vi møtte dagens unger som sjarmerte oss i senk, og vi møtte noen som har tilbragt år av barndommen her og som nå er på full fart inn i voksenlivet. Jeg ble særlig fascinert av lille Kristian som minnet veldig om et av våre barnebarn, og av snart voksne Mihaela som maler iconer og som skal begynne på et av de teologiske fakultetene i byen for å lære mer om ikonmaling.
På et av bildene ser vi Berit og Unni (Thommessen) med hver sin diplom som de ble overrekt fra Mia Casa under lunsjen i dag.
Sandu Crina som vi også ser på et av bildene, er vår vertinne under hele reisen, og på mange måter Mama Casa.

……..så kommer det mer når jeg er hjemme igjen.

Jeg fascineres av legender fra rundt om i verden. Først og fremst kristne legender, men også alle mulige andre, og siden vi nå er i Transylvania og det er her Bran Castle ligger, måtte jeg/vi selvsagt ta en tur og hilse på Dracula. Slottet troner høyt oppe på en ås, brennende høstfarger skapte stemning, og da et par kråker satte seg på toppen av taket og skrek ut med sine hese stemmer mener jeg bestemt at jeg så Drakula selv klatre opp langs en ev veggene.

Bran Castle er et populært reisemål så slottet var fullt av folk, men guiden vår var dyktig og ga oss helt riktig stemning. Vet du forresten at drakula betyr liten djevel på rumensk.
Reisen vår i Romania fortsetter.

Tidlig morgen. Lang reise. Innkvartering hos Patriarken i Romania og så ut på byen. Vårt vertskap her inviterte til middag i en aldeles nydelig historisk restaurant. Mat. Vin. Prat. Dans.

Jada, vi opplevde tradisjonell dans, og jammen ble vi dratt med ut på dansegulvet vi også. Jeg tror jeg sier som gammelkongen vår:”Det er godt jeg har ører, hvis ikke hadde smilet gått helt rundt.”

Passerte denne blomsterkiosken på vei hjem. Gikk også forbi flere steder som solgte den tradisjonelle rumenske pretzel, kalt covrigi her i Romania, men da var vi så mette etter kveldens middag, så saltkringlene får vente til en annen gang.

Det er lenge siden jeg har besøkt et nytt land nå, mon tro en det er derfor sommerfuglene er på plass i magen et sted. Sitrende spenning. Lang flytur ned til noe ukjent. Romania. Fortsatt Europa, men i min forestilling så annerledes. Jeg har lest meg opp en god del de siste dagene, lyttet til rumensk musikk, lest rumenske dikt, lest om mat, og kunst, og arkitektur, og ortodoks tro…….kommet landet litt nærmere.

Vi skal være der ei uke, fra fredag til fredag, så det er selvsagt veldig begrenset hva vi får oppleve. Men vi reiser sammen med kjentfolk, og blir tatt imot der nede av lokale. Programmet er lagt, ganske så stramt, så her blir det liten tid til opplevelser på egen hånd. Helt greit det. Nå kan vi bare, slappe av, ta imot.

Åh, jeg gleder meg, vekkerklokka er stilt, i morgen drar vi…….